Det amerikanske paradokset av Hilde Eliassen Restad: Utdrag

Politikk, samfunn, historie

Hilde Eliassen Restad Det paradoksetamerikanske

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-77143-0 1. utgave, 1. opplag 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia Kilder: Bilde s. 18: Encyclopedia Virginia/The Colonial Williamsburg Foundation/ukjent maler, bilde s. 42: ndla.no, bilde s. 66: AP/Foto: Jacquelyn Martin, bilde s. 86: Wikimedia Commons, bilde s. 118: Tegnet av Bøk Oslo AS, bilde s. 134: AP/Foto: Peter Cosgrove, bilde s. 156: Alamy, bilde s. 176: Gettyimages, bilde s. 192: Reuters/Foto: Leah Millis, bilde s. 216: Alamy. www.cda.noakademisk@cappelendamm.no

Til Nadim og Emil – mennene i mitt liv.

 Innhold Forord ............................................................................................. 11 Kapittel 1 Det amerikanske paradokset: grunnleggelsen ......................................... 19 Den liberale grunnloven 22 Religionsfrihet 24 Religionsfrihet for hvem? ................................................................ 26 Paradokset i grunnloven: slaveri og rasehierarki ......................................... 28 Den tikkende bomben 31 Den andre grunnleggelsen: Er paradokset løst? 33 Urbefolkningen og folkemord .......................................................... 37 Konklusjon: den liberale tradisjonen? 39 Den illiberale tradisjonen 39 Fortsettelse følger ........................................................................ 40 Kapittel 2 Føderalisme og maktfordeling .............................................................. 43 Skepsis mot sentralmakten 44 Det tiende essayet i føderalistpapirene 46 Demokratiske laboratorier .............................................................. 47 Maktfordeling: «checks and balances» .................................................... 49 Lovgivende makt: Kongressen 50 Representantenes hus 50 Senatet ...................................................................................... 52 Riksrett ............................................................................................ 55 Utøvende makt 58 Hva slags stat er USAs føderalstat? 62 USA som velferdsstat .................................................................... 64 Konklusjon: sterk eller svak stat? 65 Kapittel 3 Rettssystemet og Høyesteretts politiske rolle 67 Historien om Høyesterett: «common law» og «judicial review» ..................... 68 Lovtolkning, borgerrettigheter og en «aktivistisk» Høyesterett ...................... 70

innhold  Høyesteretts rolle i kampen for borgerrettigheter 71 Inkorporering .............................................................................. 74 Utøvende makt kontra Høyesterett ......................................................... 75 Høyesteretts rolle i utformingen av ny politikk 77 Abort og våpen 77 Våpen og det andre grunnlovstillegget ............................................... 79 Senatet og Høyesterett: bekreftelsesprosessen 81 Konklusjon: evige omkamper? 82 Kapittel 4 De politiske partiene .......................................................................... 87 Partienes struktur .............................................................................. 88 RNC og DNC 89 Svake partier? 91 Tredjepartier ..................................................................................... 92 Partienes historiske utvikling: fra grunnleggelsen til borgerkrigen ................... 95 Fra borgerkrigen til borgerrettighetsbevegelsen: «The Solid Democratic South» 98 «The lost cause» 99 Svartes makt ved urnene ................................................................ 101 1948: The States Rights Democratic Party («dixikratene») 102 Borgerrettighetsbevegelsen og det partipolitiske jordskjelvet 104 Nixons «sørstatsstrategi» ............................................................... 106 Økonomi eller rase – eller noe helt annet? .......................................... 109 Utenrikspolitikk 111 Partiene etter den kalde krigen 114 Konklusjon: partiene mot århundrets slutt ................................................ 116 Kapittel 5 Valgsystemet ................................................................................... 119 Valgordning: «winner-take-all» 120 «Electoral college»: om valgpersonsystemet 121 Valgkollegiet: et kompromiss ........................................................... 123 Hvordan velges valgpersoner? ......................................................... 125 Det tolvte grunnlovstillegget 127 Dagens praksis 127 Valgkollegiet: på tide med en endring? .................................................... 128 Hvordan endre valgsystemet uten å endre grunnloven? 130 Konklusjon: Er USAs valgordning en god ordning? 130 Kapittel 6 Hvordan bli president......................................................................... 135 Presidentvalg .................................................................................... 136 Nominasjonsprosessen: fra røykfylte bakrom til nominasjonsvalg 137 Nominasjonsprosessen: aktivister mot eliten 138

innhold  Partieliten slår tilbake? 139 «First in the nation»: rollen til delstatene Iowa og New Hampshire ................. 141 Partiene, delstatene og nominasjonsprosessen.......................................... 143 Det usynlige nominasjonsvalget 144 De kontroversielle valgene 146 Konklusjon: kaos, «eksperter» og meningsmålinger .................................... 153 Kapittel 7 Stemmerett, stemmeundertrykking og valgfusk 157 Stemmerett og -urett: historisk utvikling 158 Tidlig stemmerett: ingen føderal standard .......................................... 158 Kvinnelig stemmerett .................................................................... 159 Urbefolkningen 161 Stemmerett og -urett i moderne tid: 1965–2013 162 Valgloven av 1965......................................................................... 162 Saken Shelby County mot Holder (2013) ............................................ 163 Stemmerett og -urett etter Shelby County-dommen 164 Velgerregistrering 164 Forhåndsstemming og velger-ID ...................................................... 166 «Gerrymandering»: valgdistrikter 169 Velgerjuks eller stemmeundertrykking? 173 Konklusjon ....................................................................................... 175 Kapittel 8 Polarisert politikk .............................................................................. 177 Hva er polarisering? Om å definere våre begreper 178 Ideologisk polarisering 179 Sosial polarisering .............................................................................. 180 Hva forårsaker polarisering? ................................................................. 183 Sortering 184 Ideologisk polarisering 185 Følelsesmessig polarisering ............................................................ 186 Elite kontra velgere? ........................................................................... 187 Medias rolle: fragmentering og raseriindustri 189 Oppsummert: Hva kan vi lære av forskningen så langt? 190 Kapittel 9 Asymmetrisk polarisering ................................................................... 193 Det republikanske partiet 195 Representantenes hus 196 Senatet ...................................................................................... 196 Grasrota ..................................................................................... 198 Donald Trump og republikanernes radikalisering 200 Det demokratiske partiet 204

innhold  Kongressen 205 Grasrota ..................................................................................... 207 Forklaringer på asymmetrisk polarisering ................................................. 209 Homogent kontra heterogent parti 211 Progressive i anmarsj? 212 Konklusjon: konsekvensene av asymmetrisk polarisering ............................. 212 Styringsdyktighet 214 Kapittel 10 Nasjonal identitet og identitetspolitikk 217 Hvordan definere USA? ....................................................................... 217 Den idébaserte identiteten: den amerikanske eksepsjonalismen .................... 219 Rase eller klasse? 220 Utenrikspolitikk 221 En nyttig fortelling ........................................................................ 222 Den etniske identiteten: Er USA et hvitt land? ........................................... 223 Å definere «hvit» 224 Den religiøse identiteten: Er USA et kristent land? 226 Kristenkonservatives kulturkamp ..................................................... 229 Konklusjon: identitetspolitikk og identitetsrepublikk 230 Fortsettelse følger 234 Litteraturliste 237 Stikkord 263

Høsten 2003 dro jeg til delstaten Virginia i sørstatene for å ta en mastergrad i amerikansk politikk ved University of Virginia i byen Charlottesville. Litt bakgrunn hadde jeg, i og med at jeg hadde tatt det som da het Nord-Amerikastudier på Blindern med blant annet Ole O. Moen, en superspreder av entusiasme for alt av amerikansk politikk og historie. Likevel skulle jeg, med langt mindre bakgrunnskunnskaper enn mine amerikanske medstudenter, plutselig fordype meg i komplekse tekster om føderalisme, amerikansk politisk filosofi, høyesterettslære og presidenthistorie.

Da jeg fikk i oppdrag å være seminarleder i det enorme emnet «introduksjon til amerikansk politikk» for alle førsteårsstudentene, følte jeg meg ikke helt klar, men jeg tok utfordringen. Jeg skjønte snart at studentene kunne sjokkerende lite om sine egne politiske institusjoner (men det er et annet tema). Jeg lærte enormt mye av å undervise i dette introduksjonsemnet, delvis fordi det ble undervist av to meget forskjellige professorer. Den ene, James Ceaser, var og er en nestor blant konservative tenkere i amerikansk akademia. Hans kjennetegn var at han alltid bar med seg bysten av Alexis de Tocqueville til klasserommet når han foreleste. Hans introduksjon til amerikansk politikk var rettet mot «the founding» – altså grunnleggelsen av USA. Her var det nærstudium av de «geniale» grunnlovsfedrene, opplysningstidsfilosofien som inspirerte den amerikanske revolusjonen, Tocqueville (selvsagt) og en generell konservativ fortidsnostalgi. Det andre introduksjonsemnet ble undervist av Larry Sabato, kjent fra Fox News som ekspertkommentator. Hans slagord var «politics is a good thing», han drev en blogg («Crystal Ball») som spådde valgresultater, og han hadde skrevet bestselgere som Feeding Frenzy: Attack Journalism and American Politics (2000).

Forord

Sabato var i det hele tatt mer opptatt av dagens politiske situasjon, enn av hva grunnlovsfedrene måtte ha ment om ulike ting. Disse emnene var totalt ulike, men begge representerte viktige perspektiver på amerikansk politikk: Man må



forord

forstå

hvordan USA ble grunnlagt, og hvilke institusjoner og normer landet er basert på, for å forstå konteksten rundt dagens politiske situasjon.

Muligens var det falsk beskjedenhet at han ikke tok med at han også hadde vært president, men universitetet er i hvert fall veldig påpasselig med å formidle Jeffersons entusiasme for universitetet til sine studenter. Det som imidlertid var et vanskeligere tema for universitetet, var det faktumet at Jefferson var slaveeier, og at universitetets nydelige campus – som er på UNESCOs liste over verdensarvsteder – ble bygd av slaver. Jeg bodde for eksempel i en studenthybel der en anonym 1 Opprinnelig sitat: Here was buried Thomas Jefferson Author of the Declaration of American Independence of the Statute of Virginia for religious freedom & Father of the University of Virginia

Denne boken følger i dette fotsporet, da den forsøker å forklare hvor USA kommer fra, hva som skjer akkurat nå, samt hvor landet er på vei. Jeg står derfor i gjeld til mine professorer i amerikansk politikk ved University of Virginia for innholdet i boken, og – i tillegg til Ceaser og Sabato – bygger den på alt jeg lærte om presidenter og føderalisme fra Sidney Milkis, om Kongressen fra Eric Patashnik, om Høyesterett fra David M. O’Brien, om meningsmålinger fra Paul Freedman og om hvordan det er å være senator i jobben min som assistent ved Edward Kennedy Oral History Project ved Miller Center i Charlottesville i Virginia. Heldigvis kan ikke læremesterne mine lese norsk, og dermed kan de ikke fortelle meg dersom de er uenige i mine analyser. En annen ting jeg fikk med meg fra å studere i sørstatene, var ikke nødvendigvis del av pensum, men var innprentet overalt utenfor klasserommene, nemlig rollen rasespørsmålet fortsatt spiller i USA. Universitetet ble grunnlagt av USAs store grunnlovsfar, Thomas Jefferson. Hans plantasje, Monticello, ligger på en åskam med utsikt over universitetsområdet. Jefferson var både USAs tredje president (fra 1801 til 1809) og ambassadør til Frankrike. Før han døde, skrev Jefferson ned de tre av sine største bragder som han ønsket skulle stå på gravsteinen hans: Her ligger begravet Thomas ogforfatterenJefferson,avuavhengighetserklæringen,avVirginiaslovomreligionsfrihet,grunnleggerenavuniversitetetiVirginia.1

Denne boken kommer altså til å bruke begrepet «rase» en god del. Begrepet klinger, med god grunn, rart i norske ører. Det burde for så vidt klinge rart i amerikanske ører også. Men «[n]år vi bruker det samme språket lenge nok,

forord  slavegrav var uærbødig plassert ved siden av. Jeg forsto sakte men sikkert, at det gikk en historisk og kulturell linje fra dette faktumet til det at universitetets fraternities (brorskapsklubber) var (selv)segregert. Dette var altså i 2003, som tross alt ikke er så veldig lenge siden. Jeg forsto at det var en sammenheng mellom denne historien og de (selv)segregerte nabolagene i den progressive universitetsbyen Charlottesville. Én times kjøring unna ligger Richmond, Virginias delstatshovedstad og også konføderasjonens hovedstad under borgerkrigen. Der kunne man kjøre ned Monument Avenue der statuer av konføderasjonshelter som general Robert E. Lee, president Jefferson Davis og Thomas «Stonewall» Jackson sto på rekke og rad. Først de siste årene – over 150 år etter at konføderasjonen tapte – er det blitt reell debatt om hvorvidt disse statuene egentlig hører hjemme på slike prominente plasser. USAs største åpne sår har aldri grodd og preger store deler av det amerikanske samfunnet også i dag. USA er et land som gjerne ser fremover, men som er omgitt av historie. Slaveri, borgerkrig, segregering, Jim Crow-lover, borgerrettighetsbevegelsen, protestmarsjer mot fjerning av borgerkrigsstatuer, politivold og Black Lives Matter-bevegelsen henger sammen. Det et stort land fylt av ekstreme kontraster. USA er min konservative professor Jim Ceaser, som argumenterte briljant for hvorfor staten må tøyles for at individets frihet skal bevares. USA er min kristen-evangeliske venninne Madeline på 84 år, som elsker Sarah Palin, Rush Limbaugh, Donald Trump og meg. USA er det radikale venstre, det radikale høyre og alt derimellom. I denne boken argumenterer jeg derfor for at USA er et liberalt paradoks – en stat grunnlagt på liberale ideer, men illiberale institusjoner og praksiser. På mange måter eksemplifiserer Jefferson dette paradokset. USA er både opplysningstidens Jefferson, som skrev uavhengighetserklæringen, forsvarte religionsfrihet og menneskers iboende rettigheter, og også slaveeieren Jefferson, som fikk seks barn med slavekvinnen Sally Hemings, noe Jeffersons hvite etterkommere ikke anerkjente før inntil for få år siden. USA er en blanding av det beste og det verste i oss, en dragkamp mellom «the better angels of our nature», som Abraham Lincoln sa, og våre dragninger mot rasisme, fundamentalisme og nasjonalisme.

3 Painter, The History of White People (New York: W.W. Norton & Company, 2010).

4 Neiwert, Alt-America (New York: Verso Books, 2017).

forord slutter

vi å høre hva vi sier», sier forfatter Isabel Wilkerson.2 Svaret er dermed at jeg bruker begrepet fordi amerikanerne selv bruker det. «Rase» er til stede overalt i amerikansk politisk historie og i det moderne USA. I dag vet vi at rase ikke reflekterer noe «objektivt» eller biologisk (på annen måte enn varierende grad av melanin i huden) ved et menneske, og at det i hovedsak er noe som er «sosialt konstruert». Se bare på hvordan «hvit» er blitt konstruert og rekonstruert igjennom amerikansk historie.3 Men det er nettopp den sosiale konstruksjonen av rase – altså når og hvordan kategoriseringen skjedde – som utgjør en viktig brikke i den amerikanske politiske historien. For eksempel ble det som i dag kalles «svart», definert på særegent vis i USA, forskjellig fra de andre koloniene på det amerikanske kontinentet. Dette skriver jeg mer om i denne boken. Leserne vil også legge merke til at jeg bruker begreper som «svart» og «hvit». Begrepsbruken reflekterer igjen kun den samtidige debatten i USA. Der det tidligere var vanlig å referere til svarte amerikanere som «afrikansk-amerikanere» («African Americans») bruker man nå i overveiende grad betegnelsen «svarte». Dette henger blant annet sammen med at svarte amerikanere i økende grad har en mangfoldig bakgrunn. Ikke alle har et slektstre som startet i Afrika og gikk via slavehandelen til USA. USAs første svarte president, Barack Hussein Obama (2009–2017), har eksempelvis en annen bakgrunn. Den rollen rase og identitet fortsatt spiller i amerikansk politikk, kom tydelig til uttrykk i valget i 2016, da Hillary Clinton – som første kvinnelige presidentkandidat for ett av de to store partiene – med sitt motto «Stronger Together» forsøkte, om enn med varierende hell, å vektlegge rasemessig, etnisk og kjønnsmessig mangfold, toleranse og likeverd. Donald Trumps valgkamp, med mottoet «America First» gjenopplivet derimot gamle ideer fra mellomkrigstiden om proteksjonisme, isolasjonisme, restriktiv innvandring og et hvitt, kristent og patriarkalsk USA. I et land med en allerede tilspisset politisk historie ble 2016 et dramatisk år da ytre høyre tok over USAs presidentembete.4 I min egen universitetsby Charlottesville var det i 2017 flere voldelige sammenstøt mellom høyreekstreme og lokalbefolkningen på grunn av bystyrets beslutning om å fjerne statuen av konføderasjonsgeneralen

2 Intervju ved Ramtin Arablouei og Rund Abdelfatah (verter), «America’s Caste System», Throughline (podcast), hentet 15. mai 2022: https://www.npr.org/2020/08/04/898918916/americas-caste-system. ite/

Robert E. Lee, som troner prominent i bykjernen.

