28
Sosial kapital i Norge
•
•
Fra å være en individuell egenskap begynner Putnam også å snakke om sosial kapital som en kollektiv egenskap, som noe som tilhører hele samfunn og systemer. Der sosial kapital er et instrument for individuell måloppnåelse hos Bourdieu, eller en mekanisme for maktutøvelse og sosial eksklusjon, er det en sosial ressurs hos Putnam, med potensial til å komme hele samfunn til gode.
Særlig det andre punktet har blitt kraftig kritisert. Sosiologen Portes (2000) argumenterer for at Bourdieus instrumentelle, individuell-strukturelle definisjon av sosial kapital er den opprinnelige (implisitt: korrekte) forståelsen av begrepet, som senere har blitt pervertert av Putnams nytolkning. Når sosial kapital brukes til å beskrive egenskaper ved samfunn og kollektiver snarere enn individer, og de positive utfallene heller ikke er begrenset til individnivå, er det ifølge Portes ingen vei utenom sirkelargumentasjon (samfunn er vellykkede fordi de har blitt «velsignet med» store forråd av sosial kapital) og ukritisk, uforpliktende og politisert feiring av verdien av «community». Portes kan langt på vei sies å ha rett i det siste; det sier seg selv at dette er gefundenes Fressen for politikere av alle avskygninger med trange budsjetter og hang til storslått retorikk. Men kritikken reiser også nye spørsmål: Er det egentlig noe nytt å bruke sosial kapital-begrepet for å beskrive egenskaper ved kollektiver? Og er begrepet virkelig fordømt til evig tautologi, eller er det noe forskerverdenen kan gjøre for å unngå dette? Gjennomganger av begrepets historie viser tydelig at sosial kapital opprinnelig ble brukt nettopp for å beskrive egenskaper ved kollektiver (Farr 2007, Fulkerson & Thompson 2008). Allerede i 1886 beskrev L.L. Seaman sosial kapital på samfunnsnivå, idet han fokuserte på fattigdom, nød og kriminalitet som «waste which is dead loss of social capital» (Seaman 1886, 283). Den oftest siterte «oppfinneren» av begrepet, Lyda Hanifan, omtaler også sosial kapital som en akkumulert ressurs for (lokal)samfunn (Hanifan 1916). Feministen og forfatteren Mary Austin ga en konsis definisjon av sosial kapital i 1918: «Social capital is the measure of group potentiality. It grows out of the capacity of men to combine. Ten men socially combined can do more than ten men working separately. This extra potentiality is the Social Capital of that group» (sitert i Farr 2007). Jane Jacobs (1961) beskriver tillitsbaserte nettverk og normer for gjensidighet som viktige bestanddeler av den sosiale kapitalen i urbane sentra. Putnam framhever selv Jacobs som sosial kapital-begrepets mor (Putnam 1995a). Begrepshistorisk er altså Bourdieus definisjon av sosial kapital som en rent individuell ressurs unntaket snarere enn regelen. Den var en mindre del av en større teori om kapitalformene, der det ble lagt størst vekt på kulturell kapital.
Sosial kapital.indb 28
05-07-11 08:46:49