Harlan Coben
Livstegn Oversatt av Pål F. Breivik
Dette, som alt annet, er til Anne. Forfatteren ønsker å takke dr.med. Sunandan B. Singh, ansvarlig rettsmedisiner i Bergen County, New Jersey; Bob Richter; Rich Henshaw; Richard Curtis; Jacob Hoye; Shawn Coyne og, selvfølgelig, Dave Bolt.
1
Otto Burke, prinsen av svadaprat, økte innsatsen enda et hakk. «Kom igjen, Myron,» presset han på med nyreligiøs inderlighet. «Jeg er sikker på at vi kan komme til enighet her. Du gir litt. Vi gir litt. Titans er et lag. I en slags videre forstand vil jeg gjerne at vi skal være et lag alle sammen. Inkludert deg. La oss være et ordentlig lag, Myron. Hva sier du?» Myron Bolitar satte fingertuppene mot hverandre. Han hadde lest et sted at når du satt med fingertuppene mot hverandre, så du ut som et tenksomt menneske. Han følte seg som en idiot. «Det er ikke noe jeg heller vil, Otto,» sa han, og sendte den meningsløse volleyen i retur for ørtende gang. «Det mener jeg. Men vi har gitt så mye vi kan. Nå er det deres tur.» Otto nikket energisk, som om han nettopp hadde hørt en eller annen filosofisk betraktning som ville satt Sokrates i skyggen. Han la hodet på skakke og rettet det påklistrede smilet mot lagets manager. «Hva synes du, Larry?» Larry Hanson tok stikkordet og dundret knyttneven i konferansebordet. Den var hårete som en ørkenrotte. «Bolitar kan dra til helvete!» ropte han og spilte rasende 7
så man nesten trodde det. «Hører du, Bolitar? Skjønner du hva jeg sier? Dra til helvete.» «Dra til helvete,» gjentok Myron og nikket. «Skjønner.» «Skal du være tøff i trynet? Hæ? Svar, for faen! Er du tøff i trynet?» Myron så på ham. «Du har et valmuefrø i tennene.» «Så forbanna tøff i trynet.» «Og du er vakker når du blir sint. Hele ansiktet ditt lyser opp.» Øynene til Larry Hanson ble større. Han svingte øynene bort mot sjefen sin, og deretter tilbake mot Myron. «Du er i feil divisjon, Bolitar. Og det veit du faen så godt.» Myron sa ingenting. Sannheten var at Larry Hanson hadde delvis rett. Myron var i feil divisjon. Han hadde vært sportsagent i bare to år. De fleste av klientene hans var tvilstilfeller – typer som var heldige nok til å tilfredsstille kravene og ha rett til seriens minstelønn. Amerikansk fotball var langt fra hans spesialitet. Han hadde bare tre spillere i hovedligaen NFL, og bare en av dem var regelmessig i startoppstillingen. Og her satt Myron overfor det 31 år gamle vidunderbarnet Otto Burke, NFLs yngste eier, og Larry Hanson, tidligere fotballegende, nå arbeidsgiver, og forhandlet fram en kontrakt som til og med i hans uerfarne hender kom til å bli den største førsteårskontrakten i NFLs historie. Jo da. Han, Myron Bolitar, hadde sikret seg Christian «Hot Prop» Steele. Quarterbacken med to Heismantrofeer. Med tre strake AP- og UPI-topprangeringer. Og med plass på årets collegelag fire år på rad. Og som om ikke det var nok, så var gutten en våt sponsordrøm. 8
Student med toppkarakterer, pen, veltalende, høflig og hvit (visst hadde det noe å si). Det beste var at han tilhørte Myron. «Tilbudet ligger på bordet, mine herrer,» fortsatte Myron. «Vi synes det er mer enn rimelig.» Otto Burke ristet på hodet. «Pisspreik!» ropte Larry Hanson. «Du er en forbanna idiot, Bolitar. Du skyller karrieren hans ned i dass.» Myron slo ut med armene. «Hva med en gruppeklem?» Larry skulle til å spytte ut et nytt kraftuttrykk, men Otto stoppet ham med en hevet hånd. Da han fremdeles spilte, kunne verken Dick Butkus eller Ray Nitzchke ha stoppet ham med knyttneveslag. Nå kunne denne 75 kilos Harvard-puslingen få ham til å tie med en håndbevegelse. Otto Burke lente seg forover. Han sluttet ikke å smile, sluttet ikke å gestikulere, han beholdt øyekontakten – som en levende reklame for Anthony Robbins kurs i personlighetsutvikling. Det kunne sette ut hvem som helst. Otto var en skrøpelig, liten mann, med de minste fingrene Myron noen gang hadde sett. Håret var mørkt og langt som hos en heavy metal-bassist og rakk ham til skuldrene. Barneansiktet hans var utstyrt med et fjollete bukkeskjegg som så ut som det var tegnet på med blyant. Han røykte på en lang sigarett, eller kanskje den bare så lang ut i den bittelille hånden hans. «Hør her, Myron,» sa Otto, «la oss snakke fornuftig, ok?» «Fornuftig. Ok.» «Flott, Myron. Det er bra. Sannheten er at Christian 9
Steele er en ukjent og utestet størrelse. Han har ikke engang hatt på seg en proffdrakt ennå. Det kan være han er århundrets tabbe.» Larry fnøs. «Du burde vite noe om det der, Bolitar – om spillere som viser seg å være ingenting. Som bare forsvinner.» Myron overså ham. Han hadde hørt fornærmelsen før. Han brydde seg ikke lenger, det var bare ord. «Vi snakker kanskje om historiens største quarterbacktalent,» svarte han upåvirkelig. «Dere gjorde tre byttehandler og ga slipp på seks spillere for å få rettighetene til ham. Det hadde dere ikke gjort hvis dere ikke trodde at han har det som skal til.» «Men dette tilbudet …» Otto stanset og kikket opp, som om han lette i takflisene etter de riktige ordene. «Det er ikke velfundert.» «Det er dritt, tenker jeg vi sier,» sa Larry. «Det er endelig,» sa Myron. Otto ristet på hodet med smilet intakt. «La oss ta en gjennomgang, ok? La oss se på saken fra alle tenkelige vinkler. Dette er nytt for deg, Myron. Du er en avdanket spiller som øyner sjansen til gjøre det helt store. Det respekterer jeg. Du er en ung fyr som prøver seg. Og pokker ta, det beundrer jeg. Virkelig.» Myron sa ingenting. Han kunne ha påpekt at han og Otto var jevngamle, men han likte så godt å bli snakket nedlatende til. Gjorde ikke alle det? «Dersom du begår en feil nå,» fortsatte Otto, «kan det bli en sånn sak som ødelegger karrieren din. Skjønner du hva jeg mener? Det er allerede en haug med folk som mener at du ikke har det som skal til for å ta vare på en høyprofilert klient. Ikke jeg, selvfølgelig. Jeg synes du er en veldig oppvakt fyr. Skarp. Men sånn 10
som du oppfører deg …» Han ristet på hodet som en lærer som var skuffet over sin yndlingselev. Larry reiste seg og så olmt ned på Myron. «Hvorfor gir du ikke gutten et godt råd?» sa han. «Si at han skal få seg en skikkelig agent.» Myron hadde ventet seg hele dette snill purk, slem purk-opplegget. Han hadde faktisk trodd det skulle bli verre; Larry Hanson hadde ennå ikke gått til angrep på sexvanene til noens mor. Myron foretrakk likevel den slemme purken framfor den snille. Larry Hanson var et frontalangrep, enkel å få øye på, enkel å takle. Otto Burke var det slangebefengte høye gresset med begravde landminer. «Da går jeg ut fra at det ikke er noe mer å diskutere,» sa Myron. «Jeg tror ikke det er så lurt å være vrang, Myron,» sa Otto. «Det kan skitne til det gullreine imaget som Christian har. Skade sponsorinntektene. Koste dere en god del penger, begge to. Du vil ikke tape penger, Myron.» Myron så på ham. «Vil jeg ikke?» «Nei, det vil du ikke.» «Kan jeg bare notere det med en gang?» Han tok en blyant og begynte å skrive. «Vil … ikke … tape … penger.» Han gliste mot begge to. «I dag tar jeg hintene, hæ?» «Så forbanna tøff i trynet,» mumlet Larry. Smilet til Otto sto fast på autopilot. «Hvis jeg kan være så direkte,» fortsatte han, «så ville jeg trodd at Christian kunne tenke seg en kjapp innkassering.» «Å?» «Det finnes dem som er skeptiske når det gjelder framtida til Christian Steele. Det finnes dem» – Otto 11
tok et dypt drag av sigaretten – «som tror han kan ha hatt noe å gjøre med at den jenta forsvant.» «Ah,» sa Myron, «nå begynner det å likne noe.» «Likne på hva?» «Du begynner å kaste dritt. En liten stund trodde jeg at jeg ikke hadde bedt om nok.» Larry Hanson veivet en tommel mot Myron. «Hør på denne jævla algetråden som sitter her. Her tar du opp et helt legitimt spørsmål som har å gjøre med eksbimboen til Christian, et spørsmål som går rett på selve grunnlaget for reklameverdien hans.» «Ynkelige rykter,» avbrøt Myron. «Ingen trodde på dem. Hvis det i det hele tatt kom noe ut av det, så måtte det være at folk syntes mer synd på Christian. Og ikke kall Kathy Culver en bimbo.» Larry hevet et øyenbryn. «Neimen, så følsomme vi er, da,» sa han, «til å være en degenerert pissemaur.» Myrons ansiktsuttrykk forandret seg ikke. Han hadde truffet Kathy Culver for fem år siden da hun gikk i andre på videregående og allerede var en kommende skjønnhet. Som søsteren hennes Jessica. For ett og et halvt år siden hadde Kathy forsvunnet fra universitetsområdet på Reston under mystiske omstendigheter. Til dags dato var det ingen som visste hvor hun var, eller hva som hadde skjedd henne. Historien inneholdt alle av medienes yndlingsgodbiter – en søt kvinnelig student, forlovet med fotballspilleren Christian Steele, søster av romanforfatteren Jessica Culver, med sterke hentydninger til seksuelt motivert overfall som ekstra krydder. Pressen var sjanseløs. Den kastet seg over lunsjbordet som utsultede slektninger. Men en ny tragedie hadde nylig hjemsøkt Culverfamilien. Adam Culver, Kathys far, hadde blitt myrdet 12
tre kvelder tidligere i det politiet kalte et «mislykket ran». Myron hadde et sterkt ønske om å kontakte familien, om å gjøre noe mer enn bare å komme med simple kondolanser, men han hadde bestemt seg for å holde seg unna, siden han ikke visste om han ville være velkommen. «Nå hvis –» Det banket på døren. En sprekk kom til syne, og Esperanza stakk hodet inn. «Telefon til deg, Myron,» sa hun. «Ta imot beskjed.» «Jeg tror du blir nødt til å ta den.» Esperanza ble stående i døren. De mørke øynene hennes sa ingenting, men han forsto. «Jeg kommer,» sa han. Hun smatt tilbake ut døren. Larry Hanson plystret bifallende. «Litt av en babe, Bolitar.» «Synes du virkelig det, Larry? Det betyr mye når det kommer fra deg.» Han reiste seg. «Snart tilbake.» «Vi har ikke hele jævla dagen å søle bort her.» «Sikkert ikke.» Han gikk ut av konferanserommet og fant igjen Esperanza ved skrivebordet hennes. «Matkupongen,» sa hun til ham. «Han sa det hastet.» Christian Steele. Så liten og nett som hun var, var det ikke mange som ville gjettet at Esperanza var en tidligere proffbryter. I tre år var hun kjent i miljøet som Lille Pocahontas. Det faktum at Esperanza Diaz var latinamerikansk, uten et snev av indianerblod i årene, så ikke ut til å bry FLOWorganisasjonen (Fabulous Ladies of Wrestling) noe sær13
lig. En liten detalj, sa de. Latinamerikaner, indianer, hva er forskjellen? På høyden av proffkarrieren hennes utspilte den samme forestillingen seg hver uke i arenaer rundt omkring i hele USA. Esperanza («Pocahontas») kom inn i ringen iført mokasiner, semsket skinndrakt og et pannebånd som dro det lange, svarte håret bort fra det mørke ansiktet hennes. Den semskede drakten ble dratt av før slåsskampen begynte, og åpenbarte et noe luftigere og mindre tradisjonelt urinnvånerantrekk. Amerikansk proffbryting foregår i et enkelt univers med lite rom for variasjon. Noen brytere er slemme. Noen er snille. Pocahontas var snill, en publikumsyndling. Hun var søt og liten og kjapp, og hun hadde en fast, liten kropp. Alle elsket henne. Hun pleide alltid å se ut til å vinne kampen med rene ferdigheter, og akkurat da pleide motstanderen å gjøre noe ulovlig – kaste sand i øynene, bruke et fryktet fremmedlegeme som alle i den frie verden utenom dommeren kunne se – for å snu kampen. Deretter fikk den slemme bryteren inn et par ekstra medsammensvorne, slik at de kunne rotte seg sammen tre mot en mot stakkars Pocahontas og uten nåde hamre løs på den modige skjønnheten, til umiskjennelig sjokk og bestyrtelse hos utroperne, som hadde sett det samme hende forrige uke, og uken før det. Akkurat idet alt håp så ut til å være ute, kom Big Chief Mama, en gigantisk skapning, styrtende ut av garderoben og kastet udyrene vekk fra den forsvarsløse Pocahontas. Deretter nedkjempet Big Chief Mama og Pocahontas de onde kreftene i fellesskap. Sinnsykt underholdende. «Jeg tar den på kontoret,» sa Myron. 14
