Page 1

#VåRSLIPP VÅRENS BESTE UNGDOMSBØKER


Ansvarlig utgiver: Cappelen Damm AS Redaktør: MAria BArseth Bakken Design: Lene M. Bjørang barnogungdom@cappelendamm.no © CAPPELEN DAMM AS 2016 Postadresse: Postboks 1900, Sentrum, 0055 Oslo Besøksadresse: Akersgata 47–49, 0180 Oslo Telefon: 21 61 65 00

@ungdomsbok

facebook.com/ungdomsboker


#VåRSLIPP VÅRENS BESTE UNGDOMSBØKER

Innholdsfortegnelse Side 2-5 Fangarmer / Tore Aurstad Side 6-9 En del av meg / Maren Engelschiön Side 10-13 så lenge himmelen er over jorda / levi henriksen side 14-17 world of spycraft: jakten / Tom kristensen side 18-21 og / veronika salinas side 22-25 i skyggen av sola / Kristín a. Sandberg side 26-29 hvileløs / Tina trovik Side 30-33 demonenes sang / Chris Tvedt side 34-35 byen bak murene /ryan graudin side 36-37 Half lost / sally green side 38-39 splintret / neal shusterman

#vårslipp #ungdomsbok #boktips


#VåRSLIPP

TORE AURSTAD

FANGARMER Fangarmer er en grøsser med skremmende drømmer, sunkne øyer, spøkelsesskip, sjøuhyrer, en kjent norsk oppdager, en gjenstand med magiske krefter og en farlig ekspedisjon til Sørishavet. Vi følger den unge Amund Nordfjord og reisefellene hans som jages av ei mystisk skute med et mannskap fra en annen verden. I 1928 skrev den amerikanske grøsserforfatteren H. P. Lovecraft grøsserfortellingen «The Call of Cthulhu», som skildrer skrekkoppplevelsene til den norske sjømannen Gustaf Johansen i Sørishavet. I Fangarmer møter vi Johansens unge naboer i Oslo og får høre hva som skjedde videre der Lovecrafts historie slutter.

2


INTERVJU HVORFOR HAR DU VALGT Å SKRIVE FOR UNGDOM?

Jeg tenker ikke så mye målgruppe når jeg skriver, som hva som interesserer meg. Jeg har ikke på noe tidspunkt bestemt meg for å bli ungdomsbokforfatter. Det har bare blitt sånn at de fortellingene jeg skriver, gjerne lettest kan kategoriseres som ungdomsbøker.

PLANLEGGER DU FØR DU SKRIVER, ELLER SER DU HELLER HVOR HISTORIEN TAR DEG?

Det varierer. Jeg planlegger sjelden fullstendig i detalj, men vil gjerne ha litt slingringsmonn for de ideene som bestandig dukker opp underveis. Men jeg skriver ikke på måfå, heller. Noen ganger planlegger jeg noen kapitler fram, andre ganger vet jeg hvordan historien skal slutte. Som oftest avviker jeg uansett en god del fra planen, sånn at det endelige resultatet er noe helt annet enn det jeg så for meg da jeg begynte. Når jeg skriver krim, planlegger jeg litt mer detaljert, siden intrigen må “gå opp” på en mer nøyaktig måte enn for eksempel en reisefortelling.

SKRIVER DU MYE OG STØTVIS, ELLER JEVNT OG TRUTT?

Jeg prøver å skrive jevnt og trutt for ikke å komme ut av flyten. Et sted mellom 500 og 2000 ord om dagen sånn cirka. Ofte stanser jeg opp når jeg er i siget, for da er det lettere å begynne på igjen neste dag. Jeg skriver aldri mer enn en time eller to om dagen. Mer av arbeidstida går faktisk med til research og planlegging og lesing enn selve skrivingen.

DET VERSTE MED Å SKRIVE ER …

Alle beslutningene. Når man begynner å skrive er alle muligheter åpne, men det å skrive er jo hele tiden å velge. Hva skal skje i dette kapitlet? Dette avsnittet? Hvilke ord skal jeg bruke i denne setningen? Kunne jeg ha uttrykt det annerledes og bedre? Noen ganger blir det litt mye, og jeg rammes av beslutningsvegring. Da går jeg og tar oppvasken i stedet.

HVA VAR YNDLINGSBOKA DI I TENÅRENE?

Jeg leste mye skrekklitteratur: Stephen King, Clive Barker og Peter Straub. Og ikke minst fortellingene til den amerikanske skrekkforfatteren H. P. Lovecraft, som skrev på 20- 30-tallet og fornyet hele grøssersjangeren. Vekk med spøkelser og raslende kjettinger, inn med “kosmisk skrekk”, der gruen skapes av universet i seg selv, og de skremmende skapningene som kanskje skjuler seg der ute. Uten Lovecraft, ingen Alien eller The Thing. Fangarmer foregår i Lovecrafts Cthulhu-univers og er en hyllest til horrormesteren.

HVILKEN BOK VIL DU ANBEFALE LESERNE DINE?

Jeg burde kanskje sagt Lovecraft, men kan hende vil en del lesere i dag synes han skriver for langsomt og omstendelig? En moderne forfatter i Lovecrafts tradisjon er den amerikanske forfatteren Nathan Ballingrud. Jeg fikk bakoversveis av novellesamlingen hans North American Lake Monsters, der vi møter monstre, både virkelige og i sinnet. Sterke saker og ikke for pyser. Faktisk er den stedvis så grusom at det er omtrent uutholdelig. Den finnes ikke på norsk og neppe i kategorien “ungdomsbøker”.

ER DET NOE DU GJØR SOM INGEN VILLE TRODD ELLER SOM FÅ VET OM DEG?

Tja, ingen store hemmeligheter. Men jeg spiller gitar og synger i rockebandet Muzzlewhite, som vel har sunket såpass ned i glemselen at få eller ingen kjenner til oss lenger.

Tore Aurstad (født 17. april 1972 i Odda) er en norsk forfatter og frilansoversetter. Han er utdannet cand.mag. fra Universitetet i Oslo.

DET BESTE MED Å SKRIVE ER …

To ting: I begynnelsen når jeg planlegger en ny bok og alt kan skje. Det er skikkelig moro å drodle og pønske ut handlingen og personlighetene i fortellingen. Dernest kommer den litt tunge skrivefasen. Men det er også gøy å være nesten ferdig, å flikke og finpusse på teksten og vite at fortellingen faktisk blir noe av.

3

3

Les utdrag fra boka


TORE AURSTAD

FANGARMER

4

UTDRAG I midten av oktober flytta naboene under oss til Larvik, og en onsdags ettermiddag måneden etter stansa en drosjebil utenfor gården. Det regna sidelengs den høstdagen. Vinden feide ned fra Ekebergåsen og herja i gavlene og under taksteinene. Nede i Oslo gate skrapte en trikkevogn, og ute i havnebassenget støtte en tåkelur og hørtes ut som om den varsla om verdens ende. Det var Elise som så det først. «Det må være de nye naboene!» ropte hun. Jeg skyndte meg bort til vinduet. Under en paraply, mellom to kofferter og en stor skipskiste, sto et eldre ektepar. Kona var liten, mannen noe høyere, om enn lut i ryggen. Snart hørte vi tunge skritt i trappa da mannen og sjåføren bar opp bagasjen. «De ser ut som sånne folk som klager på alt mulig,» sa Elise. «Du kan jo ikke vite det,» sa jeg. «Kom! Vi går ned trappa og spaserer liksom tilfeldig forbi!» Vi skyndte oss ut i gangen. I trappa møtte vi først kona, en dame på rundt sytti, kledd i blomstret bomullskjole og med håret bundet stramt opp i en liten knute. Hun hilste. «Vi flytter inn her,» sa hun med tørr, knirkende stemme og et snev av engelsk i tonefallet. Som om hun enten var utlending og kunne norsk veldig godt, eller hadde bodd lenge utenlands. «Gustaf og Olga Johansen, heter vi.» Elise og jeg presenterte oss. Litt lenger nede i trappa bar drosjesjåføren og Gustaf Johansen på sjømannskista. Jeg lurte på hva som befant seg i den. Hvilke fremmede land og kontinenter de kunne komme fra, alle de stedene mannen kanskje hadde sett. Det var trangt, så vi måtte presse oss forbi. Jeg


FRA BOKA kikka nærmere på herr Johansen. Han sto og pusta tungt i trappa. Rynkete ansikt og nedtrukne munnviker. Huden var barkete og ru og hadde nok opplevd mye regn og storm. Håret var ikke grått, men kritthvitt, som om all farge var tømt ut av ham. Han nikka kort til oss. På vei ned la jeg merke til noe. Koffertene var merka med lapper. Jeg kasta et blikk på dem i farten. På lappene sto det: Sydney, Australia og Auckland, New Zealand. Jeg begynte å gå videre ned trappa. Noe lugga i tankene. Jeg måtte snu og gå opp igjen. Hadde jeg sett syner? Jeg gned meg i øynene. Nede i bakgården grep jeg fatt i Elise. «Det er ham!» hviska jeg. «Sjømannen!» Hun så spørrende på meg. «Han de fant på den båten i april. Han som hadde en figur prikk lik de uhyrene du drev og tegna! På skipskista hans sto det Alert!»

livet sitt før han kom hit.» «Men sa han noe mer da?» Elise så opp fra blokka. Hun var i gang med å tegne en skisse av vår nye nabo. «Ingenting,» sa mutter. «Bortsett fra én ting …» Fatter avbrøt. «Ja, det var litt rart. Han sa at han bare ville være i fred, så hvis noen spurte etter ham, så han helst at vi lot som ingenting.» Han trakk på skuldrene. «Men folk har jo så mye rart for seg.»

