Forord og innledning barnehagelæreren

Forord Denne boka henvender seg først og fremst til studenter i barnehage­lærer­ utdanningen, men også til barnehagelærere ute i den praktiske barne­hage­ hverdagen. Den dediseres til mine studenter i barnehagelærerutdanningen. Studentene har inspirert meg til faglig innsats, hver dag. Det har også barne­hagelærerne gjort, de jeg har møtt gjennom studentenes praksis, og de som har bidratt til en god barndom for våre seks barnebarn. Det å følge barns liv i barnehagen parallelt med det faglige engasjement for barnehagen og barne­hagelæreryrket gjennom undervisning, forskning og utrednings­ arbeid, har styrket min respekt for yrket og økt motivasjonen for både faglig og fagligpolitisk engasjement.

Etter et langt liv som lærer på ulike trinn, og ikke minst gjennom møtet med studenter og kolleger i barnehagelærerutdanningen de siste ti årene, er det blitt maktpåliggende for meg å videreformidle noe av den kunnskap og innsikt om utdanning, fag og utdanningspolitiske irrganger som jeg har ervervet meg, med mye strev – og mye hygge.

Jeg håper boka kan bibringe nye studenter og barnehagelærere vesentlig kunnskap om profesjonens egenart og utfordringer gjennom å belyse forhold som har innflytelse på både profesjonen og barnehagen som yrkesfelt.

I mer enn ti år vært jeg opptatt av hvordan både barnehagen og yrket er satt under et utdanningspolitisk press. Jeg har skrevet om hvilke konsekvenser det har for barna og profesjonen (Thoresen 2005, 2009). I denne boka har jeg kunnet utdype dette anliggendet.

Boka er en takk til barnehagelærerne for at de gjennom generasjoner har satt barnet i sentrum. Og med sitt engasjement for profesjonens egenart vil den formidle et ønske om at de fortsatt må være barnas ambassadører i samfunnet Min hensikt med boka er å styrke barnehagelærerens og profesjonens betydning i samfunnet. Barnehagelæreren tar ansvar for barna store deler

12 forord av deres våkne liv. Med den helhetlige pedagogikken som er barnehagens særmerke, bidrar de til å gi barna en barndom som skal være et fundament for livet.

De svenske sitatene som innleder de fleste kapitlene er sitater fra en polsk lege og pedagog, Henryk Goldszmit (1878–1942), som skrev og er kjent under pseudonymet Janusz Korczak. Han var en veirydder for barnets rettigheter både i skrift, tale og handling. Korczak skrev flere bøker for og om barn. Noen er gjort tilgjengelige i vår tid på svensk, blant annet Hur man älskar ett barn (Korczak, 1992). Han engasjerte seg i barns rettigheter etter første verdenskrig og tok initiativet til en internasjonal deklarasjon om barns rettigheter, Genève-deklarasjonen, som var en forløper til FNs barnekonvensjon.

I 1929 kom hans bok Barns rätt til respekt (Korczak, 1998). Han kombinerer sin omfattende kunnskap om barn med en dyp overbevisning om barnets verdi og menneskelivets ukrenkelighet. Korczak stiftet flere barnehjem, blant annet et for 200 jødiske barn i Warszawa, der han virkeliggjorde sine tanker og overbevisning. I juli 1942 sto den jødiske gettoen på nazistenes dødsliste, og Korczak valgte å bli med barna til utryddelsesleiren Treblinka.

Han ses som en av århundrets martyrer.

Dedikasjonen på forsiden har tre navn.

Ida var en av de siste studentene jeg hadde. Hun er datter av en av de første elevene jeg hadde som nyutdannet lærer i 1964 på Solberg skole i Asker.

Margrethe representerer barnehagelærerne. Hun er styrer i Kløverenga barnehage i Bærum der Marie, vårt yngste barnebarn, avslutter sine gode barnehageår våren 2015.

Takk til forlaget som sa ja til å utgi boka, og min redaktør Mary-Ann Hjemdahl for det gode samarbeidet gjennom veiledning, kritikk og støtte i skriveprosessen. Takk også til forlagets konsulenter for faglige og språklige råd. Takk til kolleger som gjennom år har ført meg inn i dette fagfeltet, og til Høgskolen i Buskerud og Vestfold for arbeidsplass etter avsluttet arbeidsliv.

