FORTID OG FORKLARING
Norsk identitet i middelalderen? Eksisterte det noen form for norsk identitet i middelalderen? Forestillingen om nasjoner og nasjonalstater hører til tiden etter den franske revolusjonen. Slike forestillinger kan derfor vanskelig sammenlignes med middelalderens forestillinger. I den grad menneskene på Ottars tid hadde en identitet som nordmenn, var den territoriell, det vil si knyttet til det geografiske området Norge. Det var derimot ingen kobling mellom territoriet Norge og noen norsk politisk enhet, da det ennå ikke eksisterte noe samlet rike. Etter rikssamlingen, og med utviklingen av et fastere styringsapparat senere i middelalderen, kan nok koblingen mellom territorium, folk og kongedømme ha blitt sterkere. Noen historikere mener at det i middelalderen utviklet seg en identitet som hadde visse likhetstrekk med det vi i moderne tid forbinder med nasjonal identitet. I den grad vi kan snakke om en identitet i denne
sammenheng, dreide det seg nok først og fremst om en forestilling om at det fantes et geografisk og politisk nivå over det lokale og regionale som man hadde en viss tilhørighet til og forpliktelse overfor. Videre kan nordmenn gjennom kontakten med samer og folk fra andre territorier gradvis ha utviklet en følelse av å utgjøre en egenart. Kildene forteller oss imidlertid lite om hvor utbredt denne typen identitet var blant vanlige mennesker.
6 Hva kan ha vært årsakene til rikssamlingen? 7 Hvordan styrte Harald Hårfagre riket sitt? 8 Hvilke oppgaver hadde årmennene?
Gulating og Frostating: Trolig organisert som lagting rundt midten av 900-tallet. Noe senere fikk landet ytterligere to lagting, Eidsivating og Borgarting.
64
Håkon den gode – lagting og leidang Håkon Adalsteinsfostre (ca. 920–961) var oppdratt i den kristne tro i England. Han var den første kongen som forsøkte å innføre kristendommen i landet, men ga opp da han så hvilken motstand det skapte. Særlig var nok Håkon redd for å få stormennene i Trøndelag imot seg, siden Trøndelag ikke hørte til det som hadde vært kjerneområdet i Harald Hårfagres rike. Isteden innledet han et nært samarbeid med bøndene, som ga ham tilnavnet «den gode». Under Håkons kongstid ble trolig Gulating og Frostating opprettet som lagting, det vil si representasjonsting der utvalgte bønder kom sammen. På lagtingene ble det vedtatt lover som skulle gjelde for landsdelen som hørte til tinget, og det ble avsagt dommer i større saker. En lagmann ledet møtene på lagtingene. Håkon den gode opprettet også leidangen, som var en sjøforsvarsordning. Til leidangen skulle bøndene stille med skip, mannskap og proviant til kongens rådighet når fiender truet landet. Håkon den gode falt i et slag mot sønner av Eirik Blodøks i 961, men seierherrene fikk ikke noen politisk innflytelse i Norge. Ti år senere tok isteden Håkon Ladejarl makten i Norge med støtte fra danskekongen. Han styrte landet som vasall under danskekongen fram til nye konger av Hårfagre-slekten gjorde seg gjeldende: Olav Tryggvason og Olav Haraldsson.
Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging