__MAIN_TEXT__

Page 1


AV HENRIK H. LANGELAND ROMANER TRILOGIEN OM CHRISTIAN VON DER HALL

Wonderboy 2003 Fyrsten 2013 Showtime! 2020 I VERDENSMESTRENE - SERIEN

Verdensmestrene 2010 Hauk og due 2012 Paradis 2021 FRITTSTÅENDE ROMANER

Requiem 2000 Francis Meyers lidenskap 2007

ANDRE UTGIVELSER

Marcel Proust, monografi 2001 Av sporet er du kommet, avhandling 2005 Amerikanske tilstander, intervjuer (med Mattis Øybø og John Erik Riley) 2008 Fortellekunst. Håndbok i litterære teknikker 2011 Oslo2011, fotobok (med Tom Sandberg) 2011 Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid 2018


H ENRIK H. L ANGELAND

Showtime!


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-70411-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsfoto: © Tinpixels/Getty Images, Elisabeth Vold Bjone Baksidefoto: © Henrik H. Langeland Seriedesign: Terese Moe Leiner Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Dette er en skjønnlitterÌr utgivelse. I den grad reelle individer, steder, institusjoner og gjenstander benevnes eller opptrer i romanen, er det utelukkende i en fiktiv forstand. Karakterenes handlinger, uttalelser og oppfatninger bør leses deretter.


april–desember

Prolog Når villdyret våkner

13

DEL I 1. En siste flørt 2. Sølvreven 3. Hall Tower 4. Hvit mann pusher seksti 5. Får du noe for den partysjappa di, da? 6. JFK & Co 7. Sånn kjekken, nå er du perfekt 8. Blant engler og demoner 9. Vippen på Vippa 10. En gul Post-it-lapp 11. Double You 12. Må jeg vite hvem hun er?

21 28 37 45 54 63 70 78 90 103 107 115

DEL II 13. Ser du ikke at vi spiser? 14. Gjett, da vel! 15. A/S Christiania Træsliberi 16. Gullreven 17. Hva i all verden skal du med den? 18. Tenk at vi skal bli besteforeldre 19. Det var alt 20. Gladlaksen 21. Er ikke det bare selvforherligende fjas? 22. Kåken til han kammeraten 23. På National 24. Disse forbannede kunstnersjelene! 25. Kaffe eller «kaffe»? 26. Christian helgarderer

123 132 138 143 149 156 162 170 176 179 186 195 202 206


27. Noe litt mer juicy 28. Jeg spør for en venn 29. Hørt på makan til sjøsprøyt!

211 216 225

DEL III 30. Hole in one 31. Sånn går no dagan 32. Julianders 33. På gjengrodde stier 34. Teori og praksis 35. Hva trodde du, egentlig? 36. Klebrig 37. Jeg hadde virkelig forventet noe annet 38. Heidi har godtatt venneforespørselen din 39. Du hadde noe du ville snakke med meg om? 40. I schäfens hule 41. Ligger du med Trond Espen? 42. Break a leg 43. Rett i dass 44. En mulig kjøper 45. Satisfaction

233 239 243 246 250 253 258 267 271 279 283 299 306 314 324 328

DEL IV 46. Kollenbrølet 47. Vi er det perfekte back-office! 48. En bestefar bretter opp ermene 49. Hei til deg også, Petter 50. En tvillingvogn til besvær 51. Kjøpmannen i Venedig 52. Hva som helst 53. Kjærlighet i Stordalens tid 54. Hva er risikoen? 55. Meg-modus 56. Kunne det være en glipp? 57. For sale: Baby shoes, never worn 58. Får’em til å skjerpe seg, vettu 59. The Last Supper

337 344 349 354 358 363 368 371 375 378 382 389 394 399


60. She Lies 61. Tre komma fjorten 62. Heller alkis enn narkis 63. Velkommen hjem

405 412 422 427

DEL V 64. Og så «sex-app», da gitt 65. Fluer i suppen 66. Selvskading 67. For en briljant idé! 68. Vinnerkultur 69. Sinnasnekker’n 70. Fiksjon og virkelighet 71. La oss avslutte dette med stil 72. Kjærlighetens høysang 73. Pandoras eske 74. Arv og miljø

431 437 441 447 451 456 460 463 468 474 477

Epilog Supermosjonisten

484


Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten. PAULUS

Hvis du brenner ditt lys i begge ender lenge nok, vil du til slutt få endene til å møtes. IDOL-KJARTAN


Prolog

Når villdyret våkner

Christian von der Hall satt hos Samson på Frogner og knuget hendene om en dobbel cortado (på lett, ekstra varm) mens han stirret rakt fremfor seg. Hva i all verdens rike hadde han nettopp vært vitne til? Eller rettere sagt, gjennomlevd? Han bikket på håndleddet og sjekket Pateken. Det var stadig bare tre kvarter siden tekstmeldingen om å «ta på deg piggskoa!» hadde fått ham til å forlate samme kafé i hui og hast, spurte bort til Bygdøy allé og fortsette gjennom smijernsporten på motsatt side. Deretter hadde alt forløpt som på film. Eller i en drøm. For ikke å si et mareritt. Men å klype seg i armen lå godt utenfor hans rasjonalitetsgrense. At tildragelsene der inne hadde utfoldet seg i virkelighetens verden, var og ble et uomtvistelig faktum. Christian enset ikke en eneste av de frognerfjonge kjendisene ved kafébordene omkring seg, innkapslet som han var i egen rekapitulering. Han hadde altså trådt inn porten og krysset broen over den japanske karpedammen eller hva det nå var, presset seg gjennom en oransje glassluse og inn i den tidligere så fornemme skipsredervillaen, nå omformet til et glimrende eventyrpalass smykket i svart, fiolett og gull. Av damen i resepsjonen var han blitt geleidet opp foajétrappen til et slags repos. Og der, bak noe som mest av alt lignet et skjermbrett, hadde han altså sittet. Ved bredsiden av et ovalt bord. Og gaflet i seg restene av en ferdigsalat; mannen Christian burde – nei, måtte! – få overtalt, dersom han skulle ha noe håp om å ta revansj over Jan Fredrik Karlsen og samtidig redde sitt eget skinn! 13


Før pupillene vennet seg til mørket, hadde han bare kunnet skimte skikkelsens konturer i det obskure lyset fra de krematoriumsaktige blyglassvinduene på bakveggen. Da han satte seg ved motsatt kant av bordet, la han også merke til to enorme urner i de gulvdype vinduskarmene på hver side av husets herre. Enda større inntrykk gjorde antrekket. Den svarte T-skjorten fikk bicepsene til å skinne som marmor. Rundt håndleddene dinglet diverse naglebeslåtte armbånd, og i en lenke om halsen bar han en slags medaljong, glinsende svart, den også, et siselert våpenskjold prydet med et kremhvitt kors. Men råere enn alt sammen var gliset. Christian presset tommelneglen mot kanten av kaffekoppen. Strategien hadde vært prima, den, det var han stadig like sikker på. Men hadde han lykkes? Vanskelig å si. Neppe i direkte forstand. Men kanskje likevel, indirekte. I grunnen var det jo nå opp til ham hvorvidt prosjektet ville la seg realisere. Han hadde vært så skjerpet og aktpågivende at han nærmest kunne gjengi hvert ord i samtalen som hadde utspilt seg mellom dem. Helt fra verten skjøv salatinnpakningen til side og til han selv, midtveis i det tredje forsøket på å trenge gjennom taleflommen og få overbrakt sin makeløse idé om å flytte hele prestisjearrangementet ut i Stockholms havnebasseng, der hovedpersonen selv skulle komme stigende opp fra vannmassene lik en havgud, ja, til han – Christian gyste bare ved tanken – var blitt vàr en bevegelse bak urnene. Noe loddent og digert og buktende kraftfullt hadde steget ut fra mørket. Det var det verste potebeistet han noensinne hadde sett. Å betegne skapningen som hund var som å kalle en panter for katt. Dyret strakte vellystig på seg, presset det digre hodet innunder sin herre og mesters armhule og ble velsignet med den kjærligste morgenkos. Gullnaglene rundt det tommetykke halsbåndet klirret i takt med eierens armlenker. Andre alternativer enn å fortsette presentasjonen forelå ikke, og det hadde jo fungert, på et vis, beistet hadde dessuten smøget seg inn i mørket igjen, helt til … Gyset ble til 14


et grøss da Christian husket hvordan han i fjerde – eller var det femte? – forsøk på å nå sluttpoenget plutselig hadde kjent noe siklende varmt presse seg inn mellom lårene. Han knep igjen øynene mens han tenkte på hvordan han med den ene hånden hadde kjempet for å dytte den slafsende kjeften vekk fra sine egne genitalier, og med den andre vedble å illustrere hvor praktfull eventideen hans ville fremstå. Ja, så skjelven var han at han klemte fingrene om cortadoen til de hvitnet idet han så for seg hva som deretter hadde … Men vent nå litt! Hvordan i himmelens navn har vår alles wonderboy fra årtusenskiftets dot.com-verden, deretter PRfyrste på 2010-tallet, et tiår senere prestert å havne her? Med bikkja til Petter Stordalen snusende like opp i skrittet?


