Fra rammeplan til didaktisk praksis i barnehagen: Utdrag

Innledning Intensjonen med denne boka er å sette ord og begreper på hvordan barnehagelærere planlegger, gjennomfører og evaluerer sin pedagogiske praksis i barnehager. Barnehagens hverdagspraksis hadde opprinnelig lite faglighet og teori og få fagbegreper. Den har røtter til en måte å arbeide med barn på preget av tradisjonell oppdragelse og omsorg. Morsrelasjoner og hjemmemiljø var idealer de første barnehagene ville strekke seg mot, og de som arbeidet der ble gjerne kalt tanter, selv om det etter hvert også dukket opp en håndfull onkler (Korsvold, 2005). Det var derfor opprinnelig klare forskjeller mellom barnehagens og skolens hverdag. Og det var klare forskjeller mellom hvordan lærere og førskolelærere, som det den gangen ble kalt, arbeidet.

Fram til 2006 var dette også synlig i hvordan barnehagesektoren var styrt.

Før 2006 var det Barne- og familiedepartementet som sto for styringen.

I 2006 ble sektoren flyttet over i Kunnskapsdepartementet (heretter KD), og det er nå ikke uvanlig å omtale barnehagen som en del av utdanningsløpet.

Vi har sett mange eksempler på at barnehagens hverdagspraksis siden den gang har blitt mer akademisert i den forstand at den har blitt mer preget av fag, læringsforventninger og skoleforberedende tenkning. Barnehage­ byggene ligner dessuten etter hvert mer på skoler enn på bolighus.

Det har med andre ord skjedd mye med barnehagesektoren de siste tiårene, og det er flere som har problematisert deler av denne utviklingen – ikke minst at omsorgsdimensjonen ved arbeidet kan ha blitt skjøvet noe i bakgrunnen, og at målrettet læring kan komme for tidlig inn i små barns liv (Tholin, 2011; Østrem, 2007). Andre stemmer løfter fram det positive i utviklingen, ikke minst at det har ført med seg en større fagliggjøring og profesjonalisering av barnehagelæreres arbeid. Det er ingen som lenger omtaler personalet som tanter eller onkler.

11