Vitenskap, teknologi og samfunn: En introduksjon til STS

Kapit tel 1

STS for dummies. Eller: teknologien, vitenskapen og samfunnet

Dette er en bok om det som på engelsk kalles «science and technology stud­ ies». På norsk sier vi gjerne «teknologi- og vitenskapsstudier», men for oss som arbeider innenfor feltet er det vanligst å bruke forkortelsen STS. Innenfor denne forskningstradisjonen har fokuset ligget på studier av vitenskap og teknologi. Dette kan virke pussig. Hvorfor bør vi forske på forskning? Og hvorfor skal vi bruke tid på å forstå teknologisk utvikling? Disse spørsmålene har mange gode svar, og i dette kapittelet skal jeg nærme meg noen av dem.

Grovt forenklet har teknologi- og vitenskapsstudiene hatt to hovedinteresser. På den ene siden har forskerne studert kunnskapsproduksjon. Hvilke prosesser leder frem til at noen påstander ender opp med å få gyldighet som «fakta», mens andre forkastes, eller avvises som humbug? I forlengelsen av interessen for vitenskap har det vært viktig å studere teknologiutvikling. Hva er forholdet mellom samfunn, kultur, sosiale prosesser og de teknologiene vi omgir oss med? Etter hvert har innsiktene fra dette arbeidet fått forgreininger i mange retninger: Studier av politikk, demokrati, kjønn og økologi er bare noen av mange eksempler på hva forskere innenfor STS har tatt tak i.

Vi skal komme tilbake til mye av dette i løpet av denne boken. La oss imidlertid begynne med å tenke på hva det er som kjennetegner vitenskapen, den vitenskapelige kunnskapen og dens relasjon til samfunnet. Først skal vi foreta en liten tidsreise, til omtrent 380 år før vår tidsregning. På denne tiden skrev filosofen Platon Staten.1 I denne dialogen diskuterte Platon spørsmål som styresett og rettferdighet. Hvordan burde en bystat drives? Jeg skal ikke dvele mye ved dette, men bare peke på ett poeng som skulle bli viktig for den fremtidige fremveksten av STS. I Statens femte bok diskuterer Platon blant annet forholdet mellom forestillinger og viten. For å kunne styre en bystat, argumenterte ­Platon, var det ikke nok med forestillinger. Et slikt oppdrag krevde at man hadde viten.

1.

Her har jeg brukt Hans Ræders danske versjon av boken (Platon 2001).

9

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 9

25.06.15 11.04

Kapit tel 1

Den som skulle styre, burde ha kjennskap til selve sannheten. For Platon var det opplagt at denne bare kunne kjennes av filosofer. Ubeskjedent foreslo han derfor å etablere et styresett hvor makten var skjenket til filosofkonger.

I dag kan vi le litt overbærende av dette. Idéen om de styrende filosofkonger forble uprøvd. Likevel kan Platons tanker fungere som et frempek mot en sentral tenkemåte i moderne tid. Dette kan illustreres med det forslitte ordtaket «kunnskap er makt». I det politiske ordskiftet argumenteres det ofte for at politikken bør være kunnskaps- eller evidensbasert. Idealet som presenteres er at vitenskapelige fakta, forskningsbaserte innsikter og objektiv kunnskap bør ligge til grunn når vi som samfunn gjør politiske beslutninger. Eller som politikere fra ytterste høyre til ytterste venstre jevnlig utbasunerer med samme entusiasme og patos: «Fakta har makta!».

Forholdet mellom vitenskap og politikk vil være et tema som dukker opp med jevne mellomrom i denne boken. Foreløpig er det nok å påpeke at små anekdoter som dette antyder at kunnskap og vitenskapelige resultater spiller en sentral rolle når samfunn formes og utvikles. Dersom det er slik at «fakta» faktisk har makta, er det opplagt spennende å utforske hvordan fakta blir til og hvilke prosesser som er med på å forme dem.

Bort fra internalistiske forklaringer Så langt har jeg så vidt antydet at fakta i form av vitenskapelig kunnskap er noe som må produseres, at vitenskapsproduksjon er en praksis; vitenskap gjøres.

Få vil ha problemer med å godta dette, og det er trivielt å påpeke at forskere gjør noe når de er på jobb. Den enkleste måten å få illustrert dette på, er å lese metodeavsnittene som beskriver forskningsdesign og prosedyre i omtrent alt vitenskapelig arbeid. Eksperimenter beskrives så detaljert som mulig. Hvilket utstyr ble benyttet? Hvor høy var luftfuktigheten? Hvor mange grader var det i rommet? Hva var blandingsforholdet mellom de involverte kjemikaliene?

Hvor ble elektrodene festet på laboratorierottene? Eksperimentet leder til et resultat som enten bekrefter, avkrefter, styrker eller svekker en hypotese.

Bildet som tegnes i avsnittet over er karikert, men det peker mot en historisk dominerende måte å forklare vitenskapelig kunnskap. For å forstå hvordan fakta blir fakta, trenger vi innenfor et slikt tankesett ikke å forstå mer enn selve vitenskapen. Dersom vi vet nok om de vitenskapelige metodene, og dersom vi vet nok om det faglige fundamentet disse metodene er bygget på, har vi de redskapene vi behøver for å forstå fakta. Forklaringene på hvordan vi kan forstå og forklare vitenskapen finnes i vitenskapen selv, de er internalistiske.

10

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 10

25.06.15 11.04

STS for dummies. Eller: teknologien, vitenskapen og samfunnet

Mye av litteraturen innenfor teknologi- og vitenskapsstudier har blitt formulert som kritisk undring over et slikt syn, og spør om ikke faktorer utenfor forskningsartiklenes metodekapitler og litteraturgjennomganger påvirker hva det er som ender opp som fakta. Metodekapitlene i vitenskapelige artikler diskuterer ikke kulturelle eller samfunnsmessige strømninger i egen samtid.

De diskuterer ikke forskergruppens kjønns- eller alderssammensetning, og de drøfter ikke forskernes sosioøkonomiske bakgrunn eller klassetilhørighet.

Slike fenomener har tradisjonelt blitt betraktet som irrelevante for å forstå vitenskapen. De har blitt fortolket som eksterne faktorer, helt uten betydning for å forstå fakta eller vitenskapelig kunnskap.

Med en internalistisk forståelse av vitenskapelig kunnskap i bunn har den vitenskapelige aktiviteten blitt betraktet som et fenomen utenfor samfunnet og samfunnslivet. Vitenskapen har blitt sett på som styrt av kjølig rasjonalitet, som en autonom sfære som ikke lar seg påvirke av samfunnets maktog interessekonflikter. Den rådende holdningen har vært at det eksisterer et skarpt skille mellom vitenskap på den ene siden og samfunn på den andre, og at vitenskapen gjennom eksperimenter, observasjoner og kalkulasjoner oppdager nye bruddstykker av fakta. Ettersom disse har blitt fortolket som ubesudlet av kultur, samfunn og historie, har de blitt betraktet som objektive og naturlige. Vitenskapens rolle har blitt å vise oss den egentlige virkeligheten som eksisterer uavhengig av de til enhver tid rådende samfunnsforhold.

Denne prosessen hvor stadig større biter av «virkeligheten» avdekkes eller oppdages blir med en internalistisk vitenskapsforståelse betraktet som akkumulativ. Dette betyr at det har vært vanlig å tenke at ny viten alltid bygger videre på viten vi allerede har. Når vitenskapen i følge denne tankegangen følger sin egen indre logikk, frikoblet fra samfunn, kultur og historie, har det ikke vært behov for å studere, analysere eller forsøke å forstå vitenskapen og dens produkter i et samfunnsvitenskapelig perspektiv. Vitenskapen har ikke blitt forstått som et samfunnsfenomen.