Konfrontasjonene rundt en borgerkrigsstatue handlet ikke bare om historie, men grep inn i dagsaktuelle temaer. USA er inne i en ustabil periode der institusjoner og normer settes under press. Skreller man vekk all overflatisk retorikk og støy, ser man at kampen står om USAs nasjonale identitet. Skal USA være et land for hvite kristne, eller et land basert på en idé om at alle er likeverdige, uansett hudfarge og religion? Etter Trumps seier i 2016 og tragedien i Charlottesville i 2017 oppsto en «motstandsbevegelse» («resistance») – drevet særlig av kvinner og minoriteter – som førte til historisk høy deltakelse i kongressvalget i 2018, der demokratene vant Representantenes hus. I 2020 vant tidligere visepresident Joseph Biden demokratenes presidentnominasjon, og han utpekte deretter senator Kamala Harris som sin visepresidentkandidat. Biden var den første hvite mannen som hadde vært en svart presidents visepresident, noe Harris påpekte i sin takketale. Nå var han den første presidentkandidaten som valgte en svart kvinne som visepresidentkandidat. Dette var åpenbart ikke tilfeldig. Bidens valgkampmotto var «Kamp for nasjonens sjel» («Battle for the soul of our nation»). Presidentvalget i 2020 var i så måte en videreføring av kampen om USAs identitet, ikke bare fra 2016, men – som denne boken gjør klart – siden grunnleggelsen. Biden vant kampen med over sju millioner flere stemmer enn Trump, men kampen er langt fra Denneover.boken handler imidlertid ikke om Trump. For å forstå nåtiden i amerikansk politikk må vi undersøke fortiden: Hvordan har det amerikanske politiske systemet blitt til, og hvordan fungerer det i dag? Hvilke premisser legger institusjonene for de politiske partiene, presidentvalg og politisk debatt? Bokens røde tråd er det jeg kaller det amerikanske paradokset: USA er en liberal opplysningstidsstat som paradoksalt nok ble grunnlagt på slaveri og etnisk rensing av urbefolkningen. Boken starter derfor med en diskusjon rundt de ulike fortellingene om USAs grunnleggelse, og av hvilken rolle disse fortellingene har for den amerikanske identiteten. Deretter bruker jeg to kapitler på å forklare USAs oppbygning som føderalstat – og på utviklingen av og forholdet mellom de føderale maktgrenene. Denne diskusjonen høres kanskje noe tørr ut, men jeg håper og tror at leseren opplever den som relevant og nyttig, i og med at disse kapitlene dekker viktig tematikk, som hvordan presidenten har gått fra å være svak til å være sterk, den første riksrettssaken og ikke minst hvilken rolle Høyesterett spiller i amerikansk politikk – med søkelys på abort og våpen.

Deretter tar jeg for meg historien om de to politiske partiene, og hvordan de på mange måter har «byttet plass» innenfor det politiske spektret. Med denne

forord 

Dersom du leser boken for å dykke dypere ned i USAs nåværende politiske krise og identitetskrise, er det kanskje de tre siste kapitlene som vil interessere deg mest. Jeg bruker to kapitler på å diskutere den statsvitenskapelige forskningen og medias til dels forvirrende formidling når det gjelder tematikken rundt «polarisering». Disse to kapitlene var uten sammenlikning de mest smertefulle å skrive på en lettfattelig måte. Jeg håper du som leser blir noe klokere av dem. Det siste kapitlet tar opp tråden fra det første kapitlet og diskuterer USAs pågående identitetskrise: Kan USA løse paradokset? Til slutt er det viktig å si at boken er skrevet med den selvforståelsen alle akademikere har (eller burde ha); at ren objektivitet ikke er mulig. Vi alle treffer valg med hensyn til orientering og eksempler i vår forskning, som dernest farger fremstillingen vi produserer. Altså er de sidene du leser nå, et resultat av mine egne tilbøyeligheter og interesser samt – helt uunngåelig – av de valgene mine professorer tok da jeg selv var (lett påvirkelig) student. Boken har derfor hatt veldig godt av at flinke folk som førsteamanuensis Alf Tomas Tønnessen, førsteamanuensis Dag Einar Thorsen, forsker Vårin Alme, min kollega høyskolelektor Mads Roen ved Oslo Nye Høyskole, min masterstudent Jakob Fossland Dietz, Edvard Thorup og redaktør Knut Vegard Bergem har lest igjennom og kommentert underveis. En stor takk må også rettes til språkvasker Ingvill Christina Goveia. Den lave andelen anglisismer i boken er hennes fortjeneste!

forord konteksten

Forhåpentligvis gjør boken deg litt klokere. Hvis ikke, er det definitivt min feil, ikke deres.

i mente handler de påfølgende tre kapitlene om valg og stemmerett, der jeg gjør et forsøk på å forklare USAs valgsystem på en lettfattelig måte, ser på hvordan det er å stille som presidentkandidat, samt undersøker kampen for stemmerett før og nå. Dersom du leser denne boken for å forstå institusjoner som valgordningen, føderalisme eller Kongressen, kan du gjerne stoppe der.

 Et satirisk bilde over hvilke luksusgoder slaveeiere i Virginia hadde på 1800-tallet.

