Broren min

Til lan («Sandy») Frazier

65678 Broren min – s. 5

19.06.2025 09:38

Da jeg så broren min igjen etter lang tid, lå han i en seng på Holberton sykehus, på Gweneth O’Reilly-avdelingen, og det ble sagt at han var i ferd med å dø av aids. Han var ikke født på dette sykehuset. Av mors fire barn var han den eneste som var født hjemme. Jeg husker da han ble født. Jeg var tretten år den gangen.

Vi var nettopp ferdige med å spise middag, en middag bestående av kokt fisk og brød og smør, og mor sendte meg for å hente jordmoren, en kvinne ved navn søster Stevens, som bodde på hjørnet av gatene Nevis og Church. Hun var kraftig; bakendens to halvdeler rullet opp og ned for hvert skritt hun tok, og hun gikk svært langsomt. Da jeg kom for å gi henne beskjed om at mor ville at hun skulle komme og hjelpe til ved fødselen til broren min, holdt hun akkurat på med å avslutte sin egen middag, og sa at hun skulle komme når hun var ferdig. Broren min ble født midt på natten femte mai 1962. Hudfargen hans da han ble født, var rødgul. Jeg vet ikke hvor mye han veide, for han ble ikke veid ved fødselen. Den kvelden og natten ble naturligvis rutinene i tilværelsen vår snudd på hodet, rutinene 7

65678 Broren min – s. 7

19.06.2025 09:38

med at de to andre brødrene mine og jeg gikk og la oss, at far tok seg en spasertur til en bro i nærheten av idrettsplassen – en spasertur anbefalt av legen, angivelig bra for den dårlige fordøyelseskanalen hans og det dårlige hjertet – at den gatelysfrie nattens tette, svarte mørke falt på, at far kom tilbake fra turen, en hund gjødde ved lyden av skrittene hans, døren ble åpnet og deretter låst bak ham, gebisset hans klirret idet det ble lagt i et glass vann, han snorket, og så kom det tidlige morgenlyset. Vi ble sendt til naboene. Jeg husker ikke akkurat hvem de andre brødrene mine ble sendt til.

Jeg havnet hos en venninne av mor, en kvinne med en datter på seks år, som ble syk ikke så lenge etter denne natten da broren min ble født, og som døde i mors armer på vei til legen, trakk sitt siste sukk idet de krysset den samme broen som far pleide å spasere til på kveldsturene sine. Dette var det første mennesket som døde i mors armer; ikke lenge etter var det en kvinne som bodde tvers over gaten for oss, Miss Charlotte het hun, som døde i mors armer mens mor forsøkte å lindre smertene fra hjerteattakket hennes.

Jeg hørte broren min sette i sitt første skrik, og så ble det litt diskusjon om hva man skulle gjøre med etterbyrden, men jeg vet ikke nå hva man besluttet å gjøre med den, bare at en liten bit av den ble tørket og festet med nåler på innsiden av klærne hans som en talisman for å beskytte ham mot onde ånder. Han ble iført et linnet mor hadde sydd, men fordi hun allerede hadde to småbarn, de andre brødrene mine, den ene nesten fire år gammel, den andre nesten to, rakk hun ikke å vie linnetet hans sin vanlige omhyggelige oppmerk8

65678 Broren min – s. 8

19.06.2025 09:38

somhet som innebar brodering på og spesiell vask av bomullsstoffet; de linnetene han brukte, var uten pynt.