Innenfor teknologi- og vitenskapsstudiene ser vi annerledes på dette, og det kommer jeg tilbake til. Da samfunnsvitenskapene først begynte å interessere seg for sosiale aspekter ved vitenskapen, holdt de imidlertid fast ved de internalistiske forklaringene. Vitenskapelige resultater måtte forstås som et resultat av den vitenskapsinterne historien. Jeg skal ikke bruke mye tid på dette, men det kan være verd å dvele litt ved et kjent eksempel på denne typen samfunnsvitenskap; arbeidene til Robert K. Merton. Merton var en strukturfunksjonalistisk orientert sosiolog. Innenfor strukturfunksjonalismen studerer man hva slags rolle, eller hva slags funksjon, ulike handlingsmønstre, 11

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 11

25.06.15 11.04

Kapit tel 1

institusjoner, normer eller andre sosiale fenomener har for en større eller mer overordnet sosial sammenheng (strukturen) (se for eksempel Berge 1977 for en diskusjon på norsk). Et av Mertons interessefelter var vitenskapelige institusjoner.

Merton har i denne sammenhengen blitt mest kjent for studiet av det vi kan kalle funksjoner ved forskersamfunnet. Sett med et strukturfunksjonalistisk blikk var det slike funksjoner som gjorde at de vitenskapelige institusjonene ble forstått som overlegne andre former for sosial organisering når det gjaldt å produsere kunnskap. Det viktigste i denne sammenhengen var Mertons beskrivelse av et sett normer som han hevdet formet den vitenskapelige aktiviteten. Dette var en slags kodeks som oppsummerte vitenskapens normative grunnlag og pekte på hva som ble ansett for å være god adferd i den vitenskapelige sfæren (Merton 1942). Disse normene ble beskrevet ved hjelp av akronymet CUDOS. Først beskrev han hvordan vitenskapelig kunnskap ble betraktet som et slags felleseie (Communalism). Videre pekte han på en norm som sa at kunnskapen i seg selv skulle stå i fokus, den skulle bedømmes uavhengig av hvem forskeren var. Dermed skulle heller ikke fenomener og kategorier som rase, klasse, sosial status, kjønn og så videre spille noen rolle i vurderingen av arbeidet som hadde blitt utført (Universialism). I forlengelsen av dette fant Merton en norm som foreskrev at vitenskapsfolk burde sette interessene til vitenskapen og den rene kunnskapen over seg selv, til tross for at dette kunne skade deres egen karriere eller andre personlige interesser (Disinterestedness). Til sist pekte Merton på en sentral norm som krevde at alle ideer og resultater som ble frembragt ved vitenskapelige metoder måtte utsettes for grundig undersøkelse og kritikk fra det vitenskapelige fagfellesskapet (Organized Scepticism).

Merton beskrev denne samlingen av normer som «vitenskapens ethos», noe som pekte mot en fellesvitenskapelig moral, eller en form for kulturelt særpreg innad i vitenskapen. Dette kan fortelle oss noe om det sosiale spillet innad i vitenskapelige institusjoner og om hvilke kollegiale forventninger som ble knyttet til god vitenskapelig adferd. Samtidig illustrerer disse normene denne tidens holdning til vitenskap og samfunn: De vitenskapelige resultatene ble frembrakt uavhengig av de krefter, verdier og bevegelser som formet og påvirket samfunnet for øvrig. Vitenskapsfolkenes egne normer pekte i denne retningen. Om samfunnskrefter som klasse eller kjønn fikk påvirke det som skjedde i laboratoriet, eller vurderingen av vitenskapelig kvalitet, ville vitenskapen lide.

Mertons vitenskapssosiologi synliggjorde på ett vis at vitenskapen hadde en menneskelig og sosial side. Like fullt var forklaringen hans på hvordan 12

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 12

25.06.15 11.04

STS for dummies. Eller: teknologien, vitenskapen og samfunnet

fakta vokste frem innenfor vitenskapen tydelig internalistisk. For Merton grep ikke samfunnsprosesser inn i laboratoriet eller påvirket feltarbeidet. Her var det den uavhengige, rasjonelle og upåvirkelige vitenskapen som boltret seg. Derfor var det heller ikke relevant med samfunnsvitenskapelig analyse av produktene som kom ut av slikt arbeid. Merton var ikke interessert i dette, og mente slikt burde overlates til vitenskapsfilosofien. Som Trevor Pinch og Wiebe Bijker noe spydig har formulert i ettertid: «(F)or denne typen studier ville det ikke spilt noen rolle om vitenskapen i stedet produserte kjøttpaier»2 (Pinch og Bijker 1984, 21).