Idet han kom inn, falt blikket hans på navneskiltet på skrivebordet, en gave fra foreldrene. MYRON BOLITAR SPORTSAGENT Han ristet på hodet. Myron Bolitar. Han kunne fremdeles ikke tro at noen kunne kalle en unge Myron. Da familien hans først flyttet til New Jersey, fortalte han alle på den nye videregående skolen at han het Mike. Niks, funket ikke. Så prøvde han å skaffe seg kallenavnet Mickey. Men, nei, alle kom tilbake til Myron; navnet var som et skrekkfilmuhyre som ikke ville dø. For å svare på det åpenbare spørsmålet: Nei, han hadde aldri tilgitt foreldrene. Han løftet av røret. «Christian?» «Mr. Bolitar? Er det deg?» «Ja. Og vær så snill å kalle meg … Myron.» Å godta det uunngåelige, tegnet på en vis mann. «Beklager å måtte avbryte. Jeg vet hvor opptatt du er.» «Jeg er opptatt med å forhandle fram kontrakten din. Otto Burke og Larry Hanson er i rommet ved siden av.» «Jeg forstår, Mr. Bolitar, men dette er svært viktig.» Stemmen hans skalv. «Vi må møtes med det samme.» Han tok røret i den andre hånden. «Er det noe i veien, Christian?» Årvåkenheten selv. «Jeg – jeg vil helst ikke snakke om det på telefonen. Kunne du komme til rommet mitt på universitetet?» «Klart det, ikke noe problem. Når da?» «Helst med en gang. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette. Jeg vil at du skal se det selv.» 15
Myron trakk pusten dypt. «Ikke noe problem. Jeg kaster ut Otto og Larry. Det er bra for forhandlingene. Jeg er der om en time.» Det tok mye lenger. Myron gikk inn i Kinneys garasje på førtisjette gate, ikke så langt fra hans eget kontor på Park Avenue. Han nikket til Mario, garasjevakten, gikk forbi prislisten med en liten merknad nederst der det sto «97 % skatt ikke inkludert,» og videre mot bilen i etasjen under. En Ford Taurus. Damemagneten. Han skulle akkurat til å låse opp døren da han hørte en hvesende lyd. Som en slange. Eller mer sannsynlig, som luft som slippes ut av et bildekk. Lyden kom fra det høyre bakdekket hans. En rask undersøkelse fortalte Myron at hjulet var skåret opp. «Hei, Myron.» Han spant rundt. To menn gliste mot ham. Den ene var på størrelse med et lite land i den tredje verden. Myron var stor – nesten 192 cm og 110 kilo – men han antok at denne fyren måtte være 197 cm og bortimot 150 kilo. Han var vektløfter av det tunge slaget, hele kroppen var pumpet opp som om han hadde på seg en oppblåsbar redningsvest under klærne. Den andre var på gjennomsnittlig størrelse. Han hadde filthatt på hodet. Den store mannen trampet mot Myrons bil. Armene svingte stivt langs sidene. Han holdt hodet bøyd, det knaket i den delen av anatomien som man hos et normalt menneske ville kalt nakken. «Trøbbel med bilen?» spurte han med en klukklatter. «Flatt dekk,» sa Myron. «Det er et reservehjul i bagasjerommet. Skift det.» 16
«Jeg tror ikke det, Bolitar. Dette var bare en liten advarsel.» «Å?» Det menneskelige byggverket grep tak i Myrons jakkeslag. «Hold deg vekk fra Chaz Landreaux. Han har allerede skrevet under.» «Skift hjulet mitt først.» Gliset ble bredere. Det var et tåpelig, brutalt glis. «Neste gang er jeg ikke så hyggelig.» Grepet hardnet til og krøllet sammen dress og slips. «Skjønner?» «Du er selvfølgelig klar over at steroider får ballene til å krympe.» Mannen ble rød i ansiktet. «Å jaså? Kanskje jeg burde krympe trynet ditt, hæ? Kanskje jeg burde mose deg til havregrøt.» «Havregrøt?» «Ja.» «Fint bilde, i grunnen.» «Faen ta deg.» Myron sukket. Deretter så det ut som om hele kroppen hans satte seg i bevegelse samtidig. Han begynte med en springskalle som landet rett på nesa til den store mannen. Det kom en knasende lyd, som biller som blir tråkket på. Blodet flommet fra nesa. «Helvetes –» Myron tok tak rundt hodet med armen for å få svingkraft, og knuste albuen inn i det saftige adamseplet så luftrøret nesten ga helt etter. Det kom en smertefull, gurglende kvelningslyd. Så ble det stille. Myron fulgte på med et karateslag mot nakken, nedenfor kraniet. Den store mannen sank sammen som våt sand. «Ok, det holder!» 17
Mannen med filthatten kom nærmere, med en pistol rettet mot brystet på Myron. «Kom deg vekk fra ham. Nå!» Myron myste mot ham. «Er det der virkelig en filthatt?» «Kom deg vekk, sa jeg!» «Ja vel, ja vel, jeg kommer meg vekk.» «Det der var ikke nødvendig,» sa den minste av mennene. Han hørtes nesten ut som en forurettet unge. «Han gjorde bare jobben sin.» «Misforstått ungdom,» tilføyde Myron. «Nå angrer jeg virkelig.» «Bare hold deg unna Chaz Landreaux, ok?» «Ikke ok. Si til Roy O’Connor at jeg sa det ikke er ok.» «Det er ikke min jobb å gi beskjeder. Jeg leverer dem.» Uten å si noe mer hjalp mannen i filthatten sin falne kollega på beina. Den store mannen snublet mot bilen deres med en hånd på nesa, mens den andre masserte luftrøret. Nesa var knekt, men halsen kom til å gjøre enda mer vondt, særlig når han skulle svelge. De satte seg inn og kjørte fort av gårde. De stoppet ikke for å skifte hjulet til Myron.
18
2
Myron slo nummeret til Chaz Landreaux på telefonen. Man kunne ikke akkurat si at Myron hadde en hang til mekanikk, det hadde tatt ham en halv time å skifte hjul. Han kjørte sakte de første kilometerne. Han var redd for at håndverket hans skulle oppmuntre hjulet til å skli av og rulle av gårde. Da han følte seg sikrere, satte han opp farten og tok fatt på veien til Christian. Chaz svarte, og Myron fortalte fort hva som hadde skjedd. «De har allerede vært her,» sa Chaz. Masse bråk i bakgrunnen. Et spedbarn gråt. Noe falt og knuste. Barn lo. Chaz ropte og ba om stillhet. «Når?» spurte Myron. «En time siden. Tre menn.» «Skadet de deg?» «Næh. Holdt meg bare nede og kom med trusler. Sa de skulle brekke beina på meg hvis jeg ikke overholdt kontrakten.» Brekke beina, tenkte Myron. Så originalt. Chaz Landreaux var en sisteårs-basketballspiller på delstatsuniversitetet i Georgia, og han ville antakelig bli valgt ut av det amerikanske basketballforbundet NBA i første runde. Han var en fattiggutt fra gatene i Philadelphia. Han hadde seks brødre, to søstre, ingen far. 19
Familien på ti bodde i et område som man – dersom det hadde gjennomgått en dramatisk utbedring – kanskje kunne finne på å omtale, med litt velvilje, som en getto. I løpet av førsteåret på universitetet hadde håndlangeren til en superagent ved navn Roy O’Connor henvendt seg til Chaz – fire år før Chaz var berettiget til å snakke med en agent. Mannen tilbød Chaz et «forskuddshonorar» på fem tusen dollar kontant, med månedlige utbetalinger på 250 dollar, dersom han undertegnet en kontrakt som ville gjøre O’Connor til agenten hans når han ble proff. Chaz var usikker. Han visste at reglene til det amerikanske universitetsidrettsforbundet NCAA, ikke tillot ham å undertegne noen kontrakt så lenge han fremdeles var en kvalifisert spiller. Kontrakten ville bli erklært ugyldig. Men Roys mann forsikret ham om at dette ikke ville være noe problem. De kunne bare etterdatere kontrakten, så ville det se ut som om Chaz hadde undertegnet etter det siste året hans som kvalifisert. De kunne oppbevare kontrakten i en bankboks til tiden var inne. Ingen ville ane noen ting. Chaz visste ikke helt. Han visste at det var ulovlig, men han visste også hvor mye et slikt pengebeløp ville bety for moren hans og de åtte søsknene som bodde i et toroms møkkahull. På dette tidspunktet dukket Roy O’Connor opp med det endelige salgsframstøtet: Dersom Chaz ombestemte seg på et senere tidspunkt, kunne han betale tilbake pengene og rive kontrakten i biter. Fire år senere ombestemte Chaz seg. Han lovte å betale tilbake hver eneste cent. Ikke tale om, sa Roy O’Connor. Du har kontrakt med oss. Nå får du overholde den. Dette var ikke noe uvanlig opplegg. Et titalls agenter 20
gjorde det. Norby Walters og Lloyd Bloom, to av landets største agenter, var blitt arrestert for det. Trusler var heller ikke uvanlig. Men det var der det vanligvis endte: med trusler. Ingen agent ville risikere å bli avslørt. Hvis unggutten sto på sitt, bakket agenten ut. Men ikke Roy O’Connor. Roy O'Connor brukte muskelkraft. Myron var overrasket. «Jeg synes du skal dra ut av byen en liten stund,» fortsatte Myron. «Har du et sted du kan ligge lavt?» «Ja, jeg kan overnatte hos en kompis i Washington. Men hva skal vi gjøre?» «Jeg tar meg av det. Bare hold deg ute av syne.» «Ok, ja, jeg er med.» Og så: «Å, Myron, en ting til.» «Hva da?» «En av de typene som holdt meg nede, sa han kjente deg. Et skikkelig monster. Stor, altså. Ordentlig glatt jævel.» «Sa han hva han het?» «Aaron. Han sa jeg skulle hilse deg fra Aaron.» Myron sank sammen i skuldrene. Aaron. Et navn fra fortiden. Ikke noe særlig godt navn heller. Roy O’Connor hadde ikke bare muskelkraft i ryggen – han hadde seriøs muskelkraft. Tre timer etter at han forlot kontoret, ristet Myron av seg minnene om episoden i garasjen og banket på døren til Christian. Selv om han hadde avlagt endelig eksamen to måneder tidligere, bodde Christian fremdeles på det samme studenthjemmet på universitetsområdet hvor han hadde bodd hele sisteåret, og hatt sommerjobb som leirleder ved fotballeiren til Reston-universitetet. Nå arrangerte imidlertid Titans, om to dager, en treningsleir for nye spillere, og Christian skulle være der. 21
Myron hadde ingen planer om at Christian skulle holdes utenfor. Christian åpnet med det samme. Før Myron fikk sjansen til å forklare hvorfor han var sen, sa Christian «takk for at du kom så fort.» «Eh, ja da. Ikke noe problem.» Ansiktet til Christian var fullstendig blottet for den vanlige friske fargen. Borte var de blomstrende kinnene med smilehull. Borte var det vidåpne, dønn ærlige smilet som fikk de kvinnelige medstudentene til å dåne. Selv de stødige hendene skalv synlig. «Kom inn,» sa han. «Takk.» Rommet til Christian så mer ut som om det var hentet fra en situasjonkomedie fra femtitallet enn som et rom i et moderne studenthjem. En ting var at stedet var ryddig. Sengen var redd opp, skoene stilt opp under den. Ingen sokker på gulvet, ikke noe undertøy, ingen susp. På veggen hang det vimpler. Ekte vimpler. Myron kunne ikke tro det. Ingen plakater, ingen kalendere med Claudia Schiffer eller Cindy Crawford eller Barbie-tvillingene. Bare gamle vimpler. Det føltes som om Myron akkurat hadde trådt inn på internatrommet til Wally Cleaver fra tv-serien Leave it to Beaver. Christian sa ingenting til å begynne med. Begge bare sto der i forlegenhet, som to fremmede overlatt til hverandre på et eller annet cocktailparty uten drinker i hendene. Christian hadde blikket stivt rettet mot gulvet, som et barn som nettopp har fått en overhaling. Han hadde ikke sagt noe om blodet på dressen til Myron. Han hadde sikkert ikke sett det. Myron bestemte seg for å prøve en av de patenterte og gullkantede åpningsreplikkene sine. «Hva skjer’a?» 22