HAN STO OG PUSTA TUNGT I TRAPPA. RYNKETE ANSIKT OG NEDTRUKNE MUNNVIKER. HUDEN VAR BARKETE OG RU OG HADDE NOK OPPLEVD MYE REGN OG STORM. HÅRET VAR IKKE GRÅTT, MEN KRITTHVITT, SOM OM ALL FARGE VAR TØMT UT AV HAM.

Gustaf Johansen var en veldig taus og mutt gammel fyr. Kvelden etter at ekteparet flytta inn var mutter og fatter nede og hilste på. Fem minutter senere var de tilbake igjen. Det eneste de hadde fått vite, var at de nye naboene hadde bodd i Auckland i mange år, men begge var opprinnelig fra Oslo – eller Kristiania – som de fortsatt sa. Faktisk hadde Gustaf som barn bodd i en annen leilighet i samme kvartal. Det eneste Gustaf Johansen ville si om tida i Auckland, var at han hadde vært styrmann og hadde seilt på sydligere farvann. «Sa han noe om Alert eller skipet?» spurte jeg ivrig. «Eller forliset?» Jeg hadde fortalt fatter om det som sto på skipskista. Han rista på hodet. «Han ville visst ikke si noe om

5


#VåRSLIPP

MAREN ENGELSCHIØN

EN DEL AV MEG Idas far var halvt indianer. For 19 år siden hadde han et kort forhold til Idas mor. Nå er han død, og Ida møtte ham aldri. Da hun får vite at faren hadde to sønner fra før, melder hun seg på et kurs ved universitetet hvor han jobbet, drar til USA og begynner å lete etter dem. Men møtet med indianerne, studiene, nye venner – og ikke minst møtet med Will, gir Ida en helt annen sommer enn forventet.

En del av meg er en imponerende debutroman for ungdom. [...] en positiv overraskelse i bokvåren [...] en sjeldent språklig sikker debutroman. DAGBLADET

6

6

Foto: © Frederik Skuterud


INTERVJU HVORFOR HAR DU VALGT Å SKRIVE FOR UNGDOM?

Jeg syns det har vært spennende å skrive om en person akkurat idet hun begynner å vende blikket utover, forbi seg og sitt. Min 18 år gamle hovedperson må finne balansegangen mellom å oppfylle seg selv og ta hensyn til andre.

ER DET NOE SOM ER ANNERLEDES MED Å SKRIVE FOR UNGDOM, SAMMENLIGNET MED VOKSNE?

Det kan godt være tyngde i en ungdomsroman også, men det skal helst ikke synes så godt.

PLANLEGGER DU FØR DU SKRIVER, ELLER SER DU HELLER HVOR HISTORIEN TAR DEG?

I En del av meg hadde jeg absolutt en plan. Og så en ny, og enda en, etter hvert som jeg kom lenger inn i skrivearbeidet og erfarte at teori og praksis er to slektninger som ikke nødvendigvis kjenner hverandre særlig godt. Det eneste som står igjen fra min opprinnelige plan er at jeg ville undersøke noe jeg selv opplevde da jeg var ung journaliststudent: hva som egentlig skjedde da mitt første intervjuobjekt – en rusavhengig indianer – var på nippet til å ta livet sitt da han leste teksten jeg skrev om ham. Hva var kulturelt betinget her, hva handlet om personligheter, psykologi og kommunikasjon? Se der, da hadde jeg noe som virkelig kunne engasjere meg i noen år! Indianeren fra virkeligheten endte som en biperson som hovedpersonen møter og må forholde seg til. I startfasen med romanen trodde jeg denne biten skulle ta mer plass enn den gjorde, og jeg brukte sikkert et år på å forstå at hovedpersonen Ida var en firedels indianer, og etter to år visste jeg hvor gammel hun var, hehe (jeg brukte ca. tre år på boken). I bokprosjektene jeg jobber med nå innbiller jeg meg at jeg klarer å få tre hjørner og kanter i puslespillet på plass før jeg starter. Men det kan godt hende jeg tar feil.

SKRIVER DU MYE OG STØTVIS, ELLER JEVNT OG TRUTT?

Jeg skriver relativt støtvis. Gir jernet i et par–tre måneder, og så har jeg noen uker hvor jeg fordøyer og tar til meg inntrykk og kunnskap, før det er på’n igjen.

DET VERSTE MED Å SKRIVE ER …

Når noen spør meg hva boken min handler om, enten den jeg har skrevet eller den jeg skriver på, skulle jeg så gjerne formidlet det i

noen få geniale setninger som ville fått mottageren til å forstå hele pakka. Men det er jo det – jeg skriver romaner fordi jeg har noe å si som jeg ikke kan få sagt med noen få setninger. Setningene jeg svarer med føles alltid ubehagelig trange. Men for all del, jeg vil ikke at folk skal slutte å spørre meg hva boken min handler om, heller! Det hadde blitt litt trist …

DET BESTE MED Å SKRIVE ER …

Det faller meg ikke lett å skrive en roman, men likevel er det en lettelse. Det å få lov til å gå inn i meg selv, lete etter noe jeg syns er viktig, skape et univers, befolke det og få ting til å skje. Manipulere setninger, følelser, stemninger, tempo … Ta tak i egne og andres tanker, følelser og opplevelser, vrenge dem og sette dem opp ned i en helt annen setting og få dem til å bety noe nytt. Lære av egne feil og ha følelsen av å komme videre, ha framdrift. Jobbe med en redaktør som peker på hva jeg kan forbedre, gleden av å få det til – å rette ut et krøllete avsnitt, åh … det er digg!

HVA ER DET MORSOMSTE MED Å DEBUTERE?

Samfunnet forventer visst ikke lenger at jeg skal være så konform. Snarere føler jeg en forventning om at jeg skal være en smule eksentrisk, hehe. Så får vi se da, om jeg innfrir?

HVA VAR YNDLINGSBOKA DI I TENÅRENE? Tora-trilogien av Herbjørg Wassmo.

HVILKEN BOK VIL DU ANBEFALE LESERNE DINE?

Jeg henvender meg først og fremst til eldre ungdommer og unge voksne med min debutroman. Derfor anbefaler jeg bøker for voksne med unge hovedpersoner, høy litterær kvalitet, mye spenning og komplekse følelser: Om forlatelse av Ian McEwan og Den hemmelige historien av Donna Tartt.

ER DET NOE DU GJØR SOM INGEN VILLE TRODD ELLER SOM FÅ VET OM DEG? Tror ikke det.

Maren Engelschiøn (f. 1970) har studert bl.a. journalistikk, kunst, litteratur og kreativ skriving. Hun har jobbet som journalist, redaktør og sjefredaktør. En del av meg er hennes første roman.

7

Les utdrag fra boka


MAREN ENGELSCHIØN

EN DEL AV MEG

8

UTDRAG «Ida, jeg fant litt informasjon om John Bingham,» sier hun og rensker halsen, og jeg støtter meg til ståltrallen uten å se hvor jeg plasserer hånden. To av bøkene detter i gulvet med små dunk. Jeg stirrer på dem noen sekunder før jeg bøyer meg ned og tar dem opp. Det tar altfor lang tid. Mrs. Roberts venter med å si noe mer. Er det fordi hun har dårlige nyheter? Skal hun be meg sette meg eller noe, før hun forteller hva hun har funnet ut? Jeg reiser meg opp, ser for meg hvordan det er i kriminalromaner der politiet kommer på døra med dårlig nytt, ber om å få komme inn, setter seg ned i sofaen, haler ut tiden; som om det hjelper å tilbringe lang tid i det uvisse. Det gjør ikke det! Og jeg har lyst til å skrike det ut. «Og …?» sier jeg. Smiler pent og høflig. Mrs. Roberts kremter. Hun virker distrahert av at den ene boken nesten ble skadet i fallet. Det ser ut som om hun rister tanken på boken fra seg. «Ja, altså, det er ikke mye jeg fant i skolens arkiver, men dette er hans gamle adresse og hans gamle telefonnummer,» sier hun og gir meg arket. Jeg ser på arket. Leser navn, fødselsdato, Social Security-nummer, adresse, telefonnummer. Alt det jeg trenger for å finne ut litt mer om hvem faren min var og hva sønnene hans heter og hvor gamle de er. «Adressen i Fargo, den har jeg sjekket. Det er et hus som sto til salgs fra slutten av 2008 og til det kom nye eiere der sommeren 2009. Og telefonnummeret …» sier hun og rister på hodet. «Ja?» sier jeg. «Ja, nei, det er ikke i bruk lenger. Beklager, Ida,» sier hun og klapper meg trøstende på skulderen. Hvorfor klapper hun meg trøstende på skulderen? «Men jeg visste jo det, at han var død,» sier jeg.


FRA BOKA Og jeg prøver å lese blikket til Mrs. Roberts. Hva er det hun holder igjen? Er det ikke nå vi skal være glade? «Det jeg trenger er informasjon som gjør det lettere å finne brødrene mine. Og dette hjelper meg, ikke sant?» legger jeg til. «Ja, absolutt og …, altså –» begynner Mrs. Roberts, før hun kremter. «Ja?» sier jeg. «Nei, altså, jeg har faktisk ikke funnet noen indikasjon på at han døde i 1996.»

«MEN JEG VISSTE JO DET, AT HAN VAR DØD,» SIER JEG. OG JEG PRØVER Å LESE BLIKKET TIL MRS. ROBERTS. HVA ER DET HUN HOLDER IGJEN? ER DET IKKE NÅ VI SKAL VÆRE GLADE?

DET M VILLE DRE I F KUNN VAR THO ALT H BLE

9


#VåRSLIPP

LEVI HENRIKSEN

SÅ LENGE HIMMELEN ER OVER JORDA «Jeg heter Ruben, jeg er 16 år, og jeg skal snart dø ...» Slik begynner Levi Henriksens første ungdomsroman, en bittersøt og bevegende skildring av en ung mann som har kort tid igjen å leve, men ønsker å leve livet til det fulle. Ruben vil reise, sette spor etter seg, oppleve en hel ungdomstid på noen få uker. Men mest av alt vil han bli sammen med Alona, den fineste jenta i klassen.