Og sist, en takk til Tore for tålmodig nærvær under mitt tilstedeværende fravær.

Ingeborg Tveter Thoresen

Innledning De ideer och principer vi bekänner oss till har bara så mycket värde som vi ger dom genom vårt personliga leverne.1 Janusz Korczak

Da jeg kom til førskolelærerutdanningen på Eik i Tønsberg på slutten av 1980-tallet for å undervise i faget Religion og etikk, måtte jeg lære både førskolelærerutdanningen og barnehagen å kjenne slik at undervisningen kunne bli meningsfull for studentenes yrkesutdanning. Jeg møtte tidlig uttrykket «barnehagens egenart», men hvordan skulle jeg forstå dette?

«Les disse bøkene!» sa studielederen. Hun ga meg et par bøker om barn og lek, og anbefalte meg dessuten å hospitere i en barnehage en tid.2 Det ble noen skjellsettende opplevelser for meg som var lærerutdannet med erfaring fra undervisning i både grunnskole, gymnas og allmennlærer­ utdanning.

Jeg leste. Og jeg hospiterte hos en erfaren barnehagelærer og hennes medarbeidere. I barnehagen var omsorgen, respekten for og kunnskapen om det enkelte barn og barn i grupper slående. Det var også leken, denne forunderlige måten å være til i verden på, som er så grunnleggende viktig i barns liv. Jeg leste, så og forsto noe jeg ikke hadde forstått før!

Under hospiteringen i barnehagen kunne jeg se hvordan barnehage­ læreren arbeidet. Jeg fikk dessuten innsikt i planene hun og medarbeiderne kunne arbeide i tråd med. Det var ingen nasjonal rammeplan for barnehagen den gang. Barnehageloven fra 1983 var dessuten meget knapp. Den hadde riktignok en formålsparagraf med verdigrunnlag som ble stående 1 2

Sitatet er hentet fra Hur man älskar ett barn (Korczak, 1992:9).

Berit Follesø i Solvangkirkens barnehage i Tønsberg. Barnehagen der jeg hospiterte, var en halvdagsbarnehage, som det var den gangen, med 18 barn fra 3–6 år. Det var før seksårsreformen.

Det var de samme ansatte som var der i hele åpningstiden.

14 innledning uforandret til 2010, men loven hadde ingen paragraf om barnehagens innhold som forpliktet eller veiledet de ansatte, slik loven fikk i 2005.

Jeg fikk observere barna i barnehagens hverdag, undre meg, og lytte til barnehagelærerens erfaringer. Hverdagslivet, barnas utfoldelse med liv og lek og barnehagelærerens evne til å leve med og arbeide blant barna både forundret og fasinerte meg, og gjør det fortsatt.

Hvordan makter barnehagelærere å arbeide i det tilsynelatende kaoset som en barnehagehverdag er? Når et lite barn skal ha «forretninger», trenger det umiddelbart hjelp. Når barna er ute, deltar de voksne i livet ute. De har et øye på hver finger, blir ropt på, og samtaler med barna på en interessert måte. De går inn i og veileder i konflikter og ser umerkelig til at barn kommer inn i leken.

Om morgenen møter de ansatte ikke bare barna, men også foreldre og andre, og det samme gjelder når barna skal hjem. Barnehagelærerne forteller de foresatte om hvordan dagen har vært for barnet deres. Mange av de små har jo ikke ord for hva de opplever. Og foreldre vil gjerne vite mest mulig om barnets liv i barnehagen.3 Samtidig bidrar barnehage­lærerne rent praktisk i tilretteleggingen av mottakelsen og avskjeden. De oppmuntrer, trøster og ordner, kler av og på, eller veileder barnas egen av- og påkledning. De snakker med barna, bøyer seg ned, og har, slik synes det for meg, tusen tanker i hodet på en gang. Samtidig er de nærværende for det enkelte barn.

Barnehagelærere planlegger og tilrettelegger for hverdagslige rutiner og pedagogiske aktiviteter. De organiserer hele uka, ikke bare for seg selv, men også for virksomheten, der andre voksne er involvert. Det er voksne med og uten utdanning i arbeid med barn, med lang erfaring eller knapt med erfaring i det hele tatt.