DEL I


Fem uker tidligere ‌


Kapittel 1

En siste flørt

«Spør du meg virkelig om jeg fremdeles elsker deg? Men herregud, Tessa, det er jo akkurat det jeg sier! At jeg fortsatt gjør nettopp det. Høyere enn noen gang, faktisk. Ellers ville jeg aldri ha bedt deg om noe sånt. Det er jo derfor jeg tar det opp med deg.» Christian forsøkte å fange blikket hennes der de stod ved kjøkkenbenken hjemme i Havnabakken – han med korslagte skjorteermer og hun med sitt mest indignerte hoftegrep – men hun stirret bare stivt til siden, ut mot rognetrærne utenfor kjøkkenvinduet som så vidt syntes i kveldsmørket, uten annen respons enn en sammensnurpet munn. Dette hadde på ingen måte gått etter planen. I den grad det hadde vært noen plan. Men nå var det ingen vei tilbake. Snarere tvert om, nå gjaldt det å stå løpet ut. «Spørsmålet er vel heller om du elsker meg,» kontret han. «Altså høyt nok til å unne meg dette.» Og da heller ikke den replikken avstedkom noen reaksjon, løftet Christian hånden og dro den over ansiktet, som for å stryke vekk sin egen oppgitthet. «Har du lyst på en kopp te?» forsøkte han i stedet. Tessa ristet så vidt på hodet. «Okei. Men vi må snakke om dette.» «Må vi det?» «Hva er alternativet?» Plutselig vendte hun seg mot ham og stirret på ham med to øyne han, dersom han hadde vært tilstrekkelig oppmerksom, kunne ha sett et helt spektrum av følelser i, fra engstelse via fortvilelse til forurettelse. 21


«Hva er det du egentlig vil?» spurte hun. Men det har jeg jo allerede forklart deg! holdt han på å buse ut med, men tok seg i det. I stedet plasserte han håndflatene behersket på kjøkkenbenken og pustet med magen. «Jeg ber deg simpelthen om en siste flørt. Det er alt, Tessa. En aller siste flørt.» «Jo takk, akkurat det har jeg skjønt, kjære. Men det jeg ikke begriper, er: hvorfor?» «Jeg er femtisyv. Faktisk snart femtiåtte. For ikke å si seksti. Dette er min siste sjanse!» «Siste sjanse? Hør på deg selv!» Tessa viftet iltert med hendene. «Siste sjanse til hva? Til å delikatere deg med et par struttepupper, fillerslepper og en squatrumpe? Hva slags kvinnesyn er egentlig det?» Hun glodde ut av vinduet igjen, og la til med innbitt stemme: «Det hadde nesten vært bedre om du bare kjøpte deg det.» «Dette handler ikke om kvinnesyn, og det vet du særdeles godt!» smalt Christian tilbake. «Det handler om noe helt annet.» «Ja, nettopp. Men om hva, Christian? Hm? Om hva?» Hun la hodet på skakke og betraktet ham med syrlig ironi. «Om forelskelse? Er det det? Kom ikke her og fortell meg at du har gått hen og blitt forelsket! I en tyveåring!» «Hun er faktisk 26.» «Ah! Ja men da så!» Tessa himlet med øynene. «Herregud, Christian, hun er yngre enn din egen datter. Sara blir jo 27 til sommeren!» «Hva har det med saken å gjøre? Hadde aldersforskjellen altså vært helt ok for deg dersom vi ikke hadde hatt barn? Eller bare sønner?» Det svarte ikke Tessa direkte på. I stedet sa hun: «Hva tror du Sara vil tenke?» «Hun får aldri vite det. Ikke Hans Christian heller, for den saks skyld.» «Og hvordan kan du være så sikker på det?» «Hva tar du meg for?» 22


