Issuu on Google+


Forord til SVANTE-N

Det svenske testverktøyet SVANTE, SVenskt Artikulations- och Nasalitets-Test, er en test for bedømming av ulike taleavvik. Testen er konstruert slik at man systematisk kan registrere artikulasjonsavvik i forhold til artikulasjonssted og -måte. Nasalitet systematiseres i graderte skalaer. I tillegg kan man bruke testen til å gjennomføre en fonologisk analyse. Nå foreligger testen oversatt og bearbeidet for norske forhold. I Norge er det to team som arbeider med leppe-kjeve-ganespalte (LKG), ett i Oslo (Statped sørøst) og ett i Bergen (Statped vest). Teamene består av spesialister med lang erfaring innenfor kirurgi, kjeveortopedi, logopedi og psykologi (i tillegg til andre fagpersoner). Logopedene i de norske LKG-teamene har lenge savnet en test egnet for vurdering av nasalitet og artikulasjon, og vurdert flere for oversettelse. Siden norsk og svensk er to språk som ligger svært nær hverandre, fant vi det mest naturlig å velge SVANTE. Spalteteamene i Norge og Sverige samarbeider blant annet gjennom flere internasjonale prosjekter (for eksempel Scandcleft-prosjektet). SVANTE er laget delvis ut fra samme protokoll som den logopediske undersøkelsen i disse prosjektene. Testen er oversatt til norsk av Kristina Fliflet, og bearbeidet av logopedene i spalteteamene. Vi vil rette en stor takk til våre svenske kolleger og samarbeidspartnere, som var positive og behjelpelige da vi ønsket å oversette SVANTE til norsk. Slik SVANTE-N framstår, mener vi den er et nyttig verktøy for kartlegging av artikulasjons- og nasalitetsvansker. Det fremgår av denne håndboka hvordan man gjennomfører testen, og også hvordan man kan bruke den til å gjøre en oversiktlig fonologisk analyse. Håndboka er delt inn i seks kapitler samt vedlegg. Etter introduksjonen i kapittel 1 gis i kapittel 2 en teoretisk oversikt over normal taleproduksjon, taleavvik, metoder for analyse samt årsaker og forekomst. I kapittel 3 gjennomgås selve testen og gjennom­ føring av den. Kapittel 4 presenterer den svenske normeringen. Testen er ikke normert for norske forhold, men det svenske språket ligger så tett opp mot norsk at vi mener den svenske normeringen kan brukes. Kapittel 5 består av norske eksempler. Teksten i kapittel 6, som omhandler fonologisk analyse, er oversatt til norsk, men de svenske eksemp­ lene er beholdt, siden de ligger til grunn for normeringen. Vedlegg a og b er bearbeidet til norsk. Vedlegg c og d viser det internasjonale fonetiske alfabet (IPA) og ekstra sym­ boler for avvikende tale (Ext IPA).

7

Manual.indb 7

130307.. 11.15


Noen fonetiske tegn er ikke i bruk i norsk (for eksempel þ). Der det er svenske eksemp­ler vi viser til, må disse tegnene benyttes. Den norske versjonen, SVANTE-N, ligger så tett opp til den svenske som mulig, men tilpasset norsk. Vi håper mange norske logopeder vil få nytte av SVANTE-N i sitt arbeid i årene som kommer. LKG-teamenes logopedgrupper: Oslo

Bergen

Lillian Kjøll Inger Beate Tørdal

Nina Helen Pedersen Therese Rasmussen

Ragnhild Aukner

Sigvor Reisæter

Marianne Moe Jorunn Skartveit Lemvik

Jorid Tangstad

Tone Særvold Åse Marie Bergfall

8

Manual.indb 8

130307.. 11.15


1 Introduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 1.1 Innledning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 1.2 Bruksomr책der. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 1.3 Testen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 1.4 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

10

Manual.indb 10

130307.. 11.15


1 Introduksjon

1.1 Innledning SVANTE-N, Testverktøy for artikulasjons- og nasalitetsvansker – norsk versjon, er en test for evaluering av artikulasjonsavvik relatert til anatomiske defekter og funksjonsavvik i munnhule/svelg, i første rekke ved leppe-kjeve-ganespalte (LKG), men også ved avvik forbundet med for eksempel traumatiske skader eller vevsdefekter. Testens andre store bruksområde er ved evaluering av velofaryngal insuffisiens (VPI), det vil si utilstrekkelig evne til å lukke passasjen mellom munn- og nesehule ved tale. Testen kan brukes til å evaluere forskjellige nasalitetsvariabler i forbindelse med LKG, og den er nyttig ved nevrologiske skader og sykdommer. Behovet for systematiske metoder for å beskrive og evaluere taleavvik ved for eksempel LKG og VPI er stort (Lohmander og Olsson 2004). Den svenske testen SVANTE, SVenskt Artikulations- och Nasalitets-TEst, er en nasjonal test som er utarbeidet til dette formål av Sveriges LKG-logopeder. Metodene for innsamling, bearbeiding og analyse av talen er utviklet med inspirasjon fra Storbritannia (Sell mfl. 1999) og fra pågående metode­ utvikling i en internasjonal multisenterstudie (Scandcleft). På samme måte som i den engelske LKG-testen blir talen vurdert ut fra nøyaktige fonetiske tran­skripsjoner av realiserte mållyder, og deretter blir transkripsjonene kategorisert i ulike typer taleavvik. Det gjør det mulig å foreta evalueringer og sammenligninger av tale på ulike alderstrinn, etter kontroller og lignende, etter en standardisert fremgangsmåte. Testresultatene fra SVANTE (både svensk og norsk versjon) kan også gi retningslinjer for hensiktsmessige tiltak.

1.2 Bruksområder • evaluering av tale fra ca. 3 års alder • sammenligning av tale før og etter behandling • sammenligning av tale med talemateriale på tre forskjellige nivåer Det kan være vanskelig å lytte seg fram til de nøyaktige avvikene som forekommer hos en person, særlig hvis det forekommer flere avvik samtidig. Siden testen er konstruert med tanke på at konteksten skal ha minimal påvirkning på talen, forbedres forståelig­ heten av spesielle særtrekk i artikulasjonen. Man kan derfor evaluere om et særtrekk forekommer i samme mållyd i ord, setninger og spontantale. • mulighet for å gjøre en oversiktlig analyse av barnets språklydssystem/fonologi Hensikten med testingen bestemmer hvor nøyaktig testingen skal være. For rutinemes-

11

Manual.indb 11

130307.. 11.15


sig dokumentasjon av talen anbefaler vi at man gjennomfører testen i sin helhet. For oppfølging og evaluering av talen hos enkelte barn etter trening, oppfølging av konstaterte vansker og så videre, kan man nøye seg med deler av testen, enten orddelen eller setningsdelen, i kombinasjon med spontantale.

1.3 Testen SVANTE-N gjør det mulig å evaluere talen når det gjelder artikulasjonsevne og nasalitet i tre ulike typer talemateriale: ord, setninger og spontantale. Testen gir også informasjon om forekomsten av taleavvik samt gradering av disse avvikene. Det er også mulig å foreta en oversiktlig fonologisk analyse. Informasjon om artikulasjonsevnen får man ved hjelp av fonetisk transkribering. Forekomsten av artikulasjonsavvik finner man ved at transkripsjonene tolkes etter type taleavvik. Informasjon om forekomst og grad av forskjellige nasalitetsvariabler kan fås gjennom transkripsjonene og gjennom en vurdering. Avviksgrad finner man gjennom utregning. Orddelen gir et mål på antall korrekt realiserte konsonanter samt forskjellige avviksmål. I alle tilfeller tar man utgangspunkt i evaluering av såkalte mållyder. Det er artikulasjonen av mållydene som blir transkribert og som utgjør beskrivelsen av personens artikulasjonsevne av norske fonem. Deretter gjøres en klassifisering av utførte transkripsjoner. Eventuelle avvik kan da vurderes til å tilhøre selve språklydssystemet/det fonologiske systemet eller kategoriseres med henblikk på ulike typer taleavvik som er typiske ved strukturelle defekter og funksjonsavvik. Her er det mulig å oppnå kvantitative data og å gjøre en kvalitativ analyse av talen. Testpersonens aktuelle artikulasjonsomfang kan anskueliggjøres i en grafisk oppsummering (fonetisk diagram etter mønster av og tillatelse fra Anne Harding (Harding og Grunwell 1993)). En evaluering av henholdsvis hyper- og hyponasal klang samt nasal luftlekkasje og redusert intraoralt trykk kan også gjøres på ordnivå. Orddelens talemateriale kan i utvidet versjon også brukes til en fonologisk analyse inklusiv prosessanalyse. Da kreves det at hele ordet transkriberes på arbeidsarkene. Se Fonologisk analyse og normaldata, kapittel 6. Setningsdelen gir et tilsvarende, men mindre nøyaktig, grunnlag for evaluering av artikulasjonsevne samt en grafisk presentasjon av denne evnen. Setningsdelen brukes også til en oppsummerende evaluering av de ulike nasalitetsvariablene. Spontantaledelen brukes til observasjon av artikulasjonsavvik og nasalitetsvariabler i sammenhengende tale og til en overordnet evaluering av forståelighet.

12

Manual.indb 12

130307.. 11.15


En overordnet perseptuell evaluering av velofarynksfunksjon kan gjøres ut fra det totale inntrykket av nasalitet og artikulasjon i innsamlede data.

1.4 Referanser Harding A, Grunwell P. Relationship between speech and timing of hard palate repair. In: Grunwell P, ed. Analysing Cleft Palate Speech. London: Whurr; 1993. Lohmander A, Olsson M. Methodology for perceptual assessment of speech in patients with cleft palate: a critical review of the literature. Cleft Palate-Craniofac J 2004; 41:64–70. Sell D, Harding A, Grunwell PA. GOS.SP.ASS’98: An assessment for speech disorders associated with cleft palate and/ or velopharyngeal dysfunction (revised). In: J Lang Commun Dis. 1999;34:17–33.

13

Manual.indb 13

130307.. 11.15


2 Teoretisk oversikt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 2.1 Definisjoner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

2.2 Normal taleproduksjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16

2.2.1 Fonologi og fonetiske trekk/særtrekk . . . . . . . . . . . 17

2.2.2 Åndedrett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

2.2.3 Fonasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

2.2.4 Artikulasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

2.2.5 Aspirasjon og sekundær artikulasjon. . . . . . . . . . . . 19

2.2.6 Nasal klang. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

2.2.7 Velofarynksfunksjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19

2.2.8 Velofarynksmuskler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20

2.3 Taleavvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 2.3.1 Utilstrekkelig velofarynksfunksjon (velofaryngal insuffisiens, VPI) . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 2.3.2 Strategier for regulering og kontroll i taleapparatet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22

2.3.3 Passive og aktive taleavvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23

2.3.4 Artikulasjonsavvik (aktive taleavvik) . . . . . . . . . . . . 23

2.3.5 Nasalitet (passive taleavvik) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24

2.4 Metoder for analyse av tale og velofarynks­funksjon. . . . . 25

2.4.1 Perseptuell analyse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25

2.4.2 Instrumentell analyse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26

2.5 Årsaker og forekomst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

2.5.1 Leppe-kjeve-ganespalte (strukturell etiologi). . . . . 27

2.5.2 Bittavvik (strukturell etiologi). . . . . . . . . . . . . . . . . . 28

2.5.3 Syndrom (kombinasjon av strukturell og nevrogen etiologi) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29

2.5.4 Talemotoriske forstyrrelser (nevrogen etiologi). . . 29

2.5.5 Feilinnlæring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29

2.6 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30

14

Manual.indb 14

130307.. 11.15


2 Teoretisk oversikt

2.1 Definisjoner Avvik i artikulasjon innebærer at språklydene blir produsert på feil sted i munnen eller på feil måte. Hypernasalitet skyldes utilstrekkelig velofarynksfunksjon og innebærer at talen preges av for mye nasal klang, det vil si at det passerer for mye luft gjennom nesen når man snakker, slik at talen blir svak og utydelig. Avvikende artikulasjon og nasalitet forekommer ved mange ulike tilstander, for eksempel strukturelle defekter i tale­ organene, bittavvik og medfødte eller ervervede skader i det sentrale eller perifere nerve­systemet. Avvik som forekommer ved sistnevnte tilstander blir vanligvis sammenfattet under termen dysartri. Hørselsskadde kan også ha avvikende artikulasjon og stemmeklang. Avvik i artikulasjon og velofarynksfunksjon kan altså ha forskjellige årsaker. Trost-Cardamone (1989) foreslår følgende klassifisering av utilstrekkelig velofarynksfunksjon (eng. velopharyngeal insuffienciency, VPI) basert på den bakenforliggende etiologien: 1 Strukturell etiologi, der den vanligste årsaken er vevsdefekt i forbindelse med forskjellige typer ganespalte, men som også kan bestå av for eksempel mekanisk påvirkning av tonsiller, traumatiske skader i munnhulen, postoperative tilstander etter kreftkirurgi eller avvikende proporsjoner som for eksempel stort svelgrom. 2 Nevrogen etiologi, som kan være medfødt, for eksempel ved cerebral parese, eller ervervet ved for eksempel cerebrovaskulære sykdommer. 3 Velofaryngal feillæring, som sees hos barn med fonemspesifikk VPI, men som også er beskrevet hos døve og hørselshemmede. Selv om den bakenforliggende etiologien for en utilstrekkelig velofarynksfunksjon kan være ulik, kan tilstanden allikevel få lignende konsekvenser for den enkeltes evne til aktivitet og deltakelse. Begrepene aktivitet og deltakelse samt kroppsfunksjoner og kroppsstrukturer er hovedaksene i «Internasjonal klassifisering av funksjon, funksjonshemming og helse», som er den norske oversettelsen av WHOs International Classification of Functioning, disability and health (ICF-CY 2010). Klassifikasjonens overordnede mål er å gi rammeverk og begreper for å beskrive funksjonsevne og funksjonshemming i forhold til helse. Aktivitet og deltakelse defineres i form av kapasitet og gjennomføring. Kroppsfunksjoner og kroppsstrukturer tolkes ut fra endringer i fysiologiske systemer eller anatomiske strukturer.

15

Manual.indb 15

130307.. 11.15


SVANTE-N er utarbeidet for å gi mulighet til å vurdere og beskrive avvik i talen ved strukturelle defekter i taleorganene som for eksempel leppe-kjeve-ganespalte (LKG) eller funksjonsnedsettelser i samme organer (kroppsstrukturer og kroppsfunksjoner). En LKG-spalte kan omfatte de fleste av disse tilstandene eller problemene (strukturell defekt i gane, nedsatt velofaryngal funksjon, fluktuerende mellomøreproblem med hørselsnedsetting samt tann-/bittavvik). En ukjent andel individer med LKG-spalte synes å ha samtidig forekomst av nevrologisk funksjonsnedsettelse i blant annet taleorganene, andre relaterte strukturelle defekter eller funksjonsnedsettelser. Felles for individer med taleavvik er at avvikene kan føre til at de har vanskelig for å gjøre seg forstått ved muntlig kommunikasjon. Derfor gir SVANTE-N også rom for en overordnet evaluering av forståelighet. Forståelighet kan defineres som grad av overensstemmelse mellom det taleren mener å si og det lytteren oppfatter. Grad av for­ ståelighet utgjør et viktig mål på om kommunikasjonen lykkes eller ikke. Innen fagmiljøene pågår det utvikling av instrumenter for ytterligere vurdering av språklig aktivitet og delaktighet.

2.2 Normal taleproduksjon Alle språklyder dannes med luftstrøm som støter på hindringer. Lyd (råmaterialet) oppstår når utpusten fra lungene setter stemmebåndene i svingninger slik at de vibrerer mot hverandre. Vokalene får sin klangfarge ved at hulrommene i taleapparatet for­andrer form og størrelse. Konsonantene dannes ved innsnevringer for luftstrømmen høyere opp i taleapparatet, først og fremst i munnhulen. Konsonantene produseres med og uten fonasjon (stemte og ustemte lyder). Den bløte ganen og svelgveggene hindrer luftstrømmen fra å passere opp i nesen ved produksjon av orale språklyder, slik at de får sin klang av munnhulens form og ikke av nesehulens. Når stemmebåndene danner hinder for den utgående luftstrømmen, oppstår lydbølger. Ansatsrørets bevegelige strukturer (stemmebånd, svelgvegger, bløt gane, tunge og ­lep­per) danner så de forskjellige språklydene gjennom innsnevringer og modulering av luftstrømmen (Figur 2.1). For en detaljert beskrivelse av taleproduksjon (på svensk) henviser vi i første rekke til Lindblad (1997, 1999), som også er den vik­ tigste kilden til innholdet i dette del­kapitlet.

Figur 2.1. Bevegelige strukturer i resonansrommet: lepper, tunge, velofarynks (den bløte ganen og svelgveggene) og stemmebåndene. Illustrasjon: Liisi Raud Westberg

16

Manual.indb 16

130307.. 11.15


2.2.1 Fonologi og fonetiske trekk/særtrekk Fonologi er læren om språklydenes meningsskillende funksjon i språk. Et fonem defineres som den minste meningsskillende lydenheten i et språk. Det innebærer at fonemet ikke tilsvarer noen språklig betydning, men at det har en betydningsskillende funksjon. Av fonemene som brukes i en meningsbærende enhet, for eksempel ordet mil, kan vi danne lim eller andre ord. Fonemenes egenskaper kalles fonetiske trekk eller særtrekk. De kan være ulike fra språk til språk. /b/-lyden i norsk har følgende egenskaper: Innsnevringen dannes med leppene, den består av en fullstendig blokkering, lyden er stemt og dannes på utåndningsluft [b]. /b/-lyden i dansk lages også med leppene som innsnevring – en fullstendig blokkering, lyden dannes på utåndingsluft, men er ustemt [b̥]̥ . Den skiller seg fra den danske /p/lyden ved at den sistnevnte uttales med aspirasjon [ph]. Ved evaluering av avvik i artikulasjon er det derfor viktig å kjenne til hvilke egenskaper fonemet har i det språket det inngår i, og dermed hvilke konsekvenser en avvikende uttale får for fonemet (Hutters og Henningsson 2004). I noen tilfeller avviker særtrekkene så mye fra fonemets egenskaper at det blir oppfattet som et annet fonem, og da kan talen være vanskelig å forstå. Ved hjelp av det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA) kan vi beskrive egenskapene til en lyd i minste detalj og dermed også se hvilken detalj som skiller lydene (se vedlegg c).

2.2.2 Åndedrett Normalt snakker vi på utpust. Talepust krever et samspill mellom forskjellige muskelgrupper i mellomgulvet og brystkassen. Mellom 0,5 og 1 liter luft passerer ut gjennom taleapparatet i løpet av de ca. 4 sekunder lange utåndingsfasene. Hvis pustemuskulaturen arbeider mer, får man et høyere lufttrykk i lungene, en kraftigere luftstrøm og lyddannelsen ved innsnevringene blir sterkere. Det er i første rekke på denne måten vi varierer talestyrken. Både luftstrømmen og trykket reguleres også av den motstanden som finnes i de øvre luftveiene. Denne kan påvirkes for eksempel ved at vi åpner munnen. Da reduseres både den nasale luftstrømmen og motstanden i de øvre luftveiene. Tale produseres med relativt konstant subglottalt trykk, og det intraorale trykket for konsonanter er relativt konstant hos individer. Det varierer mellom forskjellige typer lyder og er også avhengig av nærliggende lyd. En tilpasning av strukturene eller funksjonen er hele tiden nødvendig, slik at systemet holdes konstant (Warren 1986). Det skjer ved ­forandret munnåpning, kraftigere luftstrøm og så videre.

2.2.3 Fonasjon Den tonen som dannes av stemmebåndenes vibrasjoner, oppstår når stemmebåndene adduseres med muskelkraft, utåndingsluften samtidig øker det subglottale trykket og stemmebåndene åpnes igjen. Vibrasjonene forårsaker en regelmessig stemt lyd.

2.2.4 Artikulasjon Talen består av vokaler, konsonanter og prosodi (intonasjon, trykk og rytme). Vokaler og konsonanter får i første rekke sine særtrekk fra utformingen av resonansrommet, mens prosodien bygger på trekk som allerede finnes i talens råmateriale: stemmens grunn­ tonefrekvens, styrke og holdbarhet.

17

Manual.indb 17

130307.. 11.15


Alle norske lyder dannes på utpust. Vokaler dannes alltid med fri passasje gjennom munnhule og svelg, mens konsonanter som regel har innsnevringer. Vokaler dannes med innsnevring i glottis (stemmebåndene). Det gjør også stemte konsonanter, men de har ytterligere en innsnevring oppe i svelget eller i munnhulen. Innsnevringene brukes til å lage lydens resonans, det vil si at tonen/råmaterialet fra stemmebåndene filtreres på ulik måte avhengig av hvor neste innsnevring befinner seg og hvordan den lages. Ut fra hvor innsnevringene i munnhulen blir laget, beskrives lydens artikulasjonssted, mens lydens artikulasjonsmåte beskrives ut fra hvordan den lages. Et fullstendig lukke gir en plosiv artikulasjonsmåte, og en trang passasje gir en frikativ artikulasjonsmåte. Vokalenes klang bestemmes av omformingen av svelg og munnhule, for eksempel kjeve­åpning og tungeposisjon. I de fleste språk lages vokalene med klang kun fra disse hulrommene. Hvis nesen også koples inn som resonator, oppstår et særtrekk (nasal) som ikke tilhører egenskapene i norske vokaler. For konsonantenes del pleier man å angi to hovedaspekter for å beskrive artikulasjonen: artikulasjonssted og artikulasjonsmåte. Artikulasjonsstedet beskriver hvor innsnevringen er. For å lage innsnevringer på de ulike artikulasjonsstedene utføres én eller flere artikulatoriske bevegelser. Fire grupper bevegelige artikulatorer kan i prinsippet gjøre disse bevegelsene uavhengige av hverandre: leppene, den fremre delen av tungen, tungeryggen og tungeroten. De beveger seg mot de faste strukturene: tenner, alveoli (tannkam) og den harde ganen. Glottale konsonanter har en innsnevring i glottis slik at stemmebåndene fungerer som artikulatorer. Dertil kommer den bløte ganen med uvula (drøvelen) og svelgveggene, som sammen sørger for lukking opp mot nesehulen. Disse strukturene regulerer og modulerer luftstrømmen ved taleproduksjon. Det finnes tre typer leppebevegelser: bilabiale, labiodentale og lepperundede. Med den fremre delen av tungen kan man lage flere ulike bevegelser og dermed artikulasjonssteder: Dentale, alveolare og postalveolare innsnevringer lages med den fremre delen av tungen mot henholdsvis tennene, den fremre og den bakre kjevekammen. Tungeryggen står for palatale, velare og uvulare lyder (figur 2.2).

a b c

Figur 2.2. Artikulasjonsområder: a) bilabial og labiodental, b) dental, alveolar, palatal, c) velar, uvular. Illustrasjon Liisi Raud Westberg

18

Manual.indb 18

130307.. 11.15


Artikulasjonsmåte beskriver typen innsnevring, for eksempel fullstendig lukke (plosiv), trang passasje slik at det oppstår friksjon (frikativ) eller bredere innsnevring uten friksjon (approksimant). Ved disse innsnevringene skapes forskjellige typer konsonant­ lyder. Nasale konsonanter dannes ved innsnevring (fullstendig lukke) i munnhulen og åpen velofaryngal passasje slik at lydene har fri vei ut gjennom nesen. Det eneste som skiller nasalen fra den stemte plosiven er altså at den velofaryngale passasjen er åpen og ikke lukket.

2.2.5 Aspirasjon og sekundær artikulasjon Aspirasjon har å gjøre med samspillet i tiden mellom for eksempel plosiv – vokal – plosiv. Tiden fra man åpner lukket i plosiven og til stemmebåndene begynner å vibrere i vokalen (Voice Onset Time, VOT) avgjør om plosiven er aspirert eller ikke. Plosivens posisjon avgjør om den er aspirert eller ikke i norsk (se vedlegg c). Sekundær artikulasjon er ytterligere en konsonantdimensjon som innebærer at man i tillegg til å lage en trangere (primær) innsnevring på et bestemt sted, også samtidig i en sekundær bevegelse runder leppene eller holder tungen i posisjon for [i], [u] eller [a]. Slike lyder kalles labialiserte, for eksempel når /v/ uttales med rundede lepper [vw], palataliserte, for eksempel når /s/ uttales med også tungebladet løftet mot ganen [sj]. Disse sekundære bevegelsene utgjør ikke noen lydkilde, men påvirker bare resonansen. I normal tale forekommer dette ofte i koartikulasjon.

2.2.6 Nasal klang Nasal klang (resonans) oppstår når nesens hulrom koples inn som resonatorer. De nasale konsonantene i norsk er /m, n, ŋ/. Mellom ord og i slutten av en setning er det også en viss nasal klang i normal tale.