Hvor lærer de å utøve sin virksomhet? Den praktiske øvelsen i studiet er beskjeden. Det har jeg sett som lærer i utdanningen. Er det når de kommer ut i barnehagehverdagen at de for alvor lærer, gjennom erfaringsoverlevering i barnehagekulturen?

Hva er særtrekkene i barnehagen, det som benevnes «barnehagens egenart», som utvilsomt er av betydning for barnehagelæreryrket? Hva slags kunnskap og kompetanse kreves for å håndtere hverdagslivet, og for å løse 3

Jf. «Å begynne i barnehagen II», hentet 6.9.2014 fra http://koffeine.no/a-begynne-i-barnehagen-ii/

innledning 15

de oppgaver barnehagen pålegges av myndighetene, og for å leve opp til forventningene fra foreldrene og barna – og dem selv?

Jeg har gjennom alle mine år som underviser i og i nærkontakt med barne­hagelærerutdanningen vært på leting etter barnehagelæreryrkets kjerne og særtrekk.4 Kolleger som har barnehagelærerutdanning i bunnen av sin utdanning og praksis fra yrket, synes å ha dette under huden.

For dem er yrkets egenart innforstått. Men så langt jeg har sett, er den ikke klart uttrykt for oss andre.

Mye av det jeg møtte da jeg begynte å undervise i barnehagelærerutdanningen, er fremdeles kjerneverdier som kommer til uttrykk i barnehagelærerens samspill med barna. Men en del av rammebetingelsene er endret.

Det har utvilsomt betydning for yrket. Det har vært endringer i planverket for barnehagen og utdanningen som jeg vil vise til. Det har også vært samfunnsmessige endringer som angår yrkesfeltet.

Med andre ord endres barnehagelærerens oppgaver. Hvordan man faktisk skal løse oppgaven og utforme rollen som barnehagelærer, avhenger ikke bare av personlige forutsetninger og utdanningen, men også av samfunnet, tiden og kulturen man lever i. Endringene har jeg vært opptatt av og skrevet om i ti år, for eksempel i «Barnehagen på skolevei» (2005a) og «Barne­hagen i et utdanningspolitisk kraftfelt» (2009), og tematikken utdypes ytterligere i denne boka. Nå begynner imidlertid spenningen mellom profesjon, fag og politikk å materialisere seg blant annet ved Solveig Østrems forskningsprosjekt «Profesjonsutøvelse i et spenningsfelt». Utfordringene i yrket synes å bli flere og mer komplekse enn tidligere. Men det å skape det gode møtet med det enkelte barn, og å bidra til at barna i barnehagen får et godt og trygt hverdagsliv og gode utviklingsmuligheter, er fremdeles en kjerneoppgave ifølge de sentrale dokumentene.

4

Jeg har lest lærebøker om yrket, doktoravhandlinger, blant annet kollegers avhandlinger, og søkt svar gjennom arbeid med fagartikler (Thoresen, 2005b, 2009), deltatt i utredningsarbeid for departementet ved revisjon av rammeplan for barnehagen (Barne-og familiedepartementet, 2005a) og i samtaler med kolleger, øvingslærere og studenter, og møtt rutinerte barnehagelærere på en rekke kurs og seminarer.

16 innledning

Til bokas oppbygning og ulike kapitler Boka har åtte kapitler. Den legger til grunn at barnehagen er en samfunnsinstitusjon, og at barnehagelæreryrket er et av velferdsstatens yrker. Derfor vil bokas tre første kapitler gi kunnskap nettopp om barnehagens formelle grunnlag, og om hvordan nasjonale og internasjonale organisasjoner og samfunnsideologi får innflytelse på verdier med betydning for viktige samfunnsinstitusjoner og deres yrker Dessuten drøftes barnehagen som en av velferdsstatens sentrale profesjoner i lys av profesjonssosiologi.

I kapittel 1 får leseren kunnskap om barnehagens grunnleggende, normative dokumenter, Lov om barnehager og Rammeplan for barnehagens oppgaver og innhold (Kunnskapsdepartementet, 2006) og ikke minst om forholdet mellom dem. Samfunnsmandatet, som legitimerer profesjonen, er gitt i barnehageloven.