10

Foto: © Mona Nordøy


INTERVJU HVORFOR HAR DU VALGT Å SKRIVE FOR UNGDOM?

Det startet med at jeg ble spurt om å begynne en skrivestafett for niendeklassinger i Hedmark/Oppland i fjor. Jeg skulle skrive et åpningskapittel, og så skulle elevene skrive videre. Åpningskapittelet ble veldig bra, så jeg ble selv nysgjerrig på hvordan det gikk med Ruben Hermann – som hovedpersonen heter. Det har vært en vanskelig bok å skrive, men magefølelsen er veldig, veldig god.

ER DET NOE SOM ER ANNERLEDES MED Å SKRIVE FOR UNGDOM, SAMMENLIGNET MED VOKSNE?

I grunnen ikke, begge grupper er kresne lesere, men jeg forsøker vel for ungdom kanskje å skjære litt mer ned til beinet, ta vekk alt som er overflødig. Språket er også noe annerledes, ikke mer lettvint, men annerledes. Men ellers handler begge deler om å komme på et bra plot, og så finne opp en hovedperson som er så troverdig at du tror på vedkommende selv.

PLANLEGGER DU FØR DU SKRIVER, ELLER SER DU HELLER HVOR HISTORIEN TAR DEG?

Alltid begge deler. Når jeg først begynner å skrive, så er starten veldig klar. Jeg tror aldri det har skjedd at jeg har gått tilbake og begynt noen av romanene mine på nytt. Jeg har også en ganske klar oppfatning av hvordan slutten må være, så har jeg tenkt ut – veldig på skissestadiet – to-tre nøkkelscener. Så anstrenger jeg meg for å finne rett driv i fortellingen, og så blir resten som det blir. Jeg tror det er viktig at man kommer på en del av de beste scenene/ kapitlene underveis. Hemingway sa alltid at hvis du vet hvor du er på vei, så vil også leseren vite det. Jeg pleier å si at jeg vet i hvilken retning jeg skal, men ikke hvilken vei jeg kommer til å bruke.

SKRIVER DU MYE OG STØTVIS, ELLER JEVNT OG TRUTT? Jeg skriver alltid jevnt og trutt når jeg jobber på en roman eller novellesamling. For meg finnes det ikke noen annen måte å skrive på. Jeg hater å komme ut av det jeg skriver flere dager i strekk.

DET VERSTE MED Å SKRIVE ER …

At det kan være verdens kjedeligste jobb. Det føles ikke mye meningsfylt når man har sittet i timevis, og alt man har å vise til etter en dags arbeid er noen edderkoppkabaler som ikke går opp.

DET BESTE MED Å SKRIVE ER …

At det kan være verdens beste jobb. Innimellom – når teksten

overtar styringen og tar deg steder du ikke hadde tenkt på forhånd – kan det være magisk. Jeg vet vel heller ikke noe annet som gir meg mer tilfredsstillelse enn følelsen av virkelig å ha fått til en historie.

HVA ER DET MORSOMSTE DU HAR OPPLEVD SOM FORFATTER?

Jeg synes det er like morsomt å gi ut bok hver gang, i den forstand at boka er ferdig trykket og før man får anmeldelser. Følelsen av fødsel liksom, det er lykke. Ellers har det jo være mange solide oppturer. At bøkene mine har vært hovedbøker i bokklubben, at jeg er blitt oversatt til elleve forskjellige språk, at jeg vant bokhandlerprisen i 2004 og ikke minst at Bent Hamer laget den fantastiske filmen Hjem til jul basert på min novellesamling Bare mjuke pakker under treet.

HVORDAN VAR DIN FØRSTE KJÆRESTE?

Hun hadde de bruneste øynene i hele byen, og jeg skriver fortsatt sanger om henne. Jeg liker å kalle henne gamlekjæresten min, andre damer jeg har vært sammen med er bare eksdamer. Det ligger ikke den samme varmen i det.

HVA VAR YNDLINGSBOKA DI I TENÅRENE?

Huckleberry Finn og Tom Sawyer av Mark Twain. Pelsjegerliv av Helge Ingstad. Livsgnisten av Jack London.

HVILKEN BOK VIL DU ANBEFALE LESERNE DINE?

For de voksne leserne: Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel García Marques. For de yngre: Looking for Alaska av John Green, og The education of Little Tree av Forrest Carter.

ER DET NOE DU GJØR SOM INGEN VILLE TRODD ELLER SOM FÅ VET OM DEG?

Jeg er også musiker, har laget fem plater så langt og slipper den femte i mars. Siden jeg er rockemusiker, vil folk kanskje ikke tro at jeg var med på å skrive en sang for Melodi Grand Prix som endte på andreplass i den israelske finalen på slutten av 90-tallet. Det er også svært få som vet at jeg danset norsk folkedans i busserull under en oppvisning 17. mai i Petersburg, Alaska.

Levi Henriksen (f. 1964) er forfatter, låtskriver, tekstforfatter og musiker. Han er kjent for moderne bygdelivsskildringer som kombinerer maskulinitet og følsomhet.

11

Les utdrag fra boka


LEVI HENRIKSEN

SÅ LENGE HIMMELEN ER OVER JORDA

UTDRAG - JEG HETER RUBEN, JEG ER 16 ÅR OG JEG SKAL SNART DØ.

12


FRA BOKA Alle spor etter linedanserne er ryddet vekk nå, og byen er like trist og vanlig som den alltid har vært. – Var det her de gikk? spør hun og stopper midt på brua. – Sånn omtrent, sier jeg. – Var de flinke? sier hun. – Jeg så egentlig ikke på, sier jeg. – Hvorfor ikke? «Fordi du ikke var der, fordi elva fikk meg til å tenke på bildene av hodet mitt. Fordi jeg fikk lyst til å dø», tenker jeg. – Jeg var egentlig ikke så interessert, sier jeg. – Var det fordi jeg ikke kom? sier hun, og før jeg rekker å svare, setter hun den venstre foten nederst i gelenderet og svinger det andre beinet over så hun blir sittende over skrevs på rekkverket. – Hva gjør du? – Jeg kan balansere for deg, sier hun, og begynner å reise seg opp. – Stopp! hyler jeg. Men hun svarer ikke, og så står hun på én fot oppe på rekkverket, med venstrebeinet strukket ut bak seg og hendene ut til siden. Under oss fosser elva forbi, og brått legger jeg merke til vinden, som blåser håret mitt frem over ansiktet. Jeg klarer ikke å bevege meg. Hjerteslagene kjennes helt ut i fingertuppene, og jeg begynner å skjelve. – Alona, ikke tull. Vær så snill, kom ned, hvisker jeg. Hun svarer fortsatt ikke og tar et skritt frem, stadig med hendene strakt ut til siden omtrent slik mannen fra The Bärugels holdt balansestanga. – Kom ned, gjentar jeg, men tør ikke gå nærmere av frykt for å distrahere henne.

– Hvorfor? sier hun. – Fordi jeg ikke vil at du skal falle, sier jeg. Rundt meg føles det som om vinden får bedre tak. – Det dør folk hver eneste dag rundt i verden. Du vet ikke noe om meg, sier hun, og stemmen hennes får noe forblåst over seg. «Jo», tenker jeg. «Jeg vet at favorittfargen din er rød. At favorittfilmen din er Winter’s Bone. At hvis du fikk velge, ville du dra til Venezia. At hvis du blir russ, skal det stå Shit happens på russekortet ditt.» – Alona. Vær så snill, kom ned, sier jeg igjen. – Hvorfor? gjentar hun. – Jeg skal vedde på at nesten ingen andre har sett byen akkurat herfra. «Fordi jeg elsker deg, fordi jeg vet alt det der om å leve til fulle før man dør, fordi jeg er syk og ikke skal leve veldig lenge», tenker jeg, og skal akkurat til å fortelle henne det, da jeg hører noen rope bak oss.

- STOPP! HYLER JEG. MEN HUN SVARER IKKE, OG SÅ STÅR HUN PÅ ÉN FOT OPPE PÅ REKKVERKET, MED VENSTREBEINET STRUKKET UT BAK SEG OG HENDENE UT TIL SIDEN. DET VAR ET FAKTUM.

13


#VåRSLIPP

TOM KRISTENSEN

WORLD OF SPYCRAFT

JAKTEN Elever og lærere på ungdomsskolen er i sjokk når de får høre at Lives beste venninne har begått selvmord. Live finner venninnens dagbok. Der skriver hun at en falsk profil på Facebook presser henne til å sende flere nakenbilder av seg selv, ellers truer han med å legge det ut på nettet. Eric og Live starter jakten på overgriperen, men havner snart i en felle. Eric blir anklaget for å være overgriperen. En skremmende aktuell spenningsroman om livet på sosiale medier.

14

Foto: © BillyBonkers


INTERVJU HVORFOR BEGYNTE DU Å SKRIVE FOR UNGDOM?

Han som nå er blitt min redaktør i Cappelen Damm, Steffen Sørum, spurte meg i flere år om jeg ikke kunne skrive en ungdomsbok. Derfor, etter å ha skrevet åtte thrillere for voksne, tenkte jeg at det jo kunne være morsomt å prøve noe nytt. Så derfor satte jeg i gang.

ER DET NOE SOM ER ANNERLEDES MED Å SKRIVE FOR UNGDOM, SAMMENLIGNET MED VOKSNE?

Nei, det er faktisk ikke så veldig annerledes. Jeg bygger opp historien og tenker karakterer og dramaturgi på samme måte som for voksenbøker. Den eneste forskjellen er at historiene for ungdom er en del sider kortere.

HVA VAR YNDLINGSBOKA DI I TENÅRENE?