Thomas Jefferson, 1776 Jeg starter denne boken med en fortelling du muligens har hørt mange ganger: 4. juli 1776 erklærte 13 kolonier seg uavhengig fra det britiske imperiet og kong George III (1738–1820). Uavhengighetserklæringen var inspirert av opplysningsfilosofene John Locke (1632–1704) og Adam Smith (1723–1790). Thomas Jeffersons (1743–1826) kjente frase «Life, liberty, and the pursuit of happiness» var en omskriving fra Smith, som opprinnelig skrev at alle har rett til liv, frihet og eiendom (property). Etter at USA, med god hjelp fra Storbritannias erkefiende Frankrike, hadde fått sin uavhengighet, ble det som i USA ofte refereres til som den moderne tids første republikk, etablert. Selv om det allerede fantes republikker i Europa, var USA – og litt senere Frankrike – de første republikkene som eksplisitt var grunnlagt på folkesuverenitetsprinsippet.6 Grunnloven av 1787 og den nye statsdannelsen fikk stor innvirkning på Europa. Sammenliknet med de europeiske statene ble USA sett på som en radikalt liberal og demokratisk republikk. Den ble ansett som liberal fordi dens forfatning var inspirert av de liberale

6 Takk til Dag Einar Thorsen for gjennomlesing av hele manuskriptet og for gode innspill, for eksempel poenget om folkesuverenitet.

5 Thomas Jefferson har tatt æren for uavhengighetserklæringen (4. juli 1776). Det er likevel slik at erklæringen ble skrevet av flere, inkludert John Adams. Det opprinnelige sitatet er: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with inalienable rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness.» De som er interessert i å lese USAs grunnleggelsesdokumenter, kan besøke det digitaliserte nasjonalarkivet: National Archives, «The Declaration of Independence»: https://www.archives.gov/founding-docs/declaration-transcript

 Kapittel 1 Det paradokset:amerikanskegrunnleggelsen

Vi mener det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at de alle har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse.5

At USA ble grunnlagt på et liberalt paradoks har likevel ikke alltid vært åpenbart, fordi den amerikanske historien tradisjonelt er blitt fortalt av og om hvite menn. Å se amerikansk historie i et nytt lys, slik at andre perspektiver blir likestilt med denne gruppens perspektiver, er relativt nytt og, for noen, fortsatt kontroversielt.

kapittel 1 opplysningsfilosofene,

og demokratisk fordi systemet ga stemmerett til flere enn det mange andre europeiske land gjorde. USAs selvforståelse som en slags opplysningstidens trendsetter ble straks bekreftet: Like etter den amerikanske revolusjonen fulgte den franske. Disse to revolusjonene satte sitt preg på vestlig idéhistorie og politisk utvikling, ikke minst i prinsippene nedfelt i Norges grunnlov fra 1814. Der USAs revolusjon for «frihet» og «likhet» imidlertid lyktes, og der uavhengighetskrigen etter hvert ble avsluttet, utviklet Frankrikes revolusjon seg til en blodig konflikt i mange akter. Dermed så amerikanerne på seg selv som eksepsjonelle i politisk forstand – som den eneste republikken som klarte å tre inn i en ny, mer opplyst tidsepoke.

Dette paradokset er den røde tråden i denne boken. USA kan ses på både som et eksempel til etterfølgelse og som en advarsel om hva diskriminering basert på rase og etnisitet kan gjøre mot og med et samfunn. Det amerikanske politiske systemet er et resultat av at ambisiøse liberale og demokratiske idealer måtte forsones med det minst liberale og demokratiske vi kan tenke oss: Menn, kvinner og barn som jobbet seg til døde, uten betaling for å bygge opp dette nye landet, mens andre menn, kvinner og barn ble massakrert eller tvangsflyttet slik at mer land ble ledig for hvite nybyggere. USA er uomtvistelig et resultat av at en folkegruppe – urbefolkningen – nærmest ble utryddet for å gjøre plass til hvite nybyggere, mens andre folkegrupper ble importert fra Afrika for å bygge økonomien de hvite kunne nyte godt av. Dette liberale paradokset har påvirket utformingen av grunnloven, valgsystemet, stemmeretten og de politiske partiene – ja, det amerikanske samfunnet som helhet. Dette paradokset gjorde dessuten at USA måtte grunnlegges på nytt. USAs revolusjon var dermed ikke fredelig sammenliknet med Frankrikes; den blodige konflikten ble bare utsatt med 80 år. Det var den andre grunnleggelsen – altså borgerkrigen og de påfølgende tre grunnlovstilleggene – som ga USA en sjanse til faktisk å leve opp til idealene sine.

Fortellingen over er populær i amerikanske lærebøker og i det amerikanske samfunnet generelt. Det er ikke så underlig; den vektlegger de positive sidene ved USAs grunnleggelse. Denne versjonen utelater imidlertid det jeg kaller det amerikanske paradokset, nemlig at historiens første liberale republikk ble grunnlagt på slaveri og etnisk rensing av den amerikanske urbefolkningen.

