En kort introduksjon til Norge i høymiddelalderen

Hans Jacob Orning

En kort introduksjon til Norge i høymiddelalderen

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66133-5 1. utgave, 1. opplag 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Kart: Reidar Fossum Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold Forord.. . . . . . . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Innledning. . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Høymiddelalderens historie. . .............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 Kildene.. . . . . . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Høymiddelalderen som periode. . ......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Lokale, universelle og nasjonale fellesskap............ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 Del 1 Gården, bygda, høvdingen. . ............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Befolkningsvekst og økt sosial lagdeling.. .............. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Utnytte alle naturens ressurser.. ......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 Et nettverkssamfunn. . ....................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Et «gruoppvekkende eksempel på ættehevn»........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Fest og politikk. . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Tinget, leidangen og konfliktløsning..................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Byene – børs og katedral................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Lokal velferd. . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Del 2 Det universelle trosfellesskapet. . ....................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Den tidlige kristendommen................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Etableringen av et norsk erkesete. . ...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Hellig-Olavs by og mann. . .................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Klostre og lærdomskultur.. ................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Et hierarkisk verdensbilde.................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 «De bærer bønnene våre fram for Gud».. ............... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Det syndige, men gode menneske....................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87

5

innhold

Fra vugge til grav – og så videre.................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Ekteskapet............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Frelse og velferd..................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Del 3 Det norske kongeriket............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Borgerkrigene: hva og hvorfor?.................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Stabiliserende konflikter........................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 «Kongen viser fram Guds egen høyhet». . ..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Sentrum og periferi................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Den høviske kulturen............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Ideal og virkelighet.................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 I det danske kraftfeltet............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Skandinaviske nettverk............................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 Dynastiske tilfeldigheter........................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 138 Avslutning........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 En hest til besvær.. ................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Hva forandret seg – og hva ikke?................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Sluttnoter.. .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Litteraturliste. . ...................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Stikkordregister. . ................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Tidslinje. . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180

6

Forord Denne boka er blitt til med god hjelp fra andre. Takk til Jón Viðar Sigurðsson, som har lest og kommentert hele manus. Faggruppa i eldre historie på Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo – Ildar Garipzanov, Max Naderer, Hilde Nysether og Anders Winroth – har gitt verdifull respons. Redaktør Lars Aase fra Cappelen Damm har vært en ypperlig sparringpartner og gitt mange gode innspill, det samme har forlagets manusredaktør, Nils Gundersen, vært i siste omgang. Til sist takk til den anonyme fag­fellen for konstruktive tilbakemeldinger.

Oslo, 14. oktober 2020 Hans Jacob Orning

7

8

Innledning Våren 1244 kom en 18 år gammel islending seilende til Bergen: Torgils Bodvarsson, som hadde tilnavnet Skarde fordi han hadde hareskår.

Hans grandonkel var den berømte sagaforfatteren Snorre Sturlasson, som var blitt drept i sitt eget hjem tre år tidligere fordi han hadde støttet Skule Bårdsson i hans kamp mot kong Håkon Håkonsson i Norge.

Med Skules fall var de norske «borgerkrigene» over, og kong Håkon kunne rette oppmerksomheten ut over landets grenser. Da Håkon døde i 1263 var Island, Færøyene, Grønland og vesterhavsøyene Orknøyene, Hjaltland, Sudrøyene og Man del av det norske kongeriket.

Island hadde vært tett innvevd i norske forhold helt siden øya ble bosatt sent på 800-tallet. På 1200-tallet var denne kontakten sterkere enn noensinne. De fleste islandske høvdinger var hirdmenn hos norskekongen. Snorre Sturlasson hadde lovet kong Håkon å bringe Island inn under Norge, men hadde i stedet forårsaket den islandske parallellen til de norske borgerkrigene, kalt Sturlungtiden etter slekten som både Snorre og Torgils var del av. Snorres hovedfiende og drapsmann var Gissur Torvaldsson. Torgils hadde fått merke disse stridighetene på kroppen, for som et medlem av Snorres slekt var han en potensiell trussel. Han ble imidlertid reddet av sin unge alder W «Det er det første i mannhelgen vår at hver landsmann i Norges kongerike skal være fredhellig for den andre innenlands og utenlands.» Slik starter mannhelgebolken (om folks rettssikkerhet) i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274. Bildet er fra den hardenbergske kodeks fra tidlig 1300-tall. Foto: Nasjonalbiblioteket.

