Individuelle vilkår

E

Bildetekst Det finnes ikke nok ansatte psykologer i det norske helsevesenet til at alle kan få tilgang akkurat når de ønsker det, og derfor blir det kø for å få tilgang på tjenesten. Da blir det fastlegenes oppgave å avgjøre hvem som skal prioriteres og henvises. For mange kan psykisk helsehjelp være et viktig vilkår for å mestre kriser, og mangel på hjelp kan dermed hindre krisehåndtering på individnivå. Dersom dette gjelder mange i samfunnet, vil det også defineres som et samfunnsproblem, for eksempel dersom for mange havner på utsiden av arbeidslivet som en følge av psykiske kriser. Da må krisen også håndteres på samfunnsnivå, for eksempel å jobbe med å utvikle et inkluderende arbeids- og samfunnsliv.

Individuelle vilkår

I mange tilfeller håndterer vi kriser på egen hånd uten hjelp fra profesjonelle, som psykologer, leger og annet helsepersonell. Om vi klarer å håndtere krisen selv eller ikke, avhenger av hvor alvorlig krisen oppleves, og det er viktig å anerkjenne at det kan være individuelle forskjeller. Det verste du har opplevd, vil antagelig føles som en krise for deg, uavhengig av hvordan opplevelsen sammenlignes med andre menneskers opplevelser. Vi har ulike terskler for hvor mye psykisk motstand vi tåler, og ulike mennesker vil reagere forskjellig på den samme krisesituasjonen. Tidligere erfaringer med vanskelige situasjoner er også avgjørende faktorer for hvor godt rustet vi er for å møte kriser. Dette inngår i det vi kan omtale som vårt psykiske immunforsvar.

Forsvarsmekanismer

Ifølge teorien til psykologen Sigmund Freud (1886–1939) har vi mennesker en rekke ulike drifter som styrer handlingene våre (Freud, 1966), og som derfor har påvirkning på hvor godt vi takler kriser. En av disse driftene er selvoppholdelsesdriften vår, altså det vi gjør for å overleve. Teorien handler om hvordan våre indre tanker og følelser kommer til uttrykk i måten vi oppfører oss på. Ifølge Freud har vi en rekke ulike forsvarsmekanismer som er med på å forsvare oss på et mentalt plan for å opprettholde vårt syn på oss selv, med den hensikt å unngå et psykisk sammenbrudd eller en krise.

Fortrengning og fornekting er eksempler på forsvarsmekanismer.. Begge disse forsvarsmekanismene handler om å skyve problemene ut av bevisstheten, enten ved å fortrenge, altså aktivt ikke å tenke på det som har skjedd, eller ved å fornekte at problemet i det hele tatt eksisterer. Når krisen blir fortrengt eller fornektet, kan den heller ikke bearbeides.

En spesiell form for fornekting er rasjonalisering. Denne forsvarsmekanismen handler om at vi i stedet for å ta tak i den frykten og angsten vi opplever, ser på problemene på en utelukkende fornuftig og rasjonell måte. Dersom en mor som har mistet sønnen sin i en bilulykke, forholder seg totalt følelsesløs og kontrollert i begravelsen hans, kan dette være resultat av en rasjonalisering. Om de har hatt et vanskelig forhold og ikke har fått skværet opp før han døde, kan dødsfallet bli så vanskelig for moren at hun velger å ikke ta inn over seg følelsene sine, og heller tenker at han levde et risikofylt liv der nærmest ingenting annet var å forvente. På den måten kan vi holde avstand til følelsene våre, og det kan få oss til å unngå angst som er knyttet til krisen. Rasjonaliseringen kan også være et forsøk på å få andre til å tenke at vi har kontroll over situasjonen, til tross for at vi kanskje egentlig trenger hjelp til å bearbeide det vi sliter med. Dette kan også være ødeleggende for bearbeiding av kriser.

En annen forsvarsmekanisme er projeksjon. Den er ganske vanlig og handler om at vi fører egne tanker og følelser over på andre, fordi vi ikke takler å ha disse tankene og følelsene selv. I en krisesituasjon kan dette for eksempel oppstå som en del av bearbeidingsfasen. Hvis du ikke håndterer krisen så godt, kan det være enklere å skylde på andre enn å anerkjenne at det er du som er problemet. Kanskje anklager du familien din for ikke å takle krisen, selv om du egentlig vet at det er du selv som sliter med å bearbeide den.