«Men uansett,» fortsatte Tessa, «poenget er at denne … denne … hvem hun nå er, er evig langt under din alder.» «Nettopp! Det er akkurat det som er poenget. Altså ikke at hun er under min alder, men at det hverken handler om struttepupper eller sprettrumper eller eller eller … forelskelser.» Tessa blåste luft i kinnene. «Så, Christian von der Hall: Hva – Handler – Det – Om?» «Tja. Begjær, kanskje?» «Begjær? Er det det du står her og sier, at jeg ikke lenger tilfredsstiller ditt begjær?» «Vel. Det er jo ikke helt sånn.» Christian så fremfor seg mens han lette etter det mest formålstjenlige begrepet. «Kanskje ikke engang begjær,» forsøkte han i stedet, «kanskje det bare er ren … estetikk.» «Hva mener du med det?» «Vel.» Han krummet håndflaten og førte den over kjøkkenbenken som om han feide bort noen brødsmuler. For n-te gang siden åpningen av The Shift-konferansen på MESH tidligere i dag, så han for seg hvordan Madelen hadde stilt seg rett foran ham under Keynote-speaken i det fullstappede kaféområdet og skjøvet bakenden mot skrittet hans mens den platinablonde hestehalen kneiste knappe femten centimeter foran ham. «En slags dypereliggende og naturgitt lengsel etter absolutt skjønnhet,» fortsatte han, «etter en form for perfeksjon, noe fullkomment, noe …» «Er du full?» «Jeg veit’a faen, jeg vel, Tessa! Altså hva det bunner i. Jeg spør deg bare om du elsker meg nok til å gi meg denne siste flørten. Og etter det: aldri mer. Vi snakker verdens største kors på halsen her. Og du vet godt at jeg aldri! ville la det innvirke på forholdet vårt.» «Gjør jeg det?» «Det burde du.» Christians armer knyttet seg uvilkårlig over brystkassen igjen. «Jeg kunne jo i stedet valgt å ta dette som en mann.» «Hva mener du?» 23


«Ikke fortalt deg noe. Hatt en affære i skjul, vel vitende om at det ikke ville vart mer enn et par måneder uansett, trolig bare noen uker, og satse på at du aldri ville oppdaget det. Altså slik de aller fleste menn gjør. Men vet du hva, Tessa?» Han løftet en pekefinger i været. «Jeg gjør ikke det. Jeg tar det opp med deg, til felles diskusjon, fordi jeg mener vi to er …» «Felles diskusjon? Når ble dette et sameiemøte?» «Argh, nå avbryter du som vanlig!» Nok en gang strøk Christian håndflaten over ansiktet. «Forsøk å sette deg i mitt sted,» begynte han. «Og det tror du ikke jeg har gjort?» parerte Tessa umiddelbart. «Helt fra du kom med dette avsindige ønsket ditt tidligere i kveld, har jeg knapt gjort annet! Uten at det akkurat har gjort meg så mye klokere. Snarere tvert om. Faktisk så har jeg …» Mens Tessa snakket seg opp, kjente Christian vibrasjonen i bukselommen. Han smøg hånden ned og sjekket hvem det var. «Sorry, men denne er jeg simpelthen nødt til å ta.» «Det er du ‘simpelthen’ ikke.» Christian løftet bare telefonen rolig ut av lommen. «Hadde du visst hvem det var, ville du neppe ment det du nettopp sa.» «Jaså? Så hvem er det? Hun jeg tror det er?» Tessa lente seg frem, men Christian nappet mobilen til seg, slik at hun ikke kunne se displayet. «Ikke gjør deg til noe du ikke ønsker å være.» «Så søtt, Christian. Det rådet gjør du nok lurere i å gi deg selv.» Det durte og durte, men Christian holdt bare blikket tungt på Tessa. «Dette tar maks to minutter,» sa han behersket. «Jeg tar den på arbeidsrommet mitt.» «Kan du ikke heller prøve å se på det som et uttrykk for hvor mye du betyr for meg?» fortsatte han da han var tilbake på kjøkkenet, samtidig som han forsøkte ikke å reflektere over det han nettopp hadde fått rede på i telefonen. «At dette faktisk er noe jeg, så rart det enn kanskje høres ut, vil dele med 24


