FORTID OG FORKLARING
Den historiske Jesus Det vi vet om Jesus, har vi nesten bare fra evangeliene i Det nye testamentet. De ble trolig skrevet ned i perioden 70–100. Evangeliene må leses med det for øye at de skal bygge opp under budskapet om Jesus som Guds sønn. Evangelienes beretninger om Jesus må derfor sammenlignes med andre kilder og arkeologiske funn. At det finnes få andre beretninger om Jesus, betyr ikke at han ikke har eksistert. De fleste historikere anser det som sannsynlig at Jesus har levd, og at han var en jødisk reformator som ble henrettet fordi han hadde skapt uro. Den jødiskromerske historieskriveren Josefus omtaler Jesus i et historieverk om jødene fra ca. år 90. Ifølge Josefus skal Jesus ha vært en klok mann og lærer som utførte undere og fikk mange tilhørere. Josefus forteller også at Jesus ble dømt av Pontius Pilatus og korsfestet. Det finnes ellers noen romerske kilder
fra det første århundret som forteller om kristne som fulgte læren til Jesus. Hvis vi sammenligner evangeliene med andre kilder når det gjelder omtalen av historiske personer og hendelser, blir den kristne tidfestingen av år 0 unøyaktig. Den ble gjort av munken Dionysos Exiguus på 500-tallet. Trolig ble Jesus født en gang mellom år 4 f.Kr. og år 6 e.Kr. I år 4 f.Kr. døde kong Herodes den store, og i år 6 e.Kr. ble Kvirinius romersk stattholder i Syria. Matteusevangeliet nevner Herodes i forbindelse med Jesu fødsel, Lukasevangeliet nevner Augustus og Kvirinius. En del historikere har hevdet at evangelienes vektlegging av at det var jødiske ledere som presset fram korsfestelsen av Jesus, skyldes at evangeliene ble skrevet da kristendommen var i sin spede begynnelse i Romerriket. Det var derfor viktig å unngå at forholdet til romerne bar preg av konflikt.
Kristendommen De kristne var grupper som hevdet at de fulgte læren til den jødiske reformatoren Jesus. Én person som bidro sterkt til at denne læren tok form som en egen religion, var apostelen Paulus. Han ga kristne menigheter rundt om i Romerriket råd og veiledning gjennom sine mange brev og reiser. Paulus opprettet også selv menigheter på misjonsreisene sine. Etter de kristnes tro fantes det bare én sann gud, og det var deres egen. Andre guder var demoner og djevelens verk. Slike holdninger kunne virke provoserende på folk som trodde på andre guder. Romerne lot i utgangspunktet folk tro på de gudene de ville, så sant de også var villige til å ofre til keiseren som en slags politisk lojalitetserklæring. Siden de kristne satte sin egen tro så høyt over andres og heller ikke deltok i det romerske fellesskapet med fester, gladiatorkamper og annet, ble de upopulære og utsatt for ryktespredning og forfølgelse. Samtidig var kristendommen åpen for alle uavhengig av sosial status og kjønn. Det bidro til at oppslutningen om de kristne menighetene økte. Under keiser Diokletians styre hadde de kristne blitt forfulgt over hele Romerriket. Dette tok slutt da Konstantin ble keiser. Han favoriserte tvert om de kristne. Konstantin hevdet at han før et avgjørende slag hadde sett et lysende kors på himmelen, og at Jesus i drømme hadde bedt ham om å bruke det kristne symbolet. Av den grunn ga han soldatene sine ordre om å male initialene for Kristus på skjoldene sine. Og da Konstantins tropper seiret i slaget, tolket han det dit hen at seieren var gitt ham av de kristnes gud. Det er mulig at Konstantin kan ha sett på kristendommen som gunstig for å holde på makten sin. Mennesker som trodde på bare én gud, kunne kanskje lettere også akseptere at den politiske makten lå hos bare én person. Det er for øvrig mange meninger blant historikere om hva som kan ha fått Konstantin til å favorisere de kristne.
Antikken
43