Internalistiske fortolkninger peker på vitenskapen for å forklare hvorfor vitenskapen har blitt som den har blitt. Forskere innen STS har en tendens til å gjøre det motsatte. Lovende frempek mot det som etter hvert skulle bli teknologi- og vitenskapsstudier gjorde seg tidlig særlig gjeldende innenfor historiefaget. Et eksempel det er verd å trekke frem, er Boris Hessens (1931)3 marxistisk orienterte analyse av Isaac Newtons arbeid. Newton hadde blitt en myteomspunnet figur, en genierklært vitenskapelig helteskikkelse. Hessen stilte spørsmål ved hvordan Newton kunne få den rollen han fikk. Den vanlige forklaringen, hevdet han, var å peke på Newton selv, altså en internalistisk forklaring. Newtons resultater var et produkt av Newtons eget geni. Hessen, på sin side, pekte i stedet mot eksterne forklaringer. Newton var et resultat av en spesiell tid, hvor det rådet en særegen økonomisk og sosial logikk. Dermed ble Newtons vitenskap ikke bare et resultat av Newtons eget intellekt, men en respons på en tidsånd hvor industrielle og økonomiske eliter etterspurte løsninger på helt spesifikke problemer. Newtons fysikk var et utmerket svar på denne etterspørselen, og dermed ble den fortolket som formet av en tid-, sted- og kulturspesifikk tenkemåte.

Hessen skrev fra Sovjetunionen, og bedrev et prosjekt som var kritisk til borgerskapets interesser. Hans budskap bør nok leses i et slikt lys, og det har ikke manglet kritikk når det gjelder dette. Like fullt var hans bidrag viktig og originalt fordi det tydelig koblet samfunnskrefter til de vitenskapelige produktene, de vitenskapelige resultatene. Vitenskapen kunne ikke forklares bare med vitenskapen. Den sosiale, kulturelle, økonomiske og historiske konteksten var med på å forme vitenskapens innhold.

Et beslektet og viktig eksempel, som også bryter med de internalistiske vitenskapsforklaringene, finner vi i Thomas Kuhns Vitenskapelige revolusjo2.

3.

Min oversettelse En nyutgivelse av The Social and Economic Roots of Newton’s Principia kom ut i 2009.

13

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 13

25.06.15 11.04

Kapit tel 2

Bare en sosial konstruksjon?

I forrige kapittel så vi et viktig fellestrekk for mye teknologi og vitenskapsstudier. Så godt som alle betrakter fenomenene de studerer med en variant av et sosialkonstruktivistisk blikk. Vi diskuterte tenkere som så på vitenskapelig kunnskap som sosiale konstruksjoner, vi hørte om sosialt konstruert teknologi og vi berørte ideen om samproduksjon.

Utenfor STS og beslektet samfunnsvitenskap er et slikt syn tidvis kontroversielt. Særlig har det vakt sterk motbør fra klassisk naturvitenskapelig hold.

Litt satt på spissen har holdningen her vært at vitenskapens rolle er å avdekke naturen slik den egentlig ser ut og fungerer, uavhengig av vårt menneskelige språk, våre tankemønstre, samfunns- og organisasjonsformer. Ikke sjelden blir sosialkonstruktivistiske perspektiver møtt med sarkastiske vitser i retning av: «Sosial konstruksjon?! Hopp ut fra sjette etasje, så ser vi om gravitasjonskraften er sosialt konstruert!»

