1.6
Oppdagelsen av klimaendringer Michael Oppenheimer
I begynnelsen var det snarere vitenskapelig nysgjerrighet enn et problem. Den svenske kjemikeren Svante Arrhenius ga ikke uttrykk for bekymring da han i 1896 publiserte sin nå berømte prognose om at menneskeheten gradvis ville varme opp jorden flere grader ved å slippe ut karbondioksid i atmosfæren. Funnene hans ble stort sett ignorert inntil 1950-årene, da en håndfull forskere påpekte at denne oppvarmingen kunne få katastrofale konsekvenser. Ti år senere utviklet den unge meteorologen Syukuro Manabe de første moderne datasimuleringene av klimaet,1 og hans prognoser for hvor varm jorden ville bli, viste at Arrhenius slett ikke hadde vært på villspor. I kjølvannet av Manabes prognoser kom en ny bølge av vitenskapelig forskning som begynte å skissere stadig verre konsekvenser, og i slutten av 1970-årene var det bred vitenskapelig enighet om hvor mye varmere jorden kunne bli når karbondioksidnivåene i atmosfæren ble fordoblet. Jeg var doktorgradsstudent i kjemisk fysikk første gang jeg leste om «drivhuseffekten» i en utgave av Technology Review i 1969, og ideen om at mennesker skulle komme til å kontrollere klimaet på jorden, skremte vettet av meg. Gradvis gikk det opp for meg at jeg kunne kanalisere disse bekymringene på en konstruktiv måte og bidra til å løse problemet ved å kombinere min interesse for politikk med ekspertisen på jordens atmosfære. Jeg sluttet meg til et voksende kor av forskere som slo alarm i 1980-årene. Bare en håndfull makthavere lyttet, men i dag er det umulig å ignorere oppvarmingen. Fysikken som ligger bak drivhuseffekten, og årsakene til at global oppvarming foregår, er enda tydeligere nå enn for et århundre siden. Gassene som utgjør jordens atmosfære, primært nitrogen og oksygen, er stort sett gjennomsiktige for sollys. Resultatet er at mesteparten av lyset fra solen passerer gjennom atmosfæren og varmer opp jordens overflate. 1 Manabe fikk nobelprisen i fysikk i 2021.
23
hvordan klimaet fungerer