Han ble tullet inn i et teppe og lagt inntil henne, og så sovnet de, begge to. Neste dag, mens de ennå sov og han lå og koste seg i varmen fra mors kropp, kom en hær av røde maur inn gjennom vinduet og angrep ham. Mor hørte barnet gråte, og da hun våknet, fant hun ham dekket av røde maur. Hvis han hadde vært alene, ville de antakelig ha tatt livet av ham. Dette var en hendelse som ingen noensinne fortalte broren min, en hendelse som alle andre i familien har glemt, unntatt jeg. Mens han var syk, sto mor og jeg en dag og så på ham – han sov og var derfor ikke klar over at vi gjorde det – og da minnet jeg mor på maurene som hadde vært nær ved å spise ham opp, og hun så på meg mens øynene hennes ble smale av mistenksomhet, og sa: «For en hukommelse du har!» – kanskje det hun misliker aller mest ved meg. Men jeg lurte bare på om det hadde noen dypere mening, dette at noen bitte små røde skapninger nesten hadde tatt livet av ham utenfra like etter at han ble født, og at noen bitte små skapninger nå var i ferd med å ta livet av ham innenfra; jeg tror ikke at det har noen dypere mening, det er bare slike ting en hjerne som min gjerne beskjeftiger seg med.

Den torsdagskvelden jeg fikk høre om broren min på telefonen – det var en venninne av mor som ringte, ettersom mor og jeg akkurat da var inne i en periode da vi ikke snakket med hverandre (og dette med å ikke snakke med hverandre lever sitt eget liv; det er som en merkelig organisme som overlever ved hjelp av lover ingen ennå har klart å tyde; mor og jeg vet aldri når 9

65678 Broren min – s. 9

19.06.2025 09:38

vi vil slutte å snakke med hverandre, og vi vet aldri når vi vil begynne igjen), var jeg hjemme hos meg selv i Vermont, opptatt av mine barns trivsel, opptatt av min manns trivsel, opptatt av min egen trivsel. Da jeg snakket med denne venninnen til mor, sa hun at det var noe galt med broren min, og at jeg burde ringe til mor for å finne ut hva det var. Jeg spurte: «Hva er i veien?»

Hun sa: «Ring til din mor.» Jeg spurte henne, i nøyaktig samme ordelag, tre ganger, og tre ganger svarte hun på samme måte. Og da sa jeg: «Han har aids,» og hun sa: «Ja.» Hvis hun hadde sagt at han hadde vært i en forferdelig bilulykke, eller hvis hun hadde sagt at han plutselig var blitt rammet av dødbringende kreft, ville jeg ha blitt forbauset, for han kunne ikke kjøre bil, det visste jeg. Hva forårsaker dødbringende kreft? Det vet jeg ikke. Men han levde et liv som sies å være typisk for dem som smittes av det viruset som forårsaker aids: Han brukte narkotika (jeg var bare sikker med hensyn til marihuana og kokain), og han hadde mange seksualpartnere (jeg visste bare om kvinner). Han var skjødesløs; jeg kan ikke tenke meg at han tok seg tid til å kjøpe eller bruke kondom. Dette er en hastig vurdering, ettersom jeg ikke kjenner brødrene mine særlig godt, men jeg er ganske sikker på at kondom ikke er noe han ville ha tatt seg bryet med å bruke. En gang for noen år siden, da jeg besøkte familien min – det vil si den familien jeg vokste opp i – satt jeg på sengen hans i huset han bodde i helt alene, et hus som lå to armlengder fra huset til moren vår, der hun selv bodde sammen med en annen sønn, en voksen mann, og ba ham om 10

65678 Broren min – s. 10

19.06.2025 09:38

å bruke kondom når han hadde sex med noen; jeg ba ham om å beskytte seg mot hiv-viruset, og han lo av meg og sa at han aldri kom til å pådra seg noe så tåpelig («Me no get dat chupidness, man »). Men jeg kan ha virket latterlig på ham. Jeg hadde bodd hjemmefra så lenge at jeg ikke lenger umiddelbart forsto den typen engelsk han snakket, og måtte alltid få ham til å gjenta det han sa til meg; jeg snakket ikke lenger den typen engelsk han snakket, og når jeg sa noe til ham, pleide han å se på meg og av og til bare le meg rett opp i ansiktet. «Du snakker så rart,» sa han. Dessuten var jeg ikke tykk; etter ikke å ha sett meg på tjue år hadde han ventet at jeg ville være tykk. De fleste kvinner der vi kommer fra, blir tykke etter hvert; det er moteriktig for kvinner å være tykke.

Da jeg fikk se broren min ligge i sykehussengen i ferd med å dø av denne sykdommen, lå han med lukkede øyne, han sov (eller befant seg i en søvnlignende tilstand, for søvn, en fullstendig sunn og normal tilstand å befinne seg i, kunne ikke være det han opplevde, der han lå og var i ferd med å dø); hendene hans hvilte på brystet, den ene oppå den andre, like under haken i dødens fromme positur, men han var ikke død ennå. Huden hans hadde en dyp, svart farge, det la jeg merke til, og jeg tenkte at jeg kanskje la merke til det fordi jeg bor et sted der ingen har samme hudfarge som han, bortsett fra jeg selv, og jeg har egentlig heller ikke samme hudfarge som han, jeg har bare samme hudfarge i den forstand at vi har samme etnisitet. Men mange dager senere sa mor til meg: «Han er blitt så svart, sykdommen har gjort ham så svart.»

11

65678 Broren min – s. 11

19.06.2025 09:38

(Hun sa dette til meg på min egen variant av engelsk, hun anstrenger seg for å snakke til meg på den varianten av engelsk som jeg nå umiddelbart forstår.) Leppene hans var skarlagenrøde og dekket av små sår med gyllen skorpe. Da han åpnet øynene og fikk se meg, laget han en pffuu-lyd (dette gjøres ved å bite tennene sammen mens man samtidig skyver leppene utover og suger inn luft av full kraft). Han sa at han ikke hadde trodd jeg ville komme og besøke ham («Me hear you a come but me no tink you a come fo’ true»).

En av mine mange hyggelige beskjeftigelser som innga en følelse av trøst, av luksus, på den tiden da jeg fikk telefon om at broren min var syk, var å lese en bok, The Education of a Gardener, skrevet av en mann som het Russell Page. Jeg var i ferd med å bestemme meg for å mene at han, en gartner som utformet hager for andre mennesker, hadde en tjeners personlighet, ikke en kunstners, og at språket hans var omstendelig, pertentlig, forsagt; selv om jeg syntes boken var kjedelig, ville jeg fortsette å lese den, ettersom den sto i en slik interessant kontrast til bøker av enkelte andre gartnere som skrev på en måte jeg var begeistret for.

(Alt dette var bare slikt jeg tenkte før telefonen ringte.

Nå er jeg vilt begeistret for The Education of a Gardener og gleder meg til å lese den igjen.) Så da telefonen ringte, la jeg fra meg boken og løftet av røret og fikk beskjeden om broren min.

Neste gang jeg åpnet den boken, satt jeg på plenen utenfor Gweneth O’Reilly-avdelingen, og broren min satt i en stol ved siden av meg. Det var mange dager senere. Han kunne knapt gå, han kunne knapt sitte 12

65678 Broren min – s. 12

19.06.2025 09:38

oppreist, han var som en gammel mann. Spaserturen fra sengen og ut til plenen hadde gjort ham helt utmattet. Vi så ut over et alminnelig antiguansk landskap.

Der fantes en beplantning av piletrær; jeg antar at de ble plantet for lenge siden, den gangen Antigua ennå var en koloni og koloniregjeringen hadde ansvaret for driften av sykehuset. Det har aldri vært noe godt sykehus, men nå er det helt forferdelig, og bare mennesker som ikke har råd til noe annet, benytter seg av dette sykehuset nå. Like ved piletrærne sto et gammelt, halvdødt flammetre; det trengte beskjæring og næring. En gammel, vindskjev bygning sto ikke langt fra oss, og resten av landskapet var fylt opp av kassiatrær. Og da jeg tok opp boken igjen, The Education of a Gardener, så jeg på broren min, for han var også gartner, og jeg lurte på om han, hvis livet hans hadde gått i en spesiell retning, hvis han hadde fått livet sitt til å gå i en annen retning, kunne ha skrevet en bok med en slik tittel? Bak det lille huset der han bodde i bakhagen hos moren vår, hadde han en bananplante, et sitrontre, forskjellige slags grønnsaker, forskjellige slags blomsterløse busker. Første gangen jeg så den lille hagen bak det lille huset hans, ble jeg forbløffet over den og spurte om han hadde gjort alt sammen selv, og han sa: Ja, det er klart («How you mean, man! »). Nå vet jeg at det er fra moren vår at vi, han og jeg, har fått denne kjærligheten til planter. Selv på det tidspunktet da han og jeg satt der på plenen, hadde moren vår en pasjonsfruktranke som vokste på et espalier hun hadde laget av en gammel jernseng og gamle biter av galvanisert bølgeblikk, og den var så frodig at det var helt impo13

65678 Broren min – s. 13

19.06.2025 09:38

nerende, for det er ikke lett å dyrke pasjonsfrukt på Antigua. Den bar frukter i slik overflod at hun ble nødt til å gi bort noen av dem, de var mer enn hun hadde bruk for. Håndlaget hennes er noe jeg kjenner svært godt; da jeg var barn, dyrket hun alle slags grønnsaker og urter på akkurat det stedet der huset til broren min står nå. De røde maurene som hadde angrepet ham da han var mindre enn et døgn gammel, hadde klatret opp i noen okratrær som hun hadde plantet litt for nær huset, og maurene vandret fra okratrærne gjennom et vindu og opp i sengen der han og mor lå. Etter at hun hadde drept alle de røde maurene som hadde angrepet barnet hennes, gikk hun ut, og i et voldsomt raserianfall rev hun opp okratrærne med røtter og det hele og kastet dem.

Det er først nå jeg forstår hvorfor folk lyver om fortiden sin, hvorfor de sier at de er noe annet enn det de egentlig er, hvorfor de dikter opp en identitet som ikke har noen som helst likhet med den de egentlig har, hvorfor noen kan ha lyst til å føle det som om han eller hun ikke tilhører noe, ikke nedstammer fra noen, bare er falt ned fra himmelen, hel.

For en dag da mor og jeg var ute i bakhagen og hun, uten å være klar over det selv, klaget over hvor avhengig det ene eller det andre av barna hennes var av henne, uten å være klar over at hun gjorde dette hele tiden, sa stygge ting til hver enkelt av oss om de andre bak ryggen på dem, la jeg merke til at det sitrontreet som den syke broren min hadde plantet, ikke lenger var der, og jeg spurte om det, og hun sa, lett 14

65678 Broren min – s. 14

19.06.2025 09:38

henkastet: «Å, vi felte det for å gi plass til tilbygget.»

Og dette fikk meg umiddelbart til ufrivillig å se ned på føttene mine; å høre henne si dette gjorde meg vondt, måten hun sa det på gjorde meg vondt, jeg skammet meg. Det sitrontreet ville ha vært en av de få tingene som hadde vært igjen av livet hans. Ingenting stammet fra ham, ikke arbeid, ikke barn, ikke kjærlighet til et annet menneske. Han jobbet innen offentlig byggevirksomhet i en periode, men han var for frekk i munnen – han hadde en skarp tunge når han ikke fikk viljen sin, sa mor – og en dag, i en krangel med arbeidsformannen, var han ubehøvlet («He cuss dem out ») og fikk sparken. En eller annen fortalte meg at han hadde lagt seg opp ganske mye penger den gangen. Han ga mor en god del av dem for at hun skulle passe på dem for ham, men etter at han ble arbeidsløs, ba han henne ofte om noen av dem, helt til det til slutt ikke var noen igjen, og da han ble syk, var han fullstendig blakk, uten noen økonomisk sikkerhet overhodet.

Dette lot ikke til å bekymre ham; jeg vet ikke om det betydde noe for ham. Da faren hans, mors ektemann, døde, satt mor lutfattig igjen og måtte låne penger for å få mannen sin i jorden. Broren min hadde ingen fast kjæreste, ingen kvinne, ingen andre enn sin egen mor til å ta seg av ham; han hadde ingen barn, der han lå på dødsleiet; kameratene hans hadde forlatt ham. Ingen, bortsett fra familiemedlemmer og mors venninner fra kirken, kom for å besøke ham.

