rett vinkel mot hamulus, sprer seg og møtes i den palatale aponevrosen. Muskelen strammer og strekker ut velum, åpner øretrompeten. Den er aktiv ved svelging og innerveres av hjernenerven trigeminus (V). Musculus palatofaryngeus (4) går fra de laterale svelgveggene og thyreiodeabrusken og løper via de bakre ganebuene opp til velum. Den trekker velum nedover og bakover og i noen grad sideveggene inn mot midten. I samarbeid med levatormuskelen trekkes velum rett bakover. Muskelen er mer aktiv ved fonasjon av /a/ enn ved noen annen vokal. Svært kraftig aktivitet ses her ved svelging. Den innerveres av hjernenerven vagus (X). Musculus palatoglossus (3) går fra tungen gjennom de fremre ganebuene og festes i undersiden av velum. Den trekker velum nedover og fremover og er aktiv ved nasale lyder. Innerveres av hjernenerven vagus (X). Musculus constrictor superior (5) går fra bakre svelgvegg rundt svelget i horisontalplanet. Deler av muskelfibrene har feste inn i velum. Ved kontraksjon trekkes svelget sammen i en sfinkterlignende funksjon der velum trekkes bakover. Den agerer synkront med levatormuskelen ved tale, men er mye mer aktiv ved svelging. Den innerveres av hjernenerven vagus (X).
2.3 Taleavvik Taleproblemer som oppstår hos individer med strukturelle avvik eller funksjonsnedsettelser i resonansrommet, er i hovedsak av to typer: avvik i nasalitet og avvik i artikulasjon. Nasalitetsavvik består av flere komponenter som oppstår når man ikke oppnår tilstrekkelig lukke mellom munn og nese under tale. Artikulasjonsavvik utvikles kompensatorisk hos en del barn med LKG/VPI/funksjonsnedsettelse. Avvikende artikulasjonssteder kan også brukes som kompensatoriske talestrategier hos personer med strukturelle avvik uten forbindelse med VPI. Individer som er operert for kreft i tungen kan spontant eller ved trening erstatte den reduserte tungefunksjonen med leppe artikulasjon for å produsere okklusjon eller friksjon. Målet for hvert individ er å produsere så normal tale som mulig. Når dette ikke er mulig innenfor det normale systemets fleksibilitet for taleregulering, oppstår et taleavvik. Hos en del kan avviket bestå av en passiv holdning til den strukturelle defekten/funksjonsnedsettelsen. Andre utvikler en aktiv talestrategi og bruker alternative steder i tale apparatet, såkalt kompensatorisk artikulasjon, for å oppnå det nødvendige lukket ved produksjon av plosiver og frikativer. Folkins (1985) betegner dette som plastisitet i systemet for motorisk talekontroll. For å gjøre det lettere å forstå hvordan VPI-relatert kompensatorisk artikulasjon oppstår, følger her en beskrivelse av utilstrekkelig velofarynksfunksjon samt en oppsummering av to modeller for motorisk talekontroll i et system der det er ubalanse mellom oral og nasal luftstrøm.
21
Manual.indb 21
130307.. 11.15