2.2.7 Velofarynksfunksjon Velofarynks utgjør området bakerst i svelget opp mot nesen og kan beskrives som en kompleks muskulær mekanisme som regulerer luftstrømmen mellom munnhule og nesehule. Sagt på en enkel måte skjer dette ved heving og senking av den bløte ganen sammen med bevegelser i bak- og sideveggene av svelget (velofarynksfunksjon). For å oppnå et fullgodt lukke opp til nesen under tale (velofarynkslukke) kreves det altså et komplekst samarbeid av muskler, der den bløte ganen blir løftet og svelgets sidevegger beveger seg mot midten i en sfinkterlignende funksjon (figur 2.3). Lukkingen kan av og til skje ved hjelp av Passavants vulst, en ca. 5 mm tykk horisontal kant på bakre svelgvegg. Denne utbuktningen oppstår som følge av ekstra aktivitet i deler av musculus ­constrictor superior (se velofarynksmuskler under).

19

Manual.indb 19

130307.. 11.15


Normal velofarynksfunksjon hvile/pusting

tale bakre svelgvegg svelgets sidevegger med tubarvulsten velofarynks-sfinkteren åpen  lukket hamulusfremspringet (M Uvulae) velum

Figur 2.3. Nasofiberskopi av normal velofarynks i hvile og ved pusting, samt ved tale. Foto: Per-Åke Lindestad

2.2.8 Velofarynksmuskler Musculus levator veli palatini (2) går fra bunnen av skallen til oppsiden av velum, møter muskelfibrene fra motsatt side i den palatale aponevrosen og danner en slynge som trekker velum oppover og bakover. Det er den viktigste muskelen for velofarynkslukking, og den innerveres av hjernenervene vagus (X) og facialis (VII). Musculus uvulae går fra den harde ganen langs midtlinjen av velums overside og er festet i uvula. Fører til forkortning og fortykning av uvula i en kneformet utbuktning oppover som bidrar til å lukke mot bakre svelgvegg. Den innerveres av hjernenerven accesorius (XI). Muskelen ses i figur 2.3 som en sentral «voll» under tale. Musculus tensor veli palatini (1) er en triangelformet muskel som går fra skallebunnen og løper vertikalt nedover. Ved hamulusfremspringet overgår fibrene i en sene som går i Figur 2.4. Velofarynksfunksjon. Pilene viser i hvilken retning musklene arbeider: 1. Tensor 2. Levator 3. Palatoglossus 4. Palatofaryngeus 5. Constrictor superior. Bildene er gjengitt med tillatelse fra Fritzell (1969).

20

Manual.indb 20

130307.. 11.15


rett vinkel mot hamulus, sprer seg og møtes i den palatale aponevrosen. Muskelen strammer og strekker ut velum, åpner øretrompeten. Den er aktiv ved svelging og innerveres av hjernenerven trigeminus (V). Musculus palatofaryngeus (4) går fra de laterale svelgveggene og thyreiodeabrusken og løper via de bakre ganebuene opp til velum. Den trekker velum nedover og bakover og i noen grad sideveggene inn mot midten. I samarbeid med levatormuskelen trekkes velum rett bakover. Muskelen er mer aktiv ved fonasjon av /a/ enn ved noen annen vokal. Svært kraftig aktivitet ses her ved svelging. Den innerveres av hjernenerven vagus (X). Musculus palatoglossus (3) går fra tungen gjennom de fremre ganebuene og festes i undersiden av velum. Den trekker velum nedover og fremover og er aktiv ved nasale lyder. Innerveres av hjernenerven vagus (X). Musculus constrictor superior (5) går fra bakre svelgvegg rundt svelget i horisontal­planet. Deler av muskelfibrene har feste inn i velum. Ved kontraksjon trekkes svelget sammen i en sfinkterlignende funksjon der velum trekkes bakover. Den agerer synkront med levatormuskelen ved tale, men er mye mer aktiv ved svelging. Den innerveres av hjernenerven vagus (X).

2.3 Taleavvik Taleproblemer som oppstår hos individer med strukturelle avvik eller funksjonsnedsettelser i resonansrommet, er i hovedsak av to typer: avvik i nasalitet og avvik i artikulasjon. Nasalitetsavvik består av flere komponenter som oppstår når man ikke oppnår tilstrekkelig lukke mellom munn og nese under tale. Artikulasjonsavvik utvikles kompensatorisk hos en del barn med LKG/VPI/funksjonsnedsettelse. Avvikende artikulasjonssteder kan også brukes som kompensatoriske talestrategier hos personer med strukturelle avvik uten forbindelse med VPI. Individer som er operert for kreft i tungen kan spontant eller ved trening erstatte den reduserte tungefunksjonen med leppe­ artikulasjon for å produsere okklusjon eller friksjon. Målet for hvert individ er å produsere så normal tale som mulig. Når dette ikke er mulig innenfor det normale systemets fleksibilitet for taleregulering, oppstår et taleavvik. Hos en del kan avviket bestå av en passiv holdning til den strukturelle defekten/funksjonsnedsettelsen. Andre utvikler en aktiv talestrategi og bruker alternative steder i tale­ apparatet, såkalt kompensatorisk artikulasjon, for å oppnå det nødvendige lukket ved produksjon av plosiver og frikativer. Folkins (1985) betegner dette som plastisitet i systemet for motorisk talekontroll. For å gjøre det lettere å forstå hvordan VPI-relatert kompensatorisk artikulasjon oppstår, følger her en beskrivelse av utilstrekkelig velofarynksfunksjon samt en oppsummering av to modeller for motorisk talekontroll i et system der det er ubalanse mellom oral og nasal luftstrøm.

21

Manual.indb 21

130307.. 11.15


2.3.1 Utilstrekkelig velofarynksfunksjon (velofaryngal insuffisiens, VPI) Velofaryngal insuffisiens defineres som en manglende mulighet eller evne til å lukke passasjen mellom munn- og nesehule, som kan påvirke talen negativt i form av hypernasal klang og nasal luftlekkasje samt redusert intraoralt trykk. Dette fører til at talen oppfattes som utydelig og avvikende, og medfører ofte at den er vanskelig å forstå. En åpning som er større enn 0,2 cm² hindrer normal tale, ifølge Warren (1986). Personer med en så stor lukningsdefekt er ikke i stand til å bygge opp et tilstrekkelig høyt intraoralt trykk for produksjon av orale lyder, med mindre åndedrettskraften økes, nesehulen er blokkert, eller de benytter andre strategier for å kompensere for luftlekkasjen. En så stor defekt medfører en alvorlig forstyrrelse i reguleringen av systemet som arbeider for å holde motstanden konstant for normal produksjon av tale.

Figur 2.5. Velofaryngal insuffisiens – utilstrekkelig velofarynksfunksjon på grunn av at den bløte ganen er for kort. Illustrasjon: Liisi Raud Westberg

2.3.2 Strategier for regulering og kontroll i taleapparatet Regulering av strukturer i resonansrommet i den hensikt å opprettholde konstant motstand i systemet for taleproduksjon (Speech regulation/control system, Warren 1986), er nevnt i et tidligere avsnitt (2.2.2 Åndedrett). Warrens hypotese er at kompensatorisk utviklede artikulasjonsavvik er basert på ubevisste strategier hos personen for å kunne tilpasse luftstrøm og trykk ved taleproduksjon. Personer med utilstrekkelig velofarynksfunksjon prøver på forskjellige måter å tilpasse det intraorale trykket. En strategi er å øke luftstrømshastigheten ved hjelp av økt aktivitet i pustemuskulaturen. Resistansen er avhengig av luftstrømmen og gir økt motstand i velofarynks, som i sin tur gir økt intraoralt trykk. Det er imidlertid en øvre grense for den muligheten (ca. 400–600 cc/sekund). En annen strategi for å tilpasse det intraorale trykket etter den utilstrekkelige velofarynksfunksjonen, er å redusere eller holde igjen talestyrken. På den måten prøver personen ubevisst å unngå å belaste den mangelfulle sfinkterfunksjonen, noe som fører til tilbakeholdt og trykkredusert artikulasjon. Dermed reduseres avviksgraden av nasalt luftutslipp og hypernasalering. En tredje strategi er å utvikle alternative innsnevringer for å oppnå et tilstrekkelig høyt intraoralt trykk for taleproduksjon (ca. 3 cm H2O). Innsnevringen kan for eksempel være høy tungeposisjon eller såkalt nesegrimasering, som øker motstanden i henholdsvis munnhulen og nesen og dermed reduserer luftstrømmen. Er luftlekkasjen gjennom velofarynks påtagelig stor, kan det være vanskelig å kompensere med respiratorisk eller annen aktivitet. I slike tilfeller kan det benyttes andre strate-

22

Manual.indb 22

130307.. 11.15


gier, for eksempel faryngal sammensnøring og glottal lukking. Da flyttes innsnevringen/ artikulasjonsstedet til et annet sted i resonansrommet, der lyddannelsen kan bli tilstrekkelig sterk til å oppfattes som en frikativ eller plosiv, såkalt kompensatorisk artikulasjon. Heshet med luftfylt stemmekvalitet og svak intensitet synes å være vanligere hos personer med VPI og LKG enn hos personer uten spalte (Peterson-Falzone mfl. 2001). For å kunne opprettholde eller øke stemmestyrken når nesehulen er koplet til resonans­ rommet (som ved VPI), må man øke den laryngale kraften. Det kan i sin tur føre til stemmeproblemer og knuter på stemmebåndene.

2.3.3 Passive og aktive taleavvik Modellen med passive og aktive taleavvik hos personer med LKG bygger på en teori av Hutters og Brøndsted (1987). Passive taleavvik skyldes utilstrekkelig evne til å lukke passasjen mellom munn- og nesehule, mens aktive strategier består av å bruke alternative artikulasjonsmønstre til produksjon av konsonanter. Trost-Cardamone (1990) gjør en lignende distinksjon mellom strukturelt betingede og kompensatoriske artikulasjonsavvik. Golding-Kushner (1995) gjør også en tilsvarende inndeling og skiller mellom obligatory (som er relatert til anatomiske defekter) og compensatory strategier. Harding og Grunwell (1998) har reflektert over hvilke konsekvenser disse ulike typene avvik har for den fonologiske utviklingen. Enkelte barn med LKG synes ubevisst å merke behovet for fonologiske kontraster og skaper aktivt lyder som er ukorrekte eller ikke tilhører lydsystemet, men som optimerer fonetiske kontraster. Selv om avvikene er artikulatorisk betinget, kan de ha konsekvenser for hvordan organiseringen av det fonologiske systemet utvikles. Hvis for eksempel flere dentale mållyder er tilbaketrukket, resulterer det i den fonologiske prosessen velarisering (eng. backing). Passive avvik innebærer ikke noen endring av artikulasjonsstedet; avviket er det passive resultat av en utilstrekkelig velofarynksfunksjon eller annen defekt som resulterer i nasal luftlekkasje og redusert trykk. Forekomsten av overveiende passive artikulasjonsmønstre med få konsonanttyper (approksimanter, nasaler, lateral og glottal frikativ) tyder på en manglende anatomisk og/eller funksjonell evne til å bygge opp et intraoralt trykk for konsonanter. Bruk av aktive strategier gir flere fonetiske kontraster og som regel mulighet til å etablere flere fonologiske kontraster, og dermed bedre kommunikative muligheter enn bruk av passive mønstre. Det virker likevel som om det er omtrent like vanlig med aktive som med passive taleavvik.

2.3.4 Artikulasjonsavvik (aktive taleavvik) Avvik i artikulasjonen på grunn av strukturelle defekter eller funksjonsnedsettelser kan med fordel deles inn i avvik foran og bak velofarynks. En slik inndeling angir grovt stedet for defekten eller funksjonsnedsettelsen som forårsaker den avvikende artikulasjonen, noe som er veiledende for en eventuell intervensjon.