Så, hva betyr det egentlig når det hevdes at vitenskap er sosialt konstruert, og hvilke implikasjoner har dette perspektivet? Er sosiale konstruksjoner noe som bare er funnet på, fikse idéer uten forankring i en verden som kan observeres? Hvorfor skal vi ta vitenskapen på alvor hvis den «bare» er sosialt konstruert? Betyr ikke dette at vitenskapen bør sidestilles med andre sosiale konstruksjoner, som kunnskapen til sjamaner og healere? Og at teknologi skulle være formet av det som skjer i samfunnet? Teknologier er jo gjerne håndfaste og høyst virkelige artefakter – er de ikke konstruert med skruer, muttere, kobberledning, silikon og plast i verksteder, på fabrikker og i laboratorier? Er det ikke heller helt motsatt? Er det ikke ny teknologi som former samfunnet?

I dette kapittelet skal idéen om vitenskap og teknologi som sosiale konstruksjoner under lupen. Spørsmålene jeg karikert stilte i forrige avsnitt, kommer vi tilbake til underveis. På veien skal vi innom en rekke teoriretninger og vi skal diskutere noen av kontroversene rundt disse. Vi skal se at sosialkonstruktivistiske perspektiver på vitenskap og teknologi henger nøye sammen, og at de gjerne er formulert i opposisjon til sterke, dominerende posisjoner.

Ikke minst skal vi nå dykke ned i eksempler på studier hvor sosialkonstruk34

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 34

25.06.15 11.04

Bare en sosial konstruksjon?

tivistiske perspektiver er sentrale. Før vi kommer så langt, er det imidlertid nødvendig å foreta en liten tidsreise for å forstå hvor idéene om sosial konstruksjon kommer fra.

Fra det sosialt konstruerte samfunn til ­sosialt ­konstruert ­vitenskap og teknologi Det er mulig å spore tankegodset som ligger til grunn for ideen om sosiale konstruksjoner lenger tilbake i tid, men Peter L. Berger og Thomas Luckmann blir ofte kreditert som begrepets opphavsmenn.10 Deres sosiologiske klassiker The Social Construction of Reality fra 1966 handlet imidlertid hverken om vitenskap eller teknologi, men om den typen kunnskap som ligger til grunn for våre hverdagsliv. Gjennom livsløp og i interaksjon med andre mennesker, hevdet Berger og Luckmann, lærer vi hvilke spilleregler som gjelder på ulike samfunnsarenaer, hva som er gangbar mynt for problemløsning og hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Gjennom språklig repetisjon, handlingsmønstre og dannelsen av stabile symbolske verdener blir slike spilleregler etter hvert konsoliderte eller institusjonaliserte. Til slutt fremstår de som så selvfølgelige, og blir så tatt for gitt, at de oppfattes nærmest som objektive og naturlige størrelser. Vi har en tendens til å glemme årsakene som en gang lå til grunn for at disse spillereglene ble laget eller konstruerte. Gjennom slike prosesser blir institusjoner høyst virkelige bestanddeler i verden, de får reelle konsekvenser. De blir altså en solid del av virkeligheten som vi ikke bare kan lukke øynene for og ønske vekk. Til tross for denne tilsynelatende soliditeten er det helt opplagt at denne sosiale virkeligheten er et resultat av sosialt konstruksjonsarbeid.

Snart 50 år etter bokens utgivelse er dette et trivielt poeng som jeg ikke skal dvele lenge ved. Lærdommen som ble med til studier av teknologi og vitenskap er imidlertid viktig. Berger og Luckmann tok tak i det som ble sett på som objektive størrelser, nærmest uavhengig av oss mennesker, og viste at de i realiteten var produsert ved hjelp av språk, interaksjon, menneskelig handling og praksis. Denne problematiseringen av hvordan og hvorfor vi forstår noe som «objektivt», det vil si selvsagt og naturgitt, ble med inn i sosialkonstruktivistiske studier av både teknologi og vitenskap.

10. Røttene finnes særlig innenfor fenomenologien, representert ved for eksempel Edmund Husserl og Martin Heidegger, men det finnes også beslektet tankegods innenfor for eksempel marxistisk tenkning.

