Natur og ungdom

Ingrid Røise Kielland

Natur og Ungdom Aksjonene som endret norsk miljøkamp

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2019 ISBN 978-82-02-64603-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Fotoredaktør: Ivar Kvaal Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Mercury TextG2 og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0 Forfatteren har fått støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond for å skrive denne boken.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Forord (2019)

4

Forord

9

Prolog

19

1

1970-tallet: Å registrere vårens ankomst

25

2

1980-tallet: Å grave frem tønner

67

3

1990-tallet: Å stoppe et gasskraftverk

119

4

2000-tallet: Å kverke Snøhvit

177

5

2010-tallet: Å tenke på torsken

243

6

Å redde en fjord

287

Epilog

309

Noter

315

Litteratur

321

Takk og takk

327

Forord (2019)

Hvorfor er det ikke flere som gjør som aktivistene i Natur og Ungdom, som bare kjører på og gjør alt de kan for å redde klimaet? Som strener ut på gatene med plakater, som lenker seg fast i anleggsmaskiner, som ikke lar politikerne holde på i fred?

Det lurte jeg på rett som det var i arbeidet med denne boka.

Men våren 2019 skjedde det noe som føltes nytt i verden: Skolestreiker ble det kalt. Elever over hele verden skulket skolen, gikk ut på gatene og krevde at politikerne må gjøre mye mer for å redde klimaet. Over 50.000 streiket i Norge, over to millioner rundt omkring i verden, og med sine håndskrevne plakater og selvlagde bannere sto de for en massemobilisering.

De streikende hadde vokst opp med en klimakrise hengende over seg, nå hadde de mistet tålmodigheten med generasjonene før: Til tross for over 30 års kunnskap om klimaendringene hadde de ikke klart å gjøre kuttene i klimagasser som trengtes.

En 15-åring som het Gretha Thunberg, startet det hele da

Forord (2019)

hun høsten 2018 satte seg ned utenfor Riksdagen i Stockholm med plakaten sin, helt alene: «Skolstrejk för klimatet», sto det.

Men snart ble flere med; så mirakuløst raskt det skjedde, ikke lenge etterpå var de nesten en hel generasjon med klimastreikere.Thunberg snakket så tydelig: Huset vårt brenner, sa hun.

I Norge var det Natur og Ungdom (NU) som tok initiativ til å organisere skolestreikene, og det er ikke så rart: NU har over femti års erfaring med miljøopprør – som det står mye om i denne boka. Den forteller hvordan organisasjonen fant sin form gjennom aksjoner som er litt på kanten, ikkevoldelige virkemidler som står i forhold til problemets alvor – som sivil ulydighet. Skolestreiken handlet om å skulke skolen en dag for å protestere mot politikernes handlingslammelse i klimasaken.

Men de som var til stede foran Stortinget en marsdag i 2019, skjønte fort at klimastreiken ikke lignet andre demonstrasjoner til støtte for miljøet. Ungdommene var så mange, 20.000 bare i Oslo, et hav som strakte seg langt ned i Spikersuppa.

Aldri tidligere har så mange unge folk demonstrert samtidig i Norge. Flere av dem så ikke ut som den gjengse demonstrasjonstraver, og leder i Natur og Ungdom dette året, Gaute Eiterjord, tenkte: Kanskje miljøvern nå har gått fra å være en sær ting for folk i strikkegensere, til å gjelde alle?

Våren 2019 fikk Natur og Ungdom Fritt Ords pris sammen Greta Thunberg, som sporenstreks fortalte at hun ville gi bort sine prispenger til NU. Hun ønsket at de skulle brukes i søksmålet som NU hadde anlagt mot staten, sammen med blant annet Greenpeace, for å stoppe oljeboring i Arktis.

«Dei handlingslamma politikarane er gjennomskoda og har

4–5

ingen plass å gøyme seg lenger», sa NU-leder Gaute Eiterjord i en tale i operaen i Oslo, da han mottok prisen.