23

Manual.indb 23

130307.. 11.15


Foran velofarynks: Artikulasjonsavvik foran velofarynks kan dels være relatert til bitt­ avvik, dels til at dentale og innimellom bilabiale konsonanter flyttes bakover til palatalt eller velart artikulasjonssted (tilbaketrukket oral artikulasjon). Bittavvik påvirker som oftest artikulasjonen av /s/-lyden, men også bilabiale og labiodentale konsonanter kan påvirkes. Bakoverflyttingen er ofte relatert til luftlekkasje gjennom en oronasal åpning i ganen. Det kan enten være en restspalte (uoperert spalte) eller en fistel (uønsket åpning som har oppstått etter en operasjon). Artikulasjonsavvik foran velofarynks reduserer som regel forståeligheten bare i begrenset grad. Bak velofarynks: Å skifte artikulasjonssted til et sted bak velofarynks er en type kompensatorisk, avvikende artikulasjon som vanligvis er relatert til en manglende evne til å oppnå velofarynkslukke. Dette omfatter ulike avvik; faryngal produksjon av plosiver og frikativer innebærer at både svelgets bakre vegg og sidevegger er mer eller mindre aktive i å lage innsnevringen. Glottal produksjon kan enten gjøres med plosiv [ʔ] eller frikativ [h] artikulasjonsmåte. Glottalt artikulasjonssted ved plosiv kan også brukes som forsterkning, såkalt dobbeltartikulasjon. Med dette menes at den glottale artikulasjonen av mållyden, ofte i en overgangsperiode mot normalisering, er til stede samtidig med den korrekte artikulasjonen. Nasal eller velofaryngal produksjon innebærer at frikativer ­produseres i nesen eller i velofarynks i stedet for på ordinært sted (aktiv nasal frikativ). Artikulasjonsavvik bak velofarynks fører som regel til kraftig redusert forståelighet. Fonemspesifikk nasalitet (aktiv nasal frikativ) blir av og til forvekslet med nasaliteten som er beskrevet under (nasalitet). Ved dette avviket realiseres ett (ofte /s/) eller flere fonemer (ofte frikativer) med nasal luftstrøm, mens andre lyder er upåvirket (Sell og Grunwell 2001). Dette anses å være et resultat av feillæring (se 2.5, Årsaker og forekomst).

2.3.5 Nasalitet (passive taleavvik) Med nasalitet menes avvik i nasal resonans, nasal luftlekkasje og redusert trykk i konsonantproduksjonen. Passive avvik er det direkte resultatet av at taleren ikke kan lukke passasjen mellom munn og nese, og ikke foretar noen kompensatoriske bevegelser for å gjøre det. Begrepet nasalitet omfatter også hyponasal klang, det vil si for lite nasal klang der det burde være mer (på nasale konsonanter). Hypernasal klang er det vanligste resonansavviket og er spesielt merkbar på vokaler og vokallike konsonanter. Hyponasal klang skyldes en innsnevring i nesesvelget eller nesen og medfører at de nasale konsonantene uttales med utilstrekkelig nasal resonans. Ved blandet nasalklang forekommer disse to tilstandene samtidig. Dette fenomenet kalles ofte cul de sac og høres tydeligst når innsnevringen ligger langt frem i nesen, det vil si når størsteparten av nesekaviteten er en del av resonansrommet. Nasal luftlekkasje omfatter nasalt luftutslipp og velofaryngale friksjonslyder som begge er bilyder i talen og utgjøres av ulike typer friksjon. Nasalt luftutslipp oppstår når luften passerer den trange nesehulen, mens velofaryngale friksjonslyder oppstår når luft presses mellom velum og bakre svelgvegg i et delvis lukket velofarynks.

24

Manual.indb 24

130307.. 11.15


Trykkredusert artikulasjon innebærer at de konsonantene som normalt krever et høyt intraoralt trykk, produseres med et utilstrekkelig trykk, ettersom det ikke er mulig å oppnå den nødvendige lukningen til nesen. Konsonanten høres svak ut. I den fonetiske transkripsjonen gjøres vanligvis ulike tolkninger av trykkredusert artikulasjon, slik som [p=] (uaspirert), [p¬] (uteblitt plosivering) og [p¬] (trykksvak). I ekstreme tilfeller kan det ikke lages noe intraoralt trykk i det hele tatt, og dermed realiseres en stemt konsonant nasalt, såkalt nasal realisering. Medbevegelser (grimasering) i ansiktet ved artikulasjon er ytterligere en kompensatorisk strategi for å redusere nasal luftlekkasje. Kompensasjonen, som er et klinisk tegn på nasal luftlekkasje, kan omfatte forskjellige muskelpartier i ansiktet. Neseborene er alltid involvert, men også neseroten og pannen kan aktiveres. Forekomst av kompensatorisk aktivitet kan graderes ut fra dette, ifølge Sell mfl. (1999). For en detaljert beskrivelse av taleavvik ved strukturelle defekter eller funksjonsnedsettelser i munn og svelg, se kapittel 3.

2.4 Metoder for analyse av tale og velofarynks­funksjon 2.4.1 Perseptuell analyse Utgangspunktet ved evaluering av tale og velofarynksfunksjon er alltid en perseptuell analyse som består av en lytteevaluering. Den kan gjøres ved hjelp av forskjellige typer vurderingsskalaer i kombinasjon med transkripsjon av talen. Når man bruker vurderingsskalaer, tar man som regel utgangspunkt i ulike avviksvariabler som man så vurderer grad eller forekomst av. Transkripsjon kan deles inn i ortografisk transkripsjon (som innebærer at talen transkriberes med bokstaver), fonologisk transkripsjon (som innebærer at språklydene i talen transkriberes) og fonetisk transkripsjon (som innebærer at man transkriberer uttalen mer eller mindre nøyaktig). Ortografisk transkripsjon kan for eksempel brukes hvis man ønsker å måle hvor godt talen blir oppfattet ord for ord. Fonologisk transkripsjon brukes til kartlegging av talerens språklydsystem (fonologi), mens fonetisk transkripsjon brukes for å beskrive talerens uttale av språklydene. De to sistnevnte blir som regel foretatt etter det inter­nasjonale fonetiske alfabetet (IPA 1999) og kan gjøres bred eller smal, avhengig av nøyaktighetsnivå. En visuell evaluering, i form av inspeksjon av munnhule og svelg, er et nødvendig supple­ ment til den auditive evalueringen for å oppdage bittavvik og avvikende strukturer i munnhule og svelg. Funn av oronasale fistler og restspalter i ganen gir dessuten informasjon som påvirker evalueringen av velofarynksfunksjonen og dets innvirkning på talen. En visuell inspeksjon har ingen direkte verdi for evalueringen av velofarynksfunksjonen. En såkalt speilprøve (Sell mfl. 2001) kan likevel gi en indikasjon på om det foreligger et avvik. Ved å holde et metallspeil under nesen ved uttale av orale språklyder kan man oppdage nasal luftlekkasje under taleproduksjonen. Nasal luftlekkasje vises gjennom dugg på speilet.

25

Manual.indb 25

130307.. 11.15


2.4.2 Instrumentell analyse Ved behov for kompletterende undersøkelse, i første rekke med tanke på eventuelt kirurgisk inngrep, brukes instrumentell analyse med overveiende direkte evalueringsmetoder, det vil si slike som gir direkte informasjon om strukturer og funksjon. Fra stillbilderøntgen (kefalometri), eller profilbilderøntgen som det også kalles, kan man få informasjon om lengde og tykkelse på den bløte ganen, forekomst av og størrelse på adenoid samt dybde på svelget ved hvile. Informasjon om ganefunksjon under tale er imidlertid svært begrenset – bare funksjon ved isolerte lyder holdt over tid kan under­ søkes (Willams mfl. 2004). I stedet brukes radiografi (videofluoroskopi), som innebærer at bevegelsene til den bløte ganen under tale blir gjennomlyst med røntgenstråling og filmes simultant med taleregistrering (Skolnick 1969). Ved lateral projeksjon kan man evaluere bevegelsene til leppene, tungen, den bløte ganen og bakre svelgvegg under tale, samt få informasjon om en eventuell påvirkning tonsillene har på talen. Artikulatoriske avvik i lepper og tunge kan evalueres i relasjon til den bløte ganens funksjon i denne projeksjonen, likesom påvirkning av oronasal luftlekkasje via fistel eller restspalte. Frontal projeksjon brukes primært til å studere bevegelsene i svelgets sidevegger samt tonsillvevets utbredelse aksialt. Spesielt ved frontal projeksjon er det påkrevd å bruke kontrastmiddel via nesen for å synliggjøre strukturene. Sideveggaktiviteten synes å være mest følsom for velofaryngal dysfunksjon, for eksempel ved glottal artikulasjon (Henningsson og Isberg 1986), ved påvirkning av fistel (Isberg og Henningsson 1987) eller restspalte (Lohmander-Agerskov mfl. 1996) samt ved obstruerende tonsiller (Henningsson og Isberg 1988). For å få et helhetsbilde av bevegelsene til ganen og svelgmuskulaturen under tale, er det nødvendig med informasjon fra begge projeksjonene. Ettersom undersøkelsen innebærer en akkumulert stråledose, bør denne undersøkelsen gjøres svært selektivt, det vil si for å ta stilling til kirurgisk behandling av velofaryngal dysfunksjon. Med nasofiberskopi kan man undersøke strukturer og funksjon i den velofaryngale sfinkteren (Shprintzen 1997). Etter lokal anestesi av den ene nesegangen (i hvert fall på barn) blir et fiberskop som er koplet til en lyskilde, ført inn via den mellomste nesegangen til et sted over den velofaryngale sfinkteren. Dermed kan den studeres under tale. Siden nasofiberskopet er bøyelig, kan strukturene studeres fra forskjellige vinkler og nivåer i svelget. Sfinkterfunksjonen kan evalueres, det vil si om det forekommer lukking eller ikke, samt om det varierer mellom ulike typer lyder. Totalt eller delvis fravær av uvulamuskelen og okkult submukøs ganespalte er andre eksempler på funn ved nasofiberskopi (Lewin mfl. 1980). Det er mulig å dokumentere undersøkelsen ved å kople fiberskopet til videokamera og båndspiller. Lydopptaket bør skje med en ekstern mikrofon. Ved tilkopling til en monitor kan fiberskopet brukes terapeutisk som biofeedback, slik at pasienten kan studere og prøve å påvirke sin egen velofaryngale sfinkter. Den videoradiografiske og nasofiberskopiske undersøkelsen gjøres i samarbeid mellom radiolog, logoped, foniater eller øre-nese-halslege. Elektropalatografi registrerer tungens kontakt mot ganen under tale og er et eksempel på en annen direkte metode (Hardcastle og Gibbon 1997). En ganeplate med elektroder gjør det mulig å avbilde kontaktflatene i munnhulen under løpende tale. Informasjonen

26

Manual.indb 26

130307.. 11.15


vises som et slags kart av ganetaket sett fra undersiden, med den fremre delen av ganen øverst. Artikulasjonsstedene til de enkelte orale konsonantene i ulike faser av produksjonen kan studeres i detalj og på den måten gi informasjon om avvik fra normal produksjon. Akustisk analyse av artikulasjonen kan gjøres med spektrografi som analyserer talesignalet i et tid-frekvens-amplitydediagram (spektrogram) (Farmer 1997). Språklydenes formanter (resonans), lengde, plosivers lukkested og frikativenes støyutbredelse kan studeres i detalj. Det finnes to akustiske instrumenter for måling av nasalitet i løpende tale. Nasometeret er et databasert system for å måle nasalitet kvantitativt og gi feedback i terapi. Akustisk energi fra nesen og munnen spilles inn i hver sin luftbårne mikrofon. Den relative andelen energi fra nesemikrofonen beregnes og blir uttrykt som prosent nasalverdi (Dalston mfl. 1991). Tilgjengelige svenske referanseverdier består for øyeblikket av data fra kontrollbarn i en vitenskapelig studie (Persson mfl. 2005). Endelig kan man foreta en aerodynamisk analyse av talesignalet (Warren og DuBois 1964). Målingen skjer ved hjelp av en pneumotakograf (luftstrømsmåler) og trykkmåler som plasseres i henholdsvis munnen og nesen. Forholdet mellom oppmålt intraoralt trykk, nasalt trykk og nasal luftstrøm kan gi indirekte informasjon om graden av VPI, men forteller ingen ting om hvordan insuffisiensen ser ut.

2.5 Årsaker og forekomst Utilstrekkelig velofarynksfunksjon kan altså ha ulik etiologi. Det innebærer at mange forskjellige underliggende årsaker kan gi lignende symptomer når det gjelder dårlig ganefunksjon og avvikende artikulasjon. Det er imidlertid viktig med en korrekt dia­ gnose og en adekvat tolking av taleresultatene, ettersom dette avgjør hvilken behandling som er hensiktsmessig. Dette blir nærmere diskutert i kapittel 5. Mange ulike pasientgrupper kan altså ha behov for evaluering av velofarynksfunksjon og artikulasjonsavvik. Noen av disse gruppene blir beskrevet under.

2.5.1 Leppe-kjeve-ganespalte (strukturell etiologi) Leppe-kjeve-ganespalte (LKG) er en av de vanligste medfødte misdannelsene, årlig fødes 120–130 barn med LKG i Norge (Sivertsen 2007). Dette er et typisk eksempel på en strukturell defekt. Spaltene kan grovt deles inn i to hovedgrupper med ulik etiologi. Den ene gruppen, som involverer den primære ganen, det vil si leppe-kjevespalter, utgjør cirka 25 %. Disse kan i sin tur være enkelt- eller dobbeltsidige, og forekommer oftest hos gutter. Den andre gruppen involverer spalter kun i den sekundære ganen, det vil si den harde og bløte ganen (40 %), og forekommer oftest hos jenter. Kombinert spalte i både den primære og sekundære ganen, såkalt totalspalte, forekommer i 35 % av tilfellene, og den enkeltsidige er vanligst (Hagberg mfl. 1997).