Jeg leste alt av blant annet Alistair MacLean og Desmond Bagley. Men det var bare noen av mine yndlingsbøker, jeg kunne nok nevnt mange fler.

HVILKEN BOK VIL DU ANBEFALE LESERNE DINE?

Da vil jeg anbefale en ganske så ny thrillerforfatter. Han heter Roger Hobbs. Les den uhyre spennende debutboken hans, Ghostman.

ER DET NOE DU GJØR SOM INGEN VILLE TRODD ELLER SOM FÅ VET OM DEG?

HVA ER DET MED THRILLERE DU LIKER SÅ GODT?

Kanskje at jeg er med i en stor Harley Davidson motorsykkelgjeng? Derfor var det også ganske naturlig for meg å ta med en motorsykkelgjeng i den nyeste boken min, Jakten – bok nummer to i ungdomsserien World of Spycraft.

PLANLEGGER DU FØR DU SKRIVER, ELLER SER DU HELLER HVOR HISTORIEN TAR DEG?

Tom Kristensen (f. 1955) er utdannet siviløkonom og ingeniør, og har arbeidet innen bank, industri og finans. Kristensen debuterte med kriminalromanen En kule i 2001.

Det jeg liker er at thrilleren oftest tar opp samfunnsaktuelle temaer, samtidig med at det fortelles spennende historier. En slags ja-takk-begge-deler bok.

Jeg planlegger alltid historien nøye før jeg skriver manus.

SKRIVER DU MYE OG STØTVIS, ELLER JEVNT OG TRUTT? Skriver alltid jevnt og trutt.

DET VERSTE MED Å SKRIVE ER …

Motstanden. Det føles veldig ofte som å løpe i oppoverbakke. Nesten alltid oppoverbakke, og svært sjelden utforbakke.

DET BESTE MED Å SKRIVE ER …

Å gjøre research. Jeg setter meg grundig inn i temaene jeg skriver om, og bruker lang tid på det. Det er det beste. Og så er det gøy å lage skissen til selve historien.

HVA ER DET MORSOMSTE/RARESTE DU HAR OPPLEVD SOM FORFATTER?

Det morsomste er all reisingen og å treffe lesere. Det rareste var plutselig å bli gjenkjent på gaten.

LES FØRSTE BOK I SERIEN: MIENTOLOGENE I kjappe og direkte scener bygger Tom Kristensen opp handlingen som avgjort byr på spenning. [...] Romanen er lettlest, effektiv og vel tilpasset lesergruppen. TØNSBERGS BLAD

15

Les utdrag fra boka


TOM KRISTENSEN

WORLD OF SPYCRAFT

JAKTEN

16

UTDRAG


FRA BOKA Eric åpnet lokket på Hannas Mac. «Ståle hjalp meg. Han kjørte et passordprogram og kom inn. Etterpå har jeg gått gjennom det meste av det som ligger her.» Han tastet hurtig på tastaturet. En fil ble åpnet. Så satte han Mac-en i Lives fang og sa: «Les dette her.» Live merket at hendene hennes skalv. Det var så vidt hun klarte å skrolle nedover siden mens hun leste:

Det føles som om jeg ikke har mer krefter igjen. I dag, etter at jeg kom hjem fra skolen, la jeg meg bare rett ned på sengen. Jeg orket ikke å holde meg oppreist. Følte meg helt tom innvendig. Bare smertene er der, det er det eneste som er igjen inni meg. Det gjør vondt i hele kroppen, og jeg har hodepine. Det var taust noen dager. Men han var ikke borte likevel. Han kommer aldri til å gi seg. Aldri!! Hvert eneste minutt i døgnet tenker jeg på det. Jeg får aldri mer fred. Hele livet mitt er blitt et eneste stort mareritt! Hvorfor valgte han meg? Og hvorfor gadd jeg å svare? Hvordan kunne jeg være så jævlig dum?

en ekte Lars Trondsen, og det finnes en falsk Lars Trondsen.» «Hvordan vet du det?» «Jeg kom meg inn på Hannas Facebook-profil fra Mac-en hennes. Hun er venner med begge Lars Trondsen. På den ekte profilen til Lars Trondsen står det at han er fra Oslo. Jeg googlet ham og fikk opp mobilnummeret.» «Har du ringt ham?» «Ja. Han er helt fortvilet. Noen har stjålet bilder fra Facebook- og Instagramkontoene hans og laget en ny, falsk profil under samme navn. Siden har denne falske Lars Trondsen addet både hans venner og andre, nesten bare jenter, og fått flere til å sende ham nakenbilder. Først litt uskyldige i undertøy uten at ansiktene syntes, deretter stadig mer avkledde, og til sist nakne hvor ansiktet er synlig.»

JEG FÅR ALDRI MER FRED. HELE LIVET MITT ER BLITT ET ENESTE STORT MARERITT! HVORFOR VALGTE HAN MEG? OG HVORFOR GADD JEG Å SVARE? HVORDAN KUNNE JEG VÆRE SÅ JÆVLIG DUM?

Han sendte enda en melding i går, og han sier at han vil ha enda et bilde. Denne gangen skal jeg være helt naken, og ansiktet mitt skal være synlig også. Ellers kommer han til å legge ut de tre bildene som jeg allerede har sendt, legge dem ut på Facebook og sende dem til mamma og pappa. Alt han har lagt ut på Face, er falskt. Alt sammen er stjålet. Men det hjelper ikke meg, fordi bildene som jeg sendte, var ekte!! Jeg hater livet mitt! Live så opp. «Fy faen.» «Jeg vet hva som har skjedd,» sa Eric. «Det finnes

17


#VåRSLIPP

OG

VERONICA SALINAS

Jeg-personen i denne romanen går gjennom en identitetskrise. Hun er ny i Norge. Hverdagen er preget av rutinearbeid og språkkurs. Savnet etter hjemlandet Argentina er stort, men det er umulig for henne å reise tilbake. OG er en enkel og samtidig kompleks roman om identitet og språk. En roman med et annerledes, sårt, friskt og ofte humoristisk blikk på Norge og menneskene som lever her. Og en roman om landet man har måttet reise fra.

[…] Og er en sjarmerende liten bok om å komme fra et sted til et annet, og gjenkjennelig for alle som har lært et nytt språk i voksen alder. DAGENS NÆRINGSLIV

18

Foto: © Kristin Aafløy Opdan


INTERVJU HVORDAN FANT DU UT AT DU VILLE SKRIVE FOR UNGDOM NÅ?

Jeg sendte teksten til redaktøren, og han mente dette kunne være en tekst for ungdom! Det er så flott at jeg har en så dyktig redaktør!

HVA ER ANNERLEDES MED Å SKRIVE FOR UNGDOM SAMMENLIGNET MED FOR BARN?

Jeg tenker ikke på hvor gamle leserne er eller hvor de kommer fra når jeg sitter og skriver. Jeg bare skriver. Jeg har en historie som jeg er nesten nødt til å skrive. Ved å fortelle en historie stiller vi forfattere ofte spørsmål om livet, eller døden, forholdene eller naturen for å gi et eksempel. Jobben min som forfatter kunne være å stille spørsmål, men ikke nødvendigvis å ha svar. Spørsmålene jeg stiller kan være de samme for alle aldersgruppene. Jeg tror forskjellen ligger i hvordan jeg stiller spørsmålene. Hvilket språk jeg bruker. Jeg tror at dypest sett er det ingen forskjell på det å skrive for barn, ungdom eller voksne. Og her er jeg ikke alene. Jeg tror mange forfattere ville svare akkurat det samme.

PLANLEGGER DU FØR DU SKRIVER, ELLER SER DU HELLER HVOR HISTORIEN TAR DEG?

Jeg planlegger litt. Tar utgangspunkt i en idé og leker litt rundt denne ideen og lager mulige strukturer som kan passe for ideen. Men selvfølgelig underveis får idéen sin egen kraft og tar meg videre på reisen.

SKRIVER DU MYE OG STØTVIS, ELLER JEVNT OG TRUTT? Det varierer fra gang til gang. Fra prosess til prosess.

DET VERSTE MED Å SKRIVE ER …

Angsten som kommer midt i prosessen, idéen om at jeg aldri kommer til å klare det. Det verste er mitt kritiske jeg som er veldig, veldig kritisk! Et monster!!

HVA ER DET RARESTE DU HAR OPPLEVD SOM FORFATTER?

En liten jente på Litteraturhuset for to år siden etter at jeg hadde lest Reisen, spurte meg om jeg var et ordentlig menneske!

OPPLEVER DU AT Å HA ET ANNET MORSMÅL GJØR NOE MED HVORDAN DU SKRIVER?

Ja, absolutt. I begynnelsen da jeg kom til Norge, følte jeg at jeg aldri hadde nok ord for å si det jeg ønsket å si. Jeg skulle si noe, og så hadde jeg hundre ord på spansk som sto og ventet i spenning på å bli sagt, mens jeg hadde ti ord på norsk. Jeg lærte på denne tiden å være veldig økonomisk med språket mitt. Og det er slik det er fortsatt etter tretten år i Norge. Når jeg skriver, kommer det tekster som er økonomiske, de har mange hemmeligheter. Alle tekstene blir konsentrerte og mettede.

HVA VAR YNDLINGSBOKA DI I TENÅRENE?

Alle bøkene til Julio Cortázar, Historias de Cronopios y de famas og Rayuela (Paradiset).

HVILKEN BOK VIL DU ANBEFALE LESERNE DINE?

Åh! Det er vanskelig å svare på dette, noen av de bøkene jeg kunne anbefale vet jeg ikke om finnes på norsk! La meg tenke, det første som dukker opp er: Ankomsten av Shaun Tan, Stjernens time av Clarice Lispector, Jegeren av Per Dybdig, og alle bøkene til Julio Cortázar, Gabriel García Márquez, Oliverio Girondo, og alle av Nils-Aslak Valkeapää. Og novellene til Geir Nummedal. Og masse dikt, av Pablo Neruda, Gabriela Mistral, Nils-Øivind Haagensen, og Sherko Bekas, som finnes på norsk og kurdisk!

ER DET NOE DU GJØR SOM INGEN VILLE TRODD ELLER SOM FÅ VET OM DEG?

Jeg gjør masse rare ting! Jeg ble utvist fra skolen mange ganger. Tror ingen vil tro det om de møter meg i dag.

DET BESTE MED Å SKRIVE ER …

Å leke med fantasien, lage andre verdener, leke med ordene, lage bilder med språket for så endelig å si noe som kan være fint for andre, at andre kan like det jeg skriver!

Veronica Salinas (f. 1977) er skuespiller og forfatter. Hun er født i Argentina og har spansk og indiansk bakgrunn. I Argentina tok hun skuespillerutdanning på teaterhøyskolen Escuela de Arte Dramático de Buenos Aires og en bachelorgrad i portugisisk språk ved universitetet i Buenos Aires.

19

19 19

Les utdrag fra boka


OG

VERONICA SALINAS

UTDRAG NÅ VAR DET GJORT. JEG HADDE REIST FRA ARGENTINA. JEG VAR LANGT BORTE FRA ALLE SOM KJENTE MEG.

20


FRA BOKA Norge Alt jeg hadde med til Norge var en koffert som veide 23 kilo. Jeg hadde med meg litt klær, boken Paradiset av Julio Cortázar, toalettsaker, bilder av familie og venner. Og jeg hadde med meg dulce de leche. Jeg hadde pakket tre glass. Den beste dulce de leche kommer i glass. Jeg trillet kofferten ut av flyplassen. En dame pekte: – It runs something out of your baggage! Glassene hadde eksplodert. Det rant dulce de leche ut av kofferten. Jeg dro en hånd langs lokket. Hånden ble klissete. Jeg tørket meg på bukselårene. Dårlig start, tenkte jeg og gikk mot bussen. Jeg steg om bord, satte meg og så på de andre menneskene. Jeg tenkte: Ingen kjenner meg. Jeg hadde noe i magen. Jeg hadde ikke spist, jeg var ikke sulten. Men jeg kjente noe i magen. Var det sorg?

Mor, far og to barn. – Velkommen, sa moren og hilste. – Velkommen, sa faren og hilste. To små jenter så på meg med åpne øyne. Faren leste kontrakten. Det ble sagt «velkommen» igjen. Det ble nevnt fridager. Faren leste veldig tydelig og sakte på engelsk, mens jeg holdt et ark med instruksjoner. Jeg kunne heldigvis lese litt engelsk. Faren sa: – Du skal ha barna på morgenene. Jeg reiser tidlig. Kona mi må sove, hun er veldig sliten. Du må spise frokost med barna. Gå to turer om dagen med dem og lage lunsj. Du er ikke hushjelp, men du må rydde om vi ber om det. Vi har meldt deg på norskkurs. Du skal dit på ettermiddagene. Kurset holdes i Gamlebyen; tirsdag, onsdag og torsdag kveld. Nå var det gjort. Jeg hadde reist fra Argentina. Jeg var langt borte fra alle som kjente meg. Det var et faktum.

Jeg kom til huset der jeg skulle være au pair. En toetasjes hvitmalt enebolig. Jeg møtte familien.

21


#VåRSLIPP

KRISTÍN A. SANDBERG

I SKYGGEN AV SOLA Ella flytter fra Norge til Gran Canaria. Hun skal begynne på nytt, bytte skole, finne seg selv. Men snart oppdager hun at Gran Canaria er mer enn bare solskinn og palmesus – og at det er umulig å flykte fra fortiden. Slash er en unik serie som kombinerer skjønnlitteratur og dokumentarisme, og romanen er bygget på intervjuer med unge kilder.

22

Foto: © Sverre Aurstad


INTERVJU HVORDAN FANT DU UT AT DU VILLE SKRIVE FOR UNGDOM? Ungdommen er den tiden da alle de store spørsmålene i livet virkelig melder seg. Jeg har jobbet med ungdom både som lærer og kulturarbeider i hele mitt voksne liv. Å skrive for ungdom er å være i samtale med de store spørsmålene – alltid.

PLANLEGGER DU FØR DU SKRIVER, ELLER SER DU HELLER HVOR HISTORIEN TAR DEG?

Jeg tenker hele historien først. Så skriver jeg. Og så ender det ofte et annet sted enn jeg tenkte.

opplevelse. Å ha skrevet noe på norsk, som tyske ungdommer lo av, på tysk. Et fellesskap ingen av oss kunne snakke med hverandre om. Bare smile.

HVA VAR YNDLINGSBOKA DI I TENÅRENE? Jeg vet ikke. Jeg leste alltid. Alle typer bøker, egentlig.

ER DET NOE DU GJØR SOM INGEN VILLE TRODD ELLER SOM FÅ VET OM DEG? Jeg spiller julesanger hele året, har julemusikk som spilleliste når jeg løper og mener at jul er en tilstand mer enn en høytid.

SKRIVER DU MYE OG STØTVIS, ELLER JEVNT OG TRUTT? Jeg skriver alltid, og har flere tekster gående parallelt; store, lange eller korte skisser. Jeg skriver for musikk også, og da er det ofte de korte tekstene ender i en sangtekst.

DET VERSTE MED Å SKRIVE ER … at man aldri blir ferdig.

DET BESTE MED Å SKRIVE ER … at man aldri blir ferdig :-)

Kristín A. Sandberg (1967) er utdannet psykoterapeut og lærer. Hun skriver sangtekster for flere kjente musikere og har utgitt romaner og sakprosa for barn, ungdom og voksne. Sandberg har bodd og arbeidet i Spania i flere år.

HVA ER DET MORSOMSTE/RARESTE DU HAR OPPLEVD SOM FORFATTER?

Det rareste jeg har vært med på som forfatter var da jeg var på en tysk ungdomsskole i Leipzig med en av ungdomsbøkene mine. Den var oversatt til tysk. Den eneste tysken jeg kan, er det jeg hørte på en gammel krimserie på TV, der etterforskeren så trist ut og alltid snakket om mord. Alle tyske ord jeg kan, handler om mord og kriminalpoliti, og ingen av de ordene var brukbare da jeg skulle snakke med de tyske ungdommene. Det ble lest fra boka mi på tysk. Jeg satt bare ved siden av og nikket og smilte litt teit ut i lufta. Da ungdommene lo, litt uti opplesningen, skjønte jeg hva de lo av. Eller; jeg hadde i hvertfall ment at noe skulle være litt morsomt, omtrent der jeg tenkte at oversetteren leste. Det var en rar

I SKYGGEN AV SOLA 23

Les utdrag fra boka


KRISTÍN A. SANDBERG

I SKYGGEN AV SOLA

24

24

UTDRAG Alt er nytt. Hun skal være med en venninne hjem, og venninnen er ny, huset er nytt, landet er nytt. Språket på skiltene, graffitien på murveggene, lukten i lufta er ny. Ingen kan ta dem nå. Norsk lov gjelder bare i Norge, og dette er ikke Norge, selv om man kan snakke norsk hele dagen. Hun sender ikke snap, oppdaterer ikke noe som helst lenger, ikke Anna heller. Ingen skal begynne å lure på om de har stukket av. Ikke før det er for sent. Ikke før alle skjønner at de aldri kommer tilbake til Tønsberg igjen. De er borte for alltid nå. Reiste fra nesten alle tingene sine. Egentlig er det ikke så mange ting man trenger, tenker Ella. Bare man slipper å bekymre seg hele tida. Nuria småprater hele veien oppover gaten. Ella hører halvveis etter. Pensjonister sitter på terrassene og soler seg, man kan nesten høre at det freser i flesket. Langsomme tyske sanger fra en radio et sted, og plingelyd fra Nurias mobil, men hun sjekker den ikke. – Er du klar over at hun som bor ved siden av oss drepte begge barna sine? sier hun, som om det var en helt naturlig ting; er du klar over at timeplanen ligger på skolens nettsider, liksom. – Jøss ... Er hun ikke i fengsel eller noe? – Det er jo lenge siden hun drepte dem. Kanskje hun var i fengsel en periode. Kanskje man ikke kommer i fengsel når man er sjuk, jeg vet ikke. – Syk? – Ja, du er jo ganske sjuk i huet når du dreper barna dine. Hun pleier å hilse om kvelden når jeg kommer hjem. Hun heter Liv. Er det tragisk, eller? Nuria flirer. – Du er morder, også heter du Liv. – Herregud ... – Jeg vet. Ella har vært på Gran Canaria i tre dager. Nuria


FRA BOKA går i klassen hennes. Hun har bare vært på skolen en dag før

det ble helg, men Ella ser tegninga: Alle naboene er norske, skolen er norsk, spanjoler snakker i korte, svenske setninger på Spar. Det er greit for Ella, hun trenger ikke å stresse med å lære spansk. Det er bare mamma som klikker. De leide leilighet via en nettside hjemmefra, og mamma trodde de skulle bo i Spania, men saken er at det bare er nordmenn der leiligheten ligger. Mamma fikser det ikke. Egentlig er det som å tro at du har vært i Norge når du har vært på Grønland i Oslo. Du har jo det, men samtidig ikke. Ella vil bare at det skal være fred. At ingen skal klikke og ingen skal komme hjem til dem og mase om at alt burde vært annerledes enn det er.

HUN SENDER IKKE SNAP, OPPDATERER IKKE NOE SOM HELST LENGER, IKKE ANNA HELLER. INGEN SKAL BEGYNNE Å LURE PÅ OM DE HAR STUKKET AV.