Debatten rundt såkalt critical race theory, som er en ny strofe i en gammel kulturkrigssang, handler egentlig om hvorvidt man mener at USA har eller ikke har et paradoks å løse. Denne diskusjonen kommer jeg tilbake til i bokens siste kapittel. Dette første kapitlet starter relativt konvensjonelt, i og med at jeg daterer USAs «begynnelse» til statsdannelsen. I en relativt kort bok som denne er det ikke plass til et eget kapittel om europeisk kolonialisme i den vestlige sfæren, kolonitiden og opptakten til den amerikanske revolusjonen. Kapitlet tar for seg grunnloven og de ti første grunnlovstilleggene – Bill of Rights – i lys av det liberale paradokset. Fremstillingen bærer dermed preg av nyere historisk forskning som trekker frem de sidene ved amerikansk historie som den tradisjonelle fortellingen om USA ofte ignorerer.

8 Hannah-Jones, «Our democracy’s founding ideals were false when they were written. Black Americans have fought to make them true».

9 Bynum mfl., «RE: The 1619 Project».

10 Silverstein, «We Respond to the Historians Who Critiqued The 1619 Project»; Opprinnelig sitat: «[O]ne of the primary reasons the colonists decided to declare their independence from Britain was because they wanted to protect the institution of slavery.» (min kursivering).



Prosjektet ble møtt med mye ros fra faghistorisk hold, som erkjenner at lærebøker i amerikanske skoler ikke i tilstrekkelig grad vektlegger slaveriets rolle i amerikansk politisk utvikling, ei heller svarte amerikaneres vilkår og synspunkter. Artikkelserien høstet imidlertid også kritikk. Fire anerkjente historikere skrev et brev til New York Times der de anklagde prosjektet for å gi en misvisende forståelse av 1776. Blant annet hevdet prosjektet at den amerikanske revolusjonen handlet om å beskytte slaveriet fra det stadig mer slaveriskeptiske britiske imperiet.8 De fire historikerne mente denne påstanden var ukorrekt.9 Det var mange grunnlovsfedre som støttet slaveriet, men det var ikke hovedårsaken til revolusjonen. Avisen sto for det meste på sitt, men modererte seg til at «én av primærårsakene til at kolonistene bestemte seg for å erklære uavhengighet fra Storbritannia, var fordi de ønsket å beskytte slaveriordningen».10

det amerikanske paradokset: grunnleggelsen

Er det en lang og vond fotnote – eller selve fortellingen om USAs tilblivelse?

I 2019 lanserte avisen New York Times «The 1619 Project», 400 år etter at de første slavene ble brakt til den engelske delen av Nord-Amerika. Ifølge avisen var målet med prosjektet å endre måten amerikansk historie vanligvis blir fremstilt på, ved å plassere USAs «begynnelse» ikke i 1776, med uavhengighetserklæringen, men i 1619, som ble kalt «begynnelsen på det amerikanske slaveriet». Prosjektet skal dermed fremheve ikke bare slaveriets rolle i amerikansk historie, men også svarte amerikaneres rolle i den amerikanske nasjonale fortellingen:7 Er slaveriet USAs syndige parentes, eller representerer det USAs faktiske grunnleggelse?

7 New York Times Magazine, «The 1619 Project».

USA vokste frem som et opprør mot en britisk konge som ikke ga sine britiskamerikanske undersåtter nok medbestemmelse i politiske saker som angikk dem. Slagordet fra revolusjonen var «No taxation without representation», altså ingen beskatning uten at man fikk medbestemmelsesrett. Slagordet kom som reaksjon på en rekke skatter det britiske parlamentet hadde innført i de nordamerikanske koloniene i 1760-årene. Slagordet henviste til at de som bodde i koloniene, ikke hadde representanter i det britiske parlamentet, kun i kolonienes forsamlinger, som jo var underlagt London. Dette slagordet er for øvrig fortsatt populært i District of Columbia (kjent som Washington D.C.) som ikke er en delstat med representanter i Kongressen, men som kun har observatører der, i kraft av å være et «føderalt område» etablert av Kongressen i 1790 for å huse USAs nye hovedstad.11 Etter at uavhengigheten var vunnet, måtte man bli enig ikke bare om hva man var imot, altså monarki og fjernstyring fra London, men også om hva man var for. Det første forsøket på statsdannelse i 1781, var basert på «konføderasjonsartiklene» (Articles of Confederation). Denne konføderasjonen var en desentralisert sammenslutning mellom de 13 koloniene – nå delstatene – som hadde erklært uavhengighet.12 At USA stammer fra uavhengige delstater reflekteres i USAs uoffisielle motto, E Pluribus Unum, som henviser til at en rekke ulike (pluribus) og uavhengige delstater kom sammen for å bli ett (unum). Dette mottoet finnes på USAs riksvåpen. (I 1956 vedtok Kongressen at «In God We Trust» skulle være USAs offisielle motto, som et resultat av den kalde krigen mot det «gudløse» kommunistiske Sovjetunionen.) Under ordningen fastsatt i konføderasjonsartiklene hadde konføderasjonskongressen