9

innledning

og gitt som gissel til Gissur. Etter tre år i Gissurs hushold var hans tid som gissel endelig over i 1244.

Torgils Skardes reise til Norge i 1244 er gjengitt i hans egen saga, Torgils Skardes saga, en del av den såkalte Sturlunga saga som skildrer Islands turbulente historie i hundreåret fram til landet kom under Norge i 1262/64.1 Vi kan takke islendingene for mye av vår kunnskap om Norge i middelalderen, for på 11‑ og 1200-tallet skrev de ned sagaer der norske forhold ble behørig kommentert. Mest kjente er islendingesagaene og kongesagaene. Sturlunga saga regnes som nesten uleselig som følge av de hundrevis av navnene og stedene den gjengir, men det at den går så detaljert til verks gjør den også til en gullgruve.

I tillegg har den et annet perspektiv enn kongesagaene, som nesten utelukkende skildrer det som skjer rundt kongen. Nesten alle kildene fra høymiddelalderen ser verden ut fra et helt bestemt perspektiv: kongens og kirkens. Hva skjedde utenfor deres radius, og hvordan oppfattet andre mennesker deres virksomhet? Dette er spørsmål som langt på vei må forbli ubesvarte, men Torgils Skardes saga kan gi noen svar, for den skildrer samfunnet fra en lavere utgangshøyde.

I denne boka skal vi oppsøke det norske samfunnet i høymiddelalderen med Torgils Skarde som veiviser. Torgils var en islending, men ingen fremmed i Norge. Det meste av det han traff på i Norge kjente han til fra Island. Han skulle også ende opp som kongens ombudsmann på Island, der han endte sitt liv kort tid før landet kom inn under norskekongen. Men før vi følger Torgils’ ferd videre må vi se kort på selve perioden – høymiddelalderen. Hvordan avgrenser vi den, hvilke kilder har vi til den, og hvordan har historikerne sett på den?

Høymiddelalderens historie «Høymiddelalderen» er et spenningsfylt ord. Begrepet «middelalder» oppstod i renessansen som en betegnelse på den tusenårige perioden i europeisk historie mellom antikken og dens gjenfødsel i

10

innledning

renessansen (ca. 500–1500). Slik sett var perioden helt fra starten av forbundet med et tomrom og mørke. I populær språkbruk er denne negative betydningen intakt i bruken av ordet «middelaldersk» i offentlig ordskifte, der det er nærmest synonymt med overtroisk, irrasjonelt og voldelig, enten det dreier seg om tvangsekteskap, æresdrap eller krigsbrutalitet. Prefikset «høy» gir derimot motsatte assosiasjoner. Høymiddelalderen (ca. 1000–1350) er omkranset av tidlig- og senmiddelalder. Tidlig middelalder (ca. 500–1000) går på engelsk ofte under navnet The Dark Ages, dels fordi tiden i kjølvannet av Romerrikets kollaps regnes som voldelig og kaotisk, dels fordi vi har så få kilder til perioden at den ligger i mørke. Senmiddelalderen (ca. 1350–1500) forbindes også med nedgang, typisk i form av pestepidemier, befolkningsfall og politisk uro.

