Kapit tel 1
Den som skulle styre, burde ha kjennskap til selve sannheten. For Platon var det opplagt at denne bare kunne kjennes av filosofer. Ubeskjedent foreslo han derfor å etablere et styresett hvor makten var skjenket til filosofkonger. I dag kan vi le litt overbærende av dette. Idéen om de styrende filosofkonger forble uprøvd. Likevel kan Platons tanker fungere som et frempek mot en sentral tenkemåte i moderne tid. Dette kan illustreres med det forslitte ordtaket «kunnskap er makt». I det politiske ordskiftet argumenteres det ofte for at politikken bør være kunnskaps- eller evidensbasert. Idealet som presenteres er at vitenskapelige fakta, forskningsbaserte innsikter og objektiv kunnskap bør ligge til grunn når vi som samfunn gjør politiske beslutninger. Eller som politikere fra ytterste høyre til ytterste venstre jevnlig utbasunerer med samme entusiasme og patos: «Fakta har makta!». Forholdet mellom vitenskap og politikk vil være et tema som dukker opp med jevne mellomrom i denne boken. Foreløpig er det nok å påpeke at små anekdoter som dette antyder at kunnskap og vitenskapelige resultater spiller en sentral rolle når samfunn formes og utvikles. Dersom det er slik at «fakta» faktisk har makta, er det opplagt spennende å utforske hvordan fakta blir til og hvilke prosesser som er med på å forme dem.
Bort fra internalistiske forklaringer Så langt har jeg så vidt antydet at fakta i form av vitenskapelig kunnskap er noe som må produseres, at vitenskapsproduksjon er en praksis; vitenskap gjøres. Få vil ha problemer med å godta dette, og det er trivielt å påpeke at forskere gjør noe når de er på jobb. Den enkleste måten å få illustrert dette på, er å lese metodeavsnittene som beskriver forskningsdesign og prosedyre i omtrent alt vitenskapelig arbeid. Eksperimenter beskrives så detaljert som mulig. Hvilket utstyr ble benyttet? Hvor høy var luftfuktigheten? Hvor mange grader var det i rommet? Hva var blandingsforholdet mellom de involverte kjemikaliene? Hvor ble elektrodene festet på laboratorierottene? Eksperimentet leder til et resultat som enten bekrefter, avkrefter, styrker eller svekker en hypotese. Bildet som tegnes i avsnittet over er karikert, men det peker mot en historisk dominerende måte å forklare vitenskapelig kunnskap. For å forstå hvordan fakta blir fakta, trenger vi innenfor et slikt tankesett ikke å forstå mer enn selve vitenskapen. Dersom vi vet nok om de vitenskapelige metodene, og dersom vi vet nok om det faglige fundamentet disse metodene er bygget på, har vi de redskapene vi behøver for å forstå fakta. Forklaringene på hvordan vi kan forstå og forklare vitenskapen finnes i vitenskapen selv, de er internalistiske. 10
105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 10
25.06.15 11.04