© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-83371-8
1. utgave, 1. opplag 2025
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Alle oversettelsene i boka er gjort av Ole Martin Moen.
Omslagsdesign: Anna Salander / Gisle Vagstein
Forsidebilde: Tim Okamura
Sats: Bøk Oslo AS
Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS
Ole Martin Moen har mottatt forlagets forfatterstipend til arbeidet med boken.
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Del II. Fire etiske hensyn ser nærmere på de fire etiske hensynene selvbestemmelse, velferd, ikke skade og rettferdighet. Dette er de etiske hensynene som er lagt til grunn i modellen for etikkrefleksjon som ble introdusert i første del. Her i andre del er det viet ett kapittel til hvert av disse hensynene. Hvert kapittel tar for seg hva hensynet består i og hvordan det kommer til anvendelse på ulike områder, og hva som kjennetegner situasjonene der ett hensyn må vike for et annet hensyn.
Del III. Etikk for viderekommende handler om etiske problemstillinger som ikke lar seg løse ved hjelp av en enkel modell for etikkrefleksjon. Det første temaet er forskningsetikk. Deretter blir du presentert for de mest grunnleggende logiske verktøyene som trengs for å drøfte et bredt spekter av etiske problemstillinger. Siste kapittel handler om etikk i bacheloroppgaven.
Bruk
Denne boka dekker alle læringsmålene i etikk i Nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Dersom boka brukes som pensum, kan gjerne Del I brukes første år, Del II andre år og Del III tredje år på sykepleierutdanningen. Da blir etikk et gjennomgående tema som knytter utdanningen sammen, og som beveger seg gradvis fra det grunnleggende og enkle til det mer avanserte og sammensatte.
Boka tar for seg flere temaer innen helserett, helsekommunikasjon og faghistorie, men er ikke ment å utgjøre en selvstendig lærebok innenfor disse fagområdene.
Forfatterne
Etikk for sykepleiere ligger i skjæringspunktet mellom to fagfelt, sykepleie og etikk.
Når man skal lage en lærebok i etikk for sykepleiere, er det nødvendig – på den ene siden – å kjenne sykepleien. Man må forstå det daglige arbeidet i helsevesenet, og hva som skjer i møtene mellom
sykepleiere, pasienter og pårørende. Selv om alle har erfaring med både sykdom og omsorg, er det noe annet å håndtere dette i dagliglivet enn å gjøre det faglig og profesjonelt.
På den andre siden er det nødvendig å ha kunnskap om etikk. Etikk er en del av filosofifaget, og stiller krav til ryddig og presis håndtering av eksistensielle problemstillinger. Og selv om alle har erfaring med å gjøre etiske vurderinger, er det også noe annet å gjøre dette i dagliglivet enn å gjøre det faglig og profesjonelt.
Denne boka er laget i samarbeid mellom en sykepleier og en filosof.
Sykepleieren: Aleksander Sørlie er utdannet sykepleier fra VID Diakonhjemmet. Han arbeider ved ProSentret, nasjonalt kompetansesenter for prostitusjonsfeltet. Aleksander har bred erfaring med å gi helsehjelp til utsatte pasientgrupper slik som sexarbeidere, migranter, rusavhengige og LHBT-personer. Tidligere arbeidet Aleksander som hjemmesykepleier.
Filosofen: Ole Martin Moen har en doktorgrad i filosofi fra UiO og er professor i helsefaglig etikk ved OsloMet. Han arbeider med teoretisk og praktisk etikk, og har tidligere vært gjesteforsker ved Berkeley og Oxford. Ole Martin har formidlet filosofi i over hundre episoder av Verdibørsen, NRK P2s magasin for livssyn og etikk. Sammen med filosofkollega Einar Duenger Bøhn har han laget podcasten Ole Martin og Einar leser Bibelen.
I én forstand er sykepleie og filosofi svært ulike fag: Sykepleie er praktisk og konkret; filosofi er teoretisk og abstrakt.
Samarbeidet vårt om å skrive denne læreboka har imidlertid gjort det tydelig for oss at sykepleie og filosofi også har mye til felles. Både sykepleie og filosofi konfronterer en med livets grunnvilkår. Begge er også brede generalistfag. Og når de er bra, er både sykepleie og filosofi modige no nonsense-fag.
Å velge å bli sykepleier
1.1. Å bli helsepersonell
Det skjer mye i løpet av et døgn. I løpet av et gjennomsnittlig døgn er det, her i Norge, rundt
– 150 fødsler
– 100 som får påvist at de har kreft
– 800 ambulanseutrykninger
– 120 dødsfall, hvorav 2 selvmord
Alle trenger helsehjelp i løpet av livet. For at vi skal få hjelp når vi har behov for det, har vi i Norge et offentlig helsevesen. Hvert døgn bruker vi over en milliard kroner på helsehjelp. Mesteparten av disse pengene betales av skattebetalerne og går til å betale lønn til helsepersonell.