35

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 35

25.06.15 11.04

Kapit tel 2

Ian Hacking (1999) har påpekt at tanken om sosiale konstruksjoner har blitt en av de mest innflytelsesrike idéene som noensinne er formulert innenfor samfunnsvitenskapene. Delvis, hevder han, har ideen blitt så viktig fordi den sier at det er mulig å konstruere virkeligheter på andre måter enn de som til enhver tid dominerer. Dersom institusjoner er konstruert slik at de gir urettferdige resultater, antyder begrepet om sosial konstruksjon at det ikke hadde behøvd å bli slik. Institusjoner som slaveriet eller apartheid er overtydelige eksempler på at det som en gang, innenfor spesielle samfunnskontekster, ble betraktet som «naturlig» fremstår som absurd i dag. Det at noe er konstruert, antyder at det kan konstrueres annerledes.

Disse poengene kan lede tankene i retning av at sosiale konstruksjoner er resultater av et planmessig arbeid, som om en gruppe politikere kan sette seg ned å tenke at «nå konstruerer vi våre samfunnsnormer på nytt». Dette er ikke tilfellet, og for å unngå at tankene vandrer i den retningen, kan det være nyttig å huske at konstruksjonen er en kontinuerlig prosess, hvor resultatene i form av institusjoner, normer og handlemønstre til enhver tid konstitueres av summen av praksiser, summen av det vi kollektivt gjør. Dette blir med inn i studier av vitenskap og teknologi.

Hvordan skal vi så bevege oss i denne retningen, fra idéen om sosialt konstruerte institusjoner til tanken om sosialt konstruert teknologi og vitenskap?

I resten av dette kapittelet skal vi nærme oss dette gradvis. Jeg vil begynne med et tidlig eksempel fra medievitenskapen, før jeg går over til en bred diskusjon om vitenskapelig kunnskap. Videre beveger jeg meg over i teknologistudier, før vi til slutt runder av kapittelet med å diskutere noen implikasjoner av de skisserte perspektivene.

Tidlig kamp mot teknologideterminismen Veien fra idéen om at samfunnsinstitusjoner er sosialt konstruerte til å si at det samme gjelder for teknologier og vitenskapelig kunnskap er ikke lang, men det var ikke opplagt at et slikt syn skulle få fotfeste. Den klassiske beskrivelsen av teknologiutvikling og teknologiske fremskritt har ikke øye for samfunnet eller for alt som eksisterer rundt eller utenfor teknologien. Teknologiske fremskritt blir i stor grad forklart med teknologien selv. Teknologien påstås å ha en egen indre dynamikk, en egen logikk, og denne ruller frem uavhengig av oss mennesker og våre interesser. Som jeg var innom i forrige kapittel blir et slikt syn ofte beskrevet som teknologideterministisk. Begrepet antyder at teknologien «bestemmer», teknologien har bestemte effekter vi mennesker 36

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 36

25.06.15 11.04

Bare en sosial konstruksjon?

kan gjøre lite med. Dette synet hadde lenge vært den dominerende måten å se på forholdet mellom samfunn og teknologi, og det var gjennom kritikk av slike perspektiver at konstruktivismen ble satt på kartet.

På den ene siden innebærer teknologideterminismen et distinkt syn på hvordan man kan forstå innovasjons- og teknologiutviklingsprosesser. Kongstanken er at teknologi skapes gjennom lineære forsknings- og utviklingsprosesser. Satt litt på spissen: Brilliante vitenskapsmenn i laboratoriet får en idé, eller de får et plutselig gjennombrudd som leder til at en ny teknologi blir til.

Når den nye teknologien foreligger, vil en teknologideterminist typisk hevde at det er et enveisforhold mellom den nye teknologien på den ene siden og samfunnet på den andre. Dette betyr at teknologi ikke skapes innenfor samfunnet, teknologien skapes i en annen sfære, som for eksempel den vitenskapelige. Den skapes utenfor. Derfra kan den bringes inn i samfunnet. Når ny teknologi kommer inn i samfunnet fra denne utenforliggende verdenen får den effekter, den påvirker samfunnet. I et slikt verdensbilde kommer teknologien inn som en slags knyttneve, og når denne knyttneven treffer, endres samfunnet. Dermed betraktes teknologien som solid, stabil og objektiv, mens samfunnet er et «mykere» domene som kan formes av teknologiens inntog, i teknologiens bilde. Det deterministiske og lineære synet peker også mot at den teknologien som vinner frem, gjør dette fordi den er «den beste» teknologien etter rent objektive kriterier.