Når hierarkiet i grunnlagsdokumentene vektlegges, er det på bakgrunn av erfaring fra årene som underviser i utdanningen, der rammeplanen har hatt en mer framtredende plass enn loven. Både barnehageloven og ramme­ planen er politiske dokumenter. Men det er viktig å være klar over at tilsyn med virksomheten gjøres på basis av barnehageloven.

Barnehagelærere, og især ledere, må kjenne til hvilket dokument som er mest grunnleggende, selv om begge er like forpliktende. I de normative dokumentene regulerer og delegerer myndighetene oppgaver til virksomhetene, med særlige oppgaver til styrere og pedagogiske ledere.

Den internasjonale innflytelsen på utdanningspolitikken og barnehagen, samt endringer i samfunnets styringsideologi, tas opp i kapittel 2. Der gjøres det rede for internasjonale organisasjoner som myndighetene samarbeider med og inngår avtaler med. Gjennom rapporter og avtaler får det internasjonale samfunn, med aktuell ideologi og utdanningspolitikk, innflytelse også på den nasjonale utdanningspolitikken, som barnehagen nå er en del av. Barnehagelærere må settes i stand til å gjenkjenne krefter som påvirker barnehagen, for eksempel både styringsideologien og økonomiske ideer som nå legges til grunn for politikken.

Barnehagelæreryrket som profesjon drøftes i kapittel 3. I dette kapitlet redegjøres det for profesjonssosiologiske definisjoner av hva en profesjon er. Profesjonssosiologien har ulike kriterier og tilnærminger til forståelsen av begrepet profesjon. Kunnskapsgrunnlag, autonomi og avgrensning av

innledning 17

oppgaver er også tematisert i flere aktuelle avhandlinger og forsknings­ arbeider som trekkes fram for å belyse barnehagens egenart De tre påfølgende kapitlene kan ses som tre barnehagefaglige innganger i en labyrint for å finne profesjonens særtrekk. Barnehagelæreyrket og dets egenart kan ikke ses isolert fra barnehagen. «Jakten på egenarten» belyses gjennom forholdet til barnehagen i kapittel 4 og i lys av utdanningen i kapittel 5. Tanken er at yrket er formet av både barnehagen og barnehagelærerutdanningen, i en vekselvirkning der både profesjonens egne og ulike andre samfunnsaktører har hatt betydning.

Det dreier seg om å finne trekk som har bidratt til den sosialpedagogiske modellen som er den nordiske barnehagenes særpreg, dens oppgaver og innhold, og hvordan den er i ferd med å endre seg, i kapittel 4. Barnehagens røtter er omtalt, både Frøbels filosofiske ideer og barnehager fra 1800-tallet, og barneasylene, som for flere hundre år siden påtok seg viktige samfunnsoppgaver, men også barnehagens nyere historie.

Hvordan barnehagelærerutdanningen på få år er utviklet og har endret karakter, går fram av kapittel 5. Utdanningen har gått fra å være relativt kort og praktisk rettet, utviklet av barnehagens pionerkvinner i få egne barne­hage­lærerutdanningsinstitusjoner, til å bli en stor offentlig, akademisk utdanning, med nasjonale krav om relevans og forskningsbasert undervisning. Utdanningen gis nå ved en rekke statlige institusjoner,5 og to private, og det tilbys en rekke muligheter til å ta mastergradsutdanning. Utdanningen har en spennende historie som nettopp har formet dens egenart.

I kapittel 5 redegjøres det også for bakgrunnen for den nye utdanningsmodellen, som var en evaluering fra 2010, og hva som ble endret – utover navnet – fra 2012 med den nye rammeplanen for utdanningen.

Kapittel 6 tar utgangspunkt i at barnehagen, ved siden av å være innlemmet i utdanningen, er en del av velferdsstatens omsorgsregime. Barne­ hage­læreryrket er altså også et omsorgsyrke. I kapittel 6 gis det en begrunnelse for dette faktum, som dermed er et særtrekk ved yrket i forhold til læreryrket. FNs barnekonvensjon gir barnet rett til omsorg. Myndighetene er forpliktet gjennom barnekonvensjonen til å bistå foreldre med omsorgsordninger. Derfor pålegger barnehageloven barnehagen en omsorgsopp-

5

Antallet angis ikke fordi høyere utdanningsinstitusjoner er i en strukturell endringsprosess slik at antallet institusjoner endres.