27

Manual.indb 27

130307.. 11.15


Figur 2.6. Forskjellige spaltetyper med 1 filtrum, 2 leppe, 3 kjeve/tannkam, 4 hard gane, 5 bløt gane, 6 uvula, 7 neseskillevegg/septum. Illustrasjoner: May Johansson.

Spalter i den sekundære ganen kan altså være av forskjellige typer. Isolert ganespalte er en åpen spalte som kan variere i utstrekning fra totalspalte til bifid uvula. Den kan involvere deler av eller hele den bløte ganen, men kan også strekke seg delvis eller helt inn i den harde ganen. Det finnes også skjulte spalter eller ganeanomalier som submukøs ganespalte og okkult submukøs ganespalte. Disse kan anses å gå fra en større til en mindre anomali av i første rekke muskulaturen i den bløte ganen, men alle kjennetegnes av at ganens slimhinne er hel. Typiske symptomer på submukøs ganespalte er bifid uvula, kort gane med muskelseparasjon i midtlinjen og et hakk inn i den harde ganen. En okkult submukøs ganespalte kan bare sees fra ganens nasale side og diagnostiseres ved hjelp av nasofiberskopi. Begge disse ganeanomaliene er vanskelige å se ettersom spalten ikke er åpen. De oppdages ofte først når barnet begynner å snakke, og da i form av et VPI-relatert taleavvik.

2.5.2 Bittavvik (strukturell etiologi) Bittavvik har sjelden mer enn lett til middels negativ påvirkning på talen, siden evnen til å tilpasse seg morfologiske variasjoner synes å være stor (Mohlin og Follin 2001). Bittets morfologi kan likevel ha betydning, i første rekke for produksjon av frikativer. Avvik som kan påvirke talen er overbitt, underbitt, åpne eller dype bitt samt mellomrom mellom fortennene. Smal gane som reduserer plassen for tungebevegelser, kan i noen grad påvirke talen. Eksempel på avvik er en lett til middels avvikende /s/-lyd ved overbitt, underbitt og åpent bitt. Åpent bitt og mellomrom i overkjevens tenner kan gi en lespet /s/-lyd og i alvorligere tilfeller en gjennomgående interdental artikulasjon. Ved større taleavvik forekommer ofte også en avvikende nevromuskulær funksjon, som kan føre til forskjellige bittavvik.

28

Manual.indb 28

130307.. 11.15


2.5.3 Syndrom (kombinasjon av strukturell og nevrogen etiologi) Barn som er født med spalte har oftere enn normalt også andre misdannelser, og noen ganger er spalten del av et syndrom. Syndrom defineres som en kombinasjon av flere misdannelser med samme årsak hos et individ (Shprinzen 1997). Det er nå beskrevet over 400 syndromer som inneholder en type spalte (Coleman og Sykes 2001). Vi velger derfor å eksemplifisere med 22q11 delesjonssyndrom, som er beskrevet som det van­ ligste syndromet hos barn med isolert ganespalte. Syndromet forårsakes av en mikro­ delesjon på kromosom 22 og forekommer hos 1 per 4000 levendefødte barn (Óskarsdóttir 2004a). Diagnosen stilles ved at en blodprøve fra pasienten analyseres med enten en såkalt FISH-test eller MLPA-test. Det finnes et bredt spekter av symptomer, men kjerne­ symptomene er hjertefeil, økt infeksjonstendens, hypocalcemi, ernæringsvansker, ganespalte, tale- og språkavvik, forsinket utvikling/lærevansker, atferdsavvik som for eksempel ADHD og autismespekterforstyrrelser samt et karakteristisk utseende (Óskarsdóttir 2004b). Det har vist seg at det er en høy frekvens av ganeanomalier/spalter først og fremst i den sekundære ganen, og selv når det ikke kan påvises noen anomali, har nærmere 90 prosent tegn på utilstrekkelig velofarynksfunksjon. I littera­turen har en kombinasjon av strukturelle årsaker, ganespalte/ganeanomali og dypt svelg (Arvystas og Shprintzen 1984), og nevrogene årsaker, hypotoni (Shprintzen mfl. 1981) blitt foreslått som etiologi til den utilstrekkelige velofarynksfunksjonen i denne gruppen.

2.5.4 Talemotoriske forstyrrelser (nevrogen etiologi) To typer nevrologisk betingede taleforstyrrelser forekommer og kan være enten medfødte eller ervervede (Caruso og Strand 1999). Taleapraksi forårsakes av en kortikalt betinget forstyrrelse i evnen til å planlegge og programmere viljestyrte motoriske bevegelser. Dysartri oppstår som en følge av skader i det perifere eller sentrale nervesystemet. Slike skader påvirker muskelkontrollen og kan forårsake blant annet parese, atrofi og spastisitet, noe som innvirker på bevegelsenes styrke, omfang og hastighet. Hvis talemuskulaturen rammes, påvirker det åndedrett, fonasjon, resonans og artikulasjon. Mer spesifikt kan konsonantproduksjonen og ganefunksjonen påvirkes, særlig ved øvre og nedre motornevronskader. Dette er da et tydelig eksempel på en nevrogent forårsaket velofarynksinkompetanse. Av og til forekommer også lettere nevrogene tegn som hypotoni og sen motorisk utvikling uten kjent årsak. Dette kan føre til vansker med muskel­ bevegelsens hastighet og koordinasjon, noe som i sin tur fører til avvikende taleproduksjon.

2.5.5 Feilinnlæring Fonemspesifikk nasal frikativ er et avvik som kjennetegnes av at én (vanligvis /s/) eller flere ustemte frikativer erstattes med en aktiv nasal eller velofaryngal frikativ (eng. posterior nasal fricative, Peterson-Falzone mfl. 2001). Dette avviket oppstår selv om det finnes både nevrologiske og anatomiske forutsetninger for velofarynkslukke. Det regnes derfor ikke som et velofarynksavvik, men som en form for feilinnlæring. Symptomene er de samme som hos en person med strukturelle eller nevrogene årsaker til VPI. Forskjellen er at det ikke forekommer nasal lekkasje ved plosiver og/eller frikativer og ingen avvikende resonans, ettersom velofarynksfunksjonen er normal. Det er viktig å dia­ gnostisere dette avviket, siden det ikke forbedres med kirurgi, men ved hjelp av tale­ trening.

29

Manual.indb 29

130307.. 11.15


2.6 Referanser Arvystas M, Shprintzen RJ. Craniofacial morphology in the velo-cardio-facial syndrome. J Craniofac Gen Dev Biol 1984;4:39–45. Caruso AJ, Strand EA. Motor speech disorders in children: definitions, background, and a theoretical framework. In: Caruso AJ, Strand EA, editors. Clinical management of motor speech disorders in children. New York; Thieme: 1999. p 1–27. Coleman JR, Sykes JM. The embryology, classification, epidemiology, and genetics of facial clefting. Fac Plast Surg Clin North Am 2001;9:1–13. Dalston RM., Warren DW, Dalston DT. Use of nasometry as a diagnostic tool for identifying patients with velopharyngeal impairment. Cleft Palate Craniofac J 1991;28:184–189. Farmer A. Spectrography. In Ball M, Code C, eds. Instrumental clinical phonetics. London; Whurr:1997. Folkins, J.,W. Issues in speech motor control and their relation to the speech of individuals with cleft palate. Cleft Palate J 1985;22:106–122. Fritzell B. The velopharyngeal muscles in speech. An electromyographic and cineradiographic study. Acta Otolar 1969;250:1–81. Golding-Kushner KJ. Treatment of articulation and resonance disorders associated with cleft palate and VPI. In Shprintzen RJ, Bardach J, eds. Cleft Palate Speech Management: a multidisciplinary approach. St. Louis; Mosby: 1995. Hagberg C, Larson O, Milerad J. Incidence of cleft lip and palate and risks of additional malformations. Cleft Palate-Craniofac J 1997;35:40–45. Hardcastle WJ, Gibbon F. Electropalatography and its clinical implications. In Ball M, Code C, eds. Instrumental clinical phonetics. London; Whurr:1997. Harding A, Grunwell P. Active versus passive cleft-type characteristics: implications for surgery and therapy. Int J Lang Com Dis 1998;33: 329–352. Henningsson G, Isberg A. Velopharyngeal movement patterns in patients alternating between oral and glottal articulation. A clinical and cineradiographical study. Cleft Palate J 1986; 23:1–9. Henningsson G, Isberg A. Influence of tonsils on velopharyngeal movements in children with craniofacial anomalies and hypernasality. Am J Orthod Dentofac Orthop 1988;94:253–261. Hutters B & Brønstedt K. Strategies in cleft palate speech with special reference to Danish. Cleft Palate J 1987;24:126–136. Hutters, B., Henningsson, G. Speech outcome following treatment in cross-linguistic cleft palate studies: methodological implications. Cleft Palate Craniofac J 2004;41:544–549. International Phonetic Association, 1999. Handbook of the IPA. A guide to the use of the International Phonetic Alphabet. Cambridge, Cambridge University Press: 1999. p.140–142. Isberg A, Henningsson G. Influence of palatal fistulas on velopharyngeal movements: A cineradiographic study. Plast Reconstr Surg 1987;79:525–530. Karling J, Lohmander A, de Serpa-Leitòòão A, Galyas K, Larson O. NORAM: calibration and operational advice for measuring nasality in cleft palate patients. Scand J Plast Reconstr Surg 1985;19:261–267. Karling J, Larson O, Leanderson R, Henningsson G. Speech in unilateral and bilateral cleft palate patients from Stockholm. Cleft Palate Craniofac J 1993;30:73–77. Lewin ML, Croft CB, Shprintzen RJ. Velopharyngeal insufficiency due to hypoplasia of the musculus uvulae and occult submucous cleft palate. Plast Reconstr Surg 1980;65:585–591. Lindblad P. Fonetikens grunder med tillägg. Kompendium, Inst för lingvistik, Göteborgs universitet 1997, 1999. Lohmander-Agerskov A, Dotevall H, Lith A, Söderpalm E. Speech and velopharyngeal function in children with an open residual cleft in the hard palate and the influence of temporary covering. Cleft Palate-Craniofac J 1996;33:324–332. Mohlin B, Follin M. Ortodonti Varför När Hur. Kungälv: Grafikerna Livréna i Kungälv AB. 2001. Óskarsdóttir S, Vujic M, Fast A. Incidence and prevalence of the 22q11 deletion syndrome; a population based study in Western Sweden. Arch Dis Child. 2004a;89:148–151. Óskarsdóttir S, Persson C, Eriksson BO, Fasth A. Presenting phenotype in 100 children with 22q11 deletion syndrome. European J of Pediatrics 2005;164:146–153. Persson C, Lohmander A, Elander A. Speech in children born with an isolated cleft palate: a longitudinal perspective. Cleft Palate-Craniofac J. Accepted for publication 2005. Peterson-Falzone SJ, Hardin-Jones MA, Karnell MP. Cleft palate speech. St Louis; Mosby: 2001. Robert E, Källén B, Harris J. The epidemiology of orofacial clefts. 1. Some general epidemiological characteristics. J Craniofac Gen Dev Bio 1996;16:234–241. Sell D, Harding A, Grunwell PA. GOS.SP.ASS’98: An assessment for speech disorders associated with cleft palate and/ or velopharyngeal dysfunction (revised). Int J Lang Com Dis 1999;34:17–33. Sell D, Grunwell PA. Speech assessment and therapy. In: Watson ACH, Sell DA, Grunwell P, eds. Management of Cleft Lip and Palate. London: Whurr; 2001. Shprintzen RJ. Nasopharyngoscopy in communication disorders related to cleft lip and palate. In Bzoch KR. Communicative disorders related to cleft lip and palate. 5th ed, Austin Texas: PRO-ED Inc.; 2004. Shprintzen RJ. Genetics, syndromes, and communication disorders. San Diego, London: Singular publishing group, Inc.; 1997. Shprintzen RJ, Goldberg RB, Young D, Wolford L. The Velo-Cardio-Facial Syndrome. A clinical and genetic analysis. Pediatrics 1981; 67:167–172.

