Oppbygging

«taler og tabeller»,9 som utfyller hverandre – og som kan stå i et spenningsforhold til hverandre.

Den nære fortiden får større vekt enn 1800-tallet. Det er risikabelt. Framtiden kan vise at andre temaer ble viktigere enn dem som er valgt ut fra et nåtidig, «nærsynt» ståsted. Behovet for bred oversikt over de siste tiårene som andre verk sier nokså lite om, taler likevel for at det er verd å ta litt risiko. Det skjedde mer i denne perioden da utviklingen foregikk fortere enn noen gang i en befolkning som var større og mer sammensatt enn før. Andre har prioritert Den norske kirke og prestenes historie høyt. Her får «historie nedenfra», «religion som levd liv» og kristent mangfold større vekt. Kristendommens historie handler i stor grad om mer eller mindre aktivt praktiserende og sterkt troende mennesker – og om bevegelser, organisasjoner, nettverk og minoritetskirker i tillegg til majoritetskirken. Derfor blir kristne lekfolk særlig viktige aktører, sammen med staten, som la de juridiske rammene for hva de og trosfellesskapene deres kunne foreta seg. Det handler også mye om vekselvirkninger mellom kristendom, kristne og kirker på den ene siden og stat, samfunn og kulturliv på den andre siden.

Som forordet viser, binder noen temaer sammen Norsk kristendomshistorie, 800–1800. Gjennom to trosskifter i 2022 og Norsk kristendomshistorie, 1800–2020. Fra selvsagt tro til mangfold. Det gjelder religionsfrihet – eller mangel på dette, mangfold i trosforestillinger og trosutøvelse, rammer for samliv og kristen opplæring. I Norge var det var knapt noen større vekkelser før Hauge-vekkelsen som startet like før 1800. Staten tok seg av misjon, og det fantes ingen frikirker. «Nye» fenomener som vekkelse, misjon og «flerkirkelighet» ble viktige i løpet av 1800-tallet og går igjen i alle bokas hoveddeler.

Oppbygging Framstillingen er kronologisk organisert i fire hoveddeler, der et tidsspenn på mellom 30 og 80 år er valgt av tematiske grunner. Hoveddelene har flere underkapitler. Hver del starter med et overblikk som framhever sammenbindende tema og viser viktige utviklingstrekk i epoken. To tidsbilder innleder til det, ett fra starten av epoken, ett fra slutten av den. Tidsbildene formidler situasjoner, problemstillinger eller karakteristiske trekk, og nærmer seg stoffet på en måte som kombinerer det historiefaglige med en innlevelse som bryter med det ved å gå inn i menneskers indre. Hensikten er å gi liv til historien ved å vise hvordan noen kan ha tenkt, følt og opplevd vanlige eller ekstraordinære situasjoner som handler om kristen tro eller trosutøvelse, og som det er belegg for i kildene. Hver hoveddel avsluttes også likt, og oppsummerer eller framhever utviklingstrekk.

Første del handler om mesteparten av 1800-tallet. I 1800 var kristen tro selvsagt, men moderne frihetstanker førte snart til større religiøs frihet og kristent mangfold. Denne delen dreier seg mye om religionsfrihet, vekkelser og misjon fordi dette var nytt i epoken og angikk mange. Andre del omfatter tidsrommet 1880–1940, som preges av interne konflikter blant kristne, av eksterne kulturkonflikter og av kristen konsolidering. Modernitet og sekularisering står sentralt i denne epoken, da den kristne enhetskulturen for alvor sprakk. Tredje del tar for seg årene 1940–70 og tematiserer forskjellige sider ved stat–kirke-relasjonen. Under okkupasjonen fikk kirkene økt oppslutning, og kristne flest samlet seg om motstand mot naziregimet i en kirke som brøt

med myndighetene. Sekulariseringen fortsatte da freden kom, og gamle teologiske og politiske konflikter kom til overflaten. Likevel preget kirke og kristendom stat, samfunn og kultur tydelig. Fjerde del omhandler de siste femti årene, den senmoderne tiden. Da ble kristendom selvvalgt tro for mange. Andre valgte bort individuell tro og praksis. Kulturkristendom sto fortsatt nokså sterkt, selv om kirken og kristendommens rolle i samfunnslivet ble mindre. Statskirkeordningen ble avskaffet, og oppslutningen om organisert kristendom sank. Perioden er preget av større mangfold enn før, og av karismatisering, medialisering, kristen migrasjon og endringer i moralsyn. Kristendom var ikke selvsagt lenger, verken på samfunns- eller individnivå.

Del 1

Kristendom som folkebevegelse på 1800-tallet

det var folksomt på gårdstunet i Ål en lørdagskveld i 1801. Unge og eldre strømmet til, flest unge. Snart var 300 kommet. det var ikke dans og moro som trakk, men hans Nielsen hauge som skulle holde oppbyggelse. Kunne han hjelpe dem å få saken sin i orden med gud før det var for sent? Presten dugde ikke til det der han sto på talestolen, høyt hevet over menigheten og talte fine og kunstferdige ord. hauge var annerledes, en av dem. han forsto hva de slet med åndelig og timelig. han grep hjertene med sin enkle, alvorlige tale om synd og omvendelse. Snart ville han gå opp på stabburstrappa og starte med bønn og sang. Lensmannen var også kommet. Var det for å arrestere hauge?10

det «brant» for Kina på Sør-Vestlandet på slutten av 1800-tallet. det store og mektige riket i øst som før var lukket for misjon, var nå åpent. hvor mange millioner tørstet etter guds ord der? hvordan skulle en nå ut til dem? Mange kvinner og noen menn startet foreninger for Kina-misjon, men hver for seg ble det spedt. Kanskje de måtte samarbeide mer? I 1891 møttes et førtitalls utsendinger i Bergen for å drøfte organisering. de kom fra Mandal i sør til Kristiansund i nord, og grunnla en misjonsorganisasjon som skulle arbeide for «guds rikes utbredelse, fornemmelig [særlig] blant Kinas befolkning». Utsendingene kom sammen på et bedehus, og de fleste var lærere, bønder, håndverkere eller emissærer. Ingen prester var med, men én teolog. det radikale lekfolket på Sør-Vestlandet hadde etablert sin egen misjonsorganisasjon, det norske lutherske Kinamissionforbund.11 Medlemsbladet het selvsagt Kineseren.

Lekfolk startet mye kristent arbeid på 1800-tallet, som tidsbildene viser. Mens det første handler om illegal kristen virksomhet på et gårdstun i begynnelsen av århundret, dreier den siste seg om et legalt stiftelsesmøte på et bedehus eid av en indremisjonsforening. Mye skjedde mellom de to hendelsene. Lekfolk var blitt religiøse initiativtagere og ledere, og religionsfriheten var blitt større. Kristendom som folkebevegelse er hovedtema for den første hoveddelen som slutter omkring 1880, da det skjer et kulturhistorisk brudd med mer sekularisering av samfunns- og kulturlivet. Misjonsorganisasjoner som oppsto på slutten av århundret, er likevel med i denne delen for å få tematisk sammenheng. Tradisjonell, luthersk kristendom, slik den ble formidlet i Den norske kirke og i skolen, er også med. Det var denne kristendomsformen som preget brede lag av folket. Den sto i sterk kontinuitet med fortiden og representerte gradvis utvikling mer enn brudd.