VOTTER NINA GRANLUND SÆTHER
STRIKKEMØNSTRE FRA HELE NORGE
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-50241-6
2. opplag 2016
Foto: Guri Pfeifer, for unntak, se liste side 191. Diagrammer og illustrasjoner: Nina Granlund Sæther Bokdesign: Sissel Holt Boniface Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.cappelendamm.no
6 Forord: Hvorfor en bok om votter?
13 Gode råd før du begynner
16 Votter fra Idd
20 Votter fra Asker
24 Snøstjerne
28 Caroline Halvorsens vott
32 Rosevotter fra Oslo
36 Skogens konge
40 Randvotter fra Østerdalen
44 Rosavotter fra Skjåk
48 Hjertesølje
52 Kjørevotter fra Flesberg
56 Votter fra Hallingdal
60 Porselensblomster
64 Vestfoldvotten
68 Votter fra Vest-Telemark
72 Barnevott fra Setesdal
76 Votter fra Kristiansand
80 Trolldomsvotter
84 Barnevotter fra Jæren
88 Vestlandsrose
92 Votter fra Osterøy
96 Rillevotter
100 Votter fra Sogn
104 Votter fra Sunnfjord
108 Barnevotter fra Nordfjord
112 Kirkevotter fra Nordfjord
116 Primstavvott
120 Vott fra Surnadal
124 Aasta-votten
128 Selbuvott med «seksskjænnrose»
132 Selbuvott med blomsterbord
136 Damevott med «værhåinnrose»
140 Barnevotter fra Selbu
144 Folkemuseets Selbu-vott
148 Votter fra Gauldal
152 Krusavotter fra Røros
156 Stripevotter
160 Votter fra Lierne
164 Sjøvotter fra Lofoten
168 Ninas barnevotter
172 Votter fra Kåfjord
176 Votter fra Kautokeino
180 Amerika-vottene
184 Påfulgvotter
189 Garnprodusenter og garn
190 Litteratur
191 Foto
Votter fra Idd
Vi vet ikke når man begynte å strikke mønster med to farger her i Norge. Sannsynligvis kom det impulser på begynnelsen av 1800-tallet fra Shetland og Færøyene i vest, Danmark og Nederland i syd og Sverige og Finland i øst. Det finnes flere bevarte trøyer fra midten av 1800-tallet. Den eldste daterte har et svært avansert mønster og er med andre ord ikke noe nybegynnerarbeid. Den er fra Stord og har årstallet 1846 strikket inn.
Et par votter fra Ør grendesamling i Idd – nå Halden – har årstallet 1858 strikket inn i den ene mansjetten, og er de eldste mønsterstrikkede vottene vi med sikkerhet kan datere. På den andre mansjetten finner vi initialene LOS.
Allerede i 1790-årene beskrev generalmajor og topograf Engelbrecht Hansen Hoff (1739–1811) strikkende kvinner i Idd:
«Fruentimmere ere i Almindelighed mer arbejdsomme og flittige, end Mandfolkene; thi foruden deres huuslige Sysler ere de stedse beskjeftiget med at spinde, væve, sye og knytte Strømper, ja det er endog ej usædvanligt at see dem ved et eller andet ærende, gaaende paa Vejen og knytte Strømper eller Vanter; …»
Vottene har et enkelt rutemønster i svart og grønt som er gjentatt rundt hele votten. Jeg har valgt å gjøre den nedbrettede kragen litt lenger enn på originalen, og har utelatt årstall og initialer.
Initialene LOS er strikket inn på mansjetten på den ene votten, årstallet 1858 på den andre.
HEDMARK
Randvotter fra Østerdalen
I forbindelse med innsamlingen til den store strikkeutstillingen i 1984 fortalte Drude Andersen (født 1924) at denne typen randvotter var svært vanlig i Østerdalen før i tiden. De ble helst strikket i svart og hvitt.
Vottene har flere likhetstrekk med den mer kjente hadelandsvotten, men stripene er annerledes bygget opp og mansjetten forskjellig.
På det hvite feltet er det vanlig å strikke inn initialer og årstall. Jeg har valgt å strikke fornavnet mitt med små bokstaver både på ytterside og innside – men her er det fritt frem.
Ifølge registreringskortet ble dette votteparet opprinnelig strikket av Karen Asphaug (født ca. 1900) fra Stor-Elvdal i 1968. Drude Andersen fra Hamar lærte teknikken av henne. Nye votter etter samme oppskrift ble strikket på de gamle mansjettene i 1981.
Votter fra Kristiansand
Før i tiden var det svært vanlig å levere gamle og slitte tekstiler av ull til sjoddifabrikker for resirkulering og gjenbruk. Fibrene ble kardet og spunnet til nytt garn, eller brukt som fyll i dyner og madrasser. Det er nok årsaken til at det finnes så lite tekstilmateriale bevart. Ulla var alt for verdifull til ikke å nyttes fullt ut.
I 1983 kjøpte Annemor Sundbø sjoddifabrikken «Torridal Tweed og Ulldynefabrikk» i Kristiansand med 16 tonn gamle strikkeplagg. Plaggene hun fant er omhyggelig sortert, og gjennom en rekke bøker og artikler har Annemor Sundbø dokumentert mye av norsk strikkehistorie. I anledning Norges Husflidslags store strikkeutstilling i 1984, ble en av vottene hun fant gitt i gave til Vest-Agder-museet. Den er strikket av håndspunnet garn, og har et vakkert blomstermønster. Borden som er brukt på mansjetten, er hentet fra Anniken Sibberns mønsterbok som ble utgitt første gang i 1928. Jeg har rekonstruert mønsteret, men har valgt å lage vrangborden mellom mansjetten og votten ensfarget. På originalen er den stripet.
Strikkende kvinner har alltid vært raske til å adoptere nye mønsterborder. Borden på mansjetten ble svært populær etter at Anniken Sibbern utga sin mønstersamling i 1928. Hvor den vakre blomsterranken kommer fra, er vanskeligere å stadfeste – men den ligner på en stilisert utgave av den vakre, men akk så giftige revebjellen.
Selbuvott med blomsterbord
Det andre votteparet på min mors kistebunn, er et par herrevotter. Kort mansjett med mønsterstrikket dekor hele veien rundt er typisk for herrevottene fra Selbu. Her er den dekorert med det som lokalt kalles «blomsteren».
De ulike mønsterelementene som brukes i Selbu har navn. «Værhåinnrosa», «tellros» og «appelsina» er eksempler. «Værhåinn» er den lokale uttalen på værhorn, og er oppkalt etter de krokete hornene på væren. «Storhåen» har for eksempel likhetstrekk med bokstaven H. Den vanlige åttebladsrosa kalles «skjænnrosa» eller «sjænnrosa». I tillegg får vi ofte vite hvor stor den er, om bladet har 4 eller 6 masker i bladet: firskjænnrosa eller seksskjænnrosa.
Spælsauen har både langhåret, glansfull og bølgende dekkull som beskytter mot vind og vær, og et underliggende lag med bunnull som holder sauen varm. Strikkemønsteret som kalles «værhåinnrosa» er oppkalt etter hornene på væren.
