Page 1


Kapittel 1

Individet i journalistikken En introduksjon Harald Hornmoen Jeg skulle til å tegne Obstfelder og stilte ham opp.

Den som stiller poeten Sigbjørn Obstfelder opp, er journalisten og maleren Christian Krohg. Linjen inngår i en scene i et portrett som ble publisert i Verdens Gang i august 1895. Scenen fortsetter med en dialog mellom de to, Obstfelder først: «Men De vil vel ikke tegne hele figuren? Da kommer jeg til å se liten ut. Skjønt jeg er nu iallfall større enn Kristofer Randers,» tilføyet han og lo lunt. «De må ikke stå så stram,» sa jeg. «Jeg forsøker i den senere tid å venne meg av med å holde hodet på skakke.» «Ja, men det er ikke verdt De øver Dem i det nu.» «Jeg forsøker meg også å venne meg av med å gå med så korte, nervøse skritt.» Han ville til å lange bortover gulvet, men jeg kommanderte ham med stentorrøst til å la det være.

Flere scener i portrettet utfolder seg på denne måten, med tette og ladede replikkvekslinger mellom Krohg og Obstfelder, avbrutt innimellom av portrettørens ironiserende skildringer av den portretterte, med oppmerksomheten rettet mot detaljer i hans væremåte og omgivelser. Det er en journalistikk som ikke bare gir inntrykk av treffende personlige karakteristikker av den portretterte. Den skaper også et bilde av journalistens intenst personlige nærvær i teksten, slik at det levende i møtet mellom intervjuer 15


kapittel 1

og objekt, i Holger Kofoeds formulering, «står og dirrer i, mellom og rundt linjene» (Kofoed i Kofoed og Thue 1989: 13). Scenen tjener også til å illustrere følgende poeng: Journalistikkens sans for det personlige er intet nytt fenomen. Pressen har i lang tid eksponert individer i sine portretter, reportasjer eller andre sjangre. I USA la ikke minst den masseproduserte og tabloide penny press, som vokste frem fra omkring 1830-tallet, vekt på å skrive om enkeltmenneskers erfaringer, enten disse tilhørte «interessante personligheter» eller «vanlige mennesker». I England ble det i 1880-årene utviklet en journalistikk som gikk under navnet The New Journalism, altså lenge før den formen som vokste frem og fikk samme navn i 1960-tallets USA. 1880-tallets New Journalism introduserte intervjuet i britisk presse og banet veien for den moderne tabloiden, blant annet ved å vektlegge kriminaljournalistikk (Wiener 1988). I Norge var ikke bare Krohgs portretter tidlige uttrykk for en personlig preget journalistikk. Roksvold (1997) øyner for eksempel en forløper til det journalistiske intervjuet i et samtalereferat av Peder Soelvold som ble publisert allerede 1832 i Statsborgeren. Også Aasmund Olavsson Vinje var tidlig ute, og Roksvold kaller ham Norges første reporter i moderne journalistisk forstand. Det som kvalifiserer ham til statusen som pioner, er hans reisereportasjebok Ferdaminni, som ble utgitt som et særnummer av avisa Dølen. Typisk for denne er hvordan Vinje bruker seg selv til å personifisere sine skildringer og beskrive det karakteristiske ved folk han møter på sin reise. Men tidlige uttrykk for personifisering i pressen til tross: Det som har motivert oss til å skrive denne boka, Individet i journalistikken, er fremfor alt en stigende tendens å eksponere individer – eller å la individer eksponere seg selv – i samtidens journalistikk. I sin bok Speaking Personally konstaterer Rosalind Coward (2013) at personlige stemmer har fått større spillerom i journalistikken enn for få tiår siden. Med vekt på britisk presse drøfter hun hvordan en mer subjektiv form har vokst frem i en rekke sjangre i vår tids journalistikk, ikke bare i kommentaren, men i personlige spalter, bekjennende journalistikk og blogging. Vi registrerer liknende trender i norsk presse. Featurejournalistikken i helgemagasinene formidler ofte svært personlige opplevelser, gjerne visualisert ved en serie fotografier av portretterte personers oppvekst, hentet fra private fotoalbum. Meningsjournalistikken vokser, og journalistens 16


