Page 1


Paul

Det ondes problem

Da jeg var ung og gikk på videregående, trodde jeg at det ondes problem først og fremst var teologisk. Jeg trodde det handlet om spørsmålene: «Hvordan kan Gud finnes samtidig som det skjer så mye vondt i verden? Hvorfor griper ikke den allmektige Gud inn og forhindrer vold og lidelse?» Det var flere grunner til at jeg strevde med det ondes problem, slik Augustin og Thomas Aquinas og en lang rekke andre teologer og filosofer helt opp til vår egen tid har gjort. For det første vokste jeg opp i et miljø der gudstroen var en selvfølgelig del av livstolkningen. Mine foreldre var teologer, og jeg tenkte å gå samme vei, leste gresk og stavet meg gjennom Platon og Paulus før jeg var 16 år. For det andre, og det er nok det viktigste, mistet jeg min far da jeg var 14 år. Han fikk ødelagt en hjerteklaff i en febersykdom da han var barn, og han fikk polio som ung. Egon levde rastløst og sterkt. Han skrev tolv bøker og var prest i Bergen og på Sunnmøre og fikk seks barn sammen med mor Marte. Jeg er eldst. Han hadde det travelt og visste at livet ble kort. Han ble bare 40 år. Jeg var der da han døde. Det var jeg som betjente surstoffapparatet hans, og det sviktet noen minutter før livet tok slutt. Jeg slet lenge med dette etterpå, med minnene om min egen famling med teknikken og far som ikke fikk luft. En av mine måter å formulere meningsløsheten på ble slik: «Hvorfor tillot Gud at far forlot mor og meg og fem søsken på en slik måte, og så tidlig? Hvorfor grep han ikke inn?» Jeg vet at jeg har båret dette spørsmålet med meg i alle disse årene, og at det har preget meg. Min mor døde for noen få år siden. Hun fikk leve mer enn dobbelt så lenge som sin mann og underviste lærerstudenter i religion og etikk til hun var 70 år. I senere år snakket vi av og til sammen om omstendighetene rundt fars død. Det jeg husker, er at vi i familien på så mange måter var overlatt til oss selv. Vi flyttet til min fars hjemby noen måneder før han døde. Far var dødssyk, og mor begynte i jobb. Det måtte hun av økonomiske grunner, men


10 Det ondes problem

det var nok riktig for henne av andre grunner også. Hun var en hengiven lærer. Det var en krevende situasjon med seks barn fra ett til fjorten år og en med Downs syndrom og en mann som lå syk hjemme. Jeg husker det som ekstremt vondt, og samtidig husker jeg hvor sterkt samholdet mellom oss i familien var. Det vonde er at jeg først og fremst husker denne følelsen av at vi var overlatt til oss selv. Noen slektninger var innom, det var også et par av mors nye kolleger og en pensjonert sykepleier nede i gata. Men vi var grunnleggende alene. Jeg snakket med mor om dette, om forlattheten, om at folk ikke kom og hjalp til, at de knapt klarte å si «kondolerer» etter dødsfallet. Hun mente det hadde med mentaliteten på 1960-tallet å gjøre. Murene rundt familien var høyere den gang, og sorg var noe en ikke snakket om. Folk var skye og sjenerte, mente hun. De våget seg ikke inn i en hardt rammet familie for å spørre om hvordan det stod til. Skyhet, sa hun. Feighet, sier jeg, og lurer på om ting er blitt så mye bedre siden 1960-tallet. Mor har nok rett i at døden ikke er fullt så tabubelagt i dag som den gang. Folk vet mer om sorg. Det finnes rutiner for hvordan man skal opptre på skoler og arbeidsplasser når døden kommer plutselig. Jo, noe har endret seg. Kriseberedskapen er blitt bedre. Men likevel tror jeg fortsatt at feigheten er utbredt. Vi går forbi. Vi vet om enkeltmennesker og familier som sliter og har det vondt, og går utenom som om de skulle være smittebærere. Da jeg intervjuet deg, Yngve, og to andre sønner som har vokst opp med voldelige fedre (Leer-Salvesen 2009), var dette noe dere alle tre understreket som en smerte som var der i tillegg til den som volden skapte: Folk visste, men stilte ikke opp og grep ikke inn. Den kriserammete familien opplevde å være forlatt. Jeg kjenner meg igjen i den erfaringen. Da jeg strevde med den gamle teologiens forsøk på å løse det ondes problem, var det nettopp dette jeg slet med: Ligner Gud alle de andre som vet, men ikke griper inn? Hvis han er allmektig, hvordan kan han da bruke sin makt til ikke å gjøre noe som helst? Eller enda verre: Vil han det onde? Er Guds hensikt å bruke det onde som et middel for å oppnå et formål som er skjult for oss? Er Gud en som sier at «hensikten helliger middelet»? Jeg fant ut etter hvert at det var umulig for meg å tro på en slik gud, en himmelsk patriark som enten er alle tings årsak eller vilkårlig passiv. Men heldigvis finnes det andre teologier og andre gudsbilder som jeg ble bedre kjent med etter hvert. Det ondes problem er jeg imidlertid ikke ferdig med, men for meg er dette problemet kommet ned på jorda, inn i kulturen, i samfunnet og ikke minst i menneskesynet. Jeg skriver dette til deg, Yngve, fordi du vet så mye om hvordan det virker på en ung gutt å møte lidelse, tap og vold. Vi har begge måttet streve med minnene om våre fedre, og med dette som utgangspunkt har vi måttet stille nye spørsmål om hva det vil si å være mann og far. Du slet med din