Hva innebærer det å gå inn i rollen som helsepersonell? Det er et viktig spørsmål å stille for alle som er på vei inn i denne rollen. Rettslig regnes du som helsepersonell når du er ute i praksis som sykepleiestudent, og dersom du tar ekstravakter ved siden av studiene.
Du får mer makt
Helsepersonell møter mennesker i sårbare situasjoner. Når du er helsepersonell kommer du tett på mange menneskers liv og ser inn bak mange fasader.
Du får også tillatelse til å gjøre ting som i mange tilfeller ville vært ulovlig hvis det ble gjort av andre: du kan gjennomføre medisinske prosedyrer, levere ut reseptbelagte medisiner og i noen situasjoner bruke tvang.
Du vil også kunne oppleve å få sosial makt og å bli regnet som en autoritet. Mange vil kunne lytte mer oppmerksomt til dine råd og uttalelser om helse og sykdom.
Du får flere plikter
Med mer makt kommer mer ansvar. Derfor får du som helsepersonell også flere lovbestemte plikter. Disse gjelder primært i arbeidstiden, men noen plikter gjelder også utenfor arbeidstiden.
Dersom du er den høyest kvalifiserte personen til stede, har du en plikt til å gi helsehjelp også på fritiden, dersom situasjonen er akutt og det er påtrengende nødvendig. Dette gjelder også dersom du slutter å jobbe som sykepleier, så lenge du fortsatt har autorisasjon.
I enkelte situasjoner vil du kunne bli beordret til å jobbe på steder eller tidspunkter som ikke er en del av arbeidsbeskrivelsen din, slik som var tilfelle for en del sykepleiere under Covid-19-pandemien.
Du har også taushetsplikt. Personopplysninger du får av noen i kraft av å være helsepersonell – også når det skjer utenfor arbeidstiden – kan du ikke dele videre, med mindre disse opplysningene utløser en plikt til å varsle.
Som helsepersonell har du plikt til å gi forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp også til mennesker du personlig misliker. Dersom omstendighetene ikke gjør det mulig å gi forsvarlig hjelp, har du en plikt til å melde fra om det.
Når du er student, kreves det mindre av deg. Imidlertid har du plikt til å gjøre så godt du kan ut fra forutsetningene du har. Når du trenger råd eller hjelp fra mer erfarne kolleger, må du spørre om det.
Helsepersonell som viser seg uegnet for rollen, kan bli fratatt autorisasjonen. Alvorlige lovbrudd kan straffes med bøter eller fengsel.
Du får mer beskyttelse
Til sist, helsepersonell regnes som en særskilt utsatt yrkesgruppe i norsk lov. Det innebærer blant annet at noen kan straffes hardere enn ellers dersom de utsetter deg for trusler eller vold som hindrer deg i å yte helsehjelp.
Dessuten er sykepleier en beskyttet yrkestittel. Det er straffbart å utgi seg for å være sykepleier dersom man ikke har autorisasjon.
Er du klar til å påta deg pliktene – og å gjøre deg fortjent til privilegiene – som følger med å tre inn i rollen som helsepersonell?
1.2. Å bli med i en profesjon
Sykepleie er en profesjon. Hva innebærer det? Harald Grimen (2008) beskriver en profesjon som en yrkesgruppe – som har et politisk anerkjent samfunnsoppdrag
– som man må ha en spesifikk høyere utdanning for å tilhøre
– som gjør selvstendige, faglige vurderinger og bare i begrenset grad kan instrueres av en arbeidsgiver
Tradisjonelle eksempler på profesjoner er jurister, leger og prester.
Når du er utdannet i en profesjon, kan du i utgangspunktet fylle alle jobbene innenfor denne profesjonen – da med mindre disse krever en ytterligere spesialisering.
På et samfunnsnivå er det praktisk at personer kan tilhøre profesjoner. Da slipper arbeidsgivere og brukere å måtte gjøre en vurdering helt fra bunnen av om du er kvalifisert til å gjøre alle oppgavene som jobben krever. Som utgangspunkt kan de ha tillit til at de som tilhører en profesjon har alle de grunnleggende kunnskapene og ferdighetene på plass, og at de har vært gjennom en vurdering av om de er personlig egnet for jobben.
Norske sykepleiere har generelt svært høy tillit i befolkningen.