individet i journalistikken

subjektive meninger kan nå også tydeligere prege nyhetsreportasjen, som journalister lenge har ansett som en sjanger som er underlagt et tradisjonelt objektivitetsideal. I 2007 registrerte Språkrådet nyordet «kommen­ tasje», det vil si: «en type reportasje som farges av journalistenes mening. I en kommentasje er skillet mellom kommentar og reportasje utvisket» (Språknytt 3/2007). I dagens politiske kommentarjournalistikk trekker journalister gjerne inn egne personlige erfaringer i sine meningsytringer, som kan formidles i former vi tradisjonelt forbinder med privat kommunikasjon. Således kan for eksempel VGs kommentator Shazia Sharwar velge brevformen til å bekjenne sine familiære forglemmelser før hun henvender seg til «Kjære karrieremammaer» med en oppfordring om å senke kravene og skuldrene («Brev til karrieremammaer», VG 26.2.2015). Samme dag har Nettavisens forside en lenke til et blogginnlegg av SV-politikeren Akthar Chaudry. Klikker man på forsidelenken med tittelen «Du er ingen mann av ære eller verdighet. Du er feig og uærlig», kommer man til Chaudrys kommentar til uttalelser som Mullah Krekar ga under et intervju i NRK dagen før. Kommentaren er direkte henvendt til Krekar i en sterkt fordømmende du-form, under tittelen «Til Mullah Krekar!» (Nettavisen, NAbloggerne, 25.2.2015). Utviklingen mot sterkere eksponering av individet, mot større subjektivitet, flere bekjennelser og fortrolige henvendelser i journalistikken, er ikke blitt viet veldig mye oppmerksomhet av akademikere. I den grad den er blitt det, betraktes utviklingen av flere som et problem, som et uttrykk for trivialisering og sensasjonalisme (se Coward 2013, Sparks 2000). I dette kapitlet vil jeg presentere noe av den akademiske litteraturen om individ­ eksponerende journalistikk som foreligger, og knytte ulike teorier og observasjoner til de forskjellige kapittelbidragene i boka. Uten at vi skal lukke øynene for betenkelige konsekvenser av en stadig mer personifisert journalistikk, ønsker vi i Individet i journalistikken fremfor alt å belyse hvordan journalistiske medier eksponerer individet, enten det er som enkeltstående individer eller som representanter for grupper. Vi vil se på hvordan individets plass i journalistikken har endret seg over tid. Enkelte av kapitlene diskuterer hvilke roller, verdier og normer som blir tilskrevet aktører i journalistiske fortellinger i perioder som kan strekke seg fra 1950-tallet og frem til i dag. Hvordan kan journalistikken 17


kapittel 1

slik forme oppfatningen av hvilken status og hvilke roller individet har eller bør ha i samfunnet? Og hvilke endringstendenser i kulturen og samfunnet er eksponeringen av individer i journalistikken uttrykk for?

