Norsk kristendomshistorie 1800–2020: Utdrag

Overblikk På 1700-tallet hadde konge og presteskap vært pådrivere for den kristendomsformen som da var ny, pietismen. På 1800-tallet ble pietismen til en folkebevegelse. Mange mente at kirkegang ikke var nok, og at det var nødvendig å ta personlig stilling til kristen tro – «leve i sin dåps pakt», som det gjerne het. En sann kristen skulle bryte med «vanekristendom» og «navnekristendom», datidens uttrykk for uforpliktende, konvensjonell tilslutning til statskirken. Prestene bestemte fortsatt over gudstjenester og andre kirkelige handlinger. Befolkningen sluttet godt opp om dem, både fordi de ønsket det, og fordi de hadde plikt til å gjøre det. Båndene mellom folk og kirke var tette og ble bekreftet av Grunnloven. Mange nye kirker ble bygd – for å få plass til befolkningen som vokste, og som ledd i nasjonsbyggingen. Statskirken samlet nesten alle i Norge. Skolen samlet alle barn og unge og formidlet luthersk tro til dem.

Nye arenaer for trosutøvelse kom til. De får mest plass her fordi de representerte modernitet, nyskaping og religion nedenfra. Vekkelser, kristne foreninger og organisasjonene og frikirker omfattet færre enn det Den norske kirke gjorde gjennom gudstjenester og kirkelige handlinger. Sammenlagt omfattet de like fullt mange, og utgjorde en tallrik kristen folkebevegelse i samtiden. Lekfolk startet og drev kristne foreninger og organisasjoner selv. Der fikk prest eller biskop bare bidra hvis de sto for pietistisk kristendom. Noen grunnla frikirker. Kvinner, barn og unge fikk flere religiøse funksjoner. Nye lover som ga større religionsfrihet, gjorde utviklingen mulig.

Den religiøse selvstendigheten og selvbevisstheten som lekfolk begynte på vise, hang sammen med generelle moderniseringsprosesser i Europa. I Norge virket Hans Nielsen Hauge som en katalysator for mye av dette. Herrnhuterne/brødrevennene representerte en annen pietistisk retning enn den som dominerte i Norge og var forløpere, men fikk størst betydning for folk fra høyere sosiale lag. Hauge startet derimot en pietistisk bevegelse nedenfra. I samtiden ble han karakterisert både som religiøs forfører, samfunnsfiende og reformator. For ettertiden framstår Hauge som den viktigste enkeltpersonen og fornyeren i norsk kristendomshistorie på 1800-tallet, og som den største indre trusselen mot det politiske regimet før 1814. Med sin kristendomsforståelse, sitt nettverk av trofaste tilhengere og sin omfattende økonomiske virksomhet, var han med på å underminere standssamfunnet som bærende samfunnsstruktur. Mens selve frigjøringsåret 1814 satte få skiller i norsk kristendomshistorie, fikk Hauge og haugianismen store religiøse, kulturelle og samfunnsmessige konsekvenser. 1814 ga likevel støtet til fornorsking av kirken og dens viktigste samarbeidsinstitusjon, skolen.

En mengde nye kirker ble bygd, og kirkearkitekturen ble en viktig synliggjøring av den