Høymiddelalderens historie

og gitt som gissel til Gissur. Etter tre år i Gissurs hushold var hans tid som gissel endelig over i 1244.

Torgils Skardes reise til Norge i 1244 er gjengitt i hans egen saga, Torgils Skardes saga, en del av den såkalte Sturlunga saga som skildrer Islands turbulente historie i hundreåret fram til landet kom under Norge i 1262/64.1 Vi kan takke islendingene for mye av vår kunnskap om Norge i middelalderen, for på 11- og 1200-tallet skrev de ned sagaer der norske forhold ble behørig kommentert. Mest kjente er islendingesagaene og kongesagaene. Sturlunga saga regnes som nesten uleselig som følge av de hundrevis av navnene og stedene den gjengir, men det at den går så detaljert til verks gjør den også til en gullgruve. I tillegg har den et annet perspektiv enn kongesagaene, som nesten utelukkende skildrer det som skjer rundt kongen. Nesten alle kildene fra høymiddelalderen ser verden ut fra et helt bestemt perspektiv: kongens og kirkens. Hva skjedde utenfor deres radius, og hvordan oppfattet andre mennesker deres virksomhet? Dette er spørsmål som langt på vei må forbli ubesvarte, men Torgils Skardes saga kan gi noen svar, for den skildrer samfunnet fra en lavere utgangshøyde.

I denne boka skal vi oppsøke det norske samfunnet i høymiddelalderen med Torgils Skarde som veiviser. Torgils var en islending, men ingen fremmed i Norge. Det meste av det han traff på i Norge kjente han til fra Island. Han skulle også ende opp som kongens ombudsmann på Island, der han endte sitt liv kort tid før landet kom inn under norskekongen. Men før vi følger Torgils’ ferd videre må vi se kort på selve perioden – høymiddelalderen. Hvordan avgrenser vi den, hvilke kilder har vi til den, og hvordan har historikerne sett på den?

«Høymiddelalderen» er et spenningsfylt ord. Begrepet «middelalder» oppstod i renessansen som en betegnelse på den tusenårige perioden i europeisk historie mellom antikken og dens gjenfødsel i

renessansen (ca. 500–1500). Slik sett var perioden helt fra starten av forbundet med et tomrom og mørke. I populær språkbruk er denne negative betydningen intakt i bruken av ordet «middelaldersk» i offentlig ordskifte, der det er nærmest synonymt med overtroisk, irrasjonelt og voldelig, enten det dreier seg om tvangsekteskap, æresdrap eller krigsbrutalitet. Prefikset «høy» gir derimot motsatte assosiasjoner. Høymiddelalderen (ca. 1000–1350) er omkranset av tidlig- og senmiddelalder. Tidlig middelalder (ca. 500–1000) går på engelsk ofte under navnet The Dark Ages, dels fordi tiden i kjølvannet av Romerrikets kollaps regnes som voldelig og kaotisk, dels fordi vi har så få kilder til perioden at den ligger i mørke. Senmiddelalderen (ca. 1350–1500) forbindes også med nedgang, typisk i form av pestepidemier, befolkningsfall og politisk uro.

I Norge er middelalderen mindre belastet med negative assosiasjoner. Hovedgrunnen til det er at perioden kom til å spille en viktig rolle i norsk nasjonal agitasjon og selvforståelse på 1800-tallet. Vikingenes utferder og «Norgesveldet» på 1200-tallet var stolte øyeblikk i norsk historie. Tiden da norske konger styrte over et av Europas største riker dannet klangbunn for en nasjonal identitet med brodd mot Sverige. Håkon Håkonsson (konge 1217–1263) var Norges redningsmann, som hadde avsluttet borgerkrigene og tatt landet inn i en nasjonal storhetstid.

Etter løsrivelsen fra Sverige i 1905 tok det ikke lang tid før nye strømninger inntok historiefaget. Her gikk en skjerpet kildekritikk sammen med et marxistisk historiesyn der klasse, ikke nasjon, var den sentrale dimensjonen for undersøkelsen av fortiden. Edvard Bull skrev at man måtte «opgi enhver illusjon om at Snorres mektige epos har noen dypere likhet med det som faktisk skjedde i tiden mellem slaget i Hafrsfjord og slaget på Re».2 Kong Håkon Håkonsson ble framstilt som en nikkedukke i «aristokratiets fasttømrede kongestol», mens hans motstander Skule Bårdsson var den egentlige helten.3

Etter andre verdenskrig var middelalderen kommet i vanry som følge av Nasjonal Samlings bruk av norrøne symboler og titler i sin ideologi. Dette markerer overgangen til den positivistiske epoken, der middelalderen skulle studeres vitenskapelig. I en programartikkel fra 1960 etterlyste Knut Helle en «opprydning» etter strenge metodiske og kildekritiske prinsipper for å «finne fram til hvor vi står». En slik opprydning var nødvendig etter flere tiår med teorier og spekulative helhetsoppfatninger.4

Til tross for disse historiografiske svingningene, framstår likevel to aspekter som nokså konstante i historikernes tilnærming til høymiddelalderen før ca. 1970. For det første har middelalderforskningen gjennomgående hatt en nasjonal tendens – ikke så mye i form av nasjonalisme som i problemstillinger og temavalg. Jens Arup Seip formulerte dette treffende i en artikkel om hva som var periodens hovedspørsmål: «hvordan oppstår et rike og hvorfor det går til grunne».5 Når han i tillegg skilte mellom frøet og jordsmonnet, og tilla jordsmonnet (det hjemlige) langt større betydning enn frøet (utenlandske impulser), vedble den nasjonale orienteringen.6 For det andre har norske historikere alltid brukt sagaer som kilder til fortiden – det vil si ikke primært som levninger til sin egen tid, men som beretninger om den fortid de forteller om. Dette til tross for at Halvdan Koht, og især Lauritz Weibull i Sverige, allerede tidlig på 1900-tallet hadde slått de intellektuelle beina under en slik tilnærming. Hovedgrunnen til at sagaene forble viktige kilder for historikerne er at man uten dem knapt nok kan rekonstruere noe norsk historie før 1100-tallet. Sagaene var for verdifulle til å gi slipp på.7

Rundt 1970 gikk Vesten inn i en periode med lavere vekst og flere protestbevegelser. Dette ble reflektert i historiefaget, der mentalitetshistorien brøt med historiefaget på to fundamentale måter. For det første skulle man nå studere vanlige folks oppfatninger, ikke bare hva eliten mente. Cæsars siste legionær fortjente like mye oppmerksomhet som den store leder. For det andre var fortiden grunnleggende

annerledes. Beretninger om middelalderen som den moderne tids vugge, var anakronistiske, fordi en da ikke studerte perioden på sine egne premisser, men ut fra hva som senere ble viktig. Begrepet om mentalitet fanget inn mye av denne nydreiningen. Mentaliteter var kollektive, langsomt foranderlige og ubevisste.8 Dermed fikk historieforskningen redskaper for å fjerne seg fra «konger og kriger» og heller studere tema som dagligliv, emosjoner og tidsoppfatninger. I Norge skrev Arnved Nedkvitne innenfor denne tradisjonen om døden, og Bjørn Bandlien om kjærlighet.9 Etter hvert vokste denne retningen inn i det som ble kalt «den nye kulturhistorien», som mange forbinder med postmodernisme sent på 1990-tallet. Her ble temaene mangfoldiggjort, perspektivet desentrert og spørsmålet om hvorvidt det i det hele tatt var mulig å vite noe fortiden stilt – ofte med et negativt svar.10

Parallelt med denne nyorienteringen begynte middelalderhistorikere å vende seg til antropologien for å finne teorier og modeller for hvordan samfunnet fungerte. Dette ble gjort ut fra en liknende skepsis som innenfor mentalitetshistorien – knyttet til vår evne og mulighet til å oppnå sikker kunnskap om samfunn som er radikalt annerledes fra vårt eget. Men her søkte man svarene i en mulig likhet med samfunn som var fjerne i rom, ikke i tid. Antropologien var en fagdisiplin som hadde oppstått fordi den stilte seg skeptisk til en universalisering av vestlige verdier. Her fant middelalderhistorikere grobunn for en disiplin der teoriutvikling og modellbruk var langt mer akseptert enn i det tradisjonelt sett empirisk orienterte historiefaget.11 Norske eksponenter for denne retningen er Sverre Bagge, Jon Vidar Sigurdsson og Hans Jacob Orning.12

Vårt syn på middelalderen speiler i høy grad vårt syn på samtiden. Utviklingen fra en nasjonalt orientert vinkling, via et klasseperspektiv og en vitenskapeliggjøring til de siste femti års annerledeshet, rimer godt med historiske utviklingstrekk i Norge de siste 150 år. Middelalderen appellerer fordi perioden ligger så langt tilbake i tid