I en undersøkelse bestilt av Norsk Sykepleierforbund (heretter NSF) fant Ipos (2017) at 86 prosent av de spurte hadde enten «full tillit» eller «stor tillit» til sykepleiere.
Dersom myndighetene, arbeidsgivere eller pasienter skulle miste tilliten til sykepleiere, er det et tap for alle parter. Det ville gjøre det vanskeligere for pasienter å få den hjelpen de trenger, og vanskeligere for sykepleiere å gjøre en god jobb. Tilliten til at sykepleiere kan faget sitt – og at man kan stole på at de møter pasienter med respekt, omsorg og verdighet – gjør sykepleiere verdifulle og derfor ettertraktede.
Et av målene til en organisasjon som NSF er å sørge for at denne tilliten blir opprettholdt. Et tiltak for å bevare tillit i befolkningen er intern selvjustis i profesjonene. For sykepleiere i Norge er det NSFs Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere som fremholdes som standarden sykepleiere er forpliktet til å leve opp til. Disse er vedtatt av Rådet for sykepleieetikk, som er en del av NSF, og bygger på The International Council of Nurses Code of Ethics. Disse retningslinjene er imidlertid ikke de eneste som finnes og brukes, ei heller her i Norge. Noen sykepleiere er medlemmer av andre fagforeninger, slik som Fagforbundet eller Delta, og disse har sine egne etiske retningslinjer.
Sykepleierrollen og deg
Hva taler for, og hva taler imot, at akkurat du bør bli sykepleier?
– Sett ord på trekk ved deg selv som du tenker at taler for å bli sykepleier.
– Sett ord på tre trekk ved deg selv som du tenker at kan tale mot å bli sykepleier. Hvilke utfordringer kan disse føre til, og hvordan kan de utfordringene håndteres?
1.3. Da sykepleieprofesjonen var kontroversiell
Selv om syke har blitt pleiet i tusenvis av år, er sykepleie som en egen profesjon ikke stort mer enn 150 år gammel. Å pleie syke ble ofte ansett som en omsorgsoppgave for kvinner internt i hver familie, og ble derfor forstått som én av mange former for ubetalt omsorgsarbeid i hjemmet.
Den mest sentrale personen i utformingen av sykepleieprofesjonen er Florence Nightingale. Hun mente at legers arbeid med å stille diagnoser og bestemme behandlingsforløp er langt fra nok for å ivareta alvorlig syke menneskers behov. Mange har behov for hjelp flere ganger daglig; og noen har behov for kontinuerlig hjelp. Nightingale mente at også denne helsehjelpen måtte være profesjonell og evidensbasert.
Nightingale var en forsvarer av det vi i dag kaller kunnskapsbasert praksis: at avgjørelser om ivaretagelse av pasienter tas på bakgrunn av systematisk innhentet kunnskap. Nightingale mente at hvis vi ikke systematisk måler effektene av det vi gjør, og endrer praksis ut fra det som viser seg å gi effekt, lar vi mange liv gå tapt som vi kunne ha reddet. I boka Notes on Nursing (1859) forklarte hun detaljert og konkret hvordan sykepleiere bør kartlegge pasienters behov og planlegge for å møte disse. Fire år senere, i boka Notes on Hospitals (1863), gjorde hun rede for hvordan hun mente at sykehus bør utformes, organiseres og styres, og hvordan sykehus bør føre statistikk. For Nightingale var innhenting av talldata avgjørende i arbeidet med å utfordre foreldede praksiser. Hun studerte sykehus, fødestuer og militærlasaretter – både hjemme i England og i utlandet – for å finne ut hva som ga de beste resultatene. For å få til dette gjorde hun en stor innsats for å videreutvikle statistikkfaget. Nightingale var den første til å lage rosediagrammet (nedenfor) og den første kvinnen som ble tatt opp i Royal Statistical Society.
Nightingales rosediagram over dødsfall under Krimkrigen per måned. Det blå området viser dødsfall forårsaket av infeksjoner; det lyserøde viser dødsfall forårsaket av skader; det mørkegrå viser dødsfall av alle andre årsaker. Hva kan være fordelene med et slikt diagram?
Foto: Wikimedia commons
En av Nightingales samarbeidspartnere over mange år var filosofen
John Stuart Mill. Florence Nightingale skrev at John Stuart Mills verk A System of Logic (1843) formet hennes egen tenkning, og at hun så på seg selv som en av Mills tilhengere. Nightingale diskuterte utformingen av sitt mest kjente verk, Notes on Nursing, direkte med Mill.
