Sakprosa
Stor lokal stolthet og gode initiativ, frivillig innsats og fellesskap gjør det godt å bo i landet vårt. Det er dobbelt så mange medlemmer i norske organisasjoner som det er inn byggere i dette landet. Norge trenger frivilligheten. Uten frivilligheten blir det mindre varme, mindre glede. Ingen av oss er så sterke at vi aldri trenger støtte av andre. Vi kan alle havne i livssituasjoner der vi blir den som trenger hjelp. Og vi har alle opplevd nederlag, eller at livet ikke ble slik vi hadde tenkt. Det er perioder hvor vi trenger støtte og trøst. Verken det offentlige eller private kan fylle opp alle tomrommene som opp står mellom marked, offentlige tjenester og enkeltmenneskers behov. Der tren ger vi medmennesker som stiller opp. Tarjei Vesaas skrev: «Kvart menneske er ei øy, som kjent. Så det må bruer til». Vi vil ha et samfunn med mange slike broer mellom mennesker. Rett før jul besøkte jeg Libanon, Israel og Palestina. En slik reise gir mange sterke og varige inntrykk. Det var et spesielt øyeblikk å tenne et lys i Fødselskirken i Betlehem, i et område fylt av konflikt. I Beirut traff jeg 11-åringen Muhammed. Han og faren hadde kjørt moped over en klasebombe. Gutten mistet begge bena. Vi som har så mye, kan ikke gi ham bena tilbake. Men vi kan gi ham hjelp med operasjoner og proteser. Det vil gi ham nytt håp om et bedre liv. Møtet med ham er noe jeg ikke glemmer. I februar opplevde vi angrep på de norske soldatene i Afghanistan. Deres heltemot, dyktighet og samhold var sterkt nok til at vi ikke opplevde tap av liv blant våre soldater. Det som skjedde, viser hvilket krevende oppdrag de er sendt ut på – og hvor viktig det er at de er der de er. Vi er stolte av den innsatsen nordmenn gjør i internasjonal tjeneste – som soldater i Libanon og i Afghanistan og gjennom de mange observatører og hjelpearbeidere vi har ute i felt. De reiser ut med den viktigste ballasten vi kan sende: Stor kunnskap, respekt for oppdraget, og vilje til innsats for fred og men neskeverd. De er med på å gi håp om en bedre framtid. I møtet med det som hender oss – som enkeltmennesker eller som fellesskap – må vi ha håp. Uten det finner vi ikke kreftene som trengs for å stå på og finne nye svar. Mitt nyttårsønske er at 2007 vil gi oss grunn til å håpe, til å tro – og til og med til å bli begeistret. Flyvertinne Maibritt Magnussen har vist oss en sjelden evne til å rette blikket framover. Under flyulykken på Stord i oktober reddet hun mange menneskeliv
379