Flygervingen (1919)
F
lygervingen, som bæres på brystet av alle piloter i Luftforsvaret, er blant forsvarsgrenens fremste statussymboler. Norske piloter er ikke alltid kjent for å være så nøye med uniformskodekser og lignende. Av og til kan de til og med se nokså slaskete ut, men en skal lete lenge etter å treffe på en pilot som ikke har evnet å feste vingen til uniformen etter at den ble ervervet på slutten av en lang og strabasiøs utdanning. Vingen forblir også på uniformen livet ut, lenge etter at bæreren ikke lenger er i stand til å føre et fly. Slik sett er ikke vingen bare et uttrykk for den status pilotene oppnår gjennom å være strengt selektert og utvalgt – de er eliten i alle luftforsvar vi kjenner til – men også et uttrykk for den krevende utdanningen og opptreningen de har vært igjennom. I dag får norske piloter vingen høytidelig overlevert etter endt utdanning som militærpiloter i USA, en utdanning som nå tar 3–4 år, om vi medregner tiden på Luftkrigsskolen. Flyger-, eller pilotvingen, ble innført i det britiske Royal Flying Corps – den britiske hærens flyvåpen – i 1913. Det var Fredrik Sykes (1877–1954) og David Henderson (1862–1921), som designet den første britiske vingen. De nådde begge senere høyt opp i RAF. Vingen skulle signalisere til omverdenen at vedkommende 17