Florence Nightingale før og etter et nattskift Neida, til høyre er John Stuart Mill, en filosof Nightingale var inspirert av og samarbeidet med.
Foto: Wikimedia commons.
Imidlertid var det også forskjeller mellom dem. Mill var skeptisk til om det finnes en gud og mente at alle etiske forpliktelser bunner ut i plikten til å fremme lykke og motvirke lidelse. Nightingale, på sin side, var kristen, og hennes virke som sykepleier var formet av hennes religion.
Nightingale startet en egen utdanning av sykepleiere i London i 1860. Hun utdannet profesjonelle pleiere og insisterte på at sykepleiernes fremste lojalitet skulle være til pasientene. Derfor, mente hun, kan ikke sykepleiere bare være assistenter for legene. Hun mente bestemt at en sykepleier, i stedet for å ha en lege som sin overordnede, må ha en sykepleierleder som overordnet.
Dette gjorde noen leger opprørt. I 1880 skrev lederen for Medical Society of London, Samuel Osborne Habershon, følgende i British Medical Journal:
Dersom denne moderne sykepleie-manien skulle få gjennomslag, vil jo leger knapt være nødvendige lenger. […] Men dersom sykehus fortsatt skal være et sted hvor sykdommer blir kyndig behandlet, så må det være oss leger som tar alle avgjørelsene. […] Sykepleierne må utdannes av oss som er leger og de må utøve sykepleie under vår kontroll. Legen er klok og kjenner sykdommene, så det er han som må instruere sykepleierne. (Habersohn 1880, s. 120–21)
Noen tiår senere møtte sykepleiere i Norge også motstand fra leger. I 1924 skrev Rikshospitalets direktør, Christian Sinding-Larsen, i Tidsskrift for Den norske lægeforening at et forslag om 3-årig sykepleierutdanning er «fanatisk». Han advarte om at dette ville innebære at
selv den minste og ubetydeligste [sykepleieskole måtte] ha på sin studieplan ernæring, spedbarnsernæring, vann-, elektro- og fysioterapi; urinanalyse; blodtelling; hemoglobinmåling og måling av blodtrykk. Men hvilken lege kan stole på at pleierskene virkelig kan slike ting? (Sinding-Larsen 1924, s. 157)
Sinding-Larsen konkluderte – nokså dramatisk – med at planene om å innføre 3-årig sykepleierutdanning var en trussel «mot de sykes nød», «mot landets økonomi» og «mot den sunne fornuft» (s. 163).
Har du et kall?
Florence Nightingale mente at sykepleie var et kall – en livsoppgave som man er forpliktet til. I dag er det ikke lenger så vanlig å anse sykepleie som basert på et kall. Det er vanligere å se på sykepleie som en jobb og en profesjon. Imidlertid henger yrkesvalg fortsatt nært sammen med egne personlige erfaringer og verdier – og selv om utdanningen ikke legger til grunn at de som blir sykepleiere har et kall, er det fritt for hver enkelt å anse seg som kallet til å være sykepleier.
SPØRSMÅL
– Tenker du at du har et kall til å bli sykepleier?
– Hvor vil du si at grensen går mellom å ha et kall til å bli sykepleier og å ønske å arbeide som sykepleier?
1.4. Sykepleie i dag
Vi skriver dette sommeren 2025. Nå er det om lag 120 000 sykepleiere i Norge og rundt 29 millioner sykepleiere på verdensbasis (WHO 2024). Sykepleiere utgjør nå den største gruppen av helsepersonell. Her i Norge er det cirka tre ganger så mange sykepleiere som det er leger (SSB 2023).
Selv om det ikke lenger er kontroversielt at sykepleie skal være en selvstendig helseprofesjon, er det fremdeles uenighet om helt eksakt hva sykepleieprofesjonen skal innebære og ha fokus på. Et tema som har fått mye oppmerksomhet i debatten om sykepleiefaget de siste tiårene, er akademiseringen av faget og hva dette har å si for omsorgens rolle i sykepleien. Et viktig poeng for mange har vært at sykepleie, samtidig som det er basert på vitenskapelige funn, aldri må bli rent teknisk. Sykepleie inkluderer også omsorg, og god sykepleie krever mer enn medisinfaglig kyndighet. Joyce Travelbee (1999 [1971]) var en sykepleieteoretiker som i 1960- og 1970-årene understreket viktigheten av å alltid huske at sykepleieren i første rekke er et helt menneske, ikke en sykepleier, og at sykepleieren må forstå pasienten som et helt menneske, og ikke bare som nok et medlem av gruppen «pasient».