Sublimering betyr overføring av energi. Det er den av Freuds forsvarsmekanismer som blir sett på som mest hensiktsmessig for å håndtere en krise. Denne forsvarsmekanismen handler om at vanskelige følelser blir overført til mer sosialt akseptert atferd. For eksempel ser vi at folk som opplever at noen de står nær, blir drept, for eksempel som en følge av rasistisk hatkriminalitet, kan vende energien mot å hedre den døde framfor å fokusere på hevn. Man kan for eksempel arrangere minnekonsert eller fakkeltog eller melde seg inn i en organisasjon som bekjemper rasisme. Sinne, sorg og følelser av avmakt som kan oppstå i forbindelse med denne typen kriser, kan slik snus til noe positivt for en selv og andre. Det er ikke alltid så

E

Bildetekst lett å benytte seg av denne forsvarsmekanismen, fordi følelsene kan bli sterkere enn fornuften. For eksempel kan man slite med tanker som skyldfølelse eller hat mot den som har begått handlingen, og når disse følelsene blir sterke, kan det være utfordrende å beholde et positivt fokus.

Forsvarsmekanismer omtales ofte på en negativ måte fordi mekanismene kan hindre oss i å bli bevisste våre problemer. En konsekvens av å ha mange ubearbeidede problemer i det ubevisste kan være psykisk sammenbrudd. Forsvarsmekanismene fungerer på mange måter som snarveier for å takle kriser på kort sikt, men det å ikke bearbeide krisen kan gi oss psykiske vansker senere i livet. Noen forsvarsmekanismer, som sublimering, er imidlertid mer modne og kan fungere for å håndtere kriser. Å være bevisst på å unngå negative forsvarsmekanismer som kan være ødeleggende for bearbeidingen av en krise, kan likevel være avgjørende for å håndtere den, og det er ofte i slike situasjoner at profesjonell hjelp til å bearbeide en krise kan være nyttig.

Positiv psykologi

Martin Seligman (f. 1942) er en viktig teoretiker innenfor den retningen som omtales som positiv psykologi. Det er et relativt nytt felt i psykologien, men det som kjennetegner retningen, er at forskerne på feltet undersøker hva som gjør at folk lykkes med å håndtere psykologiske utfordringer, framfor hva som gjør at de mislykkes (Seligman, 2002). I likhet med Freud er Seligman opptatt av bevissthet. Å ha et bevisst forhold til våre egne sterke og svake sider kan bidra til å håndtere kriser. Dette henger videre sammen med behovene i Maslows behovspyramide. Dersom vi får anerkjennelse fra andre for våre positive egenskaper, kan det bidra til å styrke selvbildet og selvoppfatningen vår og dermed være et viktig vilkår for livsmestring, inkludert det å håndtere kriser. Dette henger også sammen med Banduras teori om mestringstro (side XX).

Seligman mener at alle mennesker har en rekke signaturstyrker som fungere som ressurser når individet skal mestre bestemte oppgaver og utfordringer. Hvordan hver enkelt utnytter sine signaturstyrker, henger tett sammen med vår sosiale kompetanse, og de vil sammen kunne være nyttige når du skal vurdere hvordan man kan håndtere kriser på individ- og samfunnsnivå. Om vi bruker det å bli utsatt for et ran som eksempel, noe som for de fleste vil oppleves som svært traumatisk, er tanken at dine ulike signaturstyrker kan bidra til å bearbeide krisen. Dersom mot er en signaturstyrke, vil troen på eget mot kunne hjelpe deg med å komme igjennom en vanskelig tid, for eksempel ved at du er utholdende og vet at med tiden blir krisen enklere å takle. Medmenneskelighet kan være en annen signaturstyrke, som kanskje kan hjelpe deg med å tilgi eller i alle fall forstå hvorfor ranerne handlet på den måten de gjorde. Kanskje er de ungdommer som ikke forstår konsekvensen av det de har gjort, eller de handlet som en følge av desperasjon og utenforskap. Dette kan være et steg på veien til å akseptere krisen og nå nyorienteringsfasen. Seligman har kategorisert signaturstyrkene i seks hovedkategorier:

Signaturstyrke Eksempel Visdom og kunnskap søken etter kunnskap, interesse for omverdenen, dømmekraft, oppfinnsomhet, intellektuell, sosial og emosjonell intelligens

Mot

Kjærlighet og medmenneskelighet tapperhet, utholdenhet, og ærlighet vennlighet, åpenhet for å elske og å bli elsket

Rettferdighet samfunnsengasjement, rettskaffenhet, lederegenskaper Måtehold selvbeherskelse, forsiktighet, ydmykhet Åndelighet sans for estetikk, skjønnhet og dyktighet, takknemlighet, optimisme, opplevelse av mening, tilgivelse, lekenhet og humor, livsglede og entusiasme

1 Hva er psykisk immunforsvar? 2 Hva kjennetegner forsvarsmekanismene til Freud? 3 Hva kjennetegner signaturstyrkene til Seligman?