Christian begynte å gå fram og tilbake, ingen enkel prestasjon i et rom som ikke var mye større enn et skap. Myron så at Christian hadde røde øyne. Han hadde grått, kinnene hadde fremdeles strimer etter tårer. «Ble Mr. Burke sint fordi du avlyste møtet?» spurte Christian. Myron trakk på skuldrene. «Han fikk et akutt hysterisk anfall, men han overlever. Det gjør ikke noe, ingenting å bry seg om.» «Treningsleiren begynner på torsdag?» Myron nikket. «Er du nervøs?» «Kanskje litt.» «Var det derfor du ville treffe meg?» Christian ristet på hodet. Han nølte, så sa han: «Jeg forstår det ikke, Mr. Bolitar.» Hver gang han kalte ham mister, så Myron seg rundt etter faren sin. «Forstår ikke hva, Christian? Hva dreier det seg om?» Han nølte igjen. «Det …» Han stanset, trakk pusten dypt, begynte på nytt. «Det dreier seg om Kathy.» Myron trodde han hadde hørt feil. «Kathy Culver?» «Du kjente henne,» sa Christian. Myron kunne ikke avgjøre om det var en påstand eller et spørsmål. «For lenge siden,» svarte Myron. «Da du var sammen med Jessica.» «Ja.» «Da vil du kanskje forstå. Jeg savner Kathy. Mer enn noen ville tro. Hun var svært spesiell.» Myron nikket oppmuntrende, nesten som en talkshowvert. Christian tok et skritt bakover og skallet nesten hodet i en bokhylle. «Alle lagde sensasjon av det som skjedde med henne,» begynte han. «Det kom i tabloidavisene, 23
det var innslag om forsvinningen på underholdningsnyhetene. Alle så på det som et spill. Et tv-program. De kalte oss ’idylliske’, ’det idylliske paret’.» Han lagde anførselstegn med fingrene. «Som om idyllisk betydde uvirkelig. Noe ufølsomt. Alle sa jeg var ung, at jeg snart kom over det. Kathy var bare en pen blondine, det fantes millioner som henne for en fyr som meg. De forventet at jeg skulle fortsette livet mitt. Hun var borte. På tide å komme seg videre.» Christians gutteaktige vesen, som Myron trodde kom til å bidra til å gjøre ham til en sponsormagnet, hadde plutselig fått et nytt preg. I stedet for en sjenert og forsiktig liten Kansas-gutt, med et konstant overrasket uttrykk i ansiktet, så Myron virkeligheten: et engstelig barn sammenkrøpet i et hjørne, et barn som hadde mistet foreldrene, og som ikke hadde noen egentlig familie, sannsynligvis ingen egentlige venner, bare heltedyrkere og dem som ville ha en bit av ham (som Myron selv?). Myron ristet på hodet. Ikke tale om. Andre agenter, ja, men ikke han. Myron var ikke sånn. Likevel følte han noe som liknet på skyldfølelse stikke fingeren i siden på ham. «Jeg trodde egentlig aldri at Kathy var død,» fortsatte Christian. «Det var en del av problemet, tror jeg. Man blir påvirket av å ikke vite noe etter en stund. En del av meg – en del av meg håpet nesten at de allerede hadde funnet kroppen hennes, alt for å få en ende på det. Er det en forferdelig ting å si, Mr. Bolitar?» «Nei, det synes jeg ikke.» Christian så alvorlig på ham. «Jeg kunne ikke slutte å tenke på de trusene. Husker du alt snakket om dem?» Myron nikket. Den eneste ledetråden i mysteriet var Kathys opprevne truser, funnet oppå en avfallscontai24
ner på universitetsområdet. Ryktene fortalte at trusene var dekket av sæd og blod. Trusene hadde bekreftet for omverdenen det man lenge hadde hatt mistanke om: Kathy Culver var død. Det var en trist, men ikke uvanlig historie. Hun var blitt voldtatt og myrdet av en tilfeldig psykopat. Kroppen hennes ville antakelig aldri bli funnet – eller kanskje noen jegere en dag ville snuble over beinrestene i skogen og gi mediene en storartet appetittvekker til lokalnyhetene, og kameraene ville på ny kunne fokusere på historien i et evig håp om å feste en sorgtynget slektning på film. «De fikk det til å se ut som noe skittent,» fortsatte Christian. «’Rosa’, sa de. ’Silke’, sa de. De kalte det aldri undertøy eller underbukser, ikke engang bare truser. Det var alltid rosa silketruser. Som om det var viktig. En fjernsynsstasjon intervjuet til og med en undertøysmodell fra Victoria’s Secret for å få en kommentar om dem. Rosa silketruser. Som om det betydde at hun ba om det. Tenk å forsimple Kathy på den måten …» Dermed var det som om stemmen hans ble borte. Myron sa ingenting. Christian var i ferd med å komme fram til noe. Myron håpet bare det ikke var et sammenbrudd. «Jeg får vel komme til poenget,» sa Christian omsider. «Ta den tiden du trenger. Jeg går ingen steder.» «Jeg så noe i dag …» Christian stoppet opp og satte øynene i Myron. De så på ham, bedende. «Kathy er kanskje fremdeles i live.» Ordene traff Myron som en ørefik. Uansett hva Myron hadde forberedt seg på, uansett hva han hadde forestilt seg at Christian la opp til, så var ikke det å få høre at Kathy Culver kanskje fremdeles var i live, en del av likningen. 25
«Hva?» Christian strakte seg og åpnet skrivebordsskuffen. Skrivebordet var også som hentet fra Leave it to Beaver. I full orden. To esker, en med kulepenner, den andre med gråblyanter. En lampe med bevegelig arm. Skriveunderlag med kalender. Ordbok, synonymordbok og en bok med skriveregler (The Elements of Style) stilt opp på rekke mellom to bokstøtter med globus på. «Dette kom i posten i dag.» Han ga Myron et blad. På forsiden var det en naken kvinne. Å kalle henne storbrystet ville være det samme som å kalle annen verdenskrig for en skuddveksling. De fleste menn er mer eller mindre besatt av bryster, og Myron var ikke så stor på det at han ikke hadde liknende følelser selv, men dette var fullkomment grotesk. Kvinnens ansikt var langt fra pent, det så ganske grovt ut. Ansiktsuttrykket var ment å se forførende ut, men det så mer ut som forstoppelse. Hun slikket seg rundt munnen, beina var spredt, og en finger vinket leseren nærmere. Antydningens kunst, tenkte Myron. Bladet het Nips. Hovedoppslaget, ifølge teksten som prydet det høyre brystet hennes, var: «Hvordan få henne til å barbere musa.» Myron så brått opp. «Hva er dette?» «Bindersen.» «Hva?» Men Christian så for sliten ut til å gjenta seg selv. Han pekte bare. Øverst på bladet kunne Myron se det glimte i noe sølvfarget. En binders ble brukt som bokmerke. «Det kom med den på,» sa Christian forklarende. Myron bladde seg gjennom sidene med små glimt av hud til han kom fram til siden med bindersen. Øynene 26
hans blingset uforstående. Det var en reklameside, selv om den hadde like mange erotiske fotografier som resten av bladet. På toppen av siden sto det: Direkte fantasilinje. Velg jente! Tre rader med fire jenter i hver rad fylte hele siden. Myron skumleste nedover. Han trodde ikke sine egne øyne. «Orientalske jenter venter!» «Våte og villige lesber!» «Jeg vil ha ris!» «Heite tisper!» «Små pupper!» (utvilsomt for dem som ikke likte bildet på forsiden) «Ta meg bakfra!» «Ta jomfrudommen min!» «Få meg til å trygle om mer!» «Etterlysning: robokuk.» «Herskerinnen Savannah befaler deg å ringe nå!» «Overvektige menn etterlyses.» Hver annonse hadde et passende bilde – eggende stillinger som involverte telefoner. Noen annonser var langt mer slibrige. Transvestitter. Kvinner med mannlig utstyr. Noen var umulige å forstå for Myron. Som ubegripelige vitenskapelige eksperimenter. Telefonnumrene var som forventet. 1-800-8-LUDDER. 1-900-4-HORETE. 1-8O-KNULLMEG. 1-90-SLEM-PIKE. Myron skar en grimase. Han ville vaske hendene. Da så han det. Det var på nederste rad, andre fra høyre. «Jeg gjør hva som helst!» sto det. Telefonnummeret var 1-900-344LYST. 3,99 dollar per minutt. Diskré belastet telefon eller kredittkort. Visa og Mastercard godtatt. Kvinnen på bildet var Kathy Culver. Myron følte noe kaldt snike seg inn i ham. Han kikket på forsiden igjen og sjekket datoen. Det var siste nummer. «Når fikk du dette?» 27
«Det kom i posten i dag,» sa Christian. Han plukket opp en konvolutt. «I denne.» Myron ble ør i hodet. Han prøvde å bekjempe svimmelheten og få fotfeste, men bildet av Kathy Culver fikk ham bare til å tippe over igjen. Det var en vanlig dokumentkonvolutt av sterkt, brunt papir. Det var ingen returadresse – det ville vært for enkelt. Det var ikke noe poststempel, og ingen frimerker, det sto bare: CHRISTIAN STEELE POSTBOKS 488 Ingen by, ingen delstat. Det betydde at konvolutten hadde blitt postlagt på universitetsområdet. Adressen var håndskrevet. «Du får masse fanpost, ikke sant?» spurte Myron. Christian nikket. «Men den får jeg et annet sted. Dette var i min private postkasse. Nummeret er hemmelig.» Myron behandlet konvolutten forsiktig for ikke å ødelegge eventuelle fingeravtrykk. «Det kan være et manipulert fotografi,» tilføyde Myron. «Noen kan ha kopiert inn hodet hennes på –» Christian stoppet ham med en hoderisting. Øynene hans var tilbake på gulvet. «Det er ikke bare ansiktet hennes, Mr. Bolitar,» sa han forlegent. «Å,» sa Myron, kvikk i oppfattelsen som alltid. «Jeg forstår.» «Synes du vi skal gi dette til politiet?» spurte Christian. «Kanskje.» «Jeg vil gjøre det som er riktig,» sa Christian med knyttede never. «Men jeg vil ikke at de skal dra Kathy gjennom gjørma en gang til. Du så hva de gjorde da 28
hun var offeret. Hva kommer de til å gjøre når de ser dette?» «De kommer til å gå berserk,» Myron var enig. Christian nikket. «Men det er antakelig bare en spøk,» fortsatte Myron. «La meg sjekke det, før vi gjør noe annet.» «Hvordan?» «Overlat det til meg.» «Det er en ting til,» sa Christian. «Håndskriften på konvolutten.» Myron kikket på den en gang til. «Hva med den?» «Jeg er ikke helt sikker, men den likner veldig på Kathys.»
29
3
Myron bråstoppet da han fikk se henne. Han hadde akkurat snublet inn i baren som om han befant seg i en dagdrøm, i samme sinnstilstand som et ufokusert filmkamera. Han forsøkte å tenke gjennom det han akkurat hadde sett og hørt hos Christian, han forsøkte å vurdere fakta og formulere en solid, gjennomtenkt konklusjon. Han fant ikke ut av det. Bladet var stappet ned i den høyre lommen på trenchcoaten. Pornoblad og trenchcoat, tenkte Myron. Herregud. De samme spørsmålene ga gjenlyd til det kjedsommelige i hodet: Kunne Kathy Culver fremdeles være i live? Og om hun var, hva hadde hendt henne? Hva kunne ha ført Kathy fra det uskyldsrene rommet på studenthjemmet til sistesidene i bladet Nips? Det var i det øyeblikket han fikk øye på den vakreste kvinnen han noen gang hadde sett. Hun satt på en barstol med bena i kors og nippet forsiktig til en drink. Hun hadde på seg en hvit bluse som var åpen i halsen, et kort, grått skjørt og svarte strømper. Alt satt nøyaktig sånn som det skulle. I et kort øyeblikk tenkte Myron at hun kun var en bivirkning av dagdrømmen hans, et blendende syn for å pirre sansene. Men knuten i magen fikk ham fort til å forkaste den 30
tanken. Han ble tørr i halsen. Dype, slumrende følelser overmannet ham som en uventet bølge på stranden. Han greide å svelge og kommanderte føttene framover. Hun tok ganske enkelt pusten fra ham. Alt annet i baren sank inn i bakgrunnen, som om det kun var rekvisitter rundt henne. Myron nærmet seg. «Kommer du hit ofte?» spurte han. Hun så på ham som om han var en gammel mann som jogget i badebukse. «Original replikk,» sa hun. «Kreativt.» «Kanskje ikke,» sa han. «Men for en framføring.» Han smilte. Vinnende, syntes han. «Fint at du synes det.» Hun snudde seg tilbake til drinken. «Vær så snill og gå.» «Gjør du deg kostbar?» «Stikk.» Myron gliste. «Hold opp. Du dummer deg ut.» «Unnskyld?» «Alle i denne baren ser det.» «Å?» sa hun. «Du må opplyse meg.» «Du vil ha meg. Bare må ha meg.» Hun smilte nesten. «Er det så tydelig?» «Det er ikke noe å skamme seg over. Jeg er uimotståelig.» «Akkurat. Hold meg hvis jeg dåner.» «Jeg står klar, gullet mitt.» Hun sukket dypt. Hun var like vakker som alltid, like vakker som den dagen hun forlot ham. Han hadde ikke sett henne på fire år, men det gjorde fremdeles vondt å tenke på henne. Det gjorde enda vondere å se på henne. Den helgen de hadde hatt sammen hjemme hos Win på Martha’s Vineyard kom tilbake til ham. Han hus31
ket fremdeles hvordan vinden fra sjøen tok tak i håret hennes, måten hun bøyde hodet på når han snakket, måten hun så ut på og kjentes i den gamle genseren hans. Enkel, skjør salighet. Knuten i magen hardnet til. «Hei Myron,» sa hun. «Hei Jessica. Du ser bra ut.» «Hva gjør du her?» spurte hun. «Kontoret mitt er i etasjen over. Jeg bor praktisk talt her.» Hun smilte. «Å, det stemmer. Du er sportsagent nå, ikke sant?» «Ja.» «Bedre enn de spanergreiene du holdt på med?» Myron brydde seg ikke med å svare. Hun kikket på ham, men holdt ikke blikket hans. «Jeg venter på noen,» sa Jessica plutselig. «En mannlig noen?» «Myron …» «Unnskyld. Gammel vane.» Han så på venstrehånden hennes. Hjertet hans tok baklengs salto da han ikke kunne se noen ring. «Giftet du deg ikke med hva-vardet-nå-han-het?» spurte han. «Doug.» «Nettopp. Doug. Eller var det Dougie?» «Gjør du narr av et fornavn?» Myron trakk på skuldrene. Hun hadde et poeng. «Vel, hva skjedde med ham?» Øynene hennes studerte en ølring på bardisken. «Det var ikke ham det dreide seg om,» sa hun. «Det vet du.» Han åpnet munnen og lukket den igjen. Å rippe opp i en bitter fortid ville ikke gjøre ting bedre for noen. «Så hva gjør du her i byen igjen?» 32
«Jeg skal undervise et semester på New York-universitetet.» Hjertet hans klapret til på nytt. «Har du flyttet tilbake til Manhattan?» «En måned siden.» «Jeg er virkelig lei meg, for det som skjedde med din far.» «Vi fikk blomstene dine,» sa hun. «Jeg skulle gjerne gjort mer.» «Bedre at du ikke gjorde det.» Hun tømte glasset. «Jeg må gå. Hyggelig å se deg.» «Jeg trodde du skulle treffe noen.» «Jeg tok vel feil, da.» «Jeg er glad i deg enda, vet du.» Hun reiste seg, nikket. «La oss prøve på nytt,» sa han. «Nei.» Hun begynte å gå. «Jess?» «Hva er det?» Han vurderte å fortelle henne om bildet av søsteren i bladet. «Kan vi spise lunsj en dag?» spurte han. «Bare prate, ok?» «Nei.» Jessica snudde seg og forlot ham. Igjen. Windsor Horne Lockwood III hørte på Myrons historie med fingertuppene samlet i en spiss. Det så bra ut på Win, mye bedre enn på Myron. Da Myron var ferdig, sa ikke Win noe før etter en liten stund, siden han drev med den fingertuppgreia. Til slutt la han hendene ned på skrivebordet. «Jøssenavn, skal si vi har hatt litt av en dag?» 33
Myron leide lokalene sine hos en gammel romkamerat fra college, Windsor Horne Lockwood III. Folk sa ofte at Myron ikke så ut som navnet sitt i det hele tatt – en iakttakelse Myron oppfattet som en real anerkjennelse; Windsor Horne Lockwood III så imidlertid nøyaktig ut som navnet sitt. Blondt hår, perfekt lengde, delt på midten til høyre. Ansiktstrekkene var klassisk adelige, nesten for pene, som skåret i porselen. Antrekket var alltid fullblods soss – rosa skjorter, poloskjorter, skjorter med monogram, kakifargede bukser, golfbukser (les, stygge), hvite lærsko (fra minnedagen for de falne i mai til arbeidernes dag i september) eller golfsko i ugarvet lær (fra september til mai) på føttene. Win hadde også den nifse aksenten som stammet ikke så mye fra et geografisk område som fra enkelte privatskoler som Andover og Exeter. (Win hadde gått på Exeter.) Han var knallgod i golf. Han hadde tre i handikap og var femtegenerasjons medlem av stivbente Merion Golf Club i Philadelphia og tredjegenerasjons medlem i den like stivbeinte klubben Pine Valley sør i New Jersey. Han hadde en helårs brunfarge av golftypen, der fargen satt bare på armene (kortermede skjorter) og som en V rundt halsen (åpen Lacosteskjorte), selv om Wins liljehvite hud aldri ble brun. Den ble brent. Win var uforfalsket, hvit overklasse. Han fikk quarterback-stjernen Christian Steele til å se ut som en hustjener fra Middelhavet. Myron hadde hatet Windsor på flekken. Det gjorde de fleste. Win var vant til det. Folk likte å danne seg, og holde på, førsteinntrykk. I Wins tilfelle var inntrykket gamle penger, elitistisk, arrogant – kort sagt: et jævla rasshøl. Det var ingenting Win kunne gjøre med det. 34
Folk som kun stolte på førsteinntrykk, betydde lite for ham. Win gjorde en håndbevegelse mot bladet på skrivebordet hans. «Du valgte å ikke fortelle Jessica om dette?» Myron reiste seg, gikk litt opp og ned, og satte seg igjen. «Hva skulle jeg ha sagt? ’Hei, jeg er glad i deg, kom tilbake til meg, her er et bilde der den antatt døde søsteren din reklamerer for en sextelefon i et pornoblad’?» Win tenkte seg om. «Jeg hadde nok sett litt på ordlyden,» sa han. Han bladde fort gjennom pornolefsa med hevede øyenbryn, som om han ville si hmmm. Myron så på ham. Han hadde bestemt seg for ikke å fortelle Win om Chaz Landreaux eller det som hadde skjedd i garasjen. Ikke nå. Win reagerte merkelig når noen forsøkte å skade Myron. Det var ikke alltid like pent. Det var bedre å spare det til senere, når Myron visste nøyaktig hvordan han skulle ta hånd om Roy O’Connor. Og Aaron. Win slapp bladet ned på skrivebordet. «Skal vi begynne?» «Begynne hva?» «Undersøkelsene. Det var det du hadde planlagt for oss, ikke sant?» «Vil du hjelpe meg?» Win smilte. «Ja, selvsagt.» Han snudde telefonen slik at den pekte mot Myron. «Slå nummeret.» «Nummeret i bladet?» «Men jøsses, Myron, jeg tenkte vi kunne ringe Det hvite hus,» sa Win tørt. «Se om vi kan få presidentfrua med på litt griseprat.» 35
Myron tok tak i telefonen. «Har du ringt et sånt nummer noen gang?» «Jeg?» Win lot som om han var sjokkert. «Selskapsløven framfor alle? Samfunnsstøtten? Du holder meg for narr.» «Ikke jeg heller.» «Da vil du kanskje være alene,» sa Win. «Løsne på beltet, dra ned buksene, den slags.» «Morsomt.» Myron slo 900-nummeret under bildet av Kathy. Han hadde ringt tusenvis av etterforskningssamtaler, både i løpet av årene i FBI og på oppdrag for lageiere og styremedlemmer. Men dette var første gangen han følte seg sjenert. En fryktelig pipetone hylte mot øret hans, etterfulgt av en beskjed fra sentralbordet: «Vi beklager. Samtalen er sperret.» Myron så opp. «Samtalen går ikke gjennom.» Win nikket. «Det glemte jeg. Alle 900-numre blir sperret. De ansatte ringte dem hele tiden og samlet opp litt av en regning – ikke bare sextelefoner, men astrologer, sportstjenester, spåkvinner, oppskrifter, til og med bønnelinjer.» Han strakte seg bakover og fant en annen telefon. «Bruk denne. Det er min private linje. Ingen sperrer.» Myron slo nummeret igjen. Telefonen ringte to ganger før noen svarte. En hes kvinnestemme sa «Hallo. Du har kommet til fantasilinjen. Hvis du er under atten år gammel eller ikke vil betale for denne samtalen, vennligst legg på røret.» Det gikk mindre enn et sekund før hun fortsatte. «Velkommen til fantasilinjen, der du kan snakke med verdens mest sexy, villige, vakre og deilige kvinner.» 36
Myron la merke til at den forhåndsinnspilte stemmen snakket mye saktere nå, som om den snakket til barnehagebarn. Hvert ord var en setning. «Velkommen. Til. Fantasi …» «Snart vil du få snakke direkte med en av våre deilige, lekre, yppige, kåte jenter som vil få deg til å nå nye høyder av nytelse og ekstase. En-til-en private samtaler. Diskré belastet telefonregningen. Du kan få snakke med din personlige drømmejente.» Stemmen durte i vei med sin egen form for jambisk pentameter. Til slutt kom båndet til instruksjonene: «Dersom du har trykknapper på telefonen, trykk én hvis du vil snakke om en kåt skolelærerinnes intime betroelser. Trykk to hvis …» Myron så opp på Win. «Hvor lenge har jeg holdt på?» «Seks minutter.» «24 dollar allerede,» sa Myron. «Sier ren svindel deg noe?» Win nikket. «Snakk om.» Myron trykket på en knapp, alt for å unnslippe dette snurrende båndet. Telefonen ringte ti ganger – herregud, de visste hvordan de skulle trekke ut tiden – før han hørte en ny kvinnestemme si «Hallo. Hvordan går det?» Stemmen hennes var nøyaktig slik Myron hadde forestilt seg. Lav og hes. «Eh, hei,» stammet Myron. «Nå skal du høre, jeg skulle gjerne –» «Hva heter du, skatt?» spurte hun. «Myron.» Han klappet seg på pannen og holdt tilbake et banneord. Hadde han virkelig vært dum nok til å bruke sitt eget navn? 37
«Mmmmm, Myron,» sa hun, som om hun smakte på det. «Det navnet liker jeg. Det er så sexy.» «Jo, vel, takk.» «Jeg heter Tawny.» Tawny. Akkurat. «Hvordan fikk du tak i nummeret mitt, Myron?» «Jeg så det i et blad.» «Hvilket blad, Myron?» Den stadige bruken av navnet hans begynte å gjøre ham nervøs. «Nips.» «Åååå. Jeg liker det bladet. Det gjør meg så, du vet …» Hun hadde ordet i sin makt. «Du, Tawny, det er noe jeg lurer på når det gjelder den annonsen din.» «Myron?» «Ja.» «Jeg liker stemmen din. Du høres virkelig sexy ut. Vil du vite hvordan jeg ser ut?» «Ikke egent–» «Jeg har brune øyne. Jeg har langt, brunt hår, med litt bølger i. Jeg er 167 cm høy. Og målene mine er 91–60–91. C-cup. Noen ganger D.» «Du er sikkert veldig stolt, men –» «Hva liker du å gjøre Myron?» «Gjøre?» «Når du skal kose deg.» «Hør her, Tawny, du høres virkelig ordentlig hyggelig ut, men kan jeg få snakke med den jenta i annonsen?» «Jeg er jenta i annonsen,» sa hun. «Nei, jeg mener jenta på bildet i bladet, over dette telefonnummeret.» 38
«Det er meg, Myron. Jeg er den jenta.» «Jenta på bildet er blond med blå øyne,» sa Myron. «Du sa du hadde brune øyne og brunt hår.» Win hevet tommelen til ham, ett poeng for falkeblikket til Myron Bolitar, stjerneetterforsker. «Sa jeg det?» spurte Tawny. «Jeg mente blond med blå øyne.» «Jeg må snakke med jenta i annonsen. Det er svært viktig.» Hun senket stemmen en oktav til. «Jeg er bedre, Myron. Jeg er den beste.» «Det tviler jeg ikke på, Tawny. Du høres veldig profesjonell ut. Men akkurat nå må jeg snakke med jenta i annonsen.» «Hun er ikke her, Myron.» «Når er hun tilbake?» «Jeg er ikke sikker, Myron. Men bare len deg tilbake og slapp av. Vi skal nok kose oss.» «Ikke for å være uhøflig, men det interesserer meg virkelig ikke. Kan jeg få snakke med sjefen din?» «Sjefen min?» «Ja.» Tonen var annerledes nå. Mer saklig. «Du tuller med meg, ikke sant?» «Nei, jeg mener det. Kan du sette meg over til sjefen din?» «Ok da,» sa hun. «Vent litt.» Det gikk et minutt. To minutter. Win sa: «Hun kommer ikke tilbake. Hun skal bare se hvor lenge denne treskallen holder linjen og fyller lommene hennes med dollar.» «Det tror jeg ikke,» sa Myron. «Hun likte stemmen min, hun sa jeg hørtes sexy ut.» 39
«Å, det visste jeg ikke. Må være første gangen hun sier noe sånt.» «Akkurat det tror jeg også.» Noen minutter senere la Myron på røret. «Hvor lang tid brukte jeg?» Win så på klokken. «23 minutter.» Han tok fram en kalkulator. «23 minutter ganger 3,99 per minutt.» Han tastet inn tallene. «Den samtalen kostet deg 91 dollar og 77 cent.» «Gi bort pris,» sa Myron. «Vil du høre noe rart? Det var ikke noe griseprat.» «Hva?» «Jenta i telefonen. Det var ikke noe griseprat.» «Og du er skuffet?» «Synes du ikke det er litt merkelig?» Win trakk på skuldrene og bladde gjennom bladet. «Har du bladd noe i dette i det hele tatt?» «Nei.» «Halvparten av sidene er annonser for sextelefoner. Dette er tydeligvis god butikk.» «Sikker sex,» sa Myron. «Sikreste som fins.» Det banket på døren. «Kom inn,» ropte Win. Esperanza åpnet døren. «Telefon til deg. Otto Burke.» «Si jeg kommer straks.» Hun nikket og gikk. «Jeg har litt tid til overs,» sa Win. «Jeg kan prøve å finne ut hvem som satte inn annonsen. Vi trenger også en prøve av Kathy Culvers håndskrift for å sammenlikne.» «Jeg skal se hva jeg kan finne.» Win inntok pyramidestillingen med hendene igjen og trommet fingertuppene lett mot hverandre. «Du skjønner vel,» begynte han, «at dette fotografiet antakeligvis 40
ikke betyr noen ting. Det finnes sikkert en veldig enkel forklaring.» «Kanskje,» innrømmet Myron og reiste seg fra stolen. Han hadde sagt det samme til seg selv de siste to timene. Han trodde ikke lenger på det. «Myron?» «Hva er det?» «Du tror ikke det var en tilfeldighet – at Jessica var i baren nedenunder, mener jeg.» «Nei,» sa Myron. «Jeg tror nok ikke det.» Win nikket. «Et råd på veien. Vær forsiktig,» sa han.
41