11 Voldens ansikter

fars nærvær, jeg med hans fravær. Du opplevde at faren din slo. Jeg at min far forsvant og lot meg sitte igjen med skyldfølelsen. Begge vokste vi opp i familier andre ikke stilte opp for da det begynte å brenne på innsiden. Yngve, jeg tror våre opplevelser med fedre og familier har vært med på å forme oss og prege noen av de spørsmålene vi har valgt å arbeide med som voksne. Vi møtte hverandre i miljøet for kriminologi og voldsforskning, og i en felles interesse for temaer som skyld, ansvar, soning og forsoning. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Vi startet dialogen vår før 22. juli 2011 og har fullført den etter rettssaken i august 2012, og vi kommer utførlig tilbake til disse temaene. Men jeg er sikker på en ting: Jeg lærte noe grunnleggende i oppveksten i en kriserammet familie. Jeg lærte noe om sorg og lidelse, men også om samhold og overlevelse. Dette er min viktigste bagasje når jeg som voksen møter de samme spørsmålene i andre innpakninger og i nye situasjoner. Forhåpentligvis er oppveksthistorien min blitt utfylt med noe mer faglighet og teoretisk innsikt. Men jeg har merket i de siste årene at jeg stadig vender tilbake til det jeg lærte som barn. Smerteerfaringene. Håpene. Her finner jeg noen ressurser som jeg bruker for å kunne nærme meg det skrekkelige som skjedde 22. juli, og det viktigste er kanskje dette: Vi må bry oss. Vi må for all del ikke krysse gaten og se en annen vei når vi møter dem som er i sorg og som er rammet av vold.

Yngve

Om det onde og det nære Som deg, Paul, tror jeg heller ikke at det er tilfeldig. Våre personlige opplevelser og refleksjoner har okkupert vår tenkning på så mange måter. For deg var din fars fravær en eksistensiell belastning, og hans død også en sorgfull, skyldtung, traumatisk hendelse. For meg er situasjonen omvendt: Jeg vokste opp i et svært voldelig hjem. Far hersket despotisk og brutalt i det jeg har betegnet som en totalitær familie. En slik familie er en tillukket arena. Den kjennetegnes ved en maktstruktur og en undertrykkelsesdynamikk som er svært repressiv og sterkt kontroll- og voldspreget. Det er et fortettet og inneklemt hverdagsliv som leves i en slik familiestruktur. Makten er overalt; den produseres hele tiden. Ved fars tyranniske og voldelige tilstedeværen i familiehverdagen var han en konstant trussel både når han var til stede, og når han ikke var hjemme. Vi underkastet oss hans skyggetilværelse og oppførte oss som om han var der. Kan en maktutfoldelse der målet er fullstendig kontroll og underkastelse, bli mer vellykket? Dette må ikke forstås slik at hans maktfullhet var helt ugjennomtrengelig, og at jeg ikke kunne oppleve en viss grad av situasjonell frigjøring når han fysisk sett ikke var til stede. De stundene


12 Det ondes problem

var alltid etterlengtet. Man kunne tro at slike stunder kunne gi en dyp og intens frihetsfølelse. Egentlig ikke. Det var selvsagt en lettelse at han ikke var der. Sånn sett ble det et lite hvilerom. Men vi opplevde aldri den frie roen fordi vi visste at han ville snart være tilbake og dominere. Min intense lengsel var ro og trygghet og at hans fravær ble varig. Det var opplevelsene fra disse stundene som ble mitt første filosofiske lærestykke om frihet og ufrihet. Jeg oppdaget temmelig tidlig at frihet fra noe eller noen ikke er det samme som frihet til noe. Å frigjøre seg fra noe eller noen opplevde jeg heller ikke som det samme som å være fri. Mest intenst og dypest sett drømte jeg om en eksistensiell frihet, men den var uoppnåelig så lenge han var der sammen med oss. Den situasjonstjorete frihetsopplevelsen ved hans ikke fysiske tilstedeværen var en god og dårlig følelse på en gang: God, fordi det var en mulighet til å oppleve en tidsbegrenset frigjøring fra hans voktende og truende nærvær. Dårlig, fordi friheten var dominert av en påtrengende realitet: Hans væren var et skyggebilde som utøvde et kompakt makttrykk i både det han gjorde og det vi trodde at han gjorde: Han var der alltid som en truende vokter, dommer og bøddel i en og samme person. Du var glad i din far. Jeg var ikke det. Det er vanskelig å beskrive mine følelser for ham. Jeg hatet ham ikke, men jeg foraktet måten han var far på. Hat mot et menneske har svært farlige sider – særlig der hatet forråer og avhumaniserer egne handlinger, tenke- og væremåter. Jeg avskydde og fordømte hans voldelige handlinger og maktfulle diktatur. Livredd var jeg for ham, men jeg har aldri kunnet bære nag til ham som person. I alle år har jeg forsøkt å finne ord som kan beskrive mine følelser for ham. Opplevelsene av hans væremåte og handlinger er lett å formidle, men ikke mine følelser for ham. Følelser formes i et indre forhold til erfaringer, erkjennelse og refleksjoner, og omvendt er tankens innhold preget av emosjoner og følelser. Brutaliteten han utøvde skapte en fremmedgjort avstand til ham. Han var et menneske som det var umulig å bli kjent med. Hans maktfulle og voldelige tenke- og væremåte dominerte så fullstendig over andre sider ved ham, selv om vi alle kunne se hans praktiske dyktighet, kreativitet og gode arbeidsdisiplin. Avskyen for hans onde handlinger og systematiske undertrykkelse fikk et savn til å vokse fram – et inderlig ønske om at han kunne være annerledes. Jeg husker at jeg hele tiden vurderte hvordan fedrene til mine kamerater var. De fleste fulgte datidens farsidealer. Mange av fedrene hadde selvsagt en familiemaktposisjon som de tydeliggjorde, men på en helt annen måte enn min far. Deres væremåte ble forstått både strukturelt og relasjonelt som sosialt ansvar i praksis: De ville livskvalitet og trygghet for barna sine. Et slikt omsorgsideal ble også tolket som et kjærlighetsspråk selv om det ikke ble vist ved taktile uttrykksformer. Og ikke minst: Deres sønner og døtre hadde tillit til dem, tro på dem – som du hadde til din far, Paul. Jeg hadde ingen tillit til min far og derfor heller ingen tro på ham. Jo