30

Manual.indb 30

130307.. 11.15


Sivertsen, Å. Characteristics of Oral Cleft Phenotypes. Epidemological and Genetic Studies in Norway, 2007. Skolnick ML. Video velopharyngography in patients with nasal speech with emphasis on the lateral pharyngeal motion in velopharyngeal closure. Radiography 1969;93:747–755. Socialstyrelsen. Klassifikation av funktionstillstånd, funktionshinder och hälsa. 2003 www.socialstyrelsen.se Trost-Cardamone JE. Coming to terms with VPI: a response to Loney and Bloem. Cleft Palate J 1989;26:68–70. Trost-Cardamone JE. The development of speech: assessing cleft palate misarticulations. In Kernahan DE, Rosenstein SW, eds. Cleft lip and palate: a system of management. Baltimore: Williams & Wilkins; 1990. Warrren DW, Dubois A. A pressure-flow technique for measuring velopharyngeal orifice area during continuous speech. Cleft Palate J 1964;1:52–71. Warren DW. Compensatory speech behaviours in cleft palate: a regulation/control phenomenon. Cleft Palate J 1986;23:251–260. Williams NW, Henningsson G, Pegoraro-Krook MI. Radiographic assessment of velopharyngeal function for speech. In Bzoch KR. Communicative disorders related to cleft lip and palate. 5th ed, Austin Texas: PRO-ED Inc.; 2004.

31

Manual.indb 31

130307.. 11.15


3 SVANTE-N, Testverktøy for artikulasjons- og nasalitetsvansker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 3.1 Talemateriale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 3.2 Arbeidsmateriell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34

3.3 Nødvendig tilbehør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34

3.4 Framgangsmåte ved testing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34

3.5 Testblankett. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35

3.5.1 Ruteskjema. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36

3.5.2. Siden ARTIKULASJON i testblanketten. . . . . . . . . . . 40

3.5.3 Siden NASALITET i testblanketten. . . . . . . . . . . . . . . 40

3.5.4 Forside. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41

3.5.5 Bakside . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41

3.6 Etterarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41

3.6.1 Analyse og oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43

3.7 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47

32

Manual.indb 32

130307.. 11.15


3 SVANTE-N, Testverktøy for artikulasjons- og nasalitetsvansker

3.1 Talemateriale SVANTE-N tar utgangspunkt i en bildebok med til sammen 74 bilder med testord. Av disse brukes 64 til testing av isolerte mållyder, der 59 er for vurdering av konsonantartikulasjon og fem for vurdering av hyponasal klang. De første ni ordene inneholder også en trang vokal for vurdering av hypernasal klang. De resterende ti bildene med testord brukes for å teste konsonantforbindelse med /s/. Dessuten er det 13 setninger til ettersiing. Testmateriellet omfatter også to samtalebilder for å få fram spontantale. Tolv av bildene i bildeboka kan også brukes til å få fram andre ord med mållyder for en oversiktlig fonologisk analyse (se kapittel 6). Testen kan brukes fra ca. tre års alder. For de yngste barna kan testingen avsluttes etter de første 64 bildene. Hele testen tar ca. 15–20 minutter å gjennomføre. Orddelen er konstruert ut fra forutsetningen om at det er mållyden som blir påvirket av en strukturell defekt/VPI, mens nærliggende lyder er valgt for å gi minimal innvirkning på mållyden. Derfor inneholder de orale testordene ingen nasale konsonanter. I prinsippet inneholder ordene heller ikke andre trykksterke lyder enn mållyden. Arbeidsark 1 inneholder målord for vurdering av artikulasjon. Ord 1–9 brukes likevel både til vurdering av oral konsonant og hypernasal klang på vokal. Ord 60–64, de fem ordene med nasal konsonant, brukes til vurdering av hyponasal klang. Elleve av bildene kan også brukes til å få fram ytterligere elleve ord. Disse ordene brukes bare for fonologisk analyse og er skrevet i kursiv og merket med * på arbeidsarket (se mer i kapittel 6). Arbeidsark 2 brukes for de ti testordene for konsonantforbindelse med /s/. Her finnes /s/-lyden i kombinasjon med både plosiver med tre forskjellige artikulasjonssteder (sp-, st- og sk-) og med frikativ (sv-) og nasal (sn-). Ytterligere ett ord kan hentes fram ved hjelp av et av bildene og brukes for fonologisk analyse. Dette ordet brukes kun til fonologisk analyse og er skrevet i kursiv og merket med * på arbeidsarket (se mer i kapittel 6). Setningsdelen: Arbeidsark 3 inneholder korte setninger med spesielt utsatte mållyder som forventes å bli påvirket av en strukturell defekt eller funksjonsnedsettelse i munnhule og svelg. Både trykksterke lyder, trykksvake lyder samt nasal konsonant i kombinasjon med plosiv er representert. Kriteriene for mållydens plassering framgår under og blir stort sett oppfylt i setningsmaterialet:

33

Manual.indb 33

130307.. 11.15


• setningsinitialt og ordinitialt etterfulgt av vokal • ordmedialt to ganger omgitt av vokaler • ordinitalt og setningsmedialt omgitt av vokaler Spontantale hentes fram ved hjelp av et samtalebilde eller ved å fortelle noe.

3.2 Arbeidsmateriell • En bildebok med bilder av testord med ulike mållyder • Arbeidsark 1 for transkripsjon av mållyder samt vurdering av hyper- og hyponasalering i enkelte ord • Arbeidsark 2 for transkripsjon av konsonantforbindelse med /s/ • Arbeidsark 3 (på baksiden av Arbeidsark 2) for transkripsjon av mållyder samt vurdering av nasalitetsvariabler i setninger • Leseliste 1 og 2 for lesekyndige (samme målord som i Arbeidsark 1 og 2) • Leseliste 3 for lesekyndige (samme setninger som i Arbeidsark 3) • To samtalebilder for å få fram spontantale • En testblankett for oppsummering av resultatene For fonologisk analyse i henhold til kapittel 6: • En fonemoversikt • En prosessoversikt

3.3 Nødvendig tilbehør • Lydopptaker (filming anbefales som supplement) med mikrofon av god kvalitet • Kalkulator og linjal

3.4 Framgangsmåte ved testing • Be pårørende som følger barnet om ikke å kommentere eller hjelpe til under ­testingen. • Kontroller at lydopptakeren fungerer og at lydkvaliteten er god. • Hvis testingen ikke blir tatt opp på lyd eller bilde, er det viktig at vurderingen av eventuelle medbevegelser i ansiktet skjer under testingen, og at graderingen umiddelbart noteres på testblanketten på siden NASALITET. • Transkripsjonen på de ulike arbeidsarkene gjøres i hovedsak ved etterarbeidet etter audio- eller videoinnspillingen. • Ta opp talematerialet (eller deler av det) i rekkefølgen beskrevet nedenfor. Orddelen: La barn opp til ca. 10 år benevne bildene. Benevning skal ses som første alternativ, det vil si den ønskede måten. Følgende strategier kan brukes: • Avslutningsstrategi: Gi et ufullstendig utsagn som barnet får avslutte, for eksempel:

34

Manual.indb 34

130307.. 11.15


«Her har Ebba tatt på seg en …». Bruk denne strategien først og fremst for å unngå bestemt artikkel. Strategien kan også fungere som semantisk prompting. • Spørreordsstrategi, for eksempel «Hva er det?», «Hva gjør han?» • Valgstrategi, for eksempel: «Er dette en due eller en katt?». Vær oppmerksom på at strategien kan være uforståelig for barn under 4 år. • Hvis benevning ikke fungerer, bruker man ettersiing. Enkelte av målordene er vanskelige eller umulige å få fram på annen måte, blant annet egennavnene. Vær oppmerksom på at fonetisk prompting ikke må forekomme. Hvis barnet viser tendens til å benevne med ubestemt artikkel, går vi over til bare å bruke avslutningsstrategien. Ubestemt artikkel som avsluttes med nasal (en), kan påvirke artikulasjonen av mållyden. La eldre lesekyndige barn, ungdommer og voksne lese målordene på leselisten. Be testpersonen ta pause mellom ordene. Setningsdelen: Les setningene én om gangen og be testpersonen gjenta. Denne framgangsmåten gjelder også for eldre lesekyndige barn, ungdommer og voksne. Spontantale: For barn under 4 år genereres spontantale i en lekesituasjon. Barn mellom ca. 5 og 10 år blir bedt om å fortelle hva som skjer på hendelsesbildet, som bør presenteres på følgende måte: «Dette er Ebba. En dag gikk Ebba ned til stranden. Fortell hva som skjedde på stranden den dagen.» Av og til er det nødvendig å komme med personlige oppfølgingsspørsmål for å øke lysten til å fortelle. Ungdommer og voksne bør i stedet bli bedt om å fortelle om noe annet, for eksempel en film de har sett eller en bok de har lest, alternativt lese og gjenfortelle en tekst. Testdataene bearbeides deretter som beskrevet i avsnittet Etterarbeid (3.6). En fonologisk analyse kan gjøres som beskrevet i kapittel 6.

3.5 Testblankett Testblanketten omfatter en forside med personopplysninger og plass til generell evaluering av velofarynksfunksjon og forståelighet samt til tiltak. Midtsidene består av et RUTESKJEMA med mållyder for å teste konsonantproduksjon i ord og evaluere forekomst av taleavvik. Dessuten gir siden ARTIKULASJON mulighet til oppsummering av artikulasjon, mens man på siden NASALITET kan evaluere og oppsummere forskjellige nasalitetsvariabler.

35

Manual.indb 35

130307.. 11.15


3.5.1 Ruteskjema 3.5.1.1 Testet konsonantproduksjon Øverste del av ruteskjemaet inneholder 59 målkonsonanter som presenteres i denne rekkefølgen: 1. Plosive mållyder: seks forskjellige plosiver [p, b, t, d, k, g ] som alle forekommer tre ganger hver i initial posisjon, to i medial posisjon og to i final posisjon. 2. Frikative mållyder: to forskjellige frikativer [f, s] som begge forekommer tre ganger hver i initial posisjon, to i medial posisjon og to i final posisjon. 3. Frikativ mållyd: frikativ [ç] forekommer en gang i initial posisjon, frikativ [ʃ] forekommer to ganger i initial posisjon. Transkripsjon: Mållydene er forhåndstrykket med fonetisk, generell transkripsjon i samsvar med den voksne normen for norsk. Det innebærer for eksempel at aspirasjonen i en plosiv ikke er markert, men forutsettes å være del av realiseringen av norske plosiver. Rent praktisk innebærer dette at man bruker en såkalt halvpresis transkripsjon (eng. semi-narrow) ved notering av produksjonen i testen. For å kunne sammenligne med en nøyaktig fonetisk beskrivelse av de enkelte mållydene, henvises til den presise fonetiske transkripsjonen i vedlegg a.

3.5.1.2 Type taleavvik I denne delen av ruteskjemaet kategoriseres taleavvikene etter artikulasjonssted og/ eller velofarynksfunksjon. Nedenfor følger en beskrivelse av hvert enkelt taleavvik i denne seksjonen samt hvilke fonetiske og diakritiske tegn som beskriver taleavviket og som skal brukes ved transkripsjonen. I Artikulasjonssted Det å skifte fra normalt artikulasjonssted til et annet sted i resonansrommet på grunn av anatomiske avvik og/eller funksjonsnedsettelse, er en aktiv talestrategi som kalles kompensatorisk artikulasjon. Nedenfor følger en beskrivelse av de artikulasjonsstedene som er representert i testblanketten. Taleavvikene kan legges enten til munnhulen, det vil si foran velofarynks, eller til nesehule, svelg og strupehode, det vil si bak velofarynks. A Foran velofarynks Bilabial: I testblanketten er det mulig å krysse av for bilabial artikulasjon [p, b, m] som avvik. Før man krysser av dette artikulasjonsstedet som avvik, bør man kontrollere at det ikke dreier seg om et fonologisk relatert avvik. Hvis mållyden uttales med tungespissen mellom leppene, se under linguolabial. Mållyden [b] kan realiseres nasalt og transkriberes da som [m] (se også nedenfor under nasal realisering). Linguolabial: for eksempel [t d]. Artikulasjonen av mållyden gjøres med tungespissen mot overleppen eller mellom leppene, det vil si interlabialt. Kryss av for linguo-labial for begge avvikene. Avviket er mer visuelt enn auditivt, og derfor bør man også se på hvordan de dentale mållydene produseres.