Behandling

For å håndtere en krise kan det være nødvendig å behandle psykiske vansker og lidelser som oppstår i forbindelse med kriser. Det finnes en rekke forskjellige behandlingstilbud, og innenfor ulike fagmiljøer kan det være uenighet om hva som er den best egnede behandlingen. Det diskuteres også hvordan ulike behandlinger i ulik grad kan passe til ulike vansker og lidelser. Behandling av psykiske lidelser kan deles i to hovedkategorier: biologiske behandlingsformer og psykososiale behandlingsformer.

De biologiske behandlingsformene er i hovedsak medikamenter og elektrosjokkbehandling (ECT). Medikamenter er medisiner, som regel i tablettform. Disse inneholder virkestoffer som kan påvirke biologiske prosesser i kroppen, som regel gjennom hormon- eller nervesystemet. Medisinene virker på biologiske prosesser som har vist seg å kunne påvirke psykologiske prosesser og atferd. For eksempel har for lave nivåer av serotonin i nervesystemet vist seg å ha en sammenheng med depresjon, og å tilføre serotonin i tablettform kan derfor bidra i behandlingen av depresjon. Diagnosen depresjon graderes etter hvor godt personen klarer å opprettholde et normalt liv, og regnes som alvorlig når pasienten fungerer svært dårlig i hverdagen og har symptomer som for eksempel høy selvmordsrisiko eller total likegyldighet. ECT er en mer kontroversiell behandlingsform for depresjon, og den brukes bare på de aller sykeste pasientene. Elektrosjokkbehandling foregår ved at det blir gitt en kontrollert mengde strøm til hodet. En av grunnene til at ECT er så omstridt, er at vi ikke helt vet hvorfor det virker, og at mange opplever hukommelsestap knyttet til behandlingen (Malt og Grønli, 2020).

Medisiner og ECT er behandlingsformer som først og fremst behandler symptomer. De kan også ha uønskelige bivirkninger, selv om det vil være svært individuelt hvordan man reagerer. Noen har stort utbytte av behandlingen, mens for andre blir belastningene av bivirkningene så store at det er bedre å forsøke andre behandlings måter, som samtaleterapi. For å hindre tilbakefall og styrke muligheten for vedvarende mestring bør de biologiske behandlingsformene som oftest brukes i kombinasjon med psykososiale behandlingsformer.

Psykososiale behandlingsformer er i hovedsak psykososiale tiltak og psykoterapi. Psykososiale tiltak handler om tilrettelegging, for eksempel av arbeidsoppgavene på arbeidsplassen. Kanskje kan det være snakk om gradert sykemelding, slik at man kan jobbe redusert en periode for å ha overskudd til å mestre krisen og bearbeide den. De psykososiale tiltakene brukes også ofte i kombinasjon med psykoterapi, som vil si samtaler mellom terapeut og klient. Det finnes mange ulike former for psykoterapi. Noen av de mest brukte beskrives i dette kapitlet. Det som i hovedsak skiller de ulike behandlingsformene, er metodene som brukes og det teoretiske utgangspunktet for behandlingen, men alle formene er basert på samtaleterapi.

Psykoanalytisk og psykodynamisk terapi bygger på arven etter Sigmund Freud og er derfor særlig opptatt av det ubevisste. I bearbeidingen av kriser må ubevisste og fortrengte tanker og følelser bringes fram i bevisstheten, og man må finne løsninger på et bevisst plan for å kunne mestre krisen.

Kognitiv terapi er en samlebetegnelse for ulike former for samtaleterapi der tolkning av mening er viktig. Det vil si at samtaleterapien handler mye om hvordan vi forstår verden rundt oss, og at vi bruker den informasjonen vi får fra omverdenen, som grunnlag for hvordan vi selv oppfører oss. Et viktig mål er å endre negative tankesett og finne fram til hensiktsmessige mestringsstrategier og løsninger gjennom samtalene. For eksempel jobber man med å endre et negativt selvbilde og et håpløst syn på verden, slik at personen kan få overskudd til å jobbe med å takle krisen.