13 Voldens ansikter

mer han plaget oss med sin brutalitet, desto mer ble tilliten fliset opp. Til slutt forsvant den helt. Men tillit er basert på gjensidighet, og han hadde heller ingen tillit til oss så mistroisk som han var. I denne mistenksomhetens og mistillitens spiral akkumulerte voldsmakten. Mistilliten fikk også andre retninger: Jeg tror at jeg kan forklare den mer presist ved hjelp av sosiologen Antony Giddens. Han tar utgangspunkt i det han betegner som den basale tilliten eller den ontologiske sikkerheten og sondrer mellom to typer tillitsrelasjoner knyttet til forpliktelse: ansikt-til-ansikt-forpliktelser og ansiktsløse forpliktelser. De første forpliktelsene omfatter selvsagt hverdagskontakten med andre nære personer i et ansikt-til-ansikt-forhold. En totalitær familie, som jeg vokste opp i, kan preges av sterke solidariske bånd og dyp tillit mellom dem som utsettes for overgrepene, men også det motsatte bildet er synlig: I en slik familie kan de som utsettes for volden og undertrykkelsen være splittet i midlertidige og taktiske sammenslutninger. Konstellasjonene vokser fram for å kunne klare hverdagslivet, frykten og påkjenningene. Alliansene kløver familien på en måte der enkeltpersoner eller grupper står mot hverandre, og forholdet mellom familiemedlemmene kan bli svært fiendtlig. Bebreidelser, sladder og løgn veltes fram over kjøkkenbordet; skyld slynges ut, skyld gis, skyld føles. Hele tiden søkes det systematisk etter svake punkter og episoder brukt til å svekke den andres troverdighet. Man maltrakteres. Finner man ikke nye angrepsmål, brukes konsekvent de gamle, tynnslitte. En særlig slagkraft har hendelser som er beviselige og gjenkjennelige. Betydelig kraft har også de tilfellene som er spekket med uklarheter: Nettopp det usikre, ved siden av løgnen, blir ofte det beste middelet for stålsatt maktfullhet. Vårt hjem var preget av et virvar av anklager som forsterket mistilliten. De befestet fars totalitære voldsmakt. Han ga seg selv retten til å få orden på «kaoset», som han sa – og da selvsagt ved beinhard undertrykkelse og skånselsløs brutalitet. Sånn sett avspeiler relasjonene på familiearenaen og forholdet til omverdenen en relasjonell skjørhet. Det er her Giddens’ poeng blir så aktuelt og gjenkjennelig: Når det gjelder tilliten til «de ansiktsløses forpliktelser» – til ekspertsystemer, myndighetene og folk ellers – ja, da var tilliten min på et bunnivå. De grep jo aldri hjelpende inn, de var passive, og ved ikke å gripe inn var de indirekte delaktige i brutaliteten: Ved å bli stående utenfor, ved å være tilskuere, lot de far få legitimitet for sin voldsutfoldelse. I situasjoner der voldsbruken eskalerte, og det var svært ofte, ønsket jeg inderlig at noen hadde kommet og hentet ham. Men jeg var alltid redd for at en inngripen ville føre til at familien ble splittet opp slik at vi barna ble sendt til barneverninstitusjoner og fosterhjem. Om dette var en reell trussel, kan diskuteres, særlig fordi mor var så bunn solid. Men en trussel er en antakelse om noe truende. Jeg trodde i alle fall det. Derfor røpet jeg da heller aldri noe da helsepersonell og andre på skolen forsøkte


