Høymiddelalderen som periode

Religiøs og ideologisk litteratur kan kaste lys over samfunnsforhold. To kilder som vil bli mye brukt i denne boka er Gammelnorsk homiliebok – en prekensamling nedskrevet rundt 1200, og Kongespeilet – et kongsideologisk verk fra midten av 1200-tallet. Kongespeilet introduserte begrepet om høviskhet, som står sentralt i mange av ridderromansene som ble oversatt til norrønt fra 1200-tallet av. En tale mot biskopene fra 1190-tallet er Norges første politiske pamflett. Utover i høymiddelalderen er det mange utenlandske kilder som gir informasjon om norsk historie, som den danske historieskriveren Saxo Grammaticus, samt engelske krøniker og regnskap. Mot slutten av perioden gir hanseatiske arkiver rik tilgang til norske forhold.

Navnematerialet er en uvurderlig kilde til bosetningsmønstre og -utvikling. En siste viktig kildegruppe er ikke-skriftlige kilder. Arkeologiske utgravninger kan fortelle oss mye om bosetninger, især har utgravninger i middelalderbyene de siste tiår gitt oss mye ny informasjon om middelaldermenneskenes dagligliv. Denne korte innføringen i kilder er ikke ment å være fullstendig, men den er nødvendig, fordi så mye av det vi diskuterer om høymiddelalderen bygger på tolkninger av helt spesifikke kilder.14

Periodisering er et redskap historikerne bruker for å tydeliggjøre hva de anser som viktige vendepunkter i fortiden. I denne boka vil jeg operere med et tidsskille rundt 1050, begrunnet i to forhold. For det første var vikingtidens krigstokter da langt på vei forbi.15 På denne tiden skjer det en overgang fra det historikeren Thomas Lindkvist kaller ekstern til intern utbytting.16 Konger og høvdinger hentet ikke lenger mesteparten av sine ressurser fra plyndring, erobring og handel utenfor Norge. Fra nå av bygde de i større grad sin maktstilling på indre ressurser, og da først og fremst på besittelse av jordegods. For det andre var den danske dominansen over for lang tid. I 1035

døde den dansk-engelske kongen Knut den mektige, og det gav startskuddet til at hele det danske Nordsjøimperiet gikk i oppløsning, inkludert herredømmet over Norge.17 Danmark ble mer slagkraftig fra 1157 til 1241, og kom da igjen til å legge press på Norge, men det var først helt mot høymiddelalderens slutt, fra 1340 av, at Danmark igjen ble en trussel mot norske kongers selvstendighet.18 Høymiddelalderen kan dermed i nasjonale termer defineres som perioden da Norge klarte å holde Danmark på en armlengdes avstand.

Mange historikere har satt sluttpunktet for høymiddelalderen til Håkon 5. Magnussons død i 1319, fordi hans død banet vei for et kongefellesskap med Sverige. Etter hvert utviklet dette seg til en tettere union med Sverige, og særlig med Danmark. Men som med Olav den helliges død i 1030 er Håkon 5.s død først og fremst viktig i et langtidsperspektiv. 8. mai 1319 ringte det ingen alarmklokker over Norge, for kongefellesskapet med Sverige var løst, provisorisk og påvirket norske forhold lite. Det som derimot fikk store, umiddelbare følger var pestepidemien som nådde Norge i 1349. I det dette skrives høsten 2020 er det ikke vanskelig å argumentere for pandemiers store betydning for samfunnsutviklingen. Mens Covid-19 i skrivende stund (27.08.20) har tatt livet av 264 personer i Norge, en hundredels promille av landets befolkning, rev Svartedauden med seg om lag en tredjedel av befolkningen. Og den ble etterfulgt av nye utbrudd i de påfølgende tre hundreårene. Det er derfor nokså åpenbart at midten av 1300-tallet burde utgjøre et klarere periodeskille enn en konges død i 1319.

Innenfor tidsrommet 1050–1350 har det vært vanlig å operere med tre perioder. Tiden fram til 1130 er blitt kalt «fredsperioden» eller «samkongedømmet».19 Begge betegnelsene er til dels misvisende. I løpet av 80 år var det bare 25 år der det var flere konger samtidig, og det var heller ikke et spesielt fredelig tidsrom, selv om det ikke var slag eller kriger innenlands. Noe av det som særpreger dette knappe hundreåret er at vikingtiden var avsluttet. Med unntak

av Harald Hardråde, som kom fra Bysants i 1045, kom det ingen «sjøkonger» og omkalfatret maktforholdene i Norge. Samtidig var som nevnt trusselen fra Danmark avverget – nå var det Norge som var på offensiven overfor nabolandet. Norge kunne derfor vende seg innover mot sine egne ressurser mer enn i perioden før og etter.

Harald Hardråde (konge 1045–1066) var periodens mest markante konge, både fordi han var usedvanlig krigersk og fordi han omgav seg med mange skalder, noe som gjør at kildene til hans kongstid er uvanlig gode. Sønnen Olav Kyrre (konge 1066–1093) fikk, til tross for at han styrte lenger enn faren, svært kort omtale i sagaene. Grunnen ligger i hans tilnavn «kyrre», som betyr fredelig. Det var kort sagt lite drama å gjengi fra hans kongstid. Magnus Berrføtt (konge 1093–1103) liknet mer på farfaren, og falt på krigstokt i Irland. Etter ham styrte brødrene Sigurd, Øystein og Olav sammen. Forholdet mellom brødrene var ikke godt, men de holdt fred seg imellom.