Det teknologideterministiske synet stod sterkt på 1970-tallet, og på mange måter gjør det også det i dag. Et av de tidligste slagene mellom teknologideterminisme og konstruktivisme stod innenfor medievitenskapen. Striden involverte blant annet Raymond Williams og en av fagets nestorer, Marshall McLuhan. McLuhan er mannen som for mange er mest berømt for boken The medium is the message. Vitenskapelig sto han sammen med andre dominerende fagfolk for et utpreget teknologideterministisk perspektiv, blant annet gjennom sitt arbeid med å forklare hvordan medier påvirket mennesker.

I diskusjonene som raste på 1970-tallet stod TV-apparatet i sentrum av kontroversen. Satt på spissen var deterministenes syn på dette mediet todelt.

For det første så de på TV-apparatet som et produkt av et stykke vitenskapelig forsknings- og utviklingsarbeid eller et konkret stykke ingeniørarbeid.

Det var mulig å tid- og stedfeste når TV-apparatet oppstod. For det andre, når apparatet hadde blitt funnet opp, var deterministene interesserte i å vise hvordan TV-apparatets inntreden ledet til endringer i samfunnet. Slik kunne introduksjonen av TV benyttes for å beskrive et historisk brudd. Vi fikk en historie om verden slik den så ut før TV, og vi fikk en annen historie om en 37

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 37

25.06.15 11.04

Kapit tel 2

helt annen verden som eksisterte etter fjernsynets introduksjon. TV-apparatet ble en direkte årsaksforklaring som viste hvorfor verden og samfunnet hadde blitt som det var blitt. Kort oppsummert: TV har forandret verden!

Raymond Williams gikk til angrep på denne holdningen (1974).11 For å forstå TV-apparatets betydning, hevdet han, kunne man ikke påstå at det hadde kommet inn i samfunnet fra utsiden, for så å forandre det. I stedet burde målet være å fortelle fjernsynets sosiale historie. TV-apparatets fremvekst måtte forstås som en lang prosess, forankret i ulike sosialhistoriske epoker, som involverte ulike praksiser, og hvor forskjellige sosiale og teknologiske endringer ledet i retning av og muliggjorde det vi i dag kaller TV. En slik historie kunne man fortelle både som alternativ til historien om TV-apparatets oppfinnelse og teknologiske fremvekst, og som en historie hvor målet var å analysere hvordan fjernsynet faktisk ble tatt i bruk. Historien om TV som forandret verden var for enkel, mente Williams. For å få grep om den konstruk­ tivistiske måten å forstå teknologiutvikling og bruk, skal jeg nå helt kort se på hans idéer om TV-apparatets sosiale historie, fordi den på en fin måte illustrerer hvordan kulturelle og samfunnsmessige prosesser veves sammen med teknologiutviklingsprosesser.

I Williams fortelling er TV-apparatets fødsel ikke et resultat av et spesifikt stykke vitenskapelig arbeid eller ingeniørkunst, gjennomført i et spesifikt laboratorium. Det er heller ikke et resultat av utviklingsarbeid innenfor en spesiell bedrift. I stedet, hevder han, er det umulig å si nøyaktig når eller hvor TV-apparatet ble produsert eller når det oppstod. I stedet betraktet han dette som en utviklingsprosess som strekker seg over flere tiår, eller, i ytterste konsekvens: århundrer. Fremveksten av TV-apparatet var avhengig av en serie nyvinninger innenfor elektrisitetssystemet, telegrafi, fotografi, bevegelig film og radio. Disse innovasjonene ble produsert på en rekke steder, med ulike praksiser, til ulike tider, påvirket av flere vitenskapelige disipliner og innenfor varierende samfunnsmessige kontekster. Koblingen av disse utviklingstrekkene gjorde at TV stabiliserte seg som teknologisk objekt mellom 1875 og 1890. Samtidig må vi huske at TV ikke kom i kommersiell produksjon før på 1920-tallet, og at de første sendingene ikke så dagens lys før omtrent 1930.

