→ Gud og Jesus som en enhet. Veggmaleri av Nicoletto Semitecolo (1353-70).
drev særlig gotere inn over rikets grenser. Siden ulike folkeslag presset på grensene på flere steder, måtte romerne ha store styrker fordelt langs grensene over hele riket. Etter delingen sto heller ikke lenger Romerriket samlet i motstanden. For å dekke de økte utgiftene måtte borgerne på den italienske halvøya betale skatt på 300-tallet. Men det var vanskelig å få inn nok skatteinntekter. Jordbruksproduksjonen var svekket etter de urolige tidene med krigføring og plyndring, og deler av riket var ikke lenger under keiserens kontroll. Nå økte skattetrykket på de byene som fortsatt var under statens kontroll. Det økonomiske presset og den utrygge tilværelsen gjorde at mange velstående borgere flyttet ut på landsbygda og skaffet seg store jordeiendommer, kalt gods. Med dem fulgte vanlige mennesker som var villige til å arbeide for og underkaste seg godseieren mot å få beskyttelse. Det var ikke uvanlig at godseierne hadde private hærer som kunne jage bort både soldater og skatteinnkrevere. Den sterke godsdannelsen førte til at handel og byliv gikk kraftig tilbake. Etter hvert måtte keiseren i vest inngå avtaler og kompromisser med germanske høvdinger. Germanske soldater tjenestegjorde også for romerne mot løfter om jord. Til slutt var det lite igjen av det politiske, økonomiske og militære fundamentet til den vestromerske statsmakten. Østriket (Bysants) klarte bedre å stå imot det ytre presset. Det skyldtes blant annet jordreformer på 600-tallet som la grunnlaget for en stor og lojal hær av frie bondesoldater. I motsetning til keiserne i Vestriket lyktes de østromerske keiserne også med å skape et godt utbygd byråkrati og et lovverk som sikret indre kontroll og stabilitet. Men også keiserne i øst mistet etter hvert kontrollen over deler av riket. Det gjaldt områdene i Midtøsten, som på 600-tallet ble erobret av arabere.
42
Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging