Bokas formål – å inspirere norske lærere og legge press på lærerutdanninger

annerledes i dag, og den nomadiske levemåten for de fleste samer er endret, er likevel det å leve av, i og med naturen fremdeles en viktig del av samisk kultur. Å bli klar over og lære å se tidligere generasjoners kulturspor i landskapet handler også om deres fortellinger om steder og områdetilhørighet og er en del av nedarvet kunnskap.

Kunnskap om kolonisering av Sápmi, fornorskingspolitikken og dens konsekvenser er for den norske læreren et viktig bakteppe når vi snakker om nedarvet tradisjonskunnskap. Flere av forfatterne i Samiske stemmer i skolen forteller om hvordan sentrale hendelser, som fornorskingen og Alta-kampen, er del av et historisk bakteppe som satte dype spor i det samiske urfolkets kollektive minne gjennom flere generasjoner. Dette belyses av flere av forfatterne på ulike vis, og særlig av Oda Kjær Eriksen i kapittel 1 og av Anne-Lise Johnsen-Swart i kapitlene 4 og 5. Slike erfaringer er en del av det kollektive minnet og den immaterielle kulturarven som også finnes i alle andre urfolks minne og samfunn. Den muntlige fortellingen må også nevnes som immateriell kulturarv som har levd i generasjoner i Sápmi. Vi kan se det å formidle samiske fortellertradisjoner i lys av de norske folkeeventyrene, sagn og legender. Ánte Mikkel Gaup, som selv er en profesjonell forteller, er inspirert av fortellingene i Æsops fabler, noe du kan lese mer om i kapittel 12. Den som kunne fortelle, skapte intensitet rundt seg, og barna flokket

Rein i tåken på Magerøya.