Fenomenologisk metode av Pål Veiden (utdrag) by Cappelen Damm

Fenomenologisk metode

Eksempler og fremgangsmåter

ISBN 978-82-02-79663-1

1. utgave, 1. opplag 2025

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Design og sats: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS, 2025

Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord

Ordet fenomenologi har bidratt til forvirring, likeså hva som menes med fenomenologisk metode. Denne boken er et forsøk på avklaringer knyttet til metoden. Det er ikke en filosofibok, men et forsøk på å forklare praktisk fenomenologisk metode. Den viktigste inspirasjonen er sosiologen Vilhelm Auberts bruk av metoden.

Lærebøkene i samfunnsvitenskapelig metode sidestiller ofte fenomenologien med en variant av kvalitativ metode. Ordet blir et påheng som lærere forventer å finne i en metodebok. Studenter, på sin side, skriver at de skal benytte en fenomenologisk tilnærming, selv om det de faktisk benytter, ikke er annet enn kvalitativ fremgangsmåte, som intervjuer og observasjon. Ofte skriver både studenter og ansatte om at de har benyttet intervjuer for å komme nærmere innpå intervjuobjektene. De fleste går ikke nærmere innpå ordet fenomenologi.

Påstanden i det følgende er at enten kan vi glemme ordet fenomenologi, eller så må vi vise at det ligger noe annet enn vanlig kvalitativ metode i det ofte refererte, men sjeldent avklarte begrepet fenomenologisk metode.

Jeg har forsøkt å gjøre denne boken så enkel som emnet gjør det mulig, med sosiologen C. Wright Mills ord i bakhodet: «How difficult and complex after all is my subject?» (Mills, 1959: 219). Fenomenologi kan være vanskelig nok og er en spesialgren innen filosofien. Den ser jeg – med få unntak – bort fra. En engasjert filosofisk fenomenolog vil få lite ut av denne boken, utover irritasjon. Jeg tar heller ikke stilling til utlegninger og kontroverser i kvalitativ og kvantitativ forskningsmetode.

Boken er disponert med fire kapitler: Først et innledningskapittel der jeg også ser på hva som er skrevet i andre fag- og lærebøker om

denne metoden. I kapittel to ser jeg på metodiske problemer. Her ser jeg også på noen historiske og praktiske sider ved fenomenologi og fenomenologisk metode. Kapittel tre har jeg kalt «De skjulte samfunn», en henspeiling på Vilhelm Auberts studie av Det skjulte samfunn. Her er hensikten å vise det fruktbare i Auberts fremgangsmåte, og kapittelet beskriver fremgangsmåter og illustrerer med eksempler.

Her drøftes fenomener som tristhet, lyd og helse. Kapittel fire utgjør en videre drøftelse, avrunding og konklusjon. Etter kapittel 2 og 3 har jeg lagt inn noen spørsmål som er ment som hjelp til å tenke over påstander og beskrivelser leseren har vært gjennom.

En takk til gode kolleger – ingen nevnt, ingen glemt – for diskusjoner og kritikk.

Oslo, april 2025, Pål Veiden

Innhold

Innledning

Fenomenologisk metode åpner for undring og en åpen holdning til forholdet mellom fenomen og den som studerer fenomenet. Et vanlig synspunkt er at vitenskapelige funn og observasjoner ikke har med forskerens subjektive oppfatninger å gjøre. Dette er ofte riktig, men man skal ikke grave mye før det kan fremstå som problematisk. Et sitat fra forfatteren Franz Kafka understreker dette: «Men spørsmål som ikke besvarer seg selv når de oppstår, blir aldri besvart. Det finnes ingen avstand mellom den som spør og den som svarer. Det finnes ingen avstand å overvinne. Derfor er det så meningsløst å spørre og vente» (Kafka, 2008: 397). Kafka (1883–1924) var en skjønnlitterær forfatter, ikke forsker. Samtidig har han og andre forfattere bidratt med kunnskap og undring over den menneskelige tilværelsen. Og undring er et godt utgangspunkt for samfunnsvitenskapene. Dette fører til en diskusjon om grenser for vitenskap og ikke minst grenser for vitenskapelig metode. Vitenskapsteorien kan gi flere eksempler på uortodokse fremgangsmåter som likevel har ført til ny kunnskap.

Vitenskapsteoretikeren Paul Feyerabend (1924–94) skrev om dette i boken Against Method, der han beskriver hvordan Galileo benyttet propaganda og triks for å påpeke hvordan jorden roterte rundt seg selv, at han på ingen måte baserte seg på datidens kjente kunnskap om universet. Feyerabends poeng med å trekke frem eksempelet, som han diskuterer i detalj i nevnte bok (Feyerabend, 2010), er å vise at vitenskapens historie gir mange eksempler på uortodoks metodebruk: spekulasjoner, funderinger, i det hele tatt forhold som bryter med gjengse metoder og tenkning. Metodelæren kan bli en tvangstrøye, en stemme for snusfornuften, og hindre nye innsikter og ny kunnskap. Selvfølgelig må det ikke være slik, men det kan være slik.

Flere har påpekt at den tyske oversettelsen av Feyerabends bok har som undertittel «mot metodetvangen». Det er en treffende tittel, for hensikten er ikke å være mot metode som sådan, men mot metode som tvang. Noe så løst som fenomenologisk metode kan lett kastes ut av det gode metodiske selskap, men hvis vi løsriver oss litt fra metodetvangen, er det kanskje noe der likevel.

Finnes det en allmenn metode for fag som statsvitenskap, sosiologi, antropologi og andre sosial- og samfunnsfag? De fleste vil si nei. Metodebruken er knyttet til forskjellige tradisjoner, og ikke minst: Mange er opptatt av å markere revier. Fagene har samme studieobjekt – samfunnet – og er desto mer ivrige etter å markere metodiske forskjeller. Dette kan ha en viss underholdningsverdi, av og til kan man bli klokere, men i denne boken har vi valgt en annen tilnærming: Jeg vil forsøke å begrunne hvordan fenomenologisk metode kan benyttes av studenter og forskere med forskjellig faglig bakgrunn, uavhengig av det enkelte fags metodetradisjoner.

Noen filosofer vil hevde at det ikke eksisterer noe slikt som fenomenologisk metode i samfunnsfagene. De påpeker at fenomenologisk metode er noe annet, en filosofisk-litterær tradisjon der man må ta utgangspunkt i arven etter Edmund Husserl (1859–1938). Dette kan tenkes å være riktig, men mange forskere hevder noe annet. Vi går ikke videre inn på det filosofiske standpunktet her. Fenomenologisk metode eksisterer også i samfunnsvitenskapen, ganske enkelt fordi mange hevder den gjør det, og de benytter seg av metoden. Da kan det være greit å kaste et blikk på hvordan fenomenologi og fenomenologisk metode blir beskrevet i lærebøker i samfunnsvitenskapelig metode, også for helse- og sosialfagsstudenter. Den fenomenologiske metoden blir beskrevet som menneskenær, ofte i kontrast til det utvendige og positivistiske. Det positivistiske viser her til posisjonen kalt positivisme: oppfatningen om at vitenskapen studerer det objektivt gitte, det observerbare, og at det er mulig å lage teorier om lovmessigheter. Denne posisjonen henter ofte sin inspirasjon fra naturvitenskapene. Filosofisk går retningen tilbake til den franske filosofen August Comte

(1798–1857), som var den første som brukte betegnelsen positivisme. Senere har betegnelsen fått flere betydninger, men alle vil vektlegge klarhet, logikk og motstand mot spekulasjon og metafysikk.

Skillet mellom fenomenologiske og positivistiske retninger er ikke nytt, og det kan ha pedagogisk mening. Men det kan også få et liv så å si på egen hånd, som et slags dogme. Fenomenologien kan imidlertid vanskelig oppfattes som en mer vennlig og menneskenær variant, den kan til og med tolkes i motsatt retning. Eksempelet som trekkes frem, er Martin Heideggers (1889–1976) abstrakte utlegning av sin tenkning og dennes manglende avstand til totalitære bevegelser og tilstander. Dette er omdiskutert og blir bare kort kommentert senere i denne boken. Det er et poeng å skille fenomenologi fra hermeneutikk. Sistnevnte er en praktisk fortolkende metode som har sitt utspring i tekster. Som kjent blir tekster lest og fortolket forskjellig av forskjellige lesere. Dette kan gi forskjellige oppfatninger av verden og lede til vidt forskjellige politiske og sosiale standpunkt. Det klassiske eksempelet på vestlig hermeneutikk er fortolkningen av vår kulturs hellige skrifter, de bibelske bøker. Hermeneutikken vektlegger kultur og tradisjon, og viser til at mennesker nødvendigvis er en del av en kulturell og historisk helhet. Som påpekt av Dag Jenssen, har derimot fenomenologien en tendens til å se bort fra kultur og tradisjon og heller jakte på individenes nærmest ordløse erfaring, som han skriver (Jenssen, 2021: 108). Dette gjør bildet mer komplisert og uklart. En ordløs erfaring er vanskelig å meddele, men den er empirisk like relevant og virkelig som annen virkelighet. Det metodiske spørsmålet blir hvordan man klarer å fange, eller rettere, beskrive, denne erfaringen.

Et utgangspunkt

Samfunnsvitenskapen er et vidt felt, og det blir ikke smalere og mer presis av å kaste inn fenomenologien. Denne mangelen på presisjon er i seg selv intet argument da det finnes mye kvasi-klarhet i

samfunnsvitenskapene. Det finnes modeller som angivelig skal virke klargjørende og avgrensende, men som ofte – men ikke alltid – er uttrykk for avstand til den sosiale virkeligheten, hva man ellers måtte legge i det begrepet. En som har forøkt å avklare nytten av fenomenologi, er sosiologen Thomas Luckmann. Han skriver at hvis vi aksepterer det (marxistiske) aksiomet om at den menneskelige verden er skapt av mennesker, så er den beste metoden å benytte metodologisk individualisme, i tråd med Max Weber. Luckmann understreker at en viktig oppgave er å sikre at de objektive teoretiske tilnærmingene i samfunnsvitenskapen forblir subjektivt adekvate (Luckmann, 2008: 25). Her sier Luckmann mye på få linjer, og det fortjener en kommentar. Først det marxistiske standpunktet om at den menneskelige verden er menneskeskapt. Utgangspunktet er det som i andre sammenhenger er blitt kalt metodologisk ateisme: Vi må forutsette menneskelige handlinger bak samfunnslivet. Guddommelige forklaringer blir holdt utenom da vi ikke kan vite vitenskapelig at én eller flere guder eksisterer. Dette er ikke en verdivurdering, men en praktisk avklaring. Neste steg med Luckmann er like logisk: Metodologisk individualisme betyr å se etter forklaringer på lavest mulig nivå. Noen gjør noe. Strukturer og funksjoner har ingen forklaringskraft i seg selv. Ordet samfunnet er ingen forklaring, det er et slagord. Luckmanns poeng er å redde subjektiviteten som tema fra objektive samfunnsvitenskapelige begreper. Mennesket er intet objektivt vesen, det ville være en dårlig vits eller en tragedie. Det er subjektiviteten som både forutsetter og forklarer det menneskelige, men denne subjektiviteten kan studeres ut fra empiriske metoder og nøkterne begreper. Det er et argument for fenomenologi som metode: å hanskes med subjektivitet – det menneskelige – og forsøke å se dette uavhengig av hva vi måtte fylle fenomenene med. Den fenomenologiske metoden kan åpne noen dører, gi oss ny kunnskap, gi oss – som det gjerne heter – noe å tenke på, men den gir ikke nødvendigvis ny klarhet. Den kan endog gi mer uklarhet, ny usikkerhet. Dette er igjen intet argument for ikke å søke klarhet: Enhver masteroppgave

vil inneholde et forsøk på analytisk avklaring: problemstilling, teori, metode og analyse av materialet. Dette bygger på en forskbar problemstilling – altså spørsmål som lar seg besvare. Det videre arbeidet vil være av analytisk karakter, med forsøk på å avklare årsaker til fenomenet som blir undersøkt. Den fenomenologiske metoden vil på sett og vis klusse det til: Hvem er du som fant eller fikk denne problemstillingen, hvorfor er den interessant, og har du ikke allerede ganske mange fordommer/antagelser/oppfatninger om emnet? Blir ikke din undersøkelse en bekreftelse på det du vil vise, for det stemmer med dine egne oppfatninger av verden? Fenomenologisk metode åpner spørsmål drevet av tvil, noe som kan kaste et annet lys over det som tilsynelatende er selvfølgeligheter.

Fenomenet og diskusjonene rundt

Unngår vi tema og fremgangsmåter på grunn av mulig støy rundt et fenomen? Et eksempel er ofte religion. Religion er i utgangspunktet følelsesbetont, og den er uttrykk for kollektive tilhørigheter.

Nøkternt kan vi hevde at vi må skille mellom fenomenet religion og religionenes effekter. Fra nyere tid foreligger undersøkelser om den økonomiske nedturen i muslimske land. Det lar seg fastslå ut fra statistikk og nøkterne beskrivelser at disse landene har tapt i det økonomiske kappløpet etter andre verdenskrig (Koopmans, 2020). Sier dette noe om islam som sådan? Nei, det gjør ikke det. Det sier intet om mennesker som kaller seg muslimer. Kan vi ikke sette en parentes rundt fenomenet og ganske enkelt studere det vi antar er effekter av det? En slags utvendighet, der vi ser bort fra normative vurderinger av fenomenet og eventuelle fornærmende reaksjoner på resultatet av studier. Faren er stor for at man havner i en hengemyr av subjektive og følelsesbaserte ytringer. Religionskritikk er ikke lenger selvfølgelig, hvis det noen gang har vært det. Samfunnsforskere er også mennesker, og de studerer menneskeskapte produkter. Men å antyde at islam er et menneskeskapt produkt – som er det eneste

mulige utgangspunkt for en nøktern vitenskapelig analyse – skaper mistenksomhet og aggresjon. Da får vi den underlige situasjonen at diskusjonen om fenomenet blir mer interessant enn fenomenet – som vi her har satt i parentes – og dets angivelige konsekvenser.

Koopmans bok er et eksempel: Den er blitt angrepet og samtidig hyllet som en milepæl innen dagsaktuell sosiologi. En nøktern bok om et betent emne. Forsvinner ikke fenomenet og virkningene i støyen fra debatten? Dette er klassisk empirisk samfunnsforskning: Vi undersøker idealet og måler effektene, hvordan det egentlig står til.

Idealer og realiteter, hvorfor, hvordan? Så vi kan kanskje ikke sette en parentes rundt fenomenet?

Metoderegelen er at man ikke kan la seg begrense eller stoppe av fornærmede aktører, samtidig som man skal undersøke grunnlaget for motstanden. Det er lett å appellere til en åpen holdning, for en slik holdning er ikke det samme som å holde med den ene eller andre. En annen metoderegle er å kjenne på ubehaget. Hvorfor er dette betent? Islamofobi? Det er mange kritiske studier av norsk protestantisme, er det ikke logisk at alle religioner blir kritisk studert? Hva er problemet?

Akkurat det spørsmålet er et egnet utgangspunkt for fenomenologisk metode.

For å antyde at det er upraktisk å diskutere noe videre, sies det ofte at det er et filosofisk spørsmål. Det finnes en humanistisk tradisjon innen samfunnsvitenskapen. Vi kan gå innover i mennesket selv, så vel som å søke etter svar i det sosiale. Det er forskjell på fenomenologi i betydningen begrepsfeste egen livsverden og verdensbilde kontra den fenomenologien som forsøker å beskrive og forklare andres livsverden. Hvordan kan jeg si noe sant om din religion utover de rene fraser, som navn, forsamlingshus og så videre? Grovt sett kan vi si at det er forsøket på å gripe andres livsverden som er fenomenologi for samfunnsvitenskapen. Og samtidig: Det er ufullstendig. Beskrivelsen av andres livsverden fordrer innsikt i den som beskriver. Fenomenologisk metode retter blikket både innover og mot de andre, hvem nå sistnevnte måtte være.