I Norge er middelalderen mindre belastet med negative assosiasjoner. Hovedgrunnen til det er at perioden kom til å spille en viktig rolle i norsk nasjonal agitasjon og selvforståelse på 1800-tallet. Vikingenes utferder og «Norgesveldet» på 1200-tallet var stolte øyeblikk i norsk historie. Tiden da norske konger styrte over et av Europas største riker dannet klangbunn for en nasjonal identitet med brodd mot Sverige. Håkon Håkonsson (konge 1217–1263) var Norges redningsmann, som hadde avsluttet borgerkrigene og tatt landet inn i en nasjonal storhetstid.

Etter løsrivelsen fra Sverige i 1905 tok det ikke lang tid før nye strømninger inntok historiefaget. Her gikk en skjerpet kildekritikk sammen med et marxistisk historiesyn der klasse, ikke nasjon, var den sentrale dimensjonen for undersøkelsen av fortiden. Edvard Bull skrev at man måtte «opgi enhver illusjon om at Snorres mektige epos har noen dypere likhet med det som faktisk skjedde i tiden mellem slaget i Hafrsfjord og slaget på Re».2 Kong Håkon Håkonsson ble framstilt som en nikkedukke i «aristokratiets fasttømrede kongestol», mens hans motstander Skule Bårdsson var den egentlige helten.3

11

innledning

Etter andre verdenskrig var middelalderen kommet i vanry som følge av Nasjonal Samlings bruk av norrøne symboler og titler i sin ideologi. Dette markerer overgangen til den positivistiske e­ poken, der middelalderen skulle studeres vitenskapelig. I en program­ artikkel fra 1960 etterlyste Knut Helle en «opprydning» etter strenge metodiske og kildekritiske prinsipper for å «finne fram til hvor vi står». En slik opprydning var nødvendig etter flere tiår med teorier og spekulative helhetsoppfatninger.4 Til tross for disse historiografiske svingningene, framstår likevel to aspekter som nokså konstante i historikernes tilnærming til høymiddelalderen før ca. 1970. For det første har middelalderforsk­ ningen gjennomgående hatt en nasjonal tendens – ikke så mye i form av nasjonalisme som i problemstillinger og temavalg. Jens Arup Seip formulerte dette treffende i en artikkel om hva som var periodens hovedspørsmål: «hvordan oppstår et rike og hvorfor det går til grunne».5 Når han i tillegg skilte mellom frøet og jordsmonnet, og tilla jordsmonnet (det hjemlige) langt større betydning enn frøet (utenlandske impulser), vedble den nasjonale orienteringen.6 For det andre har norske historikere alltid brukt sagaer som kilder til fortiden – det vil si ikke primært som levninger til sin egen tid, men som beretninger om den fortid de forteller om. Dette til tross for at Halvdan Koht, og især Lauritz Weibull i Sverige, allerede tidlig på 1900-tallet hadde slått de intellektuelle beina under en slik tilnærming. Hovedgrunnen til at sagaene forble viktige kilder for historikerne er at man uten dem knapt nok kan rekonstruere noe norsk historie før 1100-tallet. Sagaene var for verdifulle til å gi slipp på.7 Rundt 1970 gikk Vesten inn i en periode med lavere vekst og flere protestbevegelser. Dette ble reflektert i historiefaget, der mentalitetshistorien brøt med historiefaget på to fundamentale måter. For det første skulle man nå studere vanlige folks oppfatninger, ikke bare hva eliten mente. Cæsars siste legionær fortjente like mye oppmerksomhet som den store leder. For det andre var fortiden grunnleggende

12

innledning

annerledes. Beretninger om middelalderen som den moderne tids vugge, var anakronistiske, fordi en da ikke studerte perioden på sine egne premisser, men ut fra hva som senere ble viktig. Begrepet om mentalitet fanget inn mye av denne nydreiningen. Mentaliteter var kollektive, langsomt foranderlige og ubevisste.8 Dermed fikk historieforskningen redskaper for å fjerne seg fra «konger og kriger» og heller studere tema som dagligliv, emosjoner og tidsoppfatninger.

I Norge skrev Arnved Nedkvitne innenfor denne tradisjonen om døden, og Bjørn Bandlien om kjærlighet.9 Etter hvert vokste denne retningen inn i det som ble kalt «den nye kulturhistorien», som mange forbinder med postmodernisme sent på 1990-tallet. Her ble temaene mangfoldiggjort, perspektivet desentrert og spørsmålet om hvorvidt det i det hele tatt var mulig å vite noe fortiden stilt – ofte med et negativt svar.10 Parallelt med denne nyorienteringen begynte middelalderhistorikere å vende seg til antropologien for å finne teorier og modeller for hvordan samfunnet fungerte. Dette ble gjort ut fra en liknende skepsis som innenfor mentalitetshistorien – knyttet til vår evne og mulighet til å oppnå sikker kunnskap om samfunn som er radikalt annerledes fra vårt eget. Men her søkte man svarene i en mulig likhet med samfunn som var fjerne i rom, ikke i tid. Antropologien var en fagdisiplin som hadde oppstått fordi den stilte seg skeptisk til en universalisering av vestlige verdier. Her fant middelalderhistorikere grobunn for en disiplin der teoriutvikling og modellbruk var langt mer akseptert enn i det tradisjonelt sett empirisk orienterte historiefaget.11 Norske eksponenter for denne retningen er Sverre Bagge, Jon Vidar Sigurdsson og Hans Jacob Orning.12 Vårt syn på middelalderen speiler i høy grad vårt syn på sam­tiden.

Utviklingen fra en nasjonalt orientert vinkling, via et klasse­per­ spektiv og en vitenskapeliggjøring til de siste femti års a­ nnerledeshet, rimer godt med historiske utviklingstrekk i Norge de siste 150 år.

Middelalderen appellerer fordi perioden ligger så langt tilbake i tid

13

innledning

at den oppleves som fremmed og eksotisk, samtidig som den er nær nok til at vi ser konturene av mange viktige trekk i dagens samfunn.

Denne blandingen av kjent og ukjent har også gjort middelalderen til en yndet kulisse for populærkulturen i vår tid. Vikinger, riddere, korstog og pest – bare for å nevne noen fenomener – skaper resonans hos de fleste fordi de er forankret i kulturelle myter.

Det at middelalderen er så mytebefengt gjør det ikke umulig å arbeide vitenskapelig med perioden, men gitt de fåtallige kildene og de enorme forskjellene fra vår tids livsformer, finnes det store tomrom vi ikke vet noe om. Det finnes mange måter å sette de brokkene av informasjon vi har sammen til et helhetsbilde. Deri ligger også mye av fascinasjonen for denne perioden. Den kan romme mye, men ikke alt.

Kildene Kongesagaene er en hovedkilde til norsk høymiddelalder. Sagaene er skrevet ned fra andre halvdel av 1100-tallet og et drøyt hundreår fram i tid. Det betyr at de til dels skildrer begivenheter som hadde funnet sted lang tid tilbake. Spørsmålet om hvor pålitelige sagaene er som kilder til en fjern fortid er blant de mest omdiskuterte temaene i norsk middelalderforskning. Som vi så i det foregående har pendelen svingt mellom hyperskepsis og blankofullmakter.13 Spørsmålet er litt mindre presserende for høymiddelalderen enn for den foregående vikingtiden og rikssamlingen, fordi begivenhetene ligger nærmere i tid. Innenfor sagatradisjonen kan vi skille mellom to typer kongesagaer. Sagaer som omhandler nær fortid kalles ofte samtidssagaer; de mest kjente er Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. Fortidssagaer går lengre tilbake i tid, og kan deles inn i to undergrupper: kongesagaer som sannsynligvis er skrevet av islendinger – den mest kjente er Heimskringla skrevet av Snorre Sturlasson rundt 1230; og kortfattede norgeshistorier skrevet på latin,

14

innledning

trolig av norske geistlige – som Tjodrek munks norgeshistorie og Historia Norvegiae fra sent 1100-tall.

De islandske sagaene gir mye informasjon om Norge. Islendingesagaene handler om perioden fram til 1030, mens sagakompilasjonen Sturlunga saga forteller om forholdene fra 1120 til 1262/64. Torgils Skardes saga, som vi allerede har brukt, er del av denne sagasamlingen. Disse sagaene kan sees som del av norsk historie i perioden, for kommunikasjonen med Island var omfattende lenge før landet kom under norsk overhøyhet i 1262/64. Deres biskoper adlød den norske erkebiskopen fra 1152/53, og de aller fleste av landets høvdinger var den norske kongens hirdmenn på 1200-tallet.

Lovene er en annen viktig kildegruppe til høymiddelalderen.

I 1274 fikk Norge, som et av de første landene i Europa, en landslov under kong Magnus Lagabøte (konge 1263–1280). Loven gjaldt ikke for alle: hirden, byene og geistligheten fikk egne lover. Landsloven avløste de såkalte landskapslovene som hadde vært gjeldende for hver sin landsdel i mange hundreår tilbake i tid: Gulatingsloven for Vestlandet, Frostatingsloven for Trøndelag, Borgartingsloven for Viken (området rundt Oslofjorden) og Eidsivatingsloven for Opplanda (indre deler av Østlandet). Av landskapslovene er det bare Gulatingsloven og Frostatingsloven som er bevart i sin helhet.

Lovene er viktige kilder til middelaldersamfunnet, og der sagaene beveger seg på samfunnets toppnivå, går lovene tungt ned i de lokale detaljene. Problemet med lovene er – i middelalderen som til alle tider – at vi ikke vet hvor mye de ble etterlevd. I denne boka vil særlig Gulatingsloven bli mye brukt, fordi den viser samfunnsforhold lengst tilbake i tid.

Diplomer (brev, særlig av rettslig innhold) blir spesielt viktige fra 1280-årene, da antallet brev skrevet i Norge formelig eksploderer.

Med diplomene blir det mulig å studere lokalsamfunn på en helt annen måte enn tidligere. Noen av de viktigste diplomene fra før 1300 er korrespondanse med paven.

15

innledning

Religiøs og ideologisk litteratur kan kaste lys over samfunnsforhold. To kilder som vil bli mye brukt i denne boka er Gammelnorsk homiliebok – en prekensamling nedskrevet rundt 1200, og Kongespeilet – et kongsideologisk verk fra midten av 1200-tallet. Kongespeilet introduserte begrepet om høviskhet, som står sentralt i mange av ridderromansene som ble oversatt til norrønt fra 1200-tallet av. En tale mot biskopene fra 1190-tallet er Norges første politiske pamflett.

Utover i høymiddelalderen er det mange utenlandske kilder som gir informasjon om norsk historie, som den danske historieskriveren Saxo Grammaticus, samt engelske krøniker og regnskap. Mot slutten av perioden gir hanseatiske arkiver rik tilgang til norske forhold.

Navnematerialet er en uvurderlig kilde til bosetningsmønstre og -utvikling. En siste viktig kildegruppe er ikke-skriftlige kilder.

Arkeologiske utgravninger kan fortelle oss mye om bosetninger, især har utgravninger i middelalderbyene de siste tiår gitt oss mye ny informasjon om middelaldermenneskenes dagligliv. Denne korte innføringen i kilder er ikke ment å være fullstendig, men den er nødvendig, fordi så mye av det vi diskuterer om høymiddelalderen bygger på tolkninger av helt spesifikke kilder.14

Høymiddelalderen som periode Periodisering er et redskap historikerne bruker for å tydeliggjøre hva de anser som viktige vendepunkter i fortiden. I denne boka vil jeg operere med et tidsskille rundt 1050, begrunnet i to forhold. For det første var vikingtidens krigstokter da langt på vei forbi.15 På denne tiden skjer det en overgang fra det historikeren Thomas Lindkvist kaller ekstern til intern utbytting.16 Konger og høvdinger hentet ikke lenger mesteparten av sine ressurser fra plyndring, erobring og handel utenfor Norge. Fra nå av bygde de i større grad sin maktstilling på indre ressurser, og da først og fremst på besittelse av jordegods.

For det andre var den danske dominansen over for lang tid. I 1035

16

innledning

døde den dansk-engelske kongen Knut den mektige, og det gav startskuddet til at hele det danske Nordsjøimperiet gikk i oppløsning, inkludert herredømmet over Norge.17 Danmark ble mer slagkraftig fra 1157 til 1241, og kom da igjen til å legge press på Norge, men det var først helt mot høymiddelalderens slutt, fra 1340 av, at Danmark igjen ble en trussel mot norske kongers selvstendighet.18 Høymiddelalderen kan dermed i nasjonale termer defineres som perioden da Norge klarte å holde Danmark på en armlengdes avstand.

Mange historikere har satt sluttpunktet for høymiddelalderen til Håkon 5. Magnussons død i 1319, fordi hans død banet vei for et kongefellesskap med Sverige. Etter hvert utviklet dette seg til en tettere union med Sverige, og særlig med Danmark. Men som med Olav den helliges død i 1030 er Håkon 5.s død først og fremst viktig i et langtidsperspektiv. 8. mai 1319 ringte det ingen alarmklokker over Norge, for kongefellesskapet med Sverige var løst, provisorisk og påvirket norske forhold lite. Det som derimot fikk store, umiddelbare følger var pestepidemien som nådde Norge i 1349. I det dette skrives høsten 2020 er det ikke vanskelig å argumentere for pandemiers store betydning for samfunnsutviklingen. Mens Covid-19 i skrivende stund (27.08.20) har tatt livet av 264 personer i Norge, en hundredels promille av landets befolkning, rev Svartedauden med seg om lag en tredjedel av befolkningen. Og den ble etterfulgt av nye utbrudd i de påfølgende tre hundreårene. Det er derfor nokså åpenbart at midten av 1300-tallet burde utgjøre et klarere periodeskille enn en konges død i 1319.

Innenfor tidsrommet 1050–1350 har det vært vanlig å operere med tre perioder. Tiden fram til 1130 er blitt kalt «fredsperioden» eller «samkongedømmet».19 Begge betegnelsene er til dels misvisende. I løpet av 80 år var det bare 25 år der det var flere konger samtidig, og det var heller ikke et spesielt fredelig tidsrom, selv om det ikke var slag eller kriger innenlands. Noe av det som særpreger dette knappe hundreåret er at vikingtiden var avsluttet. Med unntak

17

innledning

av Harald Hardråde, som kom fra Bysants i 1045, kom det ingen «sjøkonger» og omkalfatret maktforholdene i Norge. Samtidig var som nevnt trusselen fra Danmark avverget – nå var det Norge som var på offensiven overfor nabolandet. Norge kunne derfor vende seg innover mot sine egne ressurser mer enn i perioden før og etter.

Harald Hardråde (konge 1045–1066) var periodens mest markante konge, både fordi han var usedvanlig krigersk og fordi han omgav seg med mange skalder, noe som gjør at kildene til hans kongstid er uvanlig gode. Sønnen Olav Kyrre (konge 1066–1093) fikk, til tross for at han styrte lenger enn faren, svært kort omtale i sagaene. Grunnen ligger i hans tilnavn «kyrre», som betyr fredelig. Det var kort sagt lite drama å gjengi fra hans kongstid. Magnus Berrføtt (konge 1093–1103) liknet mer på farfaren, og falt på krigstokt i Irland. Etter ham styrte brødrene Sigurd, Øystein og Olav sammen.

Forholdet mellom brødrene var ikke godt, men de holdt fred seg imellom.

Under rikssamlingsfasen (ca. 870–1030) hadde harde kamper munnet ut i etableringen av et norsk kongedømme og en ny tro.

I perioden 1030–1130 ser det ut til at både konge og kirke var akseptert i det norske samfunnet. Man kan likevel stille spørsmål om hvor omfattende denne overgangen var. Kongemakten gjorde seg lite gjeldende i samfunnet, og hadde få inntekter og ressurser. Kirken, på sin side, gled trolig såpass smertefritt inn i samfunnet fordi organisasjonen var så tilpasningsdyktig at den endret ganske lite. Etter 1130 skulle dette forandre seg både når det gjelder konge og kirke.

Perioden fra 1130 til 1240 er blitt kalt «borgerkrigene» eller «innbyrdesstridene» i norsk historiografi. Sigurd Jorsalfares død i 1130 dannet opptakt til en krig mellom hans sønn Magnus og Sigurds angivelige halvbror, Harald Gille, som varte helt til begge lå døde (i henholdsvis 1139 og 1136). Konflikten fortsatte mellom Haraldssønnene (konger fra 1136), og endte med at kong Inge felte sine to brødre Sigurd (i 1155) og Øystein (i 1157). Da Inge selv falt i slag i 1161,

18

innledning

grep stormannen Erling Skakke (jarl 1161–1179) tøylene og fikk sin sønn Magnus kronet til konge i 1163/64, noe som også markerer den første alliansen mellom kongemakt og kirke i Norge. Elleve år tidligere hadde det blitt opprettet et erkesete for en norsk kirkeprovins i Nidaros, og rammene var lagt for en selvstendig kirke.

Konfliktene eskalerte ytterligere med Sverre Sigurdssons inntreden i 1177. Ved hans død i 1202 var Norge delt mellom birkebeinere og baglere, en riksdeling som skulle vedvare fram til de to flokkene inngikk endelig forlik i 1218 med Håkon Håkonsson som konge (1217–1263). På 1220-tallet reiste ribbungene seg på Østlandet, og det følgende tiåret rivaliserte Håkon og jarlen Skule Bårdsson.

Skule gjorde opprør sent i 1239, og ble felt året etter. Med det regnes borgerkrigene for avsluttet.20 «Borgerkrigene» er en treffende betegnelse i den forstand at det i denne perioden var mer krig og konflikt enn i det foregående hundreåret. Det er imidlertid grunn til å være skeptisk til hvor kaotisk og voldelig perioden var. Som vi skal komme inn på i bokas tredje del, ble bildet av borgerkrigene som en krisetilstand dyrket fram i den påfølgende perioden for å legitimere en sterkere kongemakt.

Tidsrommet fra 1240 til 1319 blir ofte kalt Norges «storhetstid».

Det er gode grunner for å bruke en slik term. For det første var det indre fred i Norge, og tronfølgen ble løst på fredelig vis. Etter kong Håkons lange kongstid ble sønnen Magnus tatt til konge i 1263. Etter ham fulgte sønnene Eirik (konge 1280–1299) og Håkon (konge 1299–1319), og deretter Håkons dattersønn Magnus (konge 1319–1355), uten at det er nevnt konflikter i forbindelse med tronfølgen. For det andre var det norske kongeriket selvstendig, og vokste i omfang med innlemmelse av Færøyene, Grønland (1261), Island (1262/64), vesterhavsøyene Orknøyene, Hjaltland, Man og Sudrøyene (de to siste gikk riktignok tapt i 1266), deler av Nordkalotten, samt Jemtland og Herjedalen (kirkelig tilhørte de Sverige). For det tredje ble kongemakten styrket også innenriks gjennom utbyggingen

19

innledning

av et administrasjonsapparat av syslemenn, lensmenn og lagmenn, landsdekkende lover med et sterkere kongelig rettsapparat, et mer effektivt og kongelig kontrollert militærvesen, og til slutt styrkede finanser i form av innføringen av en fast skatt, leidangsskatten, samt økte bøteinntekter som følge av større involvering i rettspleien.21 Termen «storhetstid» er imidlertid ikke bare beskrivende, den er også normativ. Ikke minst forteller den noe om hvilke tema man anser som viktigst: nasjon, rike, konge. Derfor sees den gjerne også som avsluttet i 1319 – året Norge gikk i kongefellesskap med Sverige, med Magnus Eriksson som felles konge. Sett i ettertid kom dette til å innevarsle starten på en lang periode der Norge var den underlegne part i unioner med andre land – det Ibsen kalte «firehundreårsnatten» under Danmark. I sin samtid var imidlertid kongefellesskapet en nokså udramatisk affære, der det norske riksrådet i praksis styrte innad i Norge. Dessuten var fellesskapet ment å opphøre så snart Magnus hadde to myndige sønner til å overta hvert sitt rike. Tilfeldigheter i form av eldstesønnen Eriks tidlige død gjorde at den yngre Håkon ble konge ikke bare over Norge (i 1355), men også over Sverige (fra 1362). Kongefellesskapet kunne blitt en episode, men ble det ikke, trolig fordi Svartedauden endret situasjonen drastisk. Det er tema for bindet om senmiddelalderen. Her er poenget at det var kontinuitet i norsk riksstyring i perioden fram til 1350, og videre etter det også.22 Det framgår av denne korte gjennomgangen at de termene vi bruker om høymiddelalderens perioder – «fredshundreåret», «borgerkrigene», «storhetstid» – er tungt ladede begreper som er innvevd i assosiasjoner om stat og nasjon. Disse begrepene er frukter av hele den lange forskningstradisjonen jeg skisserte ovenfor, og de er også i dag del av forskningen, enten vi vil eller ikke. Det betyr også at de lange tradisjonene legger føringer som vi bør være bevisst på når vi nærmer oss denne perioden. Derfor vil denne boka være diskuterende i form. Middelalderforskningen kan anskueliggjøres som et stort gjestebud med mange gjester heller enn som en rettlinjet marsj

20

innledning

mot sannheten. Fordi vi kommer bokstavelig talt til dekket bord, må vi forhandle og diskutere med de som har sittet der før.

Lokale, universelle og nasjonale fellesskap I denne boka skal jeg forsøke å gi et annet bilde av høymiddelalderen enn det som har ligget i inndelingen i samkongedømme, borgerkrig og storhetstid. For det første vil jeg legge mindre vekt på endring enn disse begrepene legger opp til. Det skjedde utvilsomt store forandringer i høymiddelalderen. Befolkningen vokste, og både kongemakt og kirke ble langt mer involvert i samfunnet i løpet av tidsrommet.

Spørsmålet er imidlertid hvor stor samfunnsmessig rekkevidde endringene fikk. Dette bringer meg til mitt andre punkt. Dersom man studerer høymiddelalderen fra et sentralt ståsted, er kongemaktens og kirkens utvidelse av stor betydning. Men ser vi derimot perioden fra vanlige folks ståsted, er dette spørsmålet mer åpent. Trolig var folkeveksten det vanlige folk fikk merke mest på kroppen, for den innebar mindre ressurser på hver enkelt. En utfordring her er at de aller fleste kildene forteller om kongemakt og/eller kirke, eller ser begivenhetene fra deres perspektiv. Vi har derfor en betydelig utfordring i å finne fram til kilder som forteller om «folk flest» og i å fravriste de kildene vi har informasjon om dem. Men et viktig skritt i denne prosessen er å erkjenne hva som er utfordringen, og å anlegge undersøkelsen deretter.

I et forsøk på å fange inn mest mulig av middelalderens verden vil jeg ta utgangspunkt i de fellesskapene menneskene tilhørte. Av disse var det lokale fellesskapet definitivt viktigst. Det var i bygda at dagliglivet gikk sin gang, og selv om verken gårder eller bygder var isolerte enheter, lå selvberging til grunn for hele samfunnet. Dette var først og fremst diktert av materiell nødvendighet. I et samfunn der ni mennesker måtte til for å produsere nok til at en tiende person kunne gjøre noe annet enn å arbeide, måtte selvberging nødvendig-

21