̫ ̫

36

Manual.indb 36

130307.. 11.15


̪ ̪ Interdental: for eksempel [t ̪ d̪̪ θ]. Artikulasjon med tungespissen mellom tennene er et artikulasjonssted som ikke brukes i svensk og norsk. Denne feilartikulasjonen markeres med [θ] for dental frikativ samt enklest med [ʭ] for dental plosiv. ̪ ̪ Labiodental og dentolabial: for eksempel [ p b]. Mållyden uttales med overkjevens ̪ tenner mot underleppen eller [p̺ b̺ f ] underkjevens tenner mot overleppen. Det er mest sannsynlig bilabiale mållyder som blir feilartikulert på denne måten. Dental: I ruteskjemaet er det mulig å krysse av for dentalt artikulasjonssted som avvik. Det kan for eksempel gjelde en velar konsonant som på grunn av en strukturell defekt eller funksjonsnedsettelse produseres dentalt, det vil si med tungespissen mot tennene. Her kan man bruke tegnet for dental [t] (som ikke markerer noe avvik i seg selv). For å synliggjøre den kompensatoriske flyttingen forover som avvikende sted, kan man forsterke med det diakritiske tegnet for dental [ ̪].   Eksempel: [k] → [t] [k] → [t̪] Alveolar: Mållydene [t, d, s] i svensk og norsk blir som regel uttalt dentalt, men innimellom alveolart. For å synliggjøre en flytting bakover av dental til alveolar, det vil si en tilbaketrekking som oppfattes som avvikende sted, bør et diakritisk tilbaketrekkingstegn brukes. I ExtIPA finnes et fonetisk hjelpetegn for alveolar som avvikende artikulasjonssted [t= ʃ]. Vær oppmerksom på at hvis det forekommer tilbaketrekking lenger bakover,

for eksempel til palatal, er det dette stedet det skal krysses for.

Palatal: Artikulasjonen gjøres med tungebladet/tungeryggen mot den harde gane. Både nasaler, plosiver og frikativer kan påvirkes. IPA-tegnet for palatal nasal er [ɲ], ustemt palatal plosiv [c] og stemt palatal plosiv [J-]. Den ustemte palatale frikativen i norsk (SVANTE-N-ordet kjole) transkriberes [ç]. Den ustemte postalveolare frikativen i norsk (SVANTE-N-ordene skje, ski) transkri­beres [ʃ]. Velar: Artikulasjonen gjøres med tungeryggen mot den bløte gane. IPA-tegnet for henholdsvis velar ustemt og stemt plosiv er [k g] og markerer ikke noe avvik i seg selv. Uvular: [q G]. Dette er i svensk og norsk det bakerste artikulasjonsstedet i munnhulen og brukes bare dialektalt ved uttale av enkelte frikativer og av /r/. Når dette artikulasjonsstedet er avvikende, er det som regel fordi en velar mållyd trekkes tilbake. Velar/uvular dobbeltartikulasjon: [t͡k], [t͡q]. Av og til kan labial eller dental mållyd dobbeltartikuleres med et velart/uvulart artikulasjonssted. Mållyden artikuleres altså på to steder samtidig. Denne kombinasjonen innebærer som regel lukke i det velare/uvulare området, samtidig som man kan se den fremre artikulasjonsbevegelsen i tungespissen/ tungebladet eller leppene.   Eksempel på velar dobbeltartikulasjon: [t] → [t͡k]   Eksempel på uvular dobbeltartikulasjon: [d] → [dG]

37

Manual.indb 37

130307.. 11.15


Lateral artikulasjon: [ɬ]. Lateral artikulasjon av /s/ og /ʃ, ç/ produseres ved at luftstrømmen slippes ut lateralt i stedet for å passere en sentral innsnevring i munnhulen. En slik lateral produksjon er ofte kombinert med en grimase i den ene munnviken.   Eksempel: [s, ʃ, ç] → [ɬ] Legg merke til at lateral artikulasjon uttrykker artikulasjonsmåte, mens beskrivelsen av de andre avvikene over gjelder artikulasjonssteder. B Bak velofarynks Kompensatorisk artikulasjon lagt bak velofarynks omfatter faryngal, glottal og aktiv nasal og/eller velofaryngal produksjon av orale lyder. Faryngal plosiv: [ʡ]. Artikulasjonen gjøres med tungeroten trykket mot bakre svelgvegg. Den mangler transkripsjonstegn, men ettersom den er nesten identisk med en epiglottal plosiv som har full lukking av de falske stemmebåndene, anbefaler vi dette tegnet.   Eksempel: [t] → [ʡ]. Faryngal frikativ: [ħ]. En innsnevring gjøres med tungeroten mot bakre svelgvegg, der friksjon oppstår.   Eksempel: [s] → : [ħ] Glottal plosiv: [?]. Lukket som trengs for å få til åpningsfasen i plosiven, skjer i glottis med stemmebåndene i stedet for i munnhulen.   Eksempel: [t ] → [?] Glottal dobbeltartikulasjon: Denne dobbeltartikulasjonen innebærer både glottalt og oralt artikulasjonssted. Den kalles også for glottal forsterking. Artikulasjonsstedet for den orale artikulasjonen angis i transkripsjonen sammen med symbolet for glottal plosiv. Som regel dominerer ett av artikulasjħnnonsstedene auditivt perseptuelt, men dette markeres ikke i transkripsjonen.   Eksempel: [t] → [t ͡?]   Eksempel: [k] → [k ͡?] n˳ ], [fŋ]. Når en frikativ realiseres nasalt, er det Nasal/velofaryngal frikativ: for eksempel [∻ aktivt avvikende taleatferd. Derfor bruker vi denne ruten kun i de tilfeller der frikativen produseres helt nasalt, det vil si bare med aktiv nasal luftstrøm og som konsekvens oralt lukke med lepper eller tunge. Notér i transkripsjonen om det gjelder nasal [∻ n˳ ] eller velofaryngeal [fŋ] frikativ. Dette skal skilles fra oralt produsert frikativ med bilyd i form av passiv nasal luftstrøm. Se nedenfor under Velofarynksfunksjon.

38

Manual.indb 38

130307.. 11.15


II Velofarynksfunksjon Ved dårlig velofarynksfunksjon eller ved fistel/restspalte i ganen kan det oppstå tale­ avvik som består av forskjellige typer bilyder eller trykkreduksjon på oralt artikulerte konsonanter. Disse avvikene blir vanligvis kategorisert som passive, siden de bare består av et avvik av mållyden uten at artikulasjonsstedet endres. A Nasalt luftlekkasje Nasalt luftutslipp, velofaryngale friksjonslyder og friksjonslyder fra fistel/restspalte forekommer som regel ved produksjon av trykksterke konsonanter. Her kan man kun markere at luftlekkasje forekommer, ikke graden av lekkasje, som også kan variere en hel del. Nasalt luftutslipp: Denne formen for friksjon oppstår når luft passerer gjennom nesehulen ved produksjon av en trykksterk konsonant. Denne friksjonslyden kalles også hørbart nasalt luftutslipp. ∻   Eksempel: [p] → [ p] Velofaryngal friksjonslyd: Denne formen for friksjon oppstår i innsnevringen når den bløte gane ikke oppnår tilstrekkelig lukke mot bakre svelgvegg. (Velofaryngal friksjonslyd kalles også velofaryngal turbulens eller skurr.) ̰   Eksempel: [s] → [s] Fistel/restspalte – friksjonslyd: Friksjonslyd via fistel eller en ikke-operert spalte, såkalt restspalte, oppstår i den smale passasjen opp til nesehulen. En fistellyd høres ofte ut som en boblende eller plystrende lyd, atskilt fra andre friksjonslyder relatert til velo­ farynksfunksjonen, mens bilyder fra restspalte ofte ligner et nasalt luftutslipp. IPA har ikke noe tegn for denne type friksjonslyd, og derfor foreslår vi at man inntil videre bruker *, som i henhold til IPA betyr at det ikke finnes tegn.   Eksempel: [p] → [p*] B Trykkredusert artikulasjon Trykkredusert artikulasjon og nasal realisering av konsonanter kategoriseres også som passive avvik. Trykkredusert artikulasjon: Ved nedsatt velofarynksfunksjon eller luftlekkasje via fistel/ restspalte er det vanskelig å oppnå et tilstrekkelig høyt intraoralt trykk for produksjon av trykksterke lyder. De oppfattes da som svake, trykkreduserte.   Eksempel: [p] → [p ] ˺   Eksempel: [b] → [b ] ˺ For en utførlig beskrivelse av forskjellige varianter av andre typer trykkredusert artikulasjon, se kapittel 2 side 25. Nasal realisering: Hvis en stemt konsonant inneholder nasalklang, kan dette transkri­ beres på ulike måter avhengig av omfanget:

39

Manual.indb 39

130307.. 11.15


• Den nasale klangen farger hele konsonanten, eksempel: [b] → [b˜] • Den nasale klangen fortsetter ikke gjennom hele konsonanten, eksempel: [b] → [mb] • Den stemte konsonanten er ekstremt trykkredusert og blir helt nasal, dvs. den realiseres som nasal konsonant, eksempel: [b] → [m] Vær oppmerksom på at en plosiv realisert som nasal konsonant også kan tolkes som en fonologisk erstatning i stedet for en passiv realisering.

3.5.2 Siden ARTIKULASJON i testblanketten Siden ARTIKULASJON inneholder flere muligheter til oppsummering av talevurderingen. Øverst skriver man inn andelen korrekte orale konsonanter, som er et mål på artikulasjonsevnen ved testingen. Deretter gjør man greie for taleavvikene oppdelt i henholdsvis foran og bak velofarynks for å relatere andelen avvik til velo­farynks­ funksjonen. Siden om artikulasjon inneholder også bilder av to hoder med fonetiske diagrammer, der mållydene i SVANTE-N er forhåndstrykt. Disse diagrammene brukes for å gi en oversikt over testpersonens artikulasjonssteder på henholdsvis ord- og setningsnivå. Vær oppmerksom på at man i de fonetiske diagrammene ikke kan angi hva en mållyd blir erstattet med, bare hvilke av de testede mållydene som finnes i testpersonens ­lydsystem. Lengst ned på siden er det plass til kommentarer om artikulasjon av konsonantforbindelse med /s/. Her er det mulig å evaluere /s/-produksjon både i kombinasjon med oral konsonant med forskjellige artikulasjonssteder og i kombinasjon med nasal konsonant. Det er også mulig å skrive inn sammenlignende kommentarer om artikulasjon av /s/ i ord, i konsonantforbindelse, i setning og i spontantale. Se også under avsnittet Analyse og oppsummering (3.6.1).

3.5.3 Siden NASALITET i testblanketten På siden NASALITET gjør man en vurdering og oppsummering av ulike nasalitets­ variabler på ord-, setnings- og spontantalenivå. Vurderingen kan gjøres med ulik presisjonsgrad. Se videre under avsnittet Analyse og oppsummering (3.6.1). Her kan man også notere medbevegelser i ansiktet og utslag på speilprøve. Den perseptuelle vurderingen av nasalitet bygger på fire variabler: • hypernasal klang (resonans) • hyponasal klang (resonans) • nasal luftlekkasje (nasalt luftutslipp, velofaryngale friksjonslyder og fistel/restspaltefriksjon) • trykkredusert artikulasjon

40

Manual.indb 40

130307.. 11.15


Vurderingsskala For hver variabel (hypernasal klang, hyponasal klang, nasal luftlekkasje og trykkredusert artikulasjon) gjør man en overordnet vurdering på en 4-graders skala (0–3.): 0 = normal 1 = lett 2 = moderat 3 = kraftig Medbevegelser Hvis testingen ikke filmes, evalueres medbevegelser (eng. grimaces) i ansiktet i løpet av testingen, ellers i forbindelse med transkripsjonen. Evalueringen omfatter hele tale­ materialet og gjøres på en 4-graders skala (Sell mfl. 1999): G0 = normal/ingen G1 = liten medbevegelse kun i nesevingene G2 = medbevegelser i både nesevinger og overleppe G3 = medbevegelser i både nesevinger, overleppe og panne Speilprøve Speilprøven er et klinisk supplement til testingen med SVANTE-N for den som ønsker. Se kapittel 2 side 25. Følgende talemateriale kan brukes: d) stavelsesrepetisjon: pipipi, tititi, kikiki, sisisi e) fra Arbeidsark 3 setning 1, 3, 5, 7, 8, det vil si setninger med ustemte mållyder

3.5.4 Forside Forsiden av testblanketten inneholder personopplysninger og en generell vurdering av variablene velofarynksfunksjon og forståelighet (se side 46).

