OVERBLIKK

På 1700-tallet hadde konge og presteskap vært pådrivere for den kristendomsformen som da var ny, pietismen. På 1800-tallet ble pietismen til en folkebevegelse. Mange mente at kirkegang ikke var nok, og at det var nødvendig å ta personlig stilling til kristen tro – «leve i sin dåps pakt», som det gjerne het. En sann kristen skulle bryte med «vanekristendom» og «navnekristendom», datidens uttrykk for uforpliktende, konvensjonell tilslutning til statskirken. Prestene bestemte fortsatt over gudstjenester og andre kirkelige handlinger. Befolkningen sluttet godt opp om dem, både fordi de ønsket det, og fordi de hadde plikt til å gjøre det. Båndene mellom folk og kirke var tette og ble bekreftet av Grunnloven. Mange nye kirker ble bygd – for å få plass til befolkningen som vokste, og som ledd i nasjonsbyggingen. Statskirken samlet nesten alle i Norge. Skolen samlet alle barn og unge og formidlet luthersk tro til dem.

Nye arenaer for trosutøvelse kom til. De får mest plass her fordi de representerte modernitet, nyskaping og religion nedenfra. Vekkelser, kristne foreninger og organisasjonene og frikirker omfattet færre enn det Den norske kirke gjorde gjennom gudstjenester og kirkelige handlinger. Sammenlagt omfattet de like fullt mange, og utgjorde en tallrik kristen folkebevegelse i samtiden. Lekfolk startet og drev kristne foreninger og organisasjoner selv. Der fikk prest eller biskop bare bidra hvis de sto for pietistisk kristendom. Noen grunnla frikirker. Kvinner, barn og unge fikk flere religiøse funksjoner. Nye lover som ga større religionsfrihet, gjorde utviklingen mulig.

Den religiøse selvstendigheten og selvbevisstheten som lekfolk begynte på vise, hang sammen med generelle moderniseringsprosesser i Europa. I Norge virket Hans Nielsen Hauge som en katalysator for mye av dette. Herrnhuterne/brødrevennene representerte en annen pietistisk retning enn den som dominerte i Norge og var forløpere, men fikk størst betydning for folk fra høyere sosiale lag. Hauge startet derimot en pietistisk bevegelse nedenfra. I samtiden ble han karakterisert både som religiøs forfører, samfunnsfiende og reformator. For ettertiden framstår Hauge som den viktigste enkeltpersonen og fornyeren i norsk kristendomshistorie på 1800-tallet, og som den største indre trusselen mot det politiske regimet før 1814. Med sin kristendomsforståelse, sitt nettverk av trofaste tilhengere og sin omfattende økonomiske virksomhet, var han med på å underminere standssamfunnet som bærende samfunnsstruktur. Mens selve frigjøringsåret 1814 satte få skiller i norsk kristendomshistorie, fikk Hauge og haugianismen store religiøse, kulturelle og samfunnsmessige konsekvenser. 1814 ga likevel støtet til fornorsking av kirken og dens viktigste samarbeidsinstitusjon, skolen. En mengde nye kirker ble bygd, og kirkearkitekturen ble en viktig synliggjøring av den

nye nasjonen. Norske salmebøker erstattet de danske. Skolen fikk lesebøker som både skulle styrke barnas bibelkunnskap og nasjonalfølelse.

På 1800-tallet sto norsk kristenhet, som samfunnet ellers, i spenningsfeltet mellom gammelt og nytt, mellom modernitet og tradisjonalitet. Uttrykket «det store hamskiftet» blir ofte brukt som bilde på forandringene i Norge på 1800-tallet, da flere sider ved moderniteten vant fram. Omformingen av samfunnet var så stort at det fikk ny «ham» (skikkelse) og skiftet «utseende». Jordbruket ble mer mekanisert. Det økonomiske systemet utviklet seg fra naturalhusholdning, der folk produserte det meste av det de trengte selv, til pengehushold og større tilpasning til markedsøkonomi. Industrialiseringen vokste fram i byene, og flere flyttet dit. Norsk kristenhet skiftet også ham. Det kristne hamskiftet startet med Hauge og lekmannsvirksomhet blant bønder, men spredde seg raskt til byene. Noen tiår senere kom frikirkene til byene og ble sterkest der.

Modernitet, nyskaping og individualisme preget kristenlivet på 1800-tallet. Kristne enkeltpersoner, bevegelser, organisasjoner og flere kirkesamfunn la stor vekt på individet og personlige valg. Mange mente at de nye frihetstankene harmonerte med Bibelen. Det var sterk oppslutning om Den norske kirke og ortodoks-pietistisk tro, men uenighet om hva dette innebar for hvilke funksjoner lekfolk kunne ha i kristne sammenhenger. Det førte at flere og mer spesialiserte trosfellesskap kom til. Økonomiske, politiske og sosiale forhold bidro til å gjøre dette mulig, sammen med økt internasjonal kontakt og bedre kommunikasjonsmidler.

Til forskjell fra århundret før, leste og tolket mange Bibelen selv, og det kristne tenkesettet forandret seg mye i spørsmålet om religiøs autoritet. Presten var ikke lenger selvskreven åndelig veileder for alle. For noen overtok lederne på bedehuset og emissærene denne funksjonen. Den nye individualismen hadde likevel sine grenser. Foreninger og organisasjoner hadde formål og regler medlemmene måtte innordne seg etter. Kristenfolket etablerte en mengde foretak som fikk stor innvirkning på samfunnet. Bare Hauge bidro til å starte et trettitalls bedrifter der han ansatte tilhengerne sine. Mange haugianere fortsatte i samme spor. Andre kristne startet foretak som kombinerte arbeid utført av frivillige og ansatte.

det fantes ikke sykepleieutdanning i Norge før prestedatteren Cathinka guldberg (1840–1919) startet kristen sykepleieutdanning ved diakonisseanstalten i hovedstaden i 1868 (nå Lovisenberg diakonale høgskole). Selv var hun utdannet fra tyskland. diakonissene, som sykepleierne het, arbeidet på sykehus, dro på hjemmebesøk, drev hjelpearbeid for fattige og annet omsorgsarbeid. de gikk kledd i en egen drakt, skulle leve i sølibat og fikk beordring til nye stillinger, men hadde full frihet til å bryte med diakonissefellesskapet.