Den liberale grunnloven

USA vokste frem som et opprør mot en britisk konge som ikke ga sine britiskamerikanske undersåtter nok medbestemmelse i politiske saker som angikk dem. Slagordet fra revolusjonen var «No taxation without representation», altså ingen beskatning uten at man fikk medbestemmelsesrett. Slagordet kom som reaksjon på en rekke skatter det britiske parlamentet hadde innført i de nordamerikanske koloniene i 1760-årene. Slagordet henviste til at de som bodde i koloniene, ikke hadde representanter i det britiske parlamentet, kun i kolonienes forsamlinger, som jo var underlagt London. Dette slagordet er for øvrig fortsatt populært i District of Columbia (kjent som Washington D.C.) som ikke er en delstat med representanter i Kongressen, men som kun har observatører der, i kraft av å være et «føderalt område» etablert av Kongressen i 1790 for å huse USAs nye hovedstad.11 Etter at uavhengigheten var vunnet, måtte man bli enig ikke bare om hva man var imot, altså monarki og fjernstyring fra London, men også om hva man var for. Det første forsøket på statsdannelse i 1781, var basert på «konføderasjonsartiklene» (Articles of Confederation). Denne konføderasjonen var en desentralisert sammenslutning mellom de 13 koloniene – nå delstatene – som hadde erklært uavhengighet.12 At USA stammer fra uavhengige delstater reflek teres i USAs uoffisielle motto, E Pluribus Unum, som henviser til at en rekke ulike (pluribus) og uavhengige delstater kom sammen for å bli ett (unum). Dette mottoet finnes på USAs riksvåpen. (I 1956 vedtok Kongressen at «In God We Trust» skulle være USAs offisielle motto, som et resultat av den kalde krigen mot det «gudløse» kommunistiske Sovjetunionen.) Under ordningen fastsatt i konføderasjons artiklene hadde konføderasjonskongressen lite makt, og den kunne ikke tvinge de ulike delstatene til noe de ikke ønsket. Konføderasjonen hadde faktisk ingen utøvende makt i det hele tatt, kun en svak dømmende makt og en like svak lovgivende makt i konføderasjonskongressen. Denne situasjonen ble etter hvert uholdbar. For eksempel nektet mange delstater å føye seg etter ulike punkter i fredsavtalen av 1783 med

11 Diskusjonen rundt om D.C. burde bli en delstat, er i dag relativt partisk. D.C. har flere demokratiske enn republikanske velgere, og det kan ha noe å gjøre med at Det demokratiske partiet er for å gi D.C. delstatsstatus, mens republikanerne er imot. Washington D.C., som ble opprettet ut fra en liten del av henholdsvis Virginia og Maryland, var for øvrig USAs andre hovedstad. Den første var Philadelphia. 12 Disse var New Hampshire, Massachusetts, Rhode Island, Connecticut, New York, New Jersey, Pennsylvania, Delaware, Maryland, Virginia, Nord-Carolina, Sør-Carolina og Georgia; Ceaser, «The Founding», i American Government (Dubuque, IA: Kendall Hunt Publishing, 2002).

Storbritannia (Treaty of Paris). Men konføderasjonskongressen kunne ikke tvinge delstatene til noe som helst, ei heller til å få inn nok skatteinntekter til krigføring. Et nytt møte for å reformere konføderasjonsartiklene ble dermed foreslått. Møtet i Philadelphia sommeren 1787 utviklet seg i stedet til en ny grunnlovsforsamling.

I Philadelphia var de som var redde for en tyrannisk stat – med kong George III friskt i minne – uenige med representanter som hevdet at man måtte ha en noenlunde sterk føderalstat for at alle disse delstatene skulle samarbeide uten for mange problemer. «Antiføderalistene», som altså var skeptiske til for mye føderalmakt, var representert av blant andre Patrick Henry (1736–1799) og James Monroe (1758–1831), med Jefferson som inspirator. Jefferson var ambassadør i Frankrike på dette tidspunktet, og han bedrev derfor ivrig brevveksling med blant andre sin nære venn James Madison (1751–1836), som var en sentral aktør i Philadelphia. Madison var også skeptisk til for mye føderalmakt, men var enig med fødera listene i at det var viktig med en troverdig sentralmakt som kunne få delstatene til å dra i samme retning.

Føderalistene var representert ved blant andre Alexander Hamilton (1755/1757–1804) og John Adams (1735–1826), som ved siden av Madison nok var de mest innflytelsesrike grunnlovsfedrene.13 I utformingen av grunnloven vant i hovedsak føderalistene, og den nye føderalstaten hadde betydelig mer makt enn konføderasjonsstaten hadde hatt. Vi skal se nærmere på de ulike maktgrenene i de neste kapitlene, men den nye grunnloven etablerte altså en føderalstat med en utøvende, lovgivende og dømmende makt.

I to dager diskuterte den gamle konføderasjonskongressen om denne nye grunnlovsforsamlingen skulle gis reprimande for å ha gått langt ut over sitt mandat; de skulle jo bare reforhandle kon føderasjonsartiklene, ikke finne opp en ny statsordning! De føyde seg likevel til slutt og instruerte hver delstat til å gjennomføre ratifiseringsmøter. Mange av delstatenes avstemninger var jevne, og den nye grunnloven fikk mye kritikk. Grunnlovens forsvarere – James Madison, Alexander

13 Deres innflytelse stoppet heller ikke der: Hamilton ble en viktig rådgiver til USAs første president George Washington (1732–1799, president 1789–1797), og Adams ble USAs andre president (1797–1801). Washington og Adams var føderalister. Etter hvert vokste Det demokratisk-republikanske partiet frem av antiføderalistenes misnøye med den nye sentralmakten, ledet av Jefferson og Madison. Det ble dermed furore da Jefferson ble valgt til USAs tredje president (1800–1809) – og hans makker Madison som den fjerde presidenten (1808–1817). Samtidig kan man si at Adams’ anerkjennelse av resultatet i det bitre valget i 1800, som innebar den første fredelige maktovergangen (Adams måtte overlate styringen til sin erkefiende Jefferson og hans opposisjonsparti), var et tegn på at det amerikanske demokratiet faktisk var levedyktig.