deg. Fordi jeg elsker deg.» Og etter en pause: «Husk også, som jeg allerede har påpekt flere ganger – dersom du virkelig ikke vil at jeg gjør dette, dersom du ikke godtar det, ikke engang aksepterer det, kommer jeg aldri til å la det skje. Det kan jeg love deg. Sier du nei, hender det ganske enkelt ikke.» Ny pause. «Men i så fall blir det også et valg du har tatt,» la han til. «Hva? Truer du meg?» «Hallo? Hører du hva jeg sier?» Nå var det Christians tur til å vifte med hendene. «Jeg gjør det motsatte av å true deg. Jeg spør deg om å vise det ultimate uttrykk for kjærlighet.» «Er det nå du vil at jeg skal begynne å nynne på den Stingsangen If you love somebody, set them free ?» spurte Tessa spotsk. «Hvis det er det du lyster, så la meg for all del ikke hindre deg.» Deretter ble det dørgende stille på kjøkkenet. Christian betraktet vannkokeren, i villrede om han skulle sette den på eller ikke – selv kunne han i hvert fall definitivt trenge en kopp te. Kveldsøkten han hadde planlagt på de ennå snøspettede stiene opp forbi Øvre Blanksjø til Ullevålseter, hadde uansett gått fløyten. Han angret som ville faen på at han hadde tatt det opp med henne. Han hadde vært i tvil, men etter samtalen de hadde hatt for et par uker siden, hadde han tenkt at hun jo ikke kunne si nei. Hvor naiv hadde vel ikke den tanken vært! Hallo teori og praksis! Til hans forsvar var det faktisk hun som hadde startet det. På sengekanten, av alle steder. Tessa hadde jo hele livet vært en ivrig bokleser, ikke bare i årene som økonomisjef i De norske Bokklubbene, men også nå, som direktør for Nationaltheatret. Jobben passet henne perfekt, kombinerte hennes Handelshøyskole- og ledelsesbakgrunn med kulturinteressene, men nok om det – fortsatt leste hun altså bøker på sengen hver kveld, og nylig hadde hun vært oppslukt av en roman av McEwan eller hva forfatteren het igjen, noe om en barnelov, der den eldre kvinnelige hovedpersonen måtte velge mellom å akseptere sin ektemanns utroskap med en yngre kvinne, eller forlate ham, 25


vel vitende om at affæren trolig var kortvarig og neppe ville endre på det livslange ekteskapet deres. Ja, det var definitivt Tessa som hadde startet det, selv om Christian – allerede halvt nedsunket i søvnen idet hun la boken fra seg og slukket nattbordlampen – hadde mumlet et slags spørsmål om hun syntes den var god. «Absolutt,» hadde Tessa svart. «Men enda mer foruroligende.» «Hvordan da?» Hvorpå hun hadde beskrevet hovedpersonens ovennevnte dilemma – noe som hadde fått Christian til å våkne igjen. «Hva tenker du selv?» hadde han spurt ut i soveromsmørket. «Ville du kunne akseptert noe sånt? For kjærligheten?» Han husket hvordan han hadde ligget og lyttet til pusten hennes. «Vet du hva?» hadde hun til slutt svart. «Det tror jeg faktisk at jeg ville ha kunnet gå med på. Dersom forholdet var tilstrekkelig solid. Dersom kjærligheten hadde tålt det.» Den sengesamtalen lå nå minst fjorten dager tilbake i tid, etterpå hadde de ikke diskutert saken. Men selvsagt hadde ikke Christian tatt opp problemstillingen igjen, nå i kveld, uten at det stod noe – eller rettere noen – bak. Og denne «noen» het intet mindre enn Madelen Nedenes Flødevigen og Gud i den Høyeste Himmelen som hun var … Vel, henne måtte han i hvert fall slutte å tenke på nå, dersom han skulle hale dette i land. Han lot tekopp-tanken fare og snudde seg mot sin kone igjen. «Så, hva tenker du?» spurte han raskt. «Ja eller nei?» Tessa tok seg god tid før hun vendte seg mot ham. «Jeg kan ikke gi deg noe svar, Christian. Ikke nå. Jeg trenger å tenke på det.» «Fair enough. Det har jeg både forståelse og respekt for.» Og etter en pause: «Men du, bare så vi er omforent her – sånn omtrent hvor lang tid trenger du?» Det siste fikk Tessa til igjen å fyre seg opp. «Så det du 26


egentlig lurer på, er hvor lenge du må vente før du, eventuelt med min velsignelse, kan begynne å knulle på denne yppige veldreide ‘perfekte’ tyveåringen din? Leve ut ‘begjæret’ ditt?! Bemektige deg den ‘fullkomne estetikken’ din? Er det det alt egentlig handler om her?» «Vet du hva, Tessa,» avbrøt Christian med hardt tilkjempet fatning og kikket på Patek Philippen. Klokken var allerede over halv tolv, og han hadde en utfordrende dag foran seg. «La oss bare ta dette senere. Okei?»

Profile for Cappelen Damm AS

Showtime!  

Ta igjen imot Christian «Wonderboy» von der Hall, nå toppsjef i Norges ledende eventbyrå. Han nærmer seg 60 og har endelig skjønt at det fin...

Showtime!  

Ta igjen imot Christian «Wonderboy» von der Hall, nå toppsjef i Norges ledende eventbyrå. Han nærmer seg 60 og har endelig skjønt at det fin...