18 innledning gave, som en av fire oppgaver i samfunnsmandatet. Det argumenteres i kapitlet for at omsorg er en moralsk forpliktelse ut fra barnehagens verdier og etisk grunnlagstenkning, som det også gjøres rede for. Kapitlet omfatter også omsorgsforskning som utdyper omsorgens betydning i barnehagen.

For ikke minst er endringen i barnegruppen, med en større andel ettåringer enn før, en utfordring.

Utdanningen skal bidra til studentens analytiske og kritiske tenkning.

Derfor tas det også med kritiske synspunkter fra andre fagfelt i noen kapitler.

Bokas tredje og siste del har to kapitler, med to tydelige stemmer. Den første tilhører en gjesteforfatter, filosofen Anders Lindseth, som også er professor i praktisk kunnskap. Kapittel 7 dreier seg om «Dannelsens plass i profesjonsutdanninger», som også er kapitlets tittel. Lindseth har vært velvillig og stilt sitt kapittel fra Dannelsesutvalgets utredning til disposisjon for denne boka.6 I barnehagelæreryrket er mellommenneskelige forhold sentrale. Det er et praktisk og relasjonelt yrke som krever kunnskap og innsikt om betydningen av menneskeforståelse og virkelighetsoppfatning, noe filosofien arbeider med. Både menneskeforståelsen og de kilder en henter den fra, har betydning for de forestillinger en har om seg selv som menneske, om verden omkring en, og om barna i barnehagen. Det har konsekvenser for barnehagens pedagogiske arbeid. Spenningen mellom teoretisk kunnskap, ferdigheter i yrket samt faglig og etisk klokskap inngår i dannelsen i profesjonsutdanningen.

I bokas siste kapittel, kapittel 8, prøver jeg å reise debatt og peker på at barnehagelæreryrket er under press. Hva presset består i, uttrykkes gjennom tolkning av samfunnssituasjonen. I første del drar jeg veksler på fagstoff som er presentert i de øvrige kapitlene, og på mine erfaringer fra institusjonsledelse og utdanningspolitisk arbeid, blant annet.7 Kapitlet 6

7

Dette kapitlet er tidligere publisert i Dannelsesutvalgets utredning. Med små endringer har Anders Lindseth, stilt dette kapitlet til denne bokas disposisjon. Noe jeg er meget takknemlig for. Lindseth var også var med i arbeidsgruppen som leverte Forslag til revidert rammeplan for barnehagen i 2005 (Barne- og familiedepartementet, 2005a).

Rektor ved Høgskolen i Vestfold 1994–2000, utdanningsdirektør i Buskerud 2001/2002, medlem av to offentlige utvalg, NOU 1995:9 Identitet og dialog, NOU 1996:22 Mellom krav og ideal, medlem av den nasjonale UNESCO-kommisjonen 2000–2004, medlem av arbeidsgruppe for revisjon av rammeplan for barnehagen 2005 og for kunnskapsområdet SRLE for den nye barnehagelærerutdanningen samt førstelektor ved Høgskolen i Vestfold, barnehagelærerutdanningen i mer enn 10 år.

innledning 19

inneholder også en presentasjon av dansk forskning, fordi jeg der har funnet en inngang som åpner barnehagen og profesjonen på en grunnleggende måte, ved å se på de oppgaver som faktisk fyller dagen. Dermed har forskere satt ord på fagligheten som barnehagelærerne viser med sin yrkesutøvelse, «den upåagtede faglighed». Forskningen tydeliggjør både barnehagen som samfunnsinstitusjon og den helhetlige pedagogikken, som er den nordiske barnehagens særpreg og fortrinn, og profesjonens egenart.

Bokas kilder representerer et omfattende materiale – utredninger, fag­ bøker, avhandlinger og artikler. Dessuten er det på slutten av de fleste kapitlene gitt anbefalinger om litteratur som kan støtte opp under kapitlets temaer. Litteraturen kan ses som veiviser både inn i og ut av en faglig labyrint, på leting etter profesjonens egenart. Den vil både informere om og gi innsikt i både det politiske og det pedagogiske landskapet som barne­ hage­læreryrket befinner seg i.