Men dette er også et sant bilde av mor: Da han var syk, sto hun grytidlig opp hver morgen og laget en bolle med grøt og et proteinrikt flytende ernæringstil15

65678 Broren min – s. 15

19.06.2025 09:38

skudd til den syke sønnen sin, tok dette med seg i en liten bag og gikk til sykehuset. Det ligger godt og vel halvannen kilometer unna, og man må opp en temmelig bratt bakke på veien dit. Når hun gikk av gårde ved halv sju-tiden, sto solen ennå ikke høyt på himmelen, så det var ikke så veldig varmt. Det hendte at hun fikk skyss med en eller annen, men som regel ikke. Når hun kom frem til sykehuset, pleide hun å bade broren min, og mens hun gjorde det, lot hun ham aldri forstå at hun la merke til at det såret han hadde på penis, fortsatt var der, og at det bekymret henne. Hun fikk øye på dette såret ved en tilfeldighet den første gangen han var på sykehuset, og da hun spurte ham om hvordan han hadde fått noe slikt, sa han at han var blitt smittet av et eller annet fra et toalettsete han hadde sittet på. Hun verken trodde eller ikke trodde ham da han fortalte det. Etter å ha badet ham tok hun på ham den rene pyjamasen hun hadde tatt med til ham, og hvis sengetøyet hans ikke var blitt skiftet, skiftet hun det, og så, mens han satt i sengen, hjalp hun ham med å spise maten sin, den maten hun hadde tilberedt og tatt med til ham.

Den første gangen jeg besøkte ham, var munnen hans og tungen, hele veien bakover i svelget, dekket av et hvitt lag med trøske. Han hadde et lite sår like ved mandlene; jeg kunne se det når han åpnet munnen på vidt gap, noe som kostet ham store anstrengelser.

Dette gjorde det vanskelig for ham å svelge, særlig fast føde. Når han spiste grøten og drakk det proteinrike flytende ernæringstilskuddet mor hadde tatt med til ham, måtte han anstrenge seg som om han løftet tonn 16

65678 Broren min – s. 16

19.06.2025 09:38

etter tonn med tung last. Et drag av smerte kom over øynene hans. Han spiste og drakk langsomt. Mor, som elsker å lage mat og se folk spise den maten hun har laget, særlig siden hun vet at hun er usedvanlig flink på kjøkkenet, pleide å nøde ham hver gang hun så ham ta en pause i spisingen («Come on, man, yam up your food »), men da så han bare hjelpeløst på henne.

Under normale omstendigheter ville han ha kommet med et bitende tilsvar, men i disse øyeblikkene tror jeg ikke at noen slike falt ham inn. Etter å ha sett ham spise frokost ryddet hun opp på rommet hans og la de skitne klærne og badehåndkleet i en bag for å ta dem med hjem og vaske dem; hun tømte urinflasken hans, smurte den uttørkede huden på armene og bena hans inn med fuktighetskrem og kjemmet håret hans som best hun kunne. Jeg har lyst til å si at min mor elsker barna sine på sin egen måte! Og det er helt sant, hun elsker oss på sin egen måte. Det er hennes måte. Det har aldri falt henne inn at hennes måte å elske oss på kanskje ikke er til vårt beste. Det har aldri falt henne inn at hennes måte å elske oss på kan ha tjent henne bedre enn den har tjent oss. Og hvorfor skulle den det?

Kanskje all kjærlighet er egennyttig. Jeg vet ikke, jeg vet ikke. Hun elsker og forstår oss når vi er svake og hjelpeløse og trenger henne. Mine egne sterke minner om henne dreier seg om at hun badet og matet meg.

Da jeg var riktig liten, hendte det, når jeg ble forkjølet, at nesen min ble tett av snørr, og da pleide hun å legge munnen sin over nesen min og suge snørret inn i sin egen munn og spytte det ut; da jeg var riktig liten og ikke likte å spise og klaget over at det var slitsomt 17

65678 Broren min – s. 17

19.06.2025 09:38