3.5.5 Bakside På baksiden av testblanketten er det plass til bakgrunnsinformasjon og kommentarer.

3.6 Etterarbeid Etter at testingen er avsluttet skal testdata bearbeides og overføres til respektive arbeidsark og testblanketten ved hjelp av lyd- og/eller bildeopptaket. Etterarbeidet består av transkripsjon, kategorisering, andelsberegning samt vurdering av taleavvikene. Vær oppmerksom på at disse momentene bør utføres i en bestemt rekkefølge, som beskrevet i avsnittet Analyse og oppsummering (3.6.1). Under følger en beskrivelse av hvordan transkripsjonen skal gjøres, en oversiktlig veiledning om hvor transkripsjonene skal føres inn på testblanketten, samt hvordan tale­ avvik kategoriseres. Ved transkripsjon anbefaler vi at man har avsnittet Type taleavvik

41

Manual.indb 41

130307.. 11.15


(3.5.1.2) samt Hurtigveiledning for transkripsjon av taleavvik ved LKG/VPI (vedlegg b) tilgjengelig. Se også IPA og Ext IPA (vedlegg c og d). Det finnes tre forskjellige arbeidsark for transkripsjon av mållyder: isolert i ord (Arbeidsark 1), konsonantforbindelser med /s/ i ord (Arbeidsark 2) og i setninger (Arbeidsark 3). • Er mållyden korrekt produsert, skriv +. • Avviker mållyden fra korrekt uttale, transkriberes dette. _ • Uspesifiserbar artikulasjon transkriberes med [(_)]. • Hvis det ikke blir gitt noe svar (eller hvis testlederen velger å ikke teste et ord/en setning), skriv /. • Deretter overføres transkripsjonene til Testblanketten. De transkriberte mållydene fra Arbeidsark 1 (ord 1–59) skal overføres til RUTESKJEMA på raden Transkripsjon under Testet konsonantproduksjon. Vær oppmerksom på at alle ruter må fylles ut for at det skal være mulig å foreta beregningene. Uspesifiserbar artikulasjon: Dersom den avvikende realiseringen av mållyden vurderes _ som uspesifiserbar, skal dette transkriberes med [(_)] og markeres med et kryss i den aktuelle ruten. Fonologisk relatert: Dersom den avvikende realiseringen av mållyden vurderes å være fonologisk betinget, skal lyden både transkriberes og merkes med et kryss i den aktuelle ruten. OBS! Hvis /t, d, s/ er tilbaketrukket (til palatal/velar/uvular), skal dette tolkes som et taleavvik med mindre andre funn tyder på en fonologisk forstyrrelse. • Transkripsjonene fra Arbeidsark 2 og 3 føres inn på testblanketten i den rekkefølgen som er beskrevet i avsnittet Analyse og oppsummering (3.6.1). • Deretter skal taleavvik vurderes og kategoriseres i avsnittet Type taleavvik. I dette avsnittet finnes både tomme og skyggelagte celler. De skyggelagte cellene gjør det lettere å finne fram i rutesystemet. Det skal ikke krysses av i skyggelagte celler, siden de markerer korrekt artikulasjonssted for en gitt mållyd. De tomme cellene brukes for å kategorisere de taleavvikene som er transkribert under testet konsonantproduksjon, i de tilfellene der de ikke vurderes til å være fonologisk relaterte. • Merk av med kryss (x) i passende rute. Vær oppmerksom på at en enkelt mållyd kan være avvikende både når det gjelder artikulasjonssted og velofarynksfunksjon og altså kan feilmerkes/krysses av på flere steder. • Antall avvik (x) på hver enkelt rad under overskriftene I Artikulasjonssted og/eller II Velofarynksfunksjon summeres lengst ut til høyre på siden.

42

Manual.indb 42

130307.. 11.15


3.6.1 Analyse og oppsummering Ved analyse og oppsummering av resultatene bør man følge nedennevnte rekkefølge for at evalueringen av de ulike delene skal ha så liten påvirkning på hverandre som mulig. Hvis man velger å gjøre bare én eller noen deler av testen, bør man likevel utføre analyse og oppsummering i den rekkefølgen som presenteres her.   Begynn på siden NASALITET Ordnivå  Bruk Arbeidsark 1. 1. Lytt til ord 1–9. a) Vurder ORD hypernasal klang på en skala 0–3 og skriv det inn på siden NASALITET. Gjør det som en samlet evaluering av de høye (trange) vokalene i de ni første ordene. b) Transkriber mållydene i ord 1–9. 2. Lytt til og transkriber ord 10–59. a) Vurder ORD nasal luftlekkasje på en skala 0–3 og skriv det inn på siden NASALITET. Vær oppmerksom på at nasal luftlekkasje er en samlet vurdering av både nasale luftutslipp, velofaryngale friksjonslyder og fistel/restspalte-friksjon. Gjør det som en samlet evaluering av samtlige mållyder. b) Vurder ORD trykkredusert artikulasjon på en skala 0–3 og skriv det inn på siden NASALITET. Vær oppmerksom på at trykkredusert artikulasjon er en samlet vurdering av variablene trykkredusert artikulasjon og nasal realisering av stemt plosiv. Gjør det som en samlet vurdering av samtlige mållyder. Tenk på at flere lette avvik kan vurderes som mindre forstyrrende enn færre, men kraftigere avvik. 3 Lytt til ord 60–64. Vurder ORD hyponasal klang på en skala 0–3 og skriv det inn på siden NASALITET. Gjør det som en samlet vurdering av de fem ordene. Fortsett på midtoppslaget i testblanketten: RUTESKJEMA. 4. Før inn transkripsjonene fra Arbeidsark 1 på raden Transkripsjon under Testet konsonantproduksjon. 5. Kategoriser transkripsjonene i Type taleavvik. 6. Foreta alle andelsberegninger. OBS: Det kreves totalt 30 responser for at en andels­ beregning skal være relevant.

43

Manual.indb 43

130307.. 11.15


3.6.1.1 Andelsberegninger på siden ARTIKULASJON og siden NASALITET Antall korrekt artikulerte mållyder (+) på raden Transkripsjon i RUTESKJEMA summeres lengst ut til høyre på midtsidene i ruten Antall + og legges så sammen i ruten Totalt antall +. Dessuten telles hver respons som testpersonen har gjort (uansett om den er korrekt eller feilaktig). Disse summeres også til høyre på midtsidene og legges sammen i ruten Totalt antall responser. Sum Totalt antall responser skal føres inn i alle høyre­ diagonaler. Disse tallene føres over til sidene ARTIKULASJON og NASALITET og ligger til grunn for de andelsberegningene som er beskrevet nærmere under. Artikulasjon a)  Andel korrekt artikulerte orale konsonanter finner man ved å hente summen Totalt antall + fra RUTESKJEMA og føre den inn i den venstre diagonalen i ruten på siden ARTIKULASJON. Totalt antall responser som testpersonen har produsert, føres inn i høyre diagonal i samme rute. Andelen korrekte konsonanter, av det totale antallet produserte, uttrykkes i prosent i ruten ved siden av. b)  Andel taleavvik foran velofarynks finner man ved å føre sum I A Foran velofarynks i RUTESKJEMA inn i den venstre diagonalen på siden ARTIKULASJON. Totalt antall responser føres inn i den høyre diagonalen i samme rute. Andelen taleavvik foran velofarynks, av det totale antallet produserte, uttrykkes i prosent i ruten ved siden av. c)  Andel taleavvik bak velofarynks finner man ved å føre sum I B Bak velofarynks i RUTESKJEMA inn i den venstre diagonalen på siden ARTIKULASJON. Totalt antall responser føres inn i høyre diagonal i samme rute. Andelen taleavvik bak velofarynks, av det totale antallet produserte, uttrykkes i prosent i ruten ved siden av. Nasalitet Framgangsmåten beskrevet nedenfor brukes hvis man, i tillegg til vurdering, ønsker å foreta en mer nøyaktig beskrivelse av forekomsten av nasal luftlekkasje eller trykkredusert artikulasjon. d)  Andelsberegning for nasal luftlekkasje finner man ved å føre forekomsten (= antall kryss) av nasal luftlekkasje ved sum II A i RUTESKJEMA inn i venstre diagonal på siden NASALITET ved II A og dividere den med det totale antallet responser i den høyre ­diagonalen. Andelen uttrykkes i prosent i ruten ved siden av. Med denne beregnings­ måten finner man forekomst av avvik, ikke grad av avvik.

44

Manual.indb 44

130307.. 11.15


e)  Andelsberegning for trykkredusert artikulasjon finner man ved å føre forekomsten (= antall kryss) av trykkredusert artikulasjon ved sum II B i RUTESKJEMA inn i venstre diagonal på siden NASALITET ved II B og dividere den med det totale antallet responser i den høyre diagonalen. Andelen uttrykkes i prosent i ruten ved siden av. Med denne beregningsmåten finner man forekomst av avvik, ikke grad av avvik.  Bruk Arbeidsark 2 7. Lytt til og transkriber ord med konsonantforbindelse med /s/. Gi kommentarer på siden ARTIKULASJON i testblanketten.  Bruk Arbeidsark 3 Setningsnivå 8. Lytt til setning 1–13. Vurder de 4 nasalitetsvariablene på en skala 0–3 og skriv det inn på siden NASALITET. 9. Lytt til setning 1–8. Transkriber mållydene.   Fortsett på siden ARTIKULASJON: Fonetiske diagrammer Mållyder som realiseres på avvikende måte, eller som mangler, skal krysses over. Konsonantproduksjon/ord Informasjon om artikulasjon av mållyder i ord hentes fra raden Transkripsjon i RUTESKJEMA. Kryss over mållyden hvis den er realisert på avvikende måte i minst fire av de sju representasjonene. Hvis en mållyd er realisert korrekt i minst fire av de sju representasjonene, skal den ikke krysses over. Mållyder som er realisert på annen måte enn de forhåndstrykte, skal skrives med fonetisk tegn i stiplet rute på aktuelt sted, det vil si der lyden produseres i resonansrommet. Konsonantproduksjon/setninger Informasjonen om artikulasjon av mållyder i setninger hentes fra Arbeidsark 3 (se punkt 8 over) og skrives inn i det fonetiske diagrammet på siden ARTIKULASJON. Kryss over mållyden hvis den er realisert på avvikende måte i minst to av de fire representasjonene. Hvis mållyden er realisert korrekt i tre av de fire mållydene, skal den ikke krysses over. Alternativ realisering skrives med fonetisk tegn i stiplet rute på det stedet i resonansrommet der lyden produseres. De fonetiske diagrammene gir en oversikt over testpersonens aktuelle konsonantproduksjon. Man kan ikke se av diagrammet om en lyd brukes i stedet for en annen, bare hvilke konsonantlyder personen bruker på henholdsvis ordnivå og setningsnivå.

45

Manual.indb 45

130307.. 11.15


Spontantalenivå 10. Lytt til spontantalen. Vurder de 4 nasalitetsvariablene på en skala 0–3 og skriv inn på siden NASALITET. Hvis det ikke framkommer noen spontantale, foretar man ingen vurdering.   Avslutt på forsiden av testblanketten

3.6.1.2 Velofarynksfunksjon Foreta en generell vurdering av all informasjon nevnt ovenfor, dvs. fra ord-, setnings- og spontantalenivåene, og vurder velofarynksfunksjonen på forsiden av testblanketten. Vi bruker en skala 0–2: 0 = kompetent/tilstrekkelig 1= marginalt inkompetent/utilstrekkelig 2 = inkompetent/utilstrekkelig Man må også angi om variabelen ikke kan vurderes/ikke er vurdert. Vurderingen av velofarynksfunksjonen baseres på en totalvurdering av resultatene på siden NASALITET. Også medbevegelser og speilprøven kan brukes ved denne total­ vurderingen.

3.6.1.3 Forståelighet Forståelighet, det vil si muligheten for å oppfatte testpersonens tale i spontantale, vurderes ut fra beskrivelsen av hendelsesbildet. Vi bruker en skala 0–2: 0 = god/normal 1 = lett nedsatt 2 = moderat til kraftig nedsatt Man skal også angi om forståelighet ikke kan vurderes/er vurdert, for eksempel hvis det ikke framkommer spontantale.

3.6.1.4 Tiltak Plassen kan brukes for å angi type tiltak som er fastsatt på bakgrunn av testresultatet (se kapittel 5, Tolking av resultat).

46

Manual.indb 46

130307.. 11.15


3.7 Referanser International Phonetic Association. Handbook of the IPA. A guide to the use of the International Phonetic Alphabet. Cambridge, Cambridge University Press: 1999:140–142. Lindblad P. Lundqvist S. The groove production of Swedish sibilants – an EPG analysis. In Eulenius K, Branderud P, eds. Proceedings of the International Congress of Phonetic Sciencis. Stockholm 1995;2:458–461. Sell D, Harding A, Grunwell PA. GOS.SP.ASS’98: An assessment for speech disorders associated with cleft palate and/ or velopharyngeal dysfunction (revised). In: J Lang Commun Dis. 1999;34:17–33.

47

Manual.indb 47

130307.. 11.15


Håndbok til SVANTE-N Testverktøy for artikulasjons- og nasalitetsvansker - norsk versjon: Utdrag