14 Det ondes problem

å få en samtale med meg om hvordan forholdene var hjemme. Mistilliten til så mange var så innarbeidet at jeg heller valgte lidelsens taushet og taushetens lidelse. Det var vel bare med mor, søsken samt et par kamerater jeg kunne snakke om fars brutalitet og råskap. Dette er nok en felleserfaring som jeg har med mange ofre for vold i familien. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har holdt forelesninger om temaet og det har kommet personer etterpå og fortalt det samme. Jeg synes vel også at forståelsen av ham og livssituasjonen hele tiden var preget av et spenningsforhold. Men også andre motsetningsforhold kom til uttrykk: Han framstod fryktinngytende sterk og tyrannisk røff, men jeg innså tidlig at hans makt- og voldsutfoldelse avspeilet også det motsatte av styrke og hardhet: Hver eneste rå, subtil eller sublim voldsform han anvendte, uttrykte det motsatte av styrke. Det var i bunn og grunn snakk om svakhet, og det var da jeg oppdaget dette svake punktet, at jeg begynte å se ham på en annen måte. Mor kalte ham brutal og feig. Det var først ved den betegnelsen at jeg klarte å rive meg løs fra det ensidige monsterbildet: Han var ikke bare et ondt menneske og en djevelsk tyrann; han var et sosialt svakstilt menneske som riktignok utfoldet et vell av onde og undertrykkende handlinger, makt- og hersketeknikker, men som var ekstremt sårbar. Ikke bare det – han ble mer og mer sårbar jo mer han utførte av onde og undertrykkende handlinger. Mange år etter familiebruddet og etter at han var flyttet ut og hadde etablert et nytt forhold til en annen kvinne, søkte jeg til ham for å få en forklaring på hans rå og brutale væremåte. Jeg tenkte også jeg kunne oppdage mer av hans andre og skjulte sider – sider som var godt tildekket og overskygget av hans råskap. Kan hende var det et uttrykk for et håp om at han var mer enn sine onde handlinger. Et menneske kunne da ikke bare være ondt? Jeg søkte å få et mer helhetlig personlighetsbilde av ham. At han ikke var i stand til å leve ut en slags farsnærhet, ble dypt krenkende for oss. Det var absurd og trist ikke å finne noen spor av det. Jeg innså at det ville bli en vanskelig prosess. Bestrebelsene mine ga etter hvert noen spor til hans personlighetsmangfold, men de åpnet slett ikke for noen nærhet til ham. Ei heller tillit. Det var bastante sperrer. Frykt og mistillit var der alltid som en buffer eller et filter. Min erkjennelse var entydig: Han hadde ikke vært noen far; han ville heller ikke bli det. Helt fra jeg var liten fikk jeg alltid en besk og fremmedgjort smak i munnen når jeg brukte ordet «far». Jeg hadde alltid en følelse av at jeg spiste opp ordet, eller kanskje bedre – at jeg gurglet det fram når jeg sa det. Tunga stivnet. Ikke merkelig: Ordet ble aldri uttrykt i frihet. Jeg tenker på et TV-intervju med filmskaperen Ingmar Bergman. Han fortalte om en samtale han hadde hatt med sin sønn. Bergman hadde sagt til sønnen at han hadde vært en dårlig far. Sønnen hadde svart: Dårlig far?! Du har ikke vært noen far i det hele tatt! Uttalelsen treffer så godt. Jeg


15 Voldens ansikter

kan si det samme. Mange snakker om biologiske bånd og at blod er tykkere enn vann. Du aner ikke hvor mye jeg avskydde dette ordspråket. For meg hadde blodets bånd mer karakter av frykt for blodforgiftning. Jeg forstod hvor infisert det hele var. Og hvor sterkt kan ikke mistillit og mistro sitte? Nærhet var umulig – forstyrret som den var av de smertefulle erindringsbildene, og den kvalmende frykten kvestet ustanselig. Vi hadde noen samtaler, men de må betraktes som tranghetens samtaler. Av og til synes jeg også at møtene med ham var trykkende patetiske og ikke minst fremmedgjørende. Mor og jeg hadde på forhånd snakket mye om disse møtene. Hun støttet meg. Ved to anledninger tidlig på 1980-tallet forsøkte jeg å konfrontere ham med vår lidelse fordi jeg syntes at han ga et helt fordreid – ja, faktisk et bunnfalskt bilde av familielivet og sin egen væremåte. Han rakket voldsomt ned på særlig mor, men også oss barna, og han ville overhodet ikke innrømme sin brutalitet mot oss. Gang på gang framstilte han seg selv som offer for omstendighetene og ga seg selv moralsk rett «til å skape orden». Da sprakk det fullstendig for meg: Gammelt, inneklemt gørr sprutet ut. Jeg gikk til et verbalt motangrep. Hogg løs med tunga: Visst hadde han ansvaret for det totalitære regimet, brutaliteten og sin egen rå væremåte. Det var løgn å si noe annet! Forsvaret han kom med, var da jævlig ynkelig! Moralsk rett til å herske med brutalitet? – Hva pokker snakker du om? glefset jeg til ham. Fryktbarrierene mine brast fullstendig. Ut fosset en ordflom av nådeløs kritikk: – Hvilken rett hadde du til å banke løs og plage? Hvilken rett hadde du til å ta livskvaliteten fra oss? Så du ikke vår lidelse? Så du ikke hvor jævlig redde vi var? Han stivnet et øyeblikk, dirret av sinne, gjorde seg klar til sprang. Øynene hans så ikke meg lenger. Dette var et blikk som jeg kjente. Min kone handlet raskt – dro meg ut av leiligheten og ut på gata. Vi sprang. Redde for liv og helse. Uklok konfrontasjon? Kan hende, men jeg klarte simpelthen ikke å demme opp lenger. Trykket var for stort. Siden ungdommen hadde jeg bestemt meg for å ta dette oppgjøret. Det måtte komme. Tidligere hadde jeg vært altfor vettskremt for å ta det opp med ham. Ved noen anledninger hadde jeg forsiktig prøvd å lirke fram en erkjennelse fra ham, men uten å nå fram. Hans selvbedrag var pakket inn i tirader av bortforklaringer, og han var en mester i å gi andre skyld. Og den andre konfrontasjonen? Den skjedde hjemme hos oss, ganske lik i hendelsesforløpet, men da sprang han gråtende ut. Men du nevnte din fars dødsfall. Da min far for et par år siden fikk slagtilfelle nummer to og ble lagt inn på sykehus, var han et dødssykt menneske som hadde behov for nærhet og omsorg. Vi bestemte oss for at vi skulle følge ham opp slik at han fikk en god avslutning på livet. Da jeg kom inn i sykerommet for første gang, kjente jeg umiddelbart fryktens kvalme og uroens anspenthet: Makttrykket bølget mot meg på tross av at han var nesten helt lammet. Den ene armen kunne han bevege, og selv om han


16 Det ondes problem

ikke klarte å snakke, var han tydeligvis helt klar i tanken. Han prøvde å si noe, men snøvlet bare. Hva skjedde? Jeg satte meg selvsagt på den siden han var lammet: Han skulle ikke nå meg med den friske armen. Frykten og usikkerheten preget meg hver gang jeg var der. Det var fortvilende ubehagelig. Men jeg syntes likevel at vi fikk til den gode roen og nærheten som jeg hadde håpet på. For meg ble det, Paul, et motsetningsforhold mellom å ville og å kunne: Tilstedeværen ble et spenningsforhold mellom en etisk rasjonalitet og en etisk emosjonalitet: Jeg ville og ønsket å være naturlig nær og varm, men hele tiden kom noe i veien som fikk det jeg gjorde til å virke noe kunstig. Du skal vite at jeg forsøkte. Det kan tenkes at han merket ubekvemheten. Tidvis, når han ble irritert for noe, gnistret øynene hans som før. Det var et blikk som jeg kjente så altfor godt – et nådeløst våpen som vanligvis utslettet all motstand, og som ikke gjorde situasjonen lettere. Men som sagt – vi gjorde alt for at det skulle bli en god avslutning på livet for ham. Under dødsleiet fikk spørsmålet om forsoning en utfordrende betydning. Du har jo skrevet en svært viktig og god bok om forsoning etter krenkelser (Leer-Salvesen 2009) og vet hvor vanskelig temaet er. Selv om vi skal diskutere det senere, føler jeg behov for å streife det allerede nå. Forsoning med faren min? Du og mange andre har stilt meg spørsmålet mange ganger. Lenge var tanken om forsoning fremmed for meg fordi jeg syntes at han for mange år siden burde ha tatt et initiativ for å gjøre opp for seg. Ansvaret han hadde for brutaliteten og undertrykkelsen, hadde han i alle år dekket til. Etter hvert var dette hylsteret blitt et ugjennomtrengelig panservern. Han vernet seg. Jeg hadde derfor et sterkt behov for en selvkritisk erkjennelse fra ham. Når den ikke kom, levde de vonde opplevelsene, volden og undertrykkelsen videre – om enn på en annen måte. Etter en del år åpnet det seg riktignok noen praktiske samværsformer, men uten at det var snakk om forsoning. Dødsleiet ble svært krevende. Jeg skal forsøke å illustrere kompleksiteten. Besluttsom hadde han valgt livsavbruddet. Han tok ikke til seg væske eller mat og rev løs alt som ville holde ham i live. Da han ble svakere, mildnet blikket hans. Jeg ble usikker på om det var av fysisk matthet, eller om det var tegn på forsonlighet. Jeg så på ham – han på meg. Han prøvde også å si noe, men jeg forstod ikke. Jeg tenkte på filosofen Emmanuel Lévinas’ etiske tydeliggjøring om å se sårbarheten i en annens ansikt. Mer enn noen gang skjønte jeg Lévinas’ etiske poeng. Der han lå, døende, var hans ansikt så påtrengende nakent, så annerledes enn alt det onde, ampre og stridbare, fordreide som var mine tidligere bilder av det. Helt uventet ble sårbarheten hans nærgående. For første gang kunne jeg beskrive ansiktet positivt uten å være fanget av min erfaring med hans brutale framtoning. Det var riktignok ikke et varmt blikk som møtte meg, men det var et sårbart og trist blikk, et blikk kan


17 Voldens ansikter

hende av medtatt oppgitthet over ikke å kunne kommunisere. Blikket og ansiktet appellerte; jeg innså ansvaret. Men med ansvaret møtte jeg også et etisk dilemma: Hvordan kunne jeg på beste og særlig ærligste måte gi ham omsorg, nærhet, ro og trygghet som dødssyk? Hvordan kunne jeg ta en verdig avskjed med ham? Det var en stund da noe måtte formidles. Jeg kunne ikke si at jeg tilga ham, da hadde jeg løyet. Men jeg forsøkte å finne fram til en måte å forsones i og med situasjonen på. Å holde ham i hånden var ett tegn; å være omsorgsfullt til stede var et annet. Jeg holdt ham i hånden – den friske, selvsagt. Noen ganger klemte han hånden min og så på meg. Jeg ante mildhet da. Men det meste av tiden føltes hånden min vissen. Aldri har jeg kjent Jean-Paul Sartres bilde sterkere. Du husker hans fortelling fra en kafé om passiaren mellom en mann og en kvinne der den intimsøkende mannen tok kvinnens hånd i håp om et taktilt gjensvar. Hennes dilemma var imidlertid hvordan hun kunne avvise invitasjonen til en intimitet som hun ikke ønsket, men likevel la hånden sin være tilgjengelig og samtidig ikke demonstrere den fullstendige avvisningen ved å trekke den til seg. Hun lot hånden ligge, men gjorde den død og slapp under hans. Jeg følte omtrent det samme. Mitt dilemma var hvordan jeg kunne gi ham nærhet i dødsprosessen uten at han og jeg følte det kunstig og falskt. Vi var begge klar over at det i situasjonen ikke kunne bli en følelsesmessig og tilgivende forløsning. Erfaringenes vonde kraftfelt var for sterkt for både ham og meg. Tanker og krefter trykket hele tiden i motsatt retning slik at ethvert forsøk på taktil og symbolsk nærhet ble presset til siden. Det var en merkelig, trist og vond opplevelse på samme tid. Jeg forsøkte å si noe: Takke ham for et godt og trygt liv kunne jeg ikke, men jeg kunne fortelle ham at flere av de møtene vi hadde hatt etter at han flyttet ut fra oss, hadde gitt en noe annen retning, og at jeg dermed ble kjent med andre sider ved ham. Det var også da det fikserte og kompakte trusselbildet av ham begynte å få noen sprekker. At mine barn ville treffe ham, være sammen med og bli bedre kjent med ham, førte selvsagt tidvis til et visst aksepterende nærvær. Men nært ble det aldri mellom oss. Møtene var sporadiske og føltes ofte tilgjorte. De var preget av forsiktighet, og de ble gjennomført med en distansert kjølighet. Skyggelagt var de med opplevelsen av det uoppgjorte. Sånn sett var relasjonen svært låst fast i en ubekvem tilstedeværen. Jeg forholdt meg til en døende, og den døende var en biologisk far, ikke en sosial far. Men hans sårbarhet hadde mildnet meg. Da jeg la hånden på pannen hans, så han på meg og smilte. Likevel tordnet usikkerheten og den erfarte mistilliten i meg: Var det et ironisk flir eller et tegn på mildhet? Jeg visste at det var siste gangen jeg kunne formidle noe, og valgte et forsøk på situasjonens forsonende nærhet. Jeg sa at på tross av alt det såre og vanskelige, var jeg i ettertid blitt kjent med ham på en noe annen måte. Det hadde vært en fin opplevelse. Jeg fortalte ham også at han hadde vist oss en fin omsorg ved at


18 Det ondes problem

han av og til hadde hjulpet til med praktiske gjøremål, og jeg fortalte ham at jeg hadde lært mye av ham både i form av arbeidsdisiplin, arbeidsstolthet og nevenyttighet. Det var viktige lærestykker for meg. Jeg tror at jeg formulerte det slik at dette bildet av ham var en fin og annerledes erfaring. Han vendte da ansiktet bort fra meg. Et par dager senere døde han. Det uforløste var fortsatt uforløst; det vonde fortsatt vondt, men likevel hadde det blitt en liten åpning – et spor eller en luke til en viss stillferdig, forsonende mildhet. Det siste samværet ved sykesengen avspeilte både hans og min realisme. Dødsprosessen og døden kunne ikke rydde unna disse bitre erfaringene. Hans overgrep og undertrykkelse var et svik mot oss; det var også et svik mot det å være far. Om jeg hatet ham, eller tenkte på hevn? Nei, det var absurde tanker for meg. Jeg avskydde hans handlinger og voldelige væremåte, men hat og gjengjeldelse eksisterte overhodet ikke i mine tanker. Tvert om. For å være ærlig vet jeg heller ikke om jeg hadde kunnet forholde meg til et selvkritisk, forsonende oppgjør fra ham i dødsprosessen. Jeg ville alltid ha stilt meg spørsmål om selvoppgjøret var noe han mente, eller om det var uttrykt i frykt fordi han skulle dø. Han hadde jo hatt så mange år på seg – hvorfor skulle han komme med beklagelsen først nå? Jeg tror på forsonende reguleringer og løsninger, men de må være forankret i en ærlig og fortrolig sfære og en situasjon der den som har forvoldt det onde, tar et oppriktig, selvkritisk oppgjør med egen handle- og tenkemåte. Tilgivelse? Det er og blir et vanskelig ord for meg. Det har en mer utfordrende og ubetinget kvalitet som jeg tror at jeg ikke helt forstår i praksis. Her er du eksperten. I alle fall var det godt å kunne være tilgjengelig der og da, og fint har det senere vært å bli kjent med ham som en personlighet med mange kvaliteter. Det var bare så fryktelig trist at han ikke klarte å vise oss det. Mitt arbeid som forsker i kriminalomsorgen har lært meg at det onde mennesket ikke finnes, ei heller det demoniske. Alle mennesker begår onde og gode handlinger i visse situasjoner – noen svært ofte, andre mer sjelden. Mange begår tilmed fryktelig onde og frastøtende handlinger som får fatale konsekvenser. Noen er i strid med norsk lov og straffes. Men det er også mange som ikke sanksjoneres negativt for sine ondsinnete, kvestende og undertrykkende væremåter mot andre, enten de foregår på arbeidsplassen, på skolen eller i nabolaget. I en del tilfeller honoreres jo også dårlig menneskesyn, fremmedgjørende kynisme og råskap som posisjonelt nødvendig, økonomisk gitt, suksessbetinget og moralsk akseptabelt. Det er ikke bare i kampen mot det definerte onde at det meste er lov, men også i konkurransen og i kampen for mange av samfunnets verdier, suksesskriterier og sosial vellykkethet. Det er da også mange steder at den kyniske, råbarkete og fremmedgjørende rasjonaliteten dyrkes som et prinsipp og et middel som anses nødvendig for å få makt, penger og ære.


19 Voldens ansikter

Paul

Ansiktet Jeg bærer også med meg sterke minner om min fars ansikt, Yngve. Mange er gode, for du har rett i at jeg var inderlig glad i min far. Jeg husker smilet og latteren hans når han var begeistret, og det var han ofte. Men jeg husker også ansiktet hans slik det var en av de siste dagene han levde, da han gråt og var svak og sikkert følte seg forlatt av både Gud og mennesker. Dette minnet er både godt og vondt for meg. Godt kan jeg si nå som voksen, men ikke da som 14-åring, godt fordi han også kunne gi seg over til det uforståelige og vise seg som liten. Men også vondt da som nå, fordi det understreker meningsløsheten så tydelig. Det burde ikke være slik. En ung mann burde få lov til å være frisk og sterk og bli værende hos familien sin lenger enn til fylte 40 år. Da far ble liten og redd, ble han på en måte fremmed for meg for første gang. Jeg tror kanskje det var første gang jeg skjønte at «Den andre» er grunnleggende fremmed. Det skulle gå mange år før jeg fikk begreper for denne grunnerfaringen, begreper som jeg først og fremst har fått i gave av Emmanuel Lévinas, «ansiktets filosof», som har skrevet så innsiktsfullt om Den andres grunnleggende fremmedhet (Lévinas 1996). Nå er fars ansikt kjent og fremmed for meg på samme tid, og det er riktig slik. Fortellingen din gjør dypt inntrykk på meg. Ikke minst er det sterkt å høre hvordan du klarer å sondre mellom din far som person og det din far gjorde. Det er så utbredt å gjøre det motsatte, å identifisere person med gjerning, og da er hat og likegyldighet de eneste gjenværende alternativene. En forsoner seg ikke med et monster. Og hvis det har et ansikt, er det best at det er tildekket. Det er ikke for ingen ting at ansiktene pleier å være tildekket der hvor volden er mest ekstrem og systematisk. Det finnes et bredt utvalg av hetter, hjelmer og visirer til bruk for dem som ønsker å skille klart og tydelig mellom person og gjerning. Noen er til bruk for gjerningspersonen, andre for ofrene. Emmanuel Lévinas formulerte begrepet «ansiktets etikk». Det er på mange måter hans svar på holocaust. Han ble selv utkommandert som fransk soldat i 1940. Ironisk nok siden han var jøde fra Litauen i en familie som hadde flyktet fra forfølgelsene i øst. Lévinas satt i tysk krigsfangenskap helt til 1945 og reddet sannsynligvis livet på grunn av sin franske uniform. Han mistet mange familiemedlemmer i holocaust, og visste mer om systematisk og destruerende vold enn noen andre. Han advarer mange steder i forfatterskapet sitt mot å gjøre mennesker ansiktsløse. Språk og ideologi kan også brukes slik, til dehumanisering og avpersonalisering. Byråkratisering og geografisk avstand likeledes. Hvis avstanden er tilstrekkelig lang fra tastaturet til målområdet, er det mye lettere for gjerningspersonen å gjøre jobben, enten han sitter på et kontor eller ved utskytningsrampen for en rakett. Der hvor Den andre mister ansiktet sitt, blir det umulige litt mer mulig.


20 Det ondes problem

Jeg tror denne innsikten er gyldig både på makronivå og på mikronivå. Donald Shriver har skrevet klokt om dette i en bok som heter An Ethic for Enemies (Shriver 1996). Her skriver han om de ekstreme fiendebildene som ble tegnet på begge sider i krigen mellom USA og Japan. Portrettene av den gule jævelen og den skitne yankeen brøt ned naturlige barrierer for hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Fiendebildene gjorde den ekstreme volden mulig og ga den legitimitet. Lévinas er inne på det samme i et intervju der han forteller om folk langs veien som stirret på fangene når de gikk forbi i en lang, bevoktet rekke på vei til slavearbeidet: «De stirret som om vi skulle vært apekatter», sa han. Blikk som fratar Den andre ansiktet, personligheten, verdigheten. Er det ikke ofte like grusomme mekanismer som er i funksjon i volden på mikronivå, i samlivsvolden? Stakkarsliggjøring og utskjelling skjer ofte før og samtidig med den fysiske volden. Det forteller jo du også om fra din familie, og mange voldsofre har lignende fortellinger: Utøverne bruker en fornedrende språkbruk, ord som skaper hva de nevner, ord som blir performative på en grusom måte. På alle språk jeg kjenner, finnes det store arsenaler av denne typen skjellsord. Mange av dem er rasistiske eller sexistiske. Noen stammer fra tidligere tiders ritualer for forbannelser. Når de brukes som verbal vold, fungerer disse ordene nettopp dehumaniserende. «Et jævla kvinnfolk» kan behandles annerledes enn «Yvonne», «en forbannet terrorist» annerledes enn «George». Språkbruken bidrar til at Den andre ikke får ha sitt ansikt og sin verdighet i behold. Vi har begge vært mye i fengsler i forbindelse med forskningen vår. Jeg har også en bakgrunn som fengselsprest. Fengselet og alle andre institusjoner med en klar og tydelig todeling i «ansatte» og «innsatte» utfordres kontinuerlig av den språklige voldsproblematikken. Jeg har møtt fengselsbetjenter som nokså konsekvent kalte de innsatte «krapylene», og i rettferdighetens navn har jeg også møtt innsatte som foretrakk å benevne betjentene som «jævlene». Svart humor er ytterst forståelig under slike forhold. Men det går en grense et sted, og bortenfor den grensen kan nedverdigende språkbruk bli bokstavelig talt livsfarlig. Jeg har mange ganger tenkt at noen lingvister og språkforskere burde gjøre et feltarbeid i norske fengsler og studere språkbruken blant både ansatte og innsatte. Språklig bevisstgjøring kan være voldsforebyggende. Jeg opplevde følgende som helt ung fengselsprest (litt omskrevet for å anonymisere): Betjenten i vakta fikk en telefonbeskjed. Han så den innsatte som oppringningen gjaldt, på den andre siden av glassruten, og ropte på ham. Gutten stod med hodet halvveis inn i luken, og betjenten sa: «Det kom beskjed om at din far er død. Han hengte seg». Han sa det uten å fortrekke en mine. Jeg stod der og hørte og så, og det falt ikke betjenten inn at det kanskje var prestens jobb å gå med dødsbud til pårørende. Ikke da. Jeg fulgte