Her i Norge er Kari Martinsen en av dem som har tatt til orde for at omsorg ikke bare er et middel for å fremme målbar forbedring av helse, men et gode i seg selv. Martinsen, som er utdannet innenfor både sykepleie og filosofi, er kritisk til mange trekk ved akademiseringen av sykepleie. Jo mer vi er opptatt av å telle og å måle, desto
lettere er det å nedprioritere de tingene som er viktige, men som ikke alltid kan telles og måles. Tidligere tiders sykepleie var etter Martinsens oppfatning basert på omsorg og overlevering av taus kunnskap. Taus kunnskap er kunnskap som utøvere får gjennom å opparbeide seg erfaring, og som det ikke er lett å forklare med ord. Martinsen har tatt til orde for at denne formen for kunnskap lett får for lite plass når sykepleie blir et akademisk fag.
Kari Martinsens kritikk gjorde henne lenge til en omstridt fagperson. Slik forklarer hun det selv i et intervju i Sykepleien:
For det første hadde jeg tatt magistergrad i filosofi og ikke reist til Amerika for å videreutdanne meg, slik alle andre på feltet da gjorde. For det andre hadde tekstene mine et samfunnskritisk perspektiv som mine motstandere stemplet som marxistisk. NSF oppfordret til ikke å lese mine tekster og jeg ble bedt om å trekke meg fra forbundet. Jeg ble stengt av og stengt ute. [Men] i 1993 ba forbundet offentlig om unnskyldning. Det har kanskje vært en nyorientering innenfor sykepleien. Her på instituttet underviste jeg ikke før den tidligere professoren [i sykepleie] sluttet i 1998, men nå er jeg tatt inn i varmen.
Kari Martinsen sitert i Gripsrud 2003
Det vi ikke har bevis for Aristoteles skriver:
Vi bør lytte til de eldre og erfarnes oppfatninger, selv om de ikke kan føre vitenskapelige bevis for disse oppfatningene. Det som vettuge mennesker sier er vel så viktig som vitenskapelige bevis. For den vettuge har opparbeidet seg et kyndig blikk for å finne det som er rett.
(Den nikomakiske etikk, 1143b11–13)
SPØRSMÅL
– Er du enig i Aristoteles´ påstand? Hvorfor/hvorfor ikke?
– Tror du at Florence Nightingale ville ha vært enig i Aristoteles´ påstand? Hvorfor/hvorfor ikke?
– Har du lært noe hittil på sykepleiestudiet som du vil anta er basert, ikke på vitenskapelig forskning, men på mange års opparbeidet kunnskap?
1.5. Konklusjon
I dette kapittelet har du kunnet lese om pliktene og privilegiene som følger med å bli helsepersonell. Vi har sett på hvordan den moderne sykepleierprofesjonen har vokst frem, og noen av gnisningene dette har innebåret. I resten av denne boka skal vi ta for oss etiske problemstillinger som oppstår i denne profesjonen. Vi begynner, i neste kapittel, med å ta for oss hva som skiller etikk fra juss.
For de som vil lese mer om sykepleiefagets utvikling, anbefales Florence Nightingales Notes on nursing. Selvsagt har svært mye forandret seg, faglig og sosialt, siden denne kortfattede og enkle boka ble utgitt første gang i 1859. Den er likevel lesverdig, og har blitt oversatt til norsk som Notater om sykepleie (1997).
En innsiktsfull bok som plasserer det moderne norske helsevesenet i en større idéhistorisk sammenheng – og som også spesifikt diskuterer sykepleieres rolle – er Helse i hver dråpe av Trond Berg Eriksen (1995). Den grundigste behandlingen av sykepleiens historie i Norge er tobindsverket Norsk Sykepleierforbund gjennom 100 år av Ole Georg Moseng og Ellen Cathrine Lund (2012). De som er interessert i sykepleiehistorie anbefales å undersøke de følgende tre ressursene, som alle er åpent tilgjengelig på internett: European Journal of Nursing History and Ethics, Tidsskriftet Michael og Sykepleiens historiske arkiv.
Idealer og realiteter
Under følger et utdrag fra debattinnlegget «Omsorgsidealet skygger for sykepleiernes arbeidsvilkår» av Jonas Debesay (2025), publisert på Sykepleien.no. Deretter følger en kommentar fra «Nina, Sykepleier».
SPØRSMÅL
– Hva mener Jonas Debesay og hva mener «Nina, Sykepleier»?
– Er de to uenige om noe?
– Hva kan være konsekvensen dersom sykepleieyrket omtales på en måte som ikke samsvarer med virkeligheten?
– Hva kan være konsekvensen dersom sykepleieyrket omtales på en realistisk måte?