Et viktig poeng med Williams’ historie var å vise at historien om TVapparatet som forandret verden var for enkel, det var like mye samfunnsutviklingen som muliggjorde utformingen av akkurat denne typen teknologi, 11.

Første utgave av boken Television: technology and cultural form kom i 1974. Her har jeg særlig brukt bokens femte kapittel The technology and the society

38

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 38

25.06.15 11.04

Bare en sosial konstruksjon?

og ikke minst dens gjennomslag. Globalisering, handel mellom land og kontinenter, urbanisering, nye arbeidsformer og andre faktorer var med på å drive teknologiutviklingen innenfor for eksempel elektrisitet og telegrafi. Allerede i 1736 eksisterte det meget enkle «lysbildefremvisere» som kunne vise bevegelse ved at man la flere bilder oppå hverandre. Tanken om levende bilder ble igjennom 1800-tallet knyttet til utviklingen innenfor fotografi og telegrafi, men det var ikke før fototelegrafien vokste frem på 1830- og 1840-tallet at vi virkelig så noe som minnet om TV. Det er imidlertid ikke helt enkelt å slå fast når fototelegrafi gled over i å bli det vi i dag kaller TV. Samtidig som Williams ville komplisere fjernsynsapparatets opprinnelseshistorie, påpekte han det problematiske ved å hevde at folk og samfunn utviklet nye kommunikasjonsmønstre som et direkte resultat av teknologiens fremvekst. Williams hevdet at det var like relevant å snu problemstillingen på hodet, og heller studere hvilke samfunnstrender og utviklingstrekk som var med på å skape behovet for stadig nye former for kommunikasjon over stadig større avstander, og sammenhengen mellom dette og teknologiutviklingen.

Williams’ historie problematiserer på en tydelig måte det teknologideterministiske synet på teknologi- og samfunnsutvikling. På den ene siden synliggjør den at teknologi produseres, utvikles og spres på innsiden av og som en del av samfunnet, og at disse prosessene ikke er immune mot samfunnspåvirkning.

Dermed blir også bildet av ny teknologi som feier inn i samfunnet fra utsiden forkastet. Det blir meningsløst å snakke om «før» og «etter» TV-apparatets inntreden, ettersom verden gjennom Williams’ briller ble mye mer dynamisk.

Eksempelet med fjernsyn kan på overflaten virke litt gammelmodig. Er dette i det hele tatt relevant for vår tid? I mine øyne er det påfallende paralleller mellom argumentene Williams kjempet mot og en del argumenter som ukentlig benyttes i dagsaktuelle debatter om forholdet mellom ny teknologi og samfunnsutvikling. I 2014 fikk for eksempel den tyske psykiateren Manfred Spitzer betydelig boltreplass i norske medier for å promotere sin nye bok Digital demens, som ifølge vaskeseddelen skal lære deg «alt om hvordan digitale medier skader deg og barna dine». I denne fortellingen er det teknologien som har all handlekraft, mens vi stakkars sosiale vesener må ta til takke med å formes i dens bilde. Teknologien forandrer samfunnet! Et annet vanlig argument smidd over samme lest dukker ofte opp etter volds- og terrorhandlinger. Det er ikke sjelden at voldsutøverene på et tidspunkt i livet har dyrket en interesse for dataspill, noe som gir kommentatorer en anledning til å hevde at dataspill leder til vold. Igjen er vi mennesker tilsynelatende hjelpeløse mot de voldsomme, innebyggede kreftene i medieteknologien.

39

105564 GRMAT Vitenskap, teknologi og samfunn 150101.indd 39

25.06.15 11.04