Nærbilde
Gregor 7. Pave Gregor 7., eller Hildebrand som var hans opprinnelige navn som munk, ble født i 1021 i Toscana i Italia. Han var en sterk tilhenger av den kirkelige reformbevegelsen som oppsto på 900-tallet. Under Gregor 7 ble viktige prinsipper i reformprogrammet nedfelt i pavelige dekreter, erklæringer og oppfordringer. Historikere har hatt høyst ulike oppfatninger av hvordan Gregor 7. så på forholdet mellom pavens makt og keiserens makt. De fleste er enige om at paver og keisere ved inngangen til høymiddelalderen mente de hadde øverste myndighet på hvert sitt område av samfunnet, det geistlige og det verdslige. En slik oppfatning kalles dualisme. Noen historikere har hevdet at Gregor 7. brøt med
dualismen og opptrådte som om pavens embete sto over keiserens. Andre historikere har derimot påpekt at Gregor 7. ikke gjorde krav på politisk makt, men at han krevde en åndelig myndighet over alle mennesker, også personene som var keisere eller konger. Det spesielle med Gregor i den sammenheng var kravet om at keisere og konger måtte respektere kirkens krav på selvstendighet for å bli ansett som gode kristne. Også senere paver hevdet at keisere og konger var underlagt pavens åndelige makt. Den første av middelalderens paver som utvetydig hevdet at pavens embete var overordnet det verdslige, var Bonafacius 8. som var pave fra 1294 til 1303.
↑ Gregor 7. Fransk maleri fra 1700-tallet. Ukjent kunstner.
Investiturstriden Investiturstriden var en konflikt mellom pave og keiser om retten til å innsette biskoper. I realiteten ble det en strid om hvem som skulle ha det avgjørende ordet når geistlige og verdslige interesser sto mot hverandre. I investiturseremonien ble en geistlig vasall overdratt len og de geistlige embetssymbolene ring og stav. Fram til 1050-årene var keiserens innflytelse på kirken sterk. Keiseren var kirkens øverste beskytter, og helt fra Karl den stores tid hadde keiserne kontrollert kirken. Da det i 1046 oppsto strid i Roma om hvem som skulle bli ny pave, grep for eksempel den tysk-romerske keiseren Henrik 3. inn og avgjorde pavevalget. Etter 1050 endret situasjonen seg med den kirkelige reformbevegelsens krav om å frigjøre kirken fra all verdslig innflytelse. Da Gregor 7. (1021–1085) ble valgt til pave i 1073, fikk reformbevegelsen en sterk og kompromissløs leder. På samme tid ble keisermakten i Det tysk-romerske riket svekket da Henrik 3. døde og etterlot seg en arving, Henrik 4., som bare var seks år gammel. Etter å ha blitt myndig i 1067, sto Henrik 4. (1050–1106) foran den utfordrende oppgaven å skulle gjenreise keiserens makt, som også innebar å gjenvinne kontrollen over kirken. Trusler, avsettelse og bannlysing I februar 1075 utstedte pave Gregor 7. et dekret som forbød ikke-geistlige personer, i praksis keisere og konger, å innsette biskoper. Måneden etter kom det et enda mer kontroversielt utspill fra Gregor: I skriftet Dictatus Papae hevdet han å kunne avsette keisere. Dette var første gang i historien at en pave ga uttrykk for en slik makt. Det var heller ikke tomme ord, for da Henrik 4. litt senere blandet seg inn i valget av erkebiskop i Milano,
Middelalderen
dekret: skriftlig ordre
Dictatus Papae: punktvis oppsett av pavens makt.
83