25


#VåRSLIPP

TINA TROVIK

HVILELØS MELLOM LEVENDE OG DØDE På vei til skolen legger Emma merke til en gutt som står og henger. Det viser seg snart at ingen av venninnene ser ham, bare Emma. Alex er et spøkelse. Han kan ikke huske hvem han er eller hvordan han døde, eller hvor han kommer fra. Det finnes bare et sårt minne om noe som har gått galt. Emma forsøker å nøste i mysteriet. Snart viser det seg at det er grufulle ting som har skjedd og at Alex´ spøkelsesmysterium er et mord. Hvileløs er en moderne spøkelseshistorie.

26


INTERVJU HVORFOR HAR DU VALGT Å SKRIVE FOR UNGDOM?

DET BESTE MED Å SKRIVE ER …

Det jeg liker med ungdomskategorien er at den omfavner alt mulig, som f.eks. krim, scifi og skjønnlitteratur. Ungdom liker å prøve nye ting. Det gir en frihet når man skriver, og gjør at man slipper å tenke på om boka blir stemplet ”krim” eller ”fantasy”. Dessuten er mange av favorittbøkene mine i ungdomssjangeren.

Jeg liker å fordype meg i en annen verden og lære nye ting i research-biten. En annen uventet fordel som forfatter, er at man blir unnskyldt alle eksentriske trekk. At søkehistorikken min inneholder ting som ”hvordan kamuflere drap som selvmord”, regnes jo som helt normalt. Ellers må jeg bare si at det aller hyggeligste ved å skrive selvsagt er tilbakemeldingene fra leserne.

ER DET NOE SOM ER ANNERLEDES MED Å SKRIVE FOR UNGDOM, SAMMENLIGNET MED VOKSNE?

HVA ER DET MORSOMSTE DU HAR OPPLEVD SOM FORFATTER?

Jeg prøver å tenke etter hva jeg likte å lese da jeg selv var ungdom, og bruker mye fra min ”indre tenåring” når jeg skriver. Ellers tar jeg ingen spesielle hensyn når jeg skriver for ungdom, bortsett fra å luke vekk sånne tidstypiske og utdaterte uttrykk som ”Duracellkanin” og ”hakk i plata”.

PLANLEGGER DU FØR DU SKRIVER, ELLER SER DU HELLER HVOR HISTORIEN TAR DEG?

Jeg skriver fritt de første 20–50 sidene, før jeg setter meg tilbake for å pønske ut historien videre og skriver en løs synopsis. Merkelig nok er det enklere å få nye idéer når jeg har skjelettet av historien klart.

SKRIVER DU MYE OG STØTVIS, ELLER JEVNT OG TRUTT? Jeg skriver relativt jevnt og trutt. Det er enklest å skrive mens jeg fremdeles har hele historien liggende klar i hodet. Før fikk jeg litt panikk hvis jeg tok fri noen dager, men jeg har lært meg at det tar ikke lange tiden før jeg er inne i flyten igjen.

DET VERSTE MED Å SKRIVE ER …

Man kan diskutere handlingen med folk, men jeg må gjøre alle valgene selv. En annen ting er usikkerheten. Jeg sitter alltid med spørsmålet ”er dette bra nok”? For å ikke snakke om selvdisiplinen det tar å gjennomføre det enorme prosjektet det er å skrive en bok fra begynnelse til slutt.

Å vinne Arks barnebokpris var stort.

HVA VAR YNDLINGSBOKA DI I TENÅRENE?

Som sikkert mange andre forfattere leste jeg mye, så det er vanskelig å velge en spesiell bok. Foreldrene mine hadde den obligatoriske bokklubb-bokhylla, og som ungdom leste jeg alt jeg kom over, og det kunne være alt fra Don Camillo til Albert Camus. Jeg husker jeg likte godt bøkene til Asimov, for å ikke snakke om Den uendelige historien av Michael Ende som jeg omtrent kunne sitere utenat.

HVILKEN BOK VIL DU ANBEFALE LESERNE DINE?

Av norske forfattere kan jeg anbefale Stupekontroll av Neha Naveen. Ellers vil jeg gjerne slå et slag for tegneseriene, og anbefale Bone-serien til Jeff Smith.

ER DET NOE DU GJØR SOM INGEN VILLE TRODD ELLER SOM FÅ VET OM DEG?

Nå er jeg litt rusten, men det var en periode jeg likte godt å dirke låser. Jeg fikk et profesjonelt dirkesett i bursdagsgave som jeg brukte til å dirke hengelåser mens jeg så på TV – nesten litt som å hekle eller strikke, men kanskje ikke noe man setter seg til med på bussen eller kaféen.

Tina Trovik ble født på Andøya i Vesterålen i 1973. Hun brakdebuterte med Samuel sekel i 2012 som også fikk Arks barnebokpris. Hvileløs er hennes første ungdomsroman.

27

Les utdrag fra boka


TINA TROVIK

HVILELØS MELLOM LEVENDE OG DØDE

28

UTDRAG Jeg var på vei fra svømming første gang jeg la merke til ham. Han hang utenfor trappen til T-banen med hendene i lommene og blikket festet i asfalten. Eller, det var det jeg trodde i alle fall, for solbrillene skjulte øyene under den lange luggen. Han så ut til å være omtrent like gammel som meg. Klærne var ironisk nittitalls, med steinvasket jeansjakke, rutete skjorte og lange shorts. Jeg burde vel ha tenkt det var rart han ikke var på skolen eller noe, men en gutt i klassen sparket beinkrok, og jeg glemte hele greia. Han var der neste fredag også, og fredagen etter det. Høsten nærmet seg, men han stod der fremdeles, selv om regnet høljet ned, i ly under taket, lent mot den nedtaggede murveggen. «Hva er det med han gutten ved T-banen, egentlig? Er det ikke litt rart at han henger der hele tiden?» spurte jeg Ulrikke en dag etter at vi hadde dusjet. Hun var en av de mer vennligsinnede jentene i klassen. Jeg spurte egentlig mest for å ha noe å si. Hun hadde skapet ved siden av og holdt på å speile seg mens jeg kledde på meg. «Hva mener du?» Hun klemte på en tube og klappet kremen inn i ansiktet. «Ai! Disse greiene svir!» «Den gutten, du vet. Han som alltid ser ut som han skal på nittitallsparty? Solbriller, uansett vær – sånne militærshorts ned til anklene? Står rett til venstre når vi kommer opp fra T-banen?» Ulrikke trakk på skuldrene. «Aner ikke hvem du snakker om.» Hun studerte speilbildet sitt i et rundt lommespeil. «Hva gjør du med øyevippene? Burde jeg ta extensions?» Jeg sukket. Det var ikke den verste klassen, men jeg begynte allerede å glede meg til å flytte. Jeg kunne omtrent alle de sosiale mønstrene utenat. Håndballjenter til venstre, de populære bakerst, streberne fremst … Av og til følte jeg meg som en menneskelig kameleon som skled


FRA BOKA teflonaktig gjennom skoledagen. Prisen var at jeg aldri satte

spor etter meg. Ja da, jeg kunne like gjerne innrømme det. Bortsett fra “nettkompisene” mine, som mamma kalte dem, hadde jeg omtrent null venner. Jeg droppet hårføningen og gikk ut for å ta på meg skoene før de andre jentene ble ferdige. Jeg orket ikke blikkene deres når de snakket om hva de skulle gjøre i helgen. Om det var av skadefryd eller medlidenhet, gadd jeg ikke å tenke på engang. Jeg åpnet utgangsdøren og slapp ut i en dampsky av hårspray og parfyme. Høstluften kjentes befriende kjølig, og jeg trakk pusten dypt. Tankene kretset tilbake til den mystiske gutten. Det var noe rart ved ham, men jeg klarte ikke å sette fingeren på det. Hvis jeg bare kunne fått sett litt nøyere på ham, tenkte jeg. Jeg ante det ikke den gangen, men den avgjørelsen skulle bli skjebnesvanger.

HØSTEN NÆRMET SEG, MEN HAN STOD DER FREMDELES, SELV OM REGNET HØLJET NED, I LY UNDER TAKET, LENT MOT DEN NEDTAGGEDE MURVEGGEN.

29


#VåRSLIPP

CHRIS TVEDT

DEMONENES SANG Tretten år gamle Thorgil lever et helt vanlig liv i 1930-tallets Oslo. En dag snus alt på hodet. Thorgil får vite at han er halvt dverg, og at hans far, som han aldri har truffet, er dvergenes konge. I følge med to krigere forlater han den hjemlige tryggheten og begir seg ut på en reise gjennom et urolig Europa, til dvergenes rike langt inne i Tien Shans ville fjell. Men kongedømmet er truet av både indre og ytre fiender. Snart er Thorgil en viktig del i kampen for å hindre at dvergenes rike skal gå under. Demonenes sang er første bok i Villstjerne-trilogien.

[...] Tvedt lykkes med å skape sitt helt eget univers hvor han blander fantasi og virkelighet. Romanen er spennende bygd opp og har mye driv. BARNEBOKKRITIKK.NO

30

Foto: © Fredrik Arff


INTERVJU HVORFOR BLE DETTE EN UNGDOMSBOK?

Det er flere grunner til det. Den ene var at jeg rett og slett hadde lyst til å prøve noe nytt, og så på det som en fin utfordring. Det andre var at jeg gjerne ville skrive en fantasyroman, og følte at den sjangeren passer godt for ungdom. Fantasy for voksne blir av en eller annen grunn ofte litt teit.

ER DET NOE SOM ER ANNERLEDES MED Å SKRIVE FOR UNGDOM, SAMMENLIGNET MED VOKSNE? Både ja og nei. Jeg har tatt bort en del fremmedord og gammeldagse ord og uttrykk, og kuttet ned på noen virkemidler som f.eks indre monologer. Dessuten er selve historien litt enklere bygget opp enn i voksenbøkene. Men likhetene er større enn forskjellene. En dårlig setning er en dårlig setning uansett.