Utviklingen mot mer personifisering Til langt ut på 1900-tallet forekom enkeltpersoner i journalistikken først og fremst som navn, skriver Thore Roksvold (1997). Først da foto ble vanlig og etermediene kom til – med personfokusering – fikk enkeltpersoner bredere omtale i journalistikken som sådan. Likevel er det særlig gjennom tabloidisering fra 1960-tallet av og avvikling av partipressen fra 1970-årene av at samfunnsproblemer i nyhets- og kommentarjournalistikken er blitt presentert for publikum i form av case. Det vil si i form av eksempelfortellinger om enkeltpersoner som på ulike måter er berørt av eller involvert i samfunnsproblemene som tematiseres. Slik står enkeltpersoner frem som subjekt og objekt for kritikk. Folk flest blir synlige i mediene, og publikum kan høre deres stemmer. Myndighetspersoner trekkes til ansvar, og må svare for seg. Med oppheving av kringkastingsmonopolet tidlig på 1980-tallet ble interessegrupper, som tidligere hadde vært kilder i journalistikken, selv journalister i nærradioer og privatdrevne tv-stasjoner. Samtidig ble mediene i stigende grad underholdningsmedier, og enkeltindivider fra publikum ble brukt som aktører i realityserier og andre underholdningsprogrammer. I nyhetsjournalistikken i Norge vokste en mer uformell tiltale- og konversasjonsform frem i mediene på 1980- og 1990-tallet. Den ble ikke minst påtakelig da TV 2s journalister begynte å tiltale hverandre ved fornavn og du-form i nyhetssendinger: Og hva kan du by på i Sporten i dag, Davy? Jo da, Pål, vi har …, osv. Løssalgstabloider som VG og Dagbladet hadde dess­ uten allerede fra 1980-tallet begynt å omtale ledende politikere ved deres fornavn, som Gro (Harlem Brundtland) og Kåre (Willoch). Den kritiske diskursanalytikeren Norman Fairclough (1995, 2001) iakttar og analyserer liknende tendenser i britiske medier på denne tiden. Han betrakter den konverserende formen som et uttrykk for en markedstilpasning av medie­ språk og bruker begrepet «synthetic personalisation» om prosessen med å henvende seg til publikumsgrupper gjennom inkluderende språkbruk 18


individet i journalistikken

som om de var individer. Bruken av pronomener i 2. person – som «du» og «dere» – er ifølge Fairclough en utbredt adresseringsmåte i journalistiske medier. Slike henvendelsesmåter kan virke ideologisk ved at de kamuflerer reelle makthierarkier mellom mennesker. Men han mener også at de personlige tiltaleformene også kan ha en demokratiserende funksjon ved at de åpner vanskelig tilgjengelige områder for offentlig samtale og legitimerer uttrykksmåtene til ikke-eksperter (1995, 13–14). Kommunikasjonsteknologiske endringer rundt årtusenskiftet har fått betydelige konsekvenser for individualiseringen i journalistikken. Enkelt­ individet blir nå ytterligere eksponert og personifisert i journalistiske medier som nettaviser, i blogger og i annen Internett-kommunikasjon. Flere røster slipper til, og autoritetene alminneliggjøres. Språket som brukes til og om autoritetene, kan være grovkornet og uærbødig. Den intenst personlige uttrykksformen som kan prege blogging og annen Internettkommunikasjon, skyldes ikke minst nettets anonymitet. Konvensjoner på nettet, som muligheten til å operere med anonyme identiteter, gjør at man kan komme unna med å si ting man aldri ville våget å si ansikt-til-ansikt. Coward (2013) poengterer hvordan nettet skaper en følelse av at man deltar direkte og personlig i ikke-mediert kommunikasjon, samtidig som nettets kommunikasjonssituasjon er høyst upersonlig, i og med at man skriver alene foran en skjerm. Kommunikasjonssituasjonen legger til rette for at vanlige sosiale barrierer i omgang mellom mennesker brytes ned. Den impulsive trangen til å åpne seg om ting man ellers ville vært tilbakeholden med, kan dermed også skape etiske dilemmaer. I dag bruker journalister mer og mer sosiale medier til å bygge opp sitt varemerke. I overgangen til digitaliserte medier blir journalistenes rolle mer individualisert (Verweij og van Noort 2013). Mens rollen tidligere var sterk­ ere preget av mediene som journalistene arbeidet for, utgjør ikke medie­ husene i dag merkevaren alene. Individuelle journalister blir i stigende grad merkevarer i seg selv. Analysebyrået TNS Gallup la våren 2014 frem tall som viste at Facebook for første gang var Norges største mediekanal med hele 63 prosent daglig dekning i befolkningen totalt og hele 82 prosent dekning i aldersgruppa 12–29 år (Olsen, 2015). Sosiale medier som Facebook og Twitter skaper nye forståelser og virkemåter for nyhetsproduksjon og nye utfordringer for 19


kapittel 1

journalister. De må nå balansere private og profesjonelle roller, nyheter og meninger, dialog og selv-promotering i en annen og ny offentlighet. I sitt kapittel «Den «profesjonlige» journalisten» diskuterer Steen Steensen hvordan journalisten i sosiale medier blir mer en representant for seg selv. Her dyrker hun sitt eget varemerke fremfor journalistinstitusjonens varemerke. Det personlige/private blir viktige momenter i denne nye rollen, men ikke i betydningen av at journalisten kler av seg en profesjonell maske og trer frem med sitt egentlige «jeg». Det personlige/private er ifølge Steensen bare tilsynelatende. I et strategisk identitetsspill ikler journalisten seg er annen type rolle eller maske i sosiale medier, gjerne ved at hun iscenesetter seg i fortellinger som en «rund» karakter med flere lag. Et annet uttrykk for hvordan journalister i stigende grad blir merke­ varer, er utviklingen av signeringspraksis i aviser og blader med stadig mer iøynefallende signaturer, såkalte bylines – ikke bare i utpregede løssalgs­ tabloider som VG og Dagbladet, men også i abonnementsaviser. Med fokus på Aftenposten drøfter Rune Ottosen hvordan utviklingen av signeringspraksis gjenspeiler endringer i journalistrollen. Den gangen partilojalitet var ansettelseskriterium og bestemmende for journalisters identitet, var identifisering av den enkelte journalist med navn og bilde mindre viktig for avisens profil enn i dagens virkelighet, der markerte profiler har betydning for avisenes image og salgsprofil. Vi ser altså at journalisten fremtrer tydeligere i rollen som personlig individ i dagens journalistikk. Vi ser det i kommentarjournalistikken i alle medier, enten det er i politisk journalistikk eller når journalisten modererer chatting i fotballsendinger. Vi ser det når journalisten i rollen som programleder driver det Espen Ytreberg (2002) kaller selvspill: Programlederen iscenesetter seg selv, dramatiserer sin personlighet, i en medierolle. Selvspill forekommer særlig i det Ytreberg kaller populærjournalistikk, som kombinerer nyhetsformidling med underholdningselementer. Coward (2013) fremhever hvordan fortellinger om mennesker, såkalte human interest-historier, også har fått større plass i vår tids journalistikk. Disse historiene berettes gjerne i featuresjangeren og fremstiller personer med vekt på innlevelse i deres følelser. Møtene med menneskene og deres bekymringer eller meritter skildres på en måte som er egnet til å vekke sympati eller interesse for personen eller saken som skildres. 20


individet i journalistikken

å tilpasse innhold til publikum – eller «brukerne» eller «kundene», slik de gjerne omtales i management-språket som råder på feltet. Personalisering er ifølge én definisjon en form for bruker-til-system-interaktivitet som anvender teknologi for å tilpasse kommunikasjonsinnhold til individuelle brukeres eksplisitt uttrykte og/eller implisitt fastsatte preferanser (Thurman og Schifferes 2012). Ambisjonen er at innholdet «treffer» brukerne der de er, på den digitale medieplattformen de foretrekker. I denne kundeorientering av journalistikken blir publikums tilfredshet en overordnet kvalitetsnorm: Godt redaksjonelt innhold er journalistikk som brukerne opplever som godt, relevant og interessant, og som dekker deres behov og forventninger. I bokas avslutningskapittel tar Ragnhild Kr. Olsen for seg den individualiseringen av lesernes mediebruk som en slik strategi innebærer. Hun undersøker personalisering av redaksjonelt innhold i tre norske nett­aviser som satser på slike tjenester, nemlig Adresseavisen, VG og NRK. Olsen intervjuer ansvarlige for satsingen om hva slags produkter og tjenester de utvikler, og hva resultatet vil bli for brukerne og journalistikken. Alle understreker at de vil hjelpe brukerne til å håndtere et mangfold av informasjon. Samtidig legger de vekt på at redaksjonene fortsatt skal sitte i førersetet og velge ut hva brukerne bør vite noe om. Brukerne skal ikke overprøve redaksjonenes suverenitet. En digitalredaktør som Olsen også intervjuer, er mer kritisk. Han mener det prinsipielt er problematisk å overlate til maskiner å velge ut hva brukerne skal få se gjennom personalisering, og stiller spørsmål ved om brukerne egentlig ønsker seg dette.

Hvordan er boka strukturert? Noen av kapittelforfatterne av Individet i journalistikken har en utpreget diakron tilnærming til sitt emne. De analyserer hvordan individeksponering har utviklet seg i historiske perioder, fra etterkrigstiden og frem til vår tid (Gjesvik om homofile i journalistikken, Roksvold om fotball- og langrennshelter, Ottosen om journalistisk signeringspraksis, og Fonn om leserrollen). Andre ser på individeksponering innenfor et kortere tidsspenn (Fonn og Lindholm om Erna Solberg, Simonsen om et pressefotos betydning for Jens Stoltenbergs image), mens andre igjen har en mer samtidig eller synkron tilnærming til sitt emne (Blom Andersen og Hornmoen om 29


kapittel 1

personifisering av en pandemirisiko, Hågvar om den lille mann på papir og nett, Steensen om den journalistiske avsenderrollen i sosiale medier, Alming og Rustand om jeg-et og subjektivitet i journalistikken, og Olsen om individuell brukertilpasning av journalistikk). To teoriorienterte kapitler følger etter dette innledningskapitlet. Roksvold tar for seg individeksponering som en del av journalistiske fortellinger og hvordan narrativ teori fruktbart kan anvendes til å analysere disse. Jørgen Alnæs skriver om fortellingen som fortolkende og organiserende struktur, og fortellingen som argument og/eller argumentet i fortellingen. Kapitlene som følger etter disse innledende teorikapitlene i bokas første del («Bakgrunn – individet og fortellingen i journalistikken»), er inndelt etter hvilken type aktører/roller som den omtalte journalistikken trekker inn eller skaper, iscenesetter eller forholder seg til på andre måter: Del 2, «Kilden trer fram», består av kapitler som analyserer «eksterne» hovedaktører/kilder som figurerer i pressens verbale og visuelle beretninger (politikere, sportsutøvere, homofile og andre). Deretter følger en del 3 («Journalisten trer frem») med kapitler som tar for seg journalistrollen og (selv)eksponering og promotering av journalisten. Den siste delen (del 4: «Publikum trer frem) består av tre kapitler som handler om forskjellige former for individualisering i journalistiske m ­ ediers orientering mot publikum. Det har vært et mål for oss at de ulike kapitlene i boka til sammen skal gi et mangefasettert innblikk i måter individer blir eksponert på i journalistiske medier, og i hvordan individets plass i journalistikken har endret seg over tid. Håpet er at boka kan stimulere til refleksjon både blant fagfeller, profesjonens utøvere og i offentligheten om hvordan personifisert journalistikk kan fremme eller hemme deltakelse i fellesskapsspørsmål, eller produsere fortellinger, myter og ideologier som gir oss redskaper til å tenke omkring eksistensielle eller sosiale forhold som vi som individer og grupper må hanskes med i hverdagslivet.

30

Profile for Cappelen Damm

Individet i journalistikken: Utdrag  

Utdrag fra kapittel 1: Individet i journalistikken. En introduksjon

Individet i journalistikken: Utdrag  

Utdrag fra kapittel 1: Individet i journalistikken. En introduksjon