Den liberale grunnloven

lite makt, og den kunne ikke tvinge de ulike delstatene til noe de ikke ønsket. Konføderasjonen hadde faktisk ingen utøvende makt i det hele tatt, kun en svak dømmende makt og en like svak lovgivende makt i konføderasjonskongressen.

kapittel 1 

Denne situasjonen ble etter hvert uholdbar. For eksempel nektet mange delstater å føye seg etter ulike punkter i fredsavtalen av 1783 med 11 Diskusjonen rundt om D.C. burde bli en delstat, er i dag relativt partisk. D.C. har flere demokratiske enn republikanske velgere, og det kan ha noe å gjøre med at Det demokratiske partiet er for å gi D.C. delstatsstatus, mens republikanerne er imot. Washington D.C., som ble opprettet ut fra en liten del av henholdsvis Virginia og Maryland, var for øvrig USAs andre hovedstad. Den første var Philadelphia. 12 Disse var New Hampshire, Massachusetts, Rhode Island, Connecticut, New York, New Jersey, Pennsylvania, Delaware, Maryland, Virginia, Nord-Carolina, Sør-Carolina og Georgia; Ceaser, «The Founding», i American Government (Dubuque, IA: Kendall Hunt Publishing, 2002).

I Philadelphia var de som var redde for en tyrannisk stat – med kong George III friskt i minne – uenige med representanter som hevdet at man måtte ha en noenlunde sterk føderalstat for at alle disse delstatene skulle samarbeide uten for mange problemer. «Antiføderalistene», som altså var skeptiske til for mye føderalmakt, var representert av blant andre Patrick Henry (1736–1799) og James Monroe (1758–1831), med Jefferson som inspirator. Jefferson var ambassadør i Frankrike på dette tidspunktet, og han bedrev derfor ivrig brevveksling med blant andre sin nære venn James Madison (1751–1836), som var en sentral aktør i Philadelphia. Madison var også skeptisk til for mye føderalmakt, men var enig med føderalistene i at det var viktig med en troverdig sentralmakt som kunne få delstatene til å dra i samme retning.

det amerikanske paradokset: grunnleggelsen Storbritannia (Treaty of Paris). Men konføderasjonskongressen kunne ikke tvinge delstatene til noe som helst, ei heller til å få inn nok skatteinntekter til krigføring. Et nytt møte for å reformere konføderasjonsartiklene ble dermed foreslått. Møtet i Philadelphia sommeren 1787 utviklet seg i stedet til en ny grunnlovsforsamling.

Føderalistene var representert ved blant andre Alexander Hamilton (1755/1757–1804) og John Adams (1735–1826), som ved siden av Madison nok var de mest innflytelsesrike grunnlovsfedrene.13 I utformingen av grunnloven vant i hovedsak føderalistene, og den nye føderalstaten hadde betydelig mer makt enn konføderasjonsstaten hadde hatt. Vi skal se nærmere på de ulike maktgrenene i de neste kapitlene, men den nye grunnloven etablerte altså en føderalstat med en utøvende, lovgivende og dømmende makt.



I to dager diskuterte den gamle konføderasjonskongressen om denne nye grunnlovsforsamlingen skulle gis reprimande for å ha gått langt ut over sitt mandat; de skulle jo bare reforhandle konføderasjonsartiklene, ikke finne opp en ny statsordning! De føyde seg likevel til slutt og instruerte hver delstat til å gjennomføre ratifiseringsmøter. Mange av delstatenes avstemninger var jevne, og den nye grunnloven fikk mye kritikk. Grunnlovens forsvarere – James Madison, Alexander 13 Deres innflytelse stoppet heller ikke der: Hamilton ble en viktig rådgiver til USAs første president George Washington (1732–1799, president 1789–1797), og Adams ble USAs andre president (1797–1801). Washington og Adams var føderalister. Etter hvert vokste Det demokratisk-republikanske partiet frem av antiføderalistenes misnøye med den nye sentralmakten, ledet av Jefferson og Madison. Det ble dermed furore da Jefferson ble valgt til USAs tredje president (1800–1809) – og hans makker Madison som den fjerde presidenten (1808–1817). Samtidig kan man si at Adams’ anerkjennelse av resultatet i det bitre valget i 1800, som innebar den første fredelige maktovergangen (Adams måtte overlate styringen til sin erkefiende Jefferson og hans opposisjonsparti), var et tegn på at det amerikanske demokratiet faktisk var levedyktig.