Ulike faser i akutte traumatiske kriser

sårbar fase av livet, kan vi snakke om en sammensatt krise. I en slik situasjon er det fort gjort å fokusere på den mest dramatiske hendelsen, altså at man har mistet mor eller far, og tenke at de psykiske vanskene personen opplever, er knyttet til dette tapet. Da er det viktig også å vurdere hvilke andre faktorer som påvirker individet og miljøet. Det er enkelt å forestille seg hvor vanskelig det kan være for et barn som nettopp har opplevd å miste en av foreldrene, at det samtidig skal takle alle de biologiske, psykologiske og sosiale endringene som ligger i det å gå fra å være barn til å bli ungdom.

1 Hva er en livskrise? 2 Hva er en traumatisk krise? 3 Hva er en sammensatt krise?

Ulike faser i akutte traumatiske kriser

Ved akutte traumatiske kriser kan vi ifølge den svenske psykiateren Johan Cullberg (f. 1934) dele kriseforløpet i inn i fire faser (Cullberg, 2007). Det er viktig å huske at en slik inndeling bare er ett verktøy for å forstå kriseforløpet og øke mulighetene for å mestre krisen. I kriseforløpet vil det alltid være individuelle forskjeller, for eksempel om vi har erfaringer fra tidligere kriser, som kan bidra til å gjøre det greiere å takle en krise neste gang. I tillegg kan det være avgjørende at du har en nær relasjon til ett eller flere mennesker som kan støtte deg i en vanskelig tid.

1 Sjokkfasen kommer umiddelbart etter at krisen har oppstått, og handler om den tiden vi bruker på å fatte hva som har skjedd. Det kan være snakk om alt fra et kort øyeblikk til flere døgn. Måten å reagere på kan variere fra person til person. Noen kan reagere utagerende med for eksempel sinne og aggressivitet eller hysteriske reaksjoner, mens andre blir innesluttet og reagerer med stille gråt eller en paralysert tilstand.

2 Reaksjonsfasen betegner den perioden der vi begynner å ta inn over oss hva som har skjedd, og den varer gjerne noen uker. I denne fasen dukker det opp mange spørsmål om hvordan og hvorfor krisen kunne skje, og mange sliter med følelsen av at noe kunne vært gjort annerledes for å forhindre krisen.

3 Bearbeidingsfasen kjennetegnes av at vi har tatt innover oss det som har skjedd, og begynner å vende tilbake til et vanlig hverdagsliv. Denne fasen kan vare i måneder og år. Bearbeiding vil si at vi klarer å forholde oss forholdsvis rasjonelt til situasjonen og holde følelsene under kontroll når vi tenker på og snakker om hendelsen. Det gjør at vi igjen, i alle fall utad, kan fungere normalt i hverdagen. Det kan likevel gå opp og ned i denne fasen. Av og til har vi kontroll på de vanskelige følelsene, mens andre ganger kommer minner tilbake og gjør det vanskelig å fungere i hverdagslivet igjen. Mennesker som sliter med å håndtere og komme over en krise, stagnerer gjerne i denne fasen, og da blir det vanskelig å leve videre med det som har skjedd.

4 Nyorienteringsfasen handler om å måtte leve med krisen og konsekvensene av den og komme seg videre i livet. Det betyr at denne fasen varer livet ut.

Hendelsen vil være en erfaring vi ikke kan kvitte oss med, og den kan påvirke på ulike måter senere i livet, for eksempel i sårbare perioder eller i situasjoner som kan minne om krisesituasjonen. For et barn som har mistet en forelder, kan en sårbar periode kanskje være knyttet til viktige hendelser i livet, som høytider, fødselsdager, bryllup og andre viktige begivenheter.

Denne faseinndelingen har farget helsevesenet og står fremdeles sterkt i mange fagmiljøer som skal bidra til krisehåndtering. Det er likevel verdt å poengtere at den har fått kritikk for å være for generell, særlig når det gjelder hvordan hver og en av oss håndterer sorg, og at sorghåndtering skjer i et mer aktivt samspill med omgivelsene enn det som kommer fram hos Cullberg. Noen sliter veldig med sorgbearbeiding, og i den siste versjonen av diagnosemanualen til Verdens helseorganisasjon, ICD-11, som er den vi bruker i Norge, er «forlenget sorgforstyrrelse» kommet inn som en egen diagnose (WHO, 2019). Denne diagnosen kjennetegnes av vedvarende lengsel og savn etter den døde og det å være overopptatt av den som har dødd. Det handler om en intens emosjonell smerte, som ikke behøver å være bare tristhet, men også skyld, sinne og det å klandre andre, eller vansker med å akseptere døden. Diagnosen settes når dette gjør det vanskelig å fungere på viktige livsområder, som på skole, i jobb eller i sosialt liv (Strand, 2018), og viser hvordan det er forskjeller i hvordan ulike individer takler kriser som utløser en sorgreaksjon.

Mange kriser klarer vi å takle på egen hånd eller ved å søke og få støtte av familie og venner. Vi kan også håndtere kriser ganske på egen hånd ved at skolen eller arbeidsplassen legger til rette for at vi kommer oss gjennom vanskelige situasjoner. Kriser som en skilsmisse eller et dødsfall fører ikke nødvendigvis til depresjon eller andre psykiske lidelser, men individet må likevel håndtere dem. Hvorvidt vi takler en krise på egen hånd, vil handle om en rekke individuelle faktorer, som hvor mye sosial støtte vi har, eller den enkeltes psykiske motstandskraft.

Vi kan også søke profesjonell helsehjelp i forbindelse med alle former for psykiske kriser. For eksempel kan en livskrise som et samlivsbrudd noen ganger utløse en depresjon. Den deprimerte kan få hjelp gjennom offentlige ordninger som fastlegen, som da kan henvise videre til psykologspesialister og psykiatere på klinikker eller sykehus om det vurderes som nødvendig. I tillegg finnes det en rekke gode private behandlingstilbud som ikke er dekket av folketrygden, og som man dermed må betale for selv. En fordel med de private aktørene er at det gjerne er kortere ventetid. En ulempe er at det som regel er dyrere, og at det dessverre også finnes useriøse aktører på markedet. Det er alltid viktig å være kritisk og sjekke kompetansen til behandleren.

1 Hvilke fire faser mener Cullberg et kriseforløp består av? 2 Hva kjennetegner de ulike fasene i kriseforløpet?