21 Voldens ansikter

gutten tilbake til cella og var hos ham en stund, i denne fragile, ordløse sjokktilstanden som så ofte følger en sjokkartet melding om død. Etterpå satt jeg på kontoret og skummet av raseri over den tankeløse betjenten. Hvordan er det mulig å bli så kynisk og følelseskald at en overbringer budskapet om en fars død på denne måten? Midt i denne tankerekken banket det på døra. Der stod betjenten fra vakta. Forferdelsen lyste av ham. Han hadde fått en ny telefonbeskjed om plutselig død, og denne gangen var han rystet. Moren til en kollega var død i en trafikkulykke. Kollegaen stod ham svært nær, fortalte han. Kunne presten gå med dødsbudet? Han orket ikke å gjøre det selv. Det er altså mulig å bli partielt følelseskald, å miste den andres ansikt av syne når det gjelder en gruppe mennesker, men beholde det når det gjelder andre. En sak er krapylet, noe helt annet kollegene. Jeg tror det samme gjelder personer som utøver vold: Det er mulig å bli partielt voldelig, å stenge av de normale menneskelige sperremekanismene mot vold i bestemte situasjoner og kanskje også overfor bestemte mennesker, men ikke overfor andre. Det er så mange uhyggelige historier om mennesker som tilsynelatende er én slags person på jobben, og helt annerledes i privatlivet. Det kan gå begge veier: sadist og undertrykker profesjonelt, mild og hjertevarm hjemme. Eller motsatt, slik du kanskje opplevde det: god og varm kollega, tyrann hjemme. Vi mennesker er ytterst komplekse. Det går ikke an å dele oss inn i helt onde og helt gode. Men hvorfor noen lever doble og tredoble liv, og hvordan, synes jeg fortsatt er gåtefullt. Fortsatt mener jeg at det ondes problem er et viktig spørsmål i teologien, men etter at jeg ble voksen, er det onde som «antropologisk» problem blitt mer påtrengende for meg. Det lyder slik: Hvorfor er mennesket i stand til å skade og krenke andre? Hvorfor er volden så omfattende og utbredt blant mennesker? Det har hendt at jeg har bebreidet både teologer og filosofer at de ikke i tilstrekkelig grad har prøvd å besvare dette spørsmålet. Volden er ikke bare et kriminologisk eller kriminalpolitisk problem, men også et ontologisk. Når en møter et menneske som er i stand til å pine og plage et barn eller en av sine nærmeste, bryter det på dypt vann i selve menneskesynet. Når en hører om voktere i en fangeleir som behandler innsatte som om de var skadedyr … Det finnes religionsfilosofer som «løser» det ondes problem i teologien ved å slå fast at Gud også er ond. Den tilsvarende antropologiske løsningen er at mennesket er ondt, eller at i det minste noen mennesker er tvers igjennom onde. Men slike enkle slutninger fra virkning til årsak er utilfredsstillende både teologisk, filosofisk og etisk. De strider dessuten mot menneskelig erfaring. Det er ikke en holdbar forklaring på voldens problem å slutte fra volden til et tvers igjennom ondt handlende subjekt. Dette er heller ingen løsning på 22. juli-problemet. Monsterteorien er udugelig også her. Men samtidig må jeg si at jeg strevde med de


22 Det ondes problem

fortolkningsressursene Lévinas har gitt oss da jeg måtte ta inn over meg hvordan Anders Behring Breivik drepte på Utøya. Han drepte 69 barn, unge og voksne på litt over en time, og han gjorde det for en stor del ansikt til ansikt. Ingen hetter. Nesten ingen fysisk avstand. Hvordan er det mulig? Jo, Lévinas kan gi en hjelp til å forstå: Ideologi er også en mektig kraft som kan avpersonalisere og umenneskeliggjøre og få et fryktelig regnskap til å gå opp. Jeg mener ikke at det fullt ut forklarer, men her finnes det noen ressurser som vi kan bruke til å nærme oss det grusomme fenomenet ideologisk begrunnet vold. Men la oss slå fast følgende. Det er ikke bare det onde som kan fremstå som uforklarlig og ufattelig. Det gode finnes jo også, og det kan være like vanskelig å gripe med tanken som det onde er. Mennesker stiller fortsatt opp for hverandre og møter sin neste med kjærtegn i stedet for slag. Det finnes til og med uselviske mennesker som gjør en innsats for andre uten å vente seg noe til gjengjeld. Tenk på Mor Teresa. Hun fantes der i slummen og volden og den strukturelle fattigdommen i Calcutta og brukte livet sitt i tjeneste for de aller fattigste barna. Det er da ikke mulig å konkludere med at mennesket er håpløst ondt og voldelig når vi møter skikkelser som Mor Teresa? Og det finnes mange slike, langt utenfor medienes kameraer.

Voldens ansikter: Utdrag  

Det ondes problem

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you