HVA LIKER DU BEST VED FANTASYSJANGEREN?

Friheten! Jeg kan fabulere, fantasere, leke meg med gamle sagn og myter, i det hele tatt slå meg løs og ha det gøy. Men når det er sagt, så prøver jeg å skape realistiske karakterer innenfor bokens univers.

PLANLEGGER DU FØR DU SKRIVER, ELLER SER DU HELLER HVOR HISTORIEN TAR DEG?

Jeg planlegger en god del, men ikke alt. Det er viktig at historien henger sammen, er logisk og godt bygget opp. Derfor har jeg en klar plan for handlingen i første halvdel av boken, samt at jeg har en idé om slutten. På den annen side må fortellingen, og ikke minst karakterene, også få lov til å leve sitt eget liv.

DET BESTE MED Å SKRIVE ER … At det er så utrolig gøy når jeg får det til.

HVA ER DET MORSOMSTE/RARESTE DU HAR OPPLEVD SOM FORFATTER?

Det morsomste var helt klart å bli antatt første gang. Da ble jeg skikkelig glad. Dessuten er det kjekt når folk jeg ikke kjenner kommer bort til meg og sier at de liker bøkene mine, selv om det er litt flaut også. Det var ikke fullt så gøy den gangen en dame kom bort til meg i kassakøen på butikken og sa at jeg burde skamme meg over sexscenene jeg har skrevet. Høyt snakket hun også!

HVA VAR YNDLINGSBOKA DI I TENÅRENE?

Det forandret seg fra år til år, slik som jeg husker det, i hvert fall frem til det året jeg oppdaget Ringenes herre. Deretter var det ingen tvil!

HVILKEN BOK VIL DU ANBEFALE LESERNE DINE? Det kan være mange, men for de som liker fantasy er jo Philip Pullmans Det gylne kompasset et godt valg.

ER DET NOE DU GJØR SOM INGEN VILLE TRODD ELLER SOM FÅ VET OM DEG? Tja, at jeg lager musikk, kanskje, og spiller i bandet Chris Tvedt & Gjengangerne? Hvis man skal dømme etter antall avspillinger på Spotify er det ikke mange som har fått det med seg …

SKRIVER DU MYE OG STØTVIS, ELLER JEVNT OG TRUTT? Jevnt og trutt er målet, men som ellers i livet blir ikke ting alltid slik jeg har tenkt det.

DET VERSTE MED Å SKRIVE ER …

At det er så utrolig kjipt og slitsomt når jeg ikke får det til.

Chris Tvedt (f. 1954) er født i Bergen. Han er forfatter og advokat, og har i tillegg til jus studert litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. De senere år har han vært forfatter på heltid.

31

Les utdrag fra boka


CHRIS TVEDT

DEMONENES SANG

UTDRAG Stemmen i høyttalerne hadde begynt i en rolig og saklig tone, men etter hvert var det som om taleren hisset seg mer og mer opp, inntil han hørtes fullstendig rasende ut. Det var som om stemmen jaget etter noe. Lyden gjallet under det buede glasstaket, ekkoet rullet frem og tilbake mellom murveggene. Thorgil kunne ikke forstå hvordan noen kunne oppfatte hva som ble sagt, men åpenbart kunne de det. I hvert fall var det mange som hadde stanset opp og lyttet. Noen sto med løftet ansikt og lukkede øyne, som om de var fullstendig henført. Talen fortsatte og fortsatte. Det virket som om den aldri skulle ta slutt. Thorgil begynte å kjede seg. «Hvor lenge er det til toget går?» spurte han og snudde seg mot de andre. Ingen av dem svarte. Timor var blek og så fremfor seg med tomt blikk. Baltos ansikt var fordreid, som om han hadde sterke smerter. Øynene var vidt oppsperret. «Hva er det?» spurte Thorgil. «Er du syk?» «Syk? Ja, jeg blir syk av å høre på,» sa Balto lavt. «Hører du det ikke?» Thorgil var forvirret. «Hører hva da? Talen? Det er jo bare skrik og skrål.» «Ikke selve stemmen,» sa Balto. «Lytt nøye til det andre.» Thorgil lyttet. Han lukket øynene og konsentrerte seg, og langsomt skjønte han hva Balto mente. Det var andre lyder der, bak den skingrende stemmen. Lyder han ikke hadde lagt merke til før. Det lød som bjeffing, knurring og gurgling. Det minnet litt om lyden av ville dyr som rev hverandre i fillebiter, men likevel kunne han høre at det ikke var dyr, men noe annet. Thorgil visste ikke hva. Alt han visste, var at han ble kvalm av å høre på. Han åpnet øynene. «Hva er det?»

32


FRA BOKA «Vesener som ikke hører hjemme i vår verden,» sa Balto. «Skapninger som hater alt som lever.» «Men … men kan ikke de andre høre dem?» Balto ristet på hodet, tørket svetten og tok seg sammen. «Nei, tydeligvis ikke. Eller de vil ikke. La oss komme oss på toget. Jo før vi kommer oss bort herfra, jo bedre.» De reiste seg, samlet sammen koffertene. Thorgil kjente en hånd på skulderen. Han snudde seg og så rett inn i ansiktet på kvinnen som hadde hysjet på dem i sted. «Hvem er dere?» spurte hun. Det var noe med uttrykket i ansiktet hennes som gjorde Thorgil urolig. «Hva mener du?» «Du ser blek ut. Liker du ikke talen?» «Jeg forstår ikke hva han sier.» «Men noe hører du. Hva?» Øynene hennes var stikkende. Det føltes som om de boret seg inn i sjelen hans. «Hva hørte du?» spurte hun igjen. Thorgil ville snu seg og gå, men kunne ikke. «Jeg …» sa han. Så var Balto der, tok ham i armen og rev ham løs fra blikket hennes. «Kom,» sa han. «Vi må rekke toget.» «Hvem er dere?» hveste kvinnen etter dem. «Hva slags skapninger er dere? Små kryp, det er alt. Kravlende ormer. Insekter som kan knuses under hælen.» De hastet av sted gjennom folkemengden, flyktet fra kvinnens rop, løp gjennom stasjonen mens de grusomme lydene fra høyttalerne fremdeles fylte luften og forfulgte dem ned trappene, ut på perrongen og helt inn i togkupeen. Ikke før lokomotivet slapp ut hvit damp i det begynnende mørket, stønnet seg ut fra stasjonen og kom i gang med den lange veien østover, pustet Thorgil ordentlig ut.

«Hva var det?» spurte han. «Den damen var skikkelig gal.» Det tok lang tid før noen svarte. «Det er noe uhyggelig som skjer i dette landet,» sa Balto omsider. «Noe jeg ikke forstår. Noe som er sluppet løs. Det skremmer meg. Jeg skal være glad når vi krysser grensen.»

DET MINNET LITT OM LYDEN AV VILLE DYR SOM REV HVERANDRE I FILLEBITER, MEN LIKEVEL KUNNE HAN HØRE AT DET IKKE VAR DYR, MEN NOE ANNET. THORGIL VISSTE IKKE HVA. ALT HAN VISSTE, VAR AT HAN BLE KVALM AV Å HØRE PÅ.

33


#VåRSLIPP

RYAN GRAUDIN

BYEN BAK MURENE DAI prøver å unnslippe fortiden ved å selge narkotika for den mest hensynsløse lederen i Byen bak murene. JIN er forkledd som gutt mens hun søker etter sin tapte søster. MEI YEE er fanget på et bordell. Hun drømmer om å komme seg ut, men er i ferd med å gi opp, da hun en dag ser et uventet ansikt i vinduet ... Desperat forsøker de tre ungdommene å unnslippe en lovløs labyrint mens klokka tikker.

FAKTA Gjennom hele 1900-tallet strømmet flyktninger og andre kriminelle elementer til den lovløse enklaven, Kowloon walled city. Utenfor lovens rekkevidde, var dette området en ussel labyrint av ulovlig konstruerte bygninger, der alt fra narkotikahandel og prostitusjon til ulovlig tannbehandling blomstret i en labyrint av klamme, mørke smug.

34

Foto: © David Strauss


UTDRAG FRA BOKA Pusten går ut av meg. Er det henne? Hun løfter hodet, og jeg ser at ansiktet er dekket av sminke. Det eneste som er ekte der, er øynene; øynene flammer, som om hun er klar til kamp. Jeg vet ikke hvem jenta er, men Mei Yee er hun ikke. Hun er ikke den søsteren jeg har lett etter så lenge. Jeg kryper lenger inn i skyggene. Men det er for sent. Dukkejenta får øye på meg. Hun åpner munnen, som om hun vil si noe. Eller bite meg. Jeg vet ikke hva hun vil. Og jeg får aldri vite det. Mennene har henne. De kaster seg over henne som gribber, river i kjolen og forsøker å løfte henne. Flammene i blikket hennes blusser voldsomt opp. Hun vrir seg rundt og klorer den nærmeste av angriperne i ansiktet med krumme fingre. Mannen rykker tilbake. Han har fire røde risp over kinnet. Han vræler unevnelige ord. Griper henne i floken av lange fletter. Hun skriker ikke da de løfter henne. Hun fortsetter å vri seg, kaste på seg, slå – fortvilte bevegelser. Det er fire menn som holder henne, men noen enkel kamp er det ikke. De er så opptatt med å forsøke å holde henne nede at ingen av dem legger merke til meg der jeg sitter dypt inne i sprekken. Der jeg sitter og iakttar dem. De tar tak i hver sin arm eller fot og holder henne fast. Hun bukter seg, spenner ryggen i en bue og spytter dem i ansiktet. En av dem gir henne et slag i hodet, og hun blir stille på en vemmelig måte som bare er feil.