Under rikssamlingsfasen (ca. 870–1030) hadde harde kamper munnet ut i etableringen av et norsk kongedømme og en ny tro. I perioden 1030–1130 ser det ut til at både konge og kirke var akseptert i det norske samfunnet. Man kan likevel stille spørsmål om hvor omfattende denne overgangen var. Kongemakten gjorde seg lite gjeldende i samfunnet, og hadde få inntekter og ressurser. Kirken, på sin side, gled trolig såpass smertefritt inn i samfunnet fordi organisasjonen var så tilpasningsdyktig at den endret ganske lite. Etter 1130 skulle dette forandre seg både når det gjelder konge og kirke.

Perioden fra 1130 til 1240 er blitt kalt «borgerkrigene» eller «innbyrdesstridene» i norsk historiografi. Sigurd Jorsalfares død i 1130 dannet opptakt til en krig mellom hans sønn Magnus og Sigurds angivelige halvbror, Harald Gille, som varte helt til begge lå døde (i henholdsvis 1139 og 1136). Konflikten fortsatte mellom Haraldssønnene (konger fra 1136), og endte med at kong Inge felte sine to brødre Sigurd (i 1155) og Øystein (i 1157). Da Inge selv falt i slag i 1161,

grep stormannen Erling Skakke (jarl 1161–1179) tøylene og fikk sin sønn Magnus kronet til konge i 1163/64, noe som også markerer den første alliansen mellom kongemakt og kirke i Norge. Elleve år tidligere hadde det blitt opprettet et erkesete for en norsk kirkeprovins i Nidaros, og rammene var lagt for en selvstendig kirke.

Konfliktene eskalerte ytterligere med Sverre Sigurdssons inntreden i 1177. Ved hans død i 1202 var Norge delt mellom birkebeinere og baglere, en riksdeling som skulle vedvare fram til de to flokkene inngikk endelig forlik i 1218 med Håkon Håkonsson som konge (1217–1263). På 1220-tallet reiste ribbungene seg på Østlandet, og det følgende tiåret rivaliserte Håkon og jarlen Skule Bårdsson. Skule gjorde opprør sent i 1239, og ble felt året etter. Med det regnes borgerkrigene for avsluttet.20

«Borgerkrigene» er en treffende betegnelse i den forstand at det i denne perioden var mer krig og konflikt enn i det foregående hundreåret. Det er imidlertid grunn til å være skeptisk til hvor kaotisk og voldelig perioden var. Som vi skal komme inn på i bokas tredje del, ble bildet av borgerkrigene som en krisetilstand dyrket fram i den påfølgende perioden for å legitimere en sterkere kongemakt.

Tidsrommet fra 1240 til 1319 blir ofte kalt Norges «storhetstid». Det er gode grunner for å bruke en slik term. For det første var det indre fred i Norge, og tronfølgen ble løst på fredelig vis. Etter kong Håkons lange kongstid ble sønnen Magnus tatt til konge i 1263. Etter ham fulgte sønnene Eirik (konge 1280–1299) og Håkon (konge 1299–1319), og deretter Håkons dattersønn Magnus (konge 1319–1355), uten at det er nevnt konflikter i forbindelse med tronfølgen. For det andre var det norske kongeriket selvstendig, og vokste i omfang med innlemmelse av Færøyene, Grønland (1261), Island (1262/64), vesterhavsøyene Orknøyene, Hjaltland, Man og Sudrøyene (de to siste gikk riktignok tapt i 1266), deler av Nordkalotten, samt Jemtland og Herjedalen (kirkelig tilhørte de Sverige). For det tredje ble kongemakten styrket også innenriks gjennom utbyggingen

av et administrasjonsapparat av syslemenn, lensmenn og lagmenn, landsdekkende lover med et sterkere kongelig rettsapparat, et mer effektivt og kongelig kontrollert militærvesen, og til slutt styrkede finanser i form av innføringen av en fast skatt, leidangsskatten, samt økte bøteinntekter som følge av større involvering i rettspleien.21

Termen «storhetstid» er imidlertid ikke bare beskrivende, den er også normativ. Ikke minst forteller den noe om hvilke tema man anser som viktigst: nasjon, rike, konge. Derfor sees den gjerne også som avsluttet i 1319 – året Norge gikk i kongefellesskap med Sverige, med Magnus Eriksson som felles konge. Sett i ettertid kom dette til å innevarsle starten på en lang periode der Norge var den underlegne part i unioner med andre land – det Ibsen kalte «firehundreårsnatten» under Danmark. I sin samtid var imidlertid kongefellesskapet en nokså udramatisk affære, der det norske riksrådet i praksis styrte innad i Norge. Dessuten var fellesskapet ment å opphøre så snart Magnus hadde to myndige sønner til å overta hvert sitt rike. Tilfeldigheter i form av eldstesønnen Eriks tidlige død gjorde at den yngre Håkon ble konge ikke bare over Norge (i 1355), men også over Sverige (fra 1362). Kongefellesskapet kunne blitt en episode, men ble det ikke, trolig fordi Svartedauden endret situasjonen drastisk. Det er tema for bindet om senmiddelalderen. Her er poenget at det var kontinuitet i norsk riksstyring i perioden fram til 1350, og videre etter det også.22

Det framgår av denne korte gjennomgangen at de termene vi bruker om høymiddelalderens perioder – «fredshundreåret», «borgerkrigene», «storhetstid» – er tungt ladede begreper som er innvevd i assosiasjoner om stat og nasjon. Disse begrepene er frukter av hele den lange forskningstradisjonen jeg skisserte ovenfor, og de er også i dag del av forskningen, enten vi vil eller ikke. Det betyr også at de lange tradisjonene legger føringer som vi bør være bevisst på når vi nærmer oss denne perioden. Derfor vil denne boka være diskuterende i form. Middelalderforskningen kan anskueliggjøres som et stort gjestebud med mange gjester heller enn som en rettlinjet marsj