Men gjemme seg prøvde de, politikerne. Da statsministeren i landet, Erna Solberg (H), møtte noen av skolestreikerne, sa hun at hun forsto at de var utålmodige. Men hva slags forståelse var det? Forsto hun krisen? Hun hadde vært statsminister i seks år, og tallene viste at i 2018 gikk klimautslippene opp. Utslippene var høyere enn for 30 år siden, da Norge første gang satte seg klimamål. «Mens ein snakkar om at klima skal gjenomsyre alt, prioriterer regjeringa heller motorvegutbygging, ny rullebane på Gardermoen og meir olje og gass», sa NU-leder Eiterjord i talen sin.

NU var opptatt av at skolestreiken skulle ha tydelige krav, det skulle ikke bare være «engasjement»: Stopp leting etter ny olje, var hovedkravet. Dette er også typisk for NU, som gjennom historien har gjort det til sitt varemerke å sette konkrete politiske krav, jobbe med saker, ikke temaer – for å få gjennomslag. «Me kjem ikkje til å gi oss», sa Eiterjord i talen sin, og mente han hadde gode grunner. I 2019 ga regjeringen Solberg ut rekordmange oljekonsesjoner.

Det er en kort del av naturens og ungdommens historie denne boka tar for seg. Naturen er i en eller annen form mange hundre millioner år gammel, og ungdommer av homo sapienstypen begynte å tusle rundt på de afrikanske savannene for omtrent 200.000 år siden.

Natur og Ungdom derimot, ble dannet for litt over femti år siden, i 1967, og boka dekker historien fra det året. På et vis er det fristende å selge inn denne boka som en historie om håp,

Forord (2019)

fordi den handler om alt ungdommer har fått til – mot alle odds. De har stoppet gasskraftverk som ville gitt Norge enda høyere CO2-utslipp, de har reddet verneverdige skoger og har jobbet i årevis med å hindre oljeboring i Lofoten – en sak NU vant i 2019 da Arbeiderpartiet snudde.

Samtidig er de siste femti årene en periode da utryddelsen av arter har akselerert, og klimaet har gått av hengslene. I 2019 er én million av verdens åtte millioner arter i ferd med å bli utryddet, sa FNs naturpanel. Høsten 2018 kom FN-rapporten som fortalte at verden bare har 12 år på å stoppe klimakrisen.

Det var altså ikke bare Greta Thunberg som fikk sine jevnaldrende ut av klasserommene. Det var en generasjon som skjønte alvoret, og som også hadde sett hva det kunne se ut som, etter sommeren 2018 som var så unormalt varm og skapte branner og tørke. Etter skolestreikene fikk NU over 2000 nye medlemmer.

I denne boka kan du lese om hvor tidlig NU var ute med å skjønne at klimaet er i krise, om grønne bølger som har gått opp og ned, om alt ungdommer har gjort for å redde skoger og fjorder – og om hvordan politikere ofte har prøvd å utsette det som skal til. De grønne bølgene har alltid stilnet, andre saker har tatt over, ingen av dem like viktige.

Så vil alt dette gå over igjen, kan man lure på, vil skolestreikerne pakke ned sprit-tusjen, fortrenge klimaangsten? Det nye nå er at jordens problemer er større enn noen gang, og muligens også at den grønne bølgen er sterkere.

Kanskje blir noe annerledes nå.

6–7

Forord Han er på vei inn dørene til et oljeseminar. Der inne skal han igjen bli omsvermet, og igjen skal han snakke om hvor viktig det er for klimaet å få opp mer norsk olje og gass. Men først må Karl Eirik Schjøtt-Pedersen gå forbi en gruppe demonstranter fra Natur og Ungdom som står der ved inngangspartiet bak et banner. De er kanskje femten stykker, og roper taktfast denne tidlige morgenen i en liten by i Nord-Norge: «Vi vil ha klimahandling, la olja ligge.»

Men Schjøtt-Pedersen er en jovial og trygg finnmarking.

Lenge var han en av daværende statsminister Jens Stoltenbergs mest betrodde statsråder, men siden er han blitt en slags ridder for fossilindustrien, som sjef for interesseorganisasjonen Norsk olje og gass. Alltid galant, men alltid i kamp. Så han håndhilser kjekt på ungdommene som står nærmest inngangen og sier: «Det er flott at dere er engasjert. Kjempebra.»1

8–9

Lederen i Natur og Ungdom, Ingrid Skjoldvær, er en av demonstrantene, og må gyse litt der hun står. Denne floskelen om flott engasjement er noe av det verste hun hører, og hun har hørt den ofte. Skjoldvær kaller oppmuntringen fra SchjøttPedersen «en klam klem».

Natur og Ungdom (NU) er den eneste miljøorganisasjonen for ungdom i Norge, og i 2017 er organisasjonen 50 år. Mye av NUs arbeid i alle disse årene kan ses på som måter å bryte ut av klisjeen om «flott engasjement» på. For hva er det som er så fint med ungdom og miljøengasjement? Er det bedre å være ignorant som eldre? Schjøtt-Pedersen formulerer seg neppe slik overfor meningsmotstandere på samme alder. «Det er flott du engasjerer deg, Erna.» «Kjempefint at du har meninger om statsbudsjettet, Siv.» Det er en hersketeknikk, synes Skjoldvær, og mange generasjoner av NU-ere før henne har tenkt det samme i møte med voksne meningsmotstandere. Etter hyllesten av engasjementet følger det gjerne et «men», av en eller annen type: … men dere har ikke forstått realitetene, … men dere kommer til å forstå mer når dere blir eldre, eller som Schjøtt-Pedersen sier til Natur og Ungdom-ungdommene denne vintermorgenen i 2015: «Det er kjempeflott at dere engasjerer dere, men husk at oljen også er viktig for Norges velstand.»

Det å hylle engasjement, sånn generelt, er en hersketeknikk også fordi den feirer et hvilket som helst engasjement så lenge det vil vel, og er ungt, og muligens også troskyldig. Det er ikke så farlig hva ungdom mener, og at det ligger kunnskap bak meningene, så lenge de bare mener noe og er opptatt av «miljøet».

Slik blir miljøverneren satt i en bås som en miss Universe-

Forord

finalist som er opptatt av fred på jorda. Skjoldvær og de andre miljøvernerne har lite av generelle og velmenende, men udefinerte ønsker for naturen og miljøet; de vil ha gjennomslag i konkrete miljøsaker, ikke skulderklapp. De vil verne havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljeboring, og at Norge skal redusere CO2-utslippene.

De gangene Natur og Ungdom har skaffet seg makt og innflytelse, og i løpet av 50 år har det vært en del av dem, synes ikke motstanderen lenger at det er like flott med engasjement.

Det kan være etter at NU har drevet med et så utrettelig lobbyog informasjonsarbeid, på en så proff og kunnskapsrik måte, at makthaverne er nødt til å se alvoret i en gitt sak.

Eller det kan være ved å bruke sivil ulydighet og bryte loven for en miljøsak, slik at det underforståtte budskapet til motstanderen blir: Jaså, du synes det er fint med ungdommelig engasjement, men så se nå, da, jeg tar denne kjettingen rundt livet og låser meg fast i gravemaskinen din i dagevis. Jeg mener alvor. Og du taper penger og anseelse.

Denne boken viser Natur og Ungdoms 50 år lange historie gjennom noen av disse øyeblikkene og aksjonene, da motstandere har gått fra å tenke at «det er fint at ungdommen engasjerer seg» til «nå er det ikke morsomt lenger».

Aktivisme er å gjøre noe for å få til en forandring i samfunnet. Det er å handle. Handlingene aktivister driver med, utføres gjerne i offentligheten, ute blant folk, og kalles aksjoner.

Aktivistene vil påvirke politiske saker, selv om aksjonene deres ikke er en del av formelle, politiske kanaler. Aksjoner kan være konvensjonelle, som å gå i demonstrasjonstog, dele ut løpesedler eller samle inn underskrifter. Eller mer ukonvensjo-

10–11

Trening på sivil ulydighet på toppen av Engebøfjellet i forbindelse med Natur og Ungdoms sommerleir. Kampen mot dumping av avfall i norske fjorder har vært en av NUs viktigste saker de siste årene.

Sogn og Fjordane, 2015.

Foto: Ilja Hendel / NTB scanpix