Homo Sacco av Thomas Kvam by Cappelen Damm AS

Thomas Kvam

Homo sacco

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54776-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Thomas Kvam Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10,7/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

1 Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

2 Sofies underverden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forskningens poetikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arte Povera Delux . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Emokonseptualisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nachspiel for zombier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Globocop . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Panoptisk museologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17 34 59 70 93 111 148

3 Aliens Doggy style . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . For en latterlig vitenskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vaginanus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Audition for a riot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Panoptisk homeopati . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . The Riot: En konsekvensutredning. . . . . . . . . . . . . .

157 183 189 211 235 247

4 Metadata . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Europas drøm . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hyperaktiv dødshjelp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Operation enduring infotainment. . . . . . . . . . . . . . .

253 280 294 327

5 Konsolidering av begjær. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 391 En kongstanke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 416

Prolog

Five, six, pick up sticks, seven, eight, lay them straight. Richard Long

Look abroad through Nature’s range, Nature’s mighty law is change. Robert Burns

Murder is terribly exhausting. Albert Camus

Skoene synker ned i mosen under de ruvende trærne, før skogbunnen igjen hever seg og skjuler sporene. Rolig beveger han seg nordover, mens tankene blir færre og skogen tettere. Oppstemt registrerer han sitt eget fremskritt. Der han for kort tid siden så natur kontra kultur, kunst kontra liv, galleriene, de hvite kubene kontra verden, estetikk kontra politikk, ser han nå at alt henger sammen. Om bare tre milliarder år eksploderer sola. Hans eget livs forgjengelighet deler han med jorden – alt skal dø. I mellomtiden kjenner han vinden, friskt og kjølende, stryke ham over hodet, mens svetten under jakken gir ham fornemmelsen av arbeid. Remmene på ryggsekken skjærer seg ned i skuldrene. Han retter på den, ingenting kan forstyrre roen han 9

opplever. Pupillene utvides og trekkes sammen, uanstrengt etter lysets skiftninger, mens blikket forblir rolig. Småtrær og busker bøyes smidig til side når han vandrer innover i skogen. Skosålenes dempende silikonputer blir i myrlendet en eskalerende parodi på hans liv. Adbusting erstattet av irrgrønn mose, tenker han fornøyd, mens skosålenes modernitet, steg for steg, synker ned i skogbunnens surklende logikk. Skoenes dempede såler er unødvendig. Han åler seg gjennom vegetasjonen, bøyer seg under grenene, klatrer over falne trestammer, sorte av råte, med jord på fingrene drar han seg inn i sentrum av treklyngen. Skjermet av skogen kan han endelig løfte sekken av skuldrene og la den falle tungt ned på bakken. Lettheten sprer seg i kroppen, musklene i skuldrene og ryggen suger til seg blod, mens han vrir og strekker armene over hodet. Skuldrene slapper endelig av. For første gang på lenge kjenner han sult. Han åpner ryggsekken, pakker ut, og folder menneskets plastverden over skogbunnen. Stedet er perfekt. Han setter seg ned med trærnes grønne hvelving som tak mot himmelen. Mosen gjør plasten bløt som en saccosekk. Fortsatt er det stille. Men han vet at over ham, et eller annet sted, svirrer helikoptre. Forsiktig løfter han AG-3-geværet ut av ryggsekken med begge hender og legger det på plasten. Det neste er matboksen og et par gummihansker. Grådig åpner han den så duften av ciabatta med pesto, chorizopølse og mozarella blandes med lukten av fuktig mose og sopp. Tyggende på en munnfull skrur han av lyddemperen før han tar av våpenets kikkertsikte. Han svelger, tar en bit til av ciabattaen, og fortsetter arbeidet med demonteringen. De største delene går først, løpet, kolben og magasinet, før de mindre delene legges i en sirkel på plasten. Med siste rest av en cho10

rizopølse i munnen, stopper han tyggingen. Komposittplast og metalldelene som for en kort stund siden utgjorde et drapsvåpen, ligger i småbiter. Han svelger unna, tar på seg gummihansker, lukten av mikrofiberkluten dynket i salmiakkoppløsning river ham i nesen. DNA og fingeravtrykk er underlagt den franske kriminalteknikeren Edmund Locards etterforskningsprinsipp fra 1904: Når to objekter er i kontakt med hverandre, vil det overføres materiale fra det ene til det andre. Absolutt alt smitter, tenker han, og starter arbeidet. Fra høyre til venstre renses del for del metodisk, til avtrekkeren får ham til å stoppe opp. Et urgammelt behov for et trofé avfeies. Han fortsetter, så fokusert på arbeidet at han ikke enser skyenes skifte til mørkegrått. De første regndråpene faller på våpendelene og plasten idet arbeidet avsluttes. Han må videre. Om ikke lenge skal alle delene spres i små elver og innsjøer mens han vandrer nordover. Men foreløpig er siste rest av ciabattaen hans fokuspunkt, før han samler geværdelene i en skulderveske fra ryggsekken. Han kikker opp mot den skydekkede himmelen. Lyttende. Avgjørelsen er like veloverveid som hurtig. Plasten krølles sammen med gummihanskene, før de sammen med kvister og løv dynkes med isopropanol. Zippolighteren tennes, flammene blusser opp, sprer seg utover og fortærer ethvert DNA-spor. Han kaster brevet på flammene. Det ulmer, før heten fordriver fukten og det forsvinner. Den giftige røyken virvles inn i den tette skogen, vinden sprer den videre mot den grå himmelen som sluker alt i regnet. Mens røyken sakte dør ut, graver han plastrestene dypt ned i jorden. Et lag mose skjuler sporene. Han blir stående og lytte, det er fortsatt stille. Rastløs, med støle muskler, presser han seg ut av treklyngen. Regnet slår mot løvverket, dri11

ver over ansiktet, blandes med svette, han er fornøyd, men sliten. Væromslaget er til hans fordel. Han tar opp kartet. Et kompass kan ikke spores eller trianguleres som en GPS. Han beveger seg hurtig gjennom skogen, til han kommer frem til lysningen hvor suset fra elven angir den videre retningen. Da han en stund senere vasser knehøyt ut i elven, har han løvverket som beskyttelse. Han tar opp den første geværdelen fra skuldervesken og slipper den i vannet. Med skoene sparker han den ned i bunnslammet. Rust gjør resten over tid. Han vasser videre oppover elven. Hver gang han stopper og lar en ny del forsvinne i vannet, får myggen blodet de ønsker. Gjennomvåt, en drøy time etter at han forlot treklyngen, er de planlagte kilometerne gjennom elven overstått, og de fleste geværdelene gjemt på elvens bunn. Nå er det bare å forlate skogen og finne traktorveien tilbake til motorsykkelen. Veien hadde vært et lykketreff: Selv om den strekker seg milevis gjennom landskapet, var den ikke avtegnet på kartet. Ute på den sølete veien stanser han rådvill. Gnir myggstikkene i nakken med de kalde fingrene og speider etter grøftekanten hvor motorsykkelen ligger skjult. Faens skog. Han ser den ikke. Alt er likt. Han småløper nedover veien med én tanke i hodet: Finner han ikke motorsykkelen, er flukten over. Etter en skarp høyresving ser han eiketreet som vekker hukommelsen til live. Han stanser, ser seg rundt, før han får øye på forhøyningen i grøften. Greinene rives bort, trestokker og løv kastes til side, til Moto Guzzien er avdekket. Foldekniven vrir den ødelagte låsen rundt. Motorsykkelen kaster småstein opp i luften og farten øker gjennom skogen i retning nordover, mot fjellene.

Det eneste som forstyrrer idyllen er skogsdriftens blotting av underskogen. Hogstfeltene gjør ham synlig fra luften i korte strekk før skogen igjen skjuler ferden. Tidvis stopper han opp, slår av motoren, tar av hjelmen, lytter intenst etter biler, fly eller helikoptre, med stillhet som svar. Det er ingen over ham. Igjen brytes stillheten av motorens hvinende turtall etter hvert som hastigheten på de gjørmete veiene øker. Med regnet piskende mot visiret ser han det siste dalføret som leder mot snaufjellet. Han stopper ved et lite høydedrag som bratt stuper ned mot en liten innsjø, parkerer motorsykkelen, tar av hjelmen, åpner sekken og finner geværløpet. Med litt kitt tetter han løpets ene side før han heller salpetersyre ned i den andre enden. En ny forsegling. Over tid vil syren korrodere innsiden av løpet. Fra høydedraget ser han utover det sorte vannet, tar fart og kaster geværløpet med all kraft. Det når langt og treffer vannet i et nesten umerkelig plask. Nå er han snart turist. Det siste han må gjøre før han begir seg til fots mot snaufjellet, er å kvitte seg med motorsykkelen i fossen lenger fremme. Utslitt ser han utover fossefallet og landskapet bak seg, som rommer hans mesterverk. En følelse av storhet løfter tankestrømmen til han blir oppmerksom på kongeørnen. Med tunge vingeslag flyr den over ham, sirklende, stadig nærmere, seilende på vinden.

Sofies underverden

I’m so crazy I don’t know this isn’t possible. Daffy Duck

The role of theory is to provide weapons. Jodi Dean

The queen ain’t a bitch – she’s got all the moves. D’Angelo Barksdale, The Wire

Smartdrugs var Sofies personlige forskningsprosjekt: skjerpet våkenhet ved hjelp av Modafinil, for konsentrasjonen Ritalin, betablokkere i stressituasjoner. Smartfood, alle mulige kosttilskudd for intelligens, strenge søvnregimer, viktigheten av downtime for bedre hukommelse, det vil si skogsturer i stillhet, og trening, mye trening. Hun levde i en tilstand av kontinuerlig mildt stress for optimal neuroplastisitet. Hun var lykkeligere, smartere, mer energisk, mer våken, i alle mulige henseender bedre, og da hun slo av vekkerklokken, følte hun seg allerede opplagt, konsentrert og klar. 15 minutter tidligere hadde hun svelget Ritalin, trykket på snooze-knappen, sovnet, for så å våkne skjerpet. Hun var en akademisk maskin med karrieren sikret i oppsiktsvekkende ung alder med professorstilling og publikasjoner i inn- og utland, og hennes tredje bok var under 17

oversettelse til engelsk. Hun gikk inn på kjøkkenet, vippet opp skjermen, helte melk over havregryna og leste korrektur på oversettelsen. Hver morgen hadde hun den samme rutinen. Men denne morgenen var hun forsinket. Doseringen av Ritalin var muligens for høy, alle bivirkninger var under kontroll, foruten søvnen. Et smil la seg over ansiktet hennes da hun trykket send, oversettelsen var ferdig, og proteinshaken tom. Da økten på treningsstudioet var over, småløp hun til T-banen, presset seg inn døren med Kindlen i hånden, leste på vei mot universitetskontoret, hvor hun sjekket mail, gjorde unna noen møter vippende på kontorstolen, før skriving på en artikkel, avbrutt av et kort foredrag om Adorno for en gruppe studenter. Tilbake foran skjermen fortsatte arbeidet, kun adspredt av noen fagfora på nettet, før New York Times, så Al-Jazeera tok oppmerksomheten, en times skriving, deretter sjekket hun posten, hvor siste utgave av Critical Inquiry minnet henne på å si opp abonnementet, før hun svarte på noen e-poster og fortsatte skrivearbeidet. Så gjaldt det å leke gjemsel med studentene. Dagens kamp gikk i hennes favør. Småløpende gjennom kantinen med en yoghurt i hånden overså hun i siste liten en student veivende etter henne for tredje gang. Tilbake på kontoret låste hun døren, svelget unna Ritalin, for nye timer med konsentrert skriving. Professorstillingens undervisningsplikt, papirpushing og byråkrati til tross: Muligheten til akademisk terror mot studenter var om ikke annet fornøyelig. I kontrast til universitetets egalitære sosialdemokratiske pedagogikk var hun germansk av sinnelag, autoritær og krevende. Ved studentbesøk bøyde hun seg myndig frem over kontorpulten, før hun med en innstudert gest tok av seg lesebrillene for å 18

gni seg bekymret over neseroten. Til hennes irritasjon var det sjelden at studentene tok signalet. Hun var blitt forstyrret. Dessverre var universitetet for de fleste studentene et shoppingsenter der humanioras kritiske røster hevdet å se en kunnskapsfabrikk. Ved enkelte anledninger kunne hun se mannlige studenter dypt inn i øynene, og studere teorishoppingens begjærsøkonomi, til kvinnen som objekt ble forent med tenkning som vare. Ved slike anledninger lot hun det kullsorte håret falle foran ansiktet, mens hun fremoverbøyd, med blikket vendt oppover mot studenten, etterlignet den japanske skrekkfilmen Ringus bilde av den besatte kvinnen. Effekten var slående. Lattermild kunne hun observere forvirringen hennes spesialpedagogikk for idioter avfødte. Etter teaterets diabolske innledning lente hun seg tilbake for å trekke sceneteppet til side. Med det sorte håret bak ørene, og ansiktet åpent for spørsmål, var sceneskiftet satt, og andre akt over kontorpulten kunne starte med en skjør, flørtende feminitet understreket av hennes vevre, men veltrente kropp. Før hun med brystene opp og frem trakk shoppingbegjæret ned til sitt libidinøse grunnplan. Sex. Oftest var mannlige studenter såpass ukonsentrerte, ved dette punktet, at Sofie kunne gå rett på sin avsluttende idiottest. Favoritten var dobbeltbindinger som: Filosofi er et fag og ikke livsstilsteori. Ønsker du å tenke selvstendig? Da må du gjøre som jeg sier. Oppdaget hun en tiendedels famling, ble studenten kastet på dør, avskrevet, vedtatt faglig død. Dessverre var ikke byråkratiet så enkelt, og hennes arbeidsdag sjelden en scene for slike adspredelser. Fordypet i arbeid forsvant tre sammenhengende timer foran tastaturet, til stillheten av endt arbeidsdag avbrøt transen. Da Sofie 19

la universitetet bak seg og kjente at sola faktisk varmet, var hun glad hun hadde løsrevet seg fra arbeidet. Det var fredag med et glimt av vår. Med kaffen i hånden gikk hun til T-banen med et lite håp om flørting med ph.d.-studenten hun hadde sett seg ut på et seminar en uke tidligere. Hun var heldig, og fant ham stående i midtgangen på T-banen, hvor de småpratet litt om seminaret. Samtalen gikk tregt, uansett hvor mye hun forsøkte, var hun to steder på en og samme tid: på T-banen foran ph.d.-studenten, samtidig vendte tankene seg innover, og bakover i tid. Den håpløse forelskelsen – nei, den patetiske forelskelsen – hjemsøkte henne fortsatt, tenkte hun og så opp, og forstod at hun burde svare på et eller annet. Men hva? Et kledelig sjenert smil fordrev spørsmålet, uten at noen av dem mistet ansikt. For å miste ansikt må du først finne det, tenkte Sofie mens hun studerte ham. Han var kjekk, muskuløs og høy, men uten personlighet. Hun kvalte et gjesp, selv om hun burde gi faen, og ta ham med hjem for en natts knull for å komme seg videre, men hun orket ikke. Kvelden i forveien hadde hun sovnet altfor sent, for deretter å våkne midt på natten i et kaos av tanker, med brevene i hånden. Nei, hun var ikke klar. Ikke ennå, tenkte hun og så ned på skoene. T-banevognen krympet rundt henne i dalende Ritalinrus, og skamfølelsen som hadde jaget henne, kom tilbake. Middagen i Budapest. Herregud, ynkelig som en liten jente hadde hun fanget ham gjennom brev, til de møttes. Hun så opp for å riste av seg tankene, da blikket hennes streifet over ph.d.studenten for i et øyeblikk å se ham, ikke med brunt, men med sølvgrått hår. Et stikk for gjennom henne. Der var han igjen, tenkte hun, som et spøkelse. Hans Ulrich Obrist, den verdenskjente kuratoren, en kosmopolitt, en klassisk intel20

lektuell, like energisk som fritenkende, nettopp alt det ph. d.-studenten ikke var, tenkte hun og ventet på studentens siste sjakktrekk. Hun telte nedover, ti, ni, åtte, og der kom det på normert tid. Universitetet i Oslos nye akademiske standard. Friskushistorier om Birkebeinerrittet. Herregud, stønnet hun inni seg, mens ph.d.-studenten trakk seg unna. Samtalen var over. Da hun endelig kunne ta på seg solbrillene og forlate banen fem minutter senere, og trenge seg gjennom folkemengden ved Majorstuen T-banestasjon, var hun tilbake i kontroll. Utenfor stasjonen stoppet Sofie i påvente av rødt lys. Etter timene på universitetet hadde hun den siste tiden utviklet en ny overgangsrite, kamikazerittet gjennom et av Oslos mest trafikkerte gatekryss. Sofie tok en slurk av caffè latten. Den var kald, trafikken stod stille og melkefett med koffein la seg i en klebrig hinne over ganen – omtrent som ph.d.-studenten, tenkte hun adspredt. Den irriterende handikapteknoen fra en gul boks montert på trafikklysmasten avbrøt Sofies tankestrøm. Lyset skiftet advarende. Grønt ble til rødt. Det skulle være hennes signal. Så mye for feminismen, tenkte hun med blikket på den lysende røde mannen, og gikk rett ut i trafikken. Et par biler bremset hurtig. Hun enset dem knapt. Trafikken stilnet. Rolig gikk hun over krysset inntil en vedvarende tuting fra en sølvgrå Mercedes fanget hennes oppmerksomhet. Hun stoppet teatralsk midt i gaten, som om hun været fare. Sakte, med innstuderte gester, tok hun av seg solbrillene og løsnet det kullsorte håret, før hun snudde seg mot bilen. Da hun igjen kikket opp, lå håret som et sort slør over ansiktet, og demonkvinnen søkte sin fiende. Bak rattet så hun tutingens opphavsmann, en gammel gråfeit gris. Hun stirret frekt på 21

mannen, tok en slurk av kaffebegeret og kastet det irritert mot bilens frontrute. Bilhornet stilnet. En skittenbrun film av kaffe la seg mellom Sofie og Mercedesens rasende biologiske forlengelse. Trafikken stod stille mens hun så vindusviskerne drive melkeskummet i møkkete render over frontruten i takt med sjåførens banning. Hun viste fingeren som en siste retorisk gest, før Sofies sokratiske dialog mellom menneske og maskin fant sitt inspirerte sluttpunkt, i lett vrikking på rumpa mens hun gikk over til fortauet på den andre siden. Med solskinn i ansiktet og blikkfølelsen kvinner henter frem i catwalk, la hun universitetets fagstress bak seg. Fuck menn – fremfor henne lå en langhelg, kanskje et vårkåt nachspiel hvis hun orket, men først og fremst var det arbeidsroen hjemme i leiligheten hun gledet seg til. Pokker ta svinet Obrist, tenkte hun, men artikkelen skulle hun levere, og Tate Modern ønsket førsteutkast til essayet mandag. Planen var en praktutgivelse, med filosofer og kunstteoretikere, de fremste på sine områder, og temaet var gitt av Obrist, kuratoren for utstillingen. Det var litt tåpelig, men hun hadde spilt kostbar overfor Obrist, først da Slavoj Žižek takket ja, gjorde hun det samme. Uansett var det å skrive om kunst ikke så ille, og en gang måtte være den første, hadde hun tenkt, men det var det planlagte seminaret på Tate som lokket. Hennes navn sammen med Judith Butler og Žižek passet fint, oversettelsen var klar og boklansering i London var uken etter Tate. Uansett var det alltid en glede å møte Žižek, tenkte hun før hun låste opp porten til bygården med artikkelinnledningen i tankene. Først litt sjakkhistorie, så var det bare å spe på med Foucault, før hun kjørte sitt eget løp. Freestyle. Etter en lang dusj tok hun på seg joggebukse og hette22

genser. Ute i stuen, med det ravnsorte håret inntullet i et håndkle, dumpet hun ned foran Alvar Aalto-skrivebordet, sjekket mailen, før hun skumleste notatene til artikkelen og åpnet Word. Men overgangsriten over Majorstukrysset sviktet henne, og universitetsstøvet lå fortsatt som et slør over tankene, og en knapp halvtime etter kjente hun siste rest av konsentrasjon forsvinne. Laptopen ble lagt til side for iPhonens docking rett inn i populærkulturen, forsterket av Genova Labs frittstående høyttalersystem. Burzums Dark Medieval Times presset høyttalermembranen i gutturale raspende vokalpartier, perfekt matchende et glass hvitvin med hint av muskat. Flasken tømte hun til en porsjon take away-sushi. Hun pustet ut, bøyde seg fremover til hun så sitt eget blekhvite ansikt i sminkespeilet. De blå øynene over en lett rosa krans av søvnmangel fylte seg med forventning. Hvem er du, Sofie? Speilbildet ga ikke svar. Røret mot nesen. Kroppen murret, og spente seg før sjokket, så trakk hun det inn. Den første stripen tæret på nesens slimhinner. Lyden etter neste stripe minnet om gråtkvalt snørr. Burzum vekket hennes kognitive evner ytterligere, til hun var utspekulert, sylskarp, klar til å unndra seg all konform menneskelighet. Fortsatt varm etter dusjen strakte hun på halsen, vred på stive skuldre, før hun viklet det sorte håret fornøyd ut av håndkleet. Duften av balsam sammen med det fuktige håret føltes som en mild bris over skuldrene, som hun endelig senket. Hun var klar og skrivebordets inspirerende funksjonalisme i stuen vinket henne velkommen. Havaridagens tredje kokainstripe ble snortet klokken syv om kvelden. Hurtig kladdet hun ned hovedkonseptene, etter skjemaet hun hadde skissert til Obrist i Budapest, mens hun tørket bort forfinet snørr fra nesen. Stripe nummer fire fol23

det ut datoen for det historiske dramaet den 11. mai 1997, trettifem etasjer over Manhattan i The Equitable Centre. Foran bokhyllene i biblioteket satt den regjerende verdensmesteren i sjakk, Garry Kasparov. På sjakkbrettets andre side var motstanderen – IBMs supercomputer Deep Blue. På gaten utenfor fulgte tusenvis av mennesker begivenheten på storskjermer satt opp for anledningen. Nyhetsmedier fra hele verden var til stede. Den 1,4 tonn tunge computeren var modifisert etter datamaskinens første nederlag mot Kasparov, vinteren 1996. Med kallenavnet Deeper Blue var den nå den mest raffinerte sjakkcomputeren verden hadde sett, og kunne kalkulere over 200 millioner mulige trekk i sekundet. Softwaren var oppjustert av den amerikanske stormesteren Joel Benjamin og ville i lys av spillets fremdrift kunne søke etter nær sagt alle mulige spillkombinasjoner. Kampen gikk over en uke og etter seks partier var slaget tapt – for første gang i historien vant en computer over verdens fremste sjakkspiller. Stripe nummer fem og Sofie så igjennom den retoriske tåken i etterkant. Beskyldningene om juks fra Kasparovs side, hans trusler om søksmål, til IBMs melodramatiske kondemnering av Deep Blue, kritiske og tapsforklarende spørsmål om Kasparovs konsentrasjon i det uortodokse interiøret ble reist, pressens nær mytiske overskrifter: den kunstige intelligensens endelige seier over mennesket og sjakkens død, Noam Chomskys syrlige konklusjon: «Et dataprogram som slår en stormester i sjakk, er like interessant som en bulldoser med olympisk gull i vektløfting.» Nok en stripe og Sofie snufset irritert, Kasparov var ikke den første sjakkmesteren ydmyket av en maskin. Høsten 1809 led Napoleon Bonaparte nederlag mot den østerrikske 24

Baron Wolfgang von Kempelens oppfinnelse, sjakkmaskinen som på folkemunne ble kalt The Turk. Sofie tørket nesen etter setningens punktum. Rommet var begynt å bli varmt, nesten hett. Klærne klebet seg til huden. Sofie forlot skrivebordet, sparket av seg treningsbuksen og kastet hettegenseren på gulvet til Burzums Lost Wisdom. Hun strakte kroppen, vred seg frem og tilbake, tøyde laptoparmene mot taket. Hun visste hva artikkelen manglet. Subtilt headbangende danset hun rundt i stuen slik hun elsket. Sort truse, hvit hud og sort hår. Hun var like autentisk og virkelig som The Turk. Sjakkmaskinen som slo Napoleon skjulte en stormester i sjakk i sitt indre: en dverg, som med mekanikk, tråder og spaker styrte sjakkmaskinens spill. Sofie gikk bort til barskapet, hvor hun skjenket seg en vodka. Hun svelget den ned i en lang slurk, for å aktivere synergieffekten mellom kokain og alkohol. I dypet av magen kjente hun sin egen lille dverg trekke i trådene. Leveren remixer kokabladene med vodkaen, med den rusforlengende kokaetylenen som resultat. Så enkel og elegant er menneskets mekanikk. Hun var den sorte dronningen på sjakkbrettet Burzums beats jaget kokaetylenen mot. Noen raske fingerbevegelser på iPhonen, og neste Burzumplate kontrasterte 1400 års sjakkhistorie – fra India, via Persia, til europeisk middelalder til sjakkhistoriens viktigste paradigmeskifte: «Muhammeds død i år 632 blir det islamske billedforbudets fødsel, og de opprinnelige indiske sjakkbrikkenes representasjoner av konger og statsmenn, krigselefanter og hærer blir i Persia kriminalisert. De indiske sjakkbrikkenes vakre utskjæringer i elfenben med påløpende gulldetaljer, i hierarkiet fra hær til konge, ble i beste fall gjemt vekk, 25

de fleste kastet eller omarbeidet til smykker. Koranens forbud mot å avbilde Allah og hans skaperverk ble slutten for sjakkbrikkenes allegoriske utforming, til de ytre sett gjenstod som formløse klumper. Muhammeds død er således også spillets maktikonografiske død. Paradigmeskiftet er et faktum. Etter Muhammeds død, og de følgende tre århundrer med sjakkhistorie, kan man trekke parallellen til et annet krigsstrategispill: det kinesiske Go. Dette 2500 år gamle spillets brikker er sorte og hvite runde steiner, alle er like, aldri fastfrosset i en enkeltstående identitet, de er omskiftelige og nomadiske. En dag bonde, den neste konge – avhengig av spillets utvikling. Men det er en vesensforskjell mellom de formløse persiske sjakkbrikkene og Go, og det er selve spillbrettets organisering. Gobrettets territorialiteter er alltid definert situasjonelt, ikke via fastlåste territorier, sort kontra hvitt, slik vi kjenner det i sjakk, men via brikkenes relative posisjoner seg imellom. Der sjakk er lineært, posisjonsorientert og aggressivt, er Go ikke-lineært og flytende, og aggresjonen alltid indirekte.» En ny deleuzeiansk fluktlinje modulerte tankene. En stormester i Go vil, kontrært til det norske sosialdemokratiske sjakkgeniet Magnus Carlsen, aldri kunne erstattes av en computer. Go er uendelig kompleksitet syntetisert i regler forståelig for barn, men umulig for en computer. Enn så lenge. Lattermild i sentralstimulerende eufori, rullet Sofie med hodet, strakte nakken, tok en dyp slurk vodka og festet blikket på dataskjermen – skrivekonsentrasjonen var tilbake:

«Muhammeds død var en gave til Europa. Billedforbudets avkoding av sjakkbrikkene dannet et tabula rasa for nye politiske allegorier og modeller for det sivile samfunn. Spillets økende popularitet i europeisk middelalder varsler om dyptgripende politiske, sosiale og kulturelle endringer. Kvinnen dukker for første gang opp på sjakkbrettet. Dronning Isabella av Spania, i sin tid Europas mektigste statsleder, hedres med ubegrenset bevegelsesfrihet, som sjakkbrettets dronning. Feminismen trer inn på brettet, etterfulgt av en like oppsiktsvekkende regelendring: Hvis dronningen dør kan en enkel bonde, når den når brettets motsatte ytterkant, gjenoppstå som dronning. Snart skal selv bonden kunne sette kongen i sjakk matt. Dette er revolusjonære ideer utenkelig i sjakkens opprinnelige indiske og senere persiske støpning. Europas blodige historie, fra kriger, bondeopprør, revolusjoner, til kvinnefrigjøring og kjønnsnøytralitet, innvarsles på sjakkbrettet. Men sjakk er ikke spådomskunst. Det er strategi. Det Europa som fremtrer i sjakkbrikkene etter islams billedforbud, er ikke et speilbilde av kontinentets historiske utvikling. Det er motsatt.» Sofie stanset, strøk hånden over vodkaglasset, det var tomt og sigarettsuget intenst. Hun visste det fantes en pakke sigaretter gjenglemt etter nachspielet forrige helg. Oppjaget lette hun gjennom kjøkkenskapene etter pakken, så i avishyllen under stuebordet og roteskuffen på kjøkkenet, som var i en kontrollert unntakstilstand. Det var de funksjonsløse, ekskluderte objektenes domene, fra løsbinders, anarkistiske tamponger, gamle solbriller, papir, hyssing, ganske enkelt rot, og Post-it-lapper. Og kanskje sigaretter? 27

Irritert feide hun unna kaoset – roteskuffens status ble mer og mer tvilsom, og snart lå halve skuffen på gulvet. Hun fant ikke