#VåRS

JEG KRYPER LENGER INN I SKYGGENE. MEN DET ER FOR SENT. DUKKEJENTA FÅR ØYE PÅ MEG. HUN ÅPNER MUNNEN, SOM OM HUN VIL SI NOE. ELLER BITE MEG. JEG VET IKKE HVA HUN VIL.

DAI prøver å unnslippe fortiden ved å selge narkotika for den mest hensynsløse lederen i Byen bak murene. JIN er forkledd som gutt mens hun søker etter sin tapte søster. MEI YEE er fanget på et bordell. Hun drømmer om å komme seg ut, men er i ferd med å gi opp, da hun en dag ser et uventet ansikt i vinduet ... Desperat forsøker de tre

ungdommene å unnslippe en lovløs labyrint mens klokka tikker.

35


#VåRSLIPP

SALLY GREEN

HALF LOST Nathan Byrn flykter igjen. Alliansen ligger i ruiner. Kun én ting kan redde opprørerne fra totalt nederlag. De trenger den manglende halvdelen av Gabriels amulett, en gjenstand som kan gjøre sin bærer uovervinnelig. Nathan må reise til USA og overtale amulettens vokter til å gi den til ham. Kanskje kan det være nok til å avslutte den blodige krigen mellom svarte og hvite hekser en gang for alle ....

36

Foto: © Mark Allen


UTDRAG FRA BOKA Vi blir sittende og se på bålet. Det har begynt å brenne kraftigere. «Du sårer meg på andre måter, Nathan,» sier Gabriel. Jeg tenker på da jeg trakk kniven mot ham, og på alle gangene jeg har bannet til ham eller bare vært direkte slem. «Første gang vi møttes, fortalte du masse om deg selv,» sier han. «I det siste har du nesten ikke sagt en ting. Jeg mener, jeg vil ikke at du skal bli til en skravlebøtte, men du sier vi er venner. Du er nødt til å snakke med vennene dine.» Og det er selvsagt sant – da vi møttes for første gang, fortalte jeg ham faktisk om meg selv og livet mitt. Jeg aker meg litt nærmere ham og spør: «OK. Så hva er det du vil at jeg skal snakke om?» «Fortell meg ting, viktige ting.» «Som hva da?» Og jeg lurer på om han tenker på faren min eller synene mine. «Få høre om Wales. Jeg vil dra til Wales med deg en dag.» Og jeg smiler og har lyst til å gråte også. Og jeg forteller ham om det spesielle stedet i fjellene som jeg dro til en gang – det var et lite vann, og jeg klatret i fjellveggen ovenfor og stupte derfra. Og jeg forteller ham at jeg skal ta ham med dit når krigen er over. Og jeg ser på flammene en stund, men mest av alt ser jeg på Gabriel, og jeg vet at jeg aldri mer vil gjøre ham vondt.

Den gylne gløden fyller halve himmelen, og det er som om

skogen også gløder. Langsomt vandrer jeg mellom trærne. Det er som om jeg er nyfødt og ser verden for første gang. Luften rundt meg er liksom levende. Alt er helt fantastisk. Alt er vakkert. Hver eneste detalj er fantastisk. Og detaljene fortsetter og fortsetter. Fargene, formene, mønstrene, lydene, temperaturen, luften. Jeg snur meg og får øye på Gabriel. Og han er også vakker. Han vinker på meg. Den andre hånden er senket, han holder pistolen løst. Nesbitt er en mørk skikkelse som dukker opp et sted bak ham. Jeg ser meg tilbake på den nydelige blomsterengen og trærne og solen, og så snur jeg meg mot Gabriel. Og så flyr jeg baklengs gjennom luften, og verden blir til støy og smerte og kaos, og jeg lander på bakken og ser opp og ser himmelen, og så ser jeg Gabriel. Og smerten i magen er intens og sviende, den beveger seg mot hjertet. Det tar livet av meg, og jeg vet det. Jeg dør.

– DETTE ER BRILJANT. HYPNOTISK. VANEDANNENDE. SERIEN TRENGER INGEN ANBEFALING, DEN TRENGER EN F… ADVARSEL! SIRI PETTERSEN, FORFATTEREN AV ODINS BARN

Gylden

Jeg våkner før solen står opp. Himmelen er i ferd med å lysne, og Gabriel sover ved siden av meg. Leiren er fortsatt stille. Jeg har tent bålet. Og jeg sitter faktisk og gleder meg til grøten da en kald følelse kryper inn i marg og bein og noe grått glir over synsfeltet. Synet er tilbake.

DU MÅ FÅ MED DEG DE TO FØRSTE BØKENE I SERIEN:

37


#VåRSLIPP

NEAL SHUSTERMAN

SPLINTRET LIVSLOVEN BOK 1 I et samfunn hvor uønskede tenåringer brukes som kilde til høsting av organer og kroppsdeler, kjemper tre rømlinger mot systemet som er ute etter å fragmentere dem. Connors foreldre ønsker å bli kvitt ham fordi han er for vanskelig å kontrollere. Risa, en myndling av staten, skal bli fragmentert for å kutte barnehjemskostnader. Og Lev er en tiende, et barn unnfanget for å bli fragmentert, som en del av familiens strenge religion. Disse tre bringes sammen ved en tilfeldighet og prøver å overleve gjennom en halsbrekkende ferd tvers over USA. Livsloven er en serie på fire bøker.

Utkommer 2.5.16

38

Foto: © Neal Shusterman

Utkommer 5.9.16

Utkommer 31.10.16


«Det ville aldri bli noe særlig av meg uansett, men nå er det statistisk sett større sjanse for at en del av meg vil brukes til noe betydningsfullt et eller annet sted i verden. Jeg vil heller være delvis betydningsfull enn hundre prosent ubrukelig.» – SAMSON WARD

UTDRAG FRA BOKA «Jeg trenger mer tid. En dag til. Det er alt. Én dag til. Jeg er klar i morgen. Jeg lover!» Og fortsatt spiller bandet over ham. Han har lyst til å skrike, men her, så nær Slaktehuset, vil skrikene hans bli overdøvet av bandet. Rådgiveren gir signal til vakten. De griper ham hardere like under armhulene og tvinger ham til å gå opp de fem trinnene. På et blunk er han gjennom døra, som glir igjen bak ham og stenger verden ute. Han kan ikke høre bandet lenger engang. Slaktehuset er lydtett. På en eller annen måte visste han at det ville være det.

HØSTING

Annen borgerkrig, også kjent som "Heartland-krigen", var en lang og blodig konflikt som ble utkjempet på grunn av ett enkelt stridsspørsmål; abort. For å få slutt på krigen ble en samling grunnlovstillegg kjent som "Livsloven" vedtatt. Det tilfredsstilte hærene til både abortmotstanderne og abortforkjemperne. Ifølge Livsloven kan et menneskeliv ikke røres mellom unnfangelsesøyeblikket og barnets trettende fødselsdag. Når barnet er mellom tretten og atten år, kan imidlertid en forelder velge å "abortere" et barn med tilbakevirkende kraft … … på den betingelse at barnets liv "teknisk sett" ikke avsluttes. Prosessen som gjør det mulig både å avbryte et barns liv og holde det i live, kalles "fragmentering".

Ingen vet hvordan det skjer. Ingen vet hvordan det gjøres. Høstingen av fraggere er et hemmelig medisinsk ritual som forblir innenfor veggene til hver enkelt høsteklinikk i landet. Slik sett er det ikke så ulikt selve døden, for ingen vet hvilke mysterier som ligger hinsides dens hemmelige dører heller. Hva kreves det for å fragmentere en uønsket? Det krever tolv kirurger som jobber to og to, og som kommer og går alt etter som når det er behov for deres medisinske spesialitet. Det krever ni kirurgassistenter og fire pleiere. Det tar tre timer.

FORELDRENES FRAGMENTERI NGSHÅNDBOK

Fragmentering er nå en vanlig og akseptert praksis i samfunnet.

39

For dere s velbeh ag og si finnes de nnsro t flere hø steleire velge me r å llom. Hv er t anlegg privatei er d, har st at lig lise og er fø ns deralt fin ansiert nom skat gj entepenger . Uavhen hvilket gig av anlegg de re velger kan dere , føle dere trygge på at deres fragger vil få be tenkelig st e behand li ng av vå offentlig rt godkjent e personal når de iv e erksette r overga til en de ngen lt tilsta nd.


#v책rslipp

#ungdomsbok #boktips

40


#vårslipp skal ut på veien i april møt forfatterene her: 12. april kl. 12.00

LitterAturhuset i Bergen

LEVI HENRIKSEN CHRIS TVEDT TORE AURSTAD TINA TROVIK

14. april kl. 12.00

Skien bibliotek

TOM KRISTENSEN LEVI HENRIKSEN CHRIS TVEDT TORE AURSTAD TINA TROVIK MAREN ENGELSCHIØN

19. april kl. 11.00

Sølvberget, Stavanger bibliotek

TOM KRISTENSEN CHRIS TVEDT TORE AURSTAD KRISTÍN A. SANDBERG TINA TROVIK

20. april Kl. 09.00

Trondheim Folkebibliotek

TOM KRISTENSEN CHRIS TVEDT TORE AURSTAD KRISTÍN A. SANDBERG

21. april Kl. 10.00

Tromsø bibliotek

CHRIS TVEDT TORE AURSTAD KRISTÍN A. SANDBERG Forfatterene bokbades av Siri Morland. Hun jobber som redaktør i ubok.no og er inderlig engasjert i ungdomslitteratur.

ARRANGEMENTENE ER GRATIS OG ÅPNE FOR ALLE


#VåRSLIPP VÅRENS BESTE UNGDOMSBØKER

Profile for Cappelen Damm AS

Vårslipp2016  

Vårens beste ungdomsbøker

Vårslipp2016  

Vårens beste ungdomsbøker

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded