fysikkens utvikling fra antikken til newton 39
kulturkrets, med ett unntak, et geosentrisk verdensbilde med jorda i sentrum. Unntaket, et heliosentrisk verdensbilde foreslått av Aristarkos på 400-tallet f.Kr., skal vi stifte bekjentskap med senere.
Platonisk og aristotelisk tradisjon blir grunnlagt Pytagoreernes tro på at naturens fenomener kunne uttrykkes matematisk, ble videreført av Platon (427–347 f.Kr.), som bidro til en naturvitenskapelig tradisjon som er kjennetegnet ved at forskere ofte søker i matematikken for å finne matematiske sammenhenger som kan beskrive alle fysiske fenomener. Platon anerkjente at det var et visst empirisk grunnlag for den matematiske beskrivelse av naturen, men hevdet at naturen er blitt til ut fra matematikken, ikke motsatt; tonene må rette seg etter matematikken, ikke matematikken etter tonene. I denne tradisjonen er hensikten med studier av naturen å avdekke de matematiske relasjonene som ligger til grunn for fenomenene. Når Kepler leter etter matematiske sammenhenger mellom planetenes omløpstider og avstander fra sola, er det fordi han er overbevist om Gud skapte verden ut fra matematiske relasjoner det er mulig å finne. Først kom matematikken, så verden! Platons tro på at alle naturens fenomener kunne beskrives ut fra matematiske relasjoner, ble imøtegått av hans elev Aristoteles (384–322 f.Kr.). I motsetning til Platon mente Aristoteles at det viktigste var å finne årsakene til fenomenene. Han avviste ikke matematikken, det var opplagt at mange sammenhenger kunne beskrives matematisk, men Aristoteles påpekte at lengden av diagonalen i et kvadrat ikke kunne beskrives i matematikken (altså den tidens matematikk). Han argumenterte også med at det ikke er sannsynlig at en fasttømret og stiv matematikk egner seg til å beskrive en natur preget av forandringer og beve gelse. For Aristoteles var det fenomenenes årsak som ga visdom om naturen, ikke matematikken.
Aristoteles forklarer verden Den greske filosofien utviklet seg altså innenfor hovedsakelig to naturviten skapelige tradisjoner, og resultatet ble det vi i dag kaller det greske verdensbildet. Pytagoreerens forståelse av at jorda og alle himmellegemene er kuleformet, og at bevegelsene på himmelen er sirkelbaner, fikk stor tilslutning. Astronomiske undersøkelser viste at sola fulgte med stjernene på den daglige rotasjonen, men den endret hver dag posisjon i forhold til stjernene, se figur 2.1. I løpet av en periode på 365 og ¼ dager var sola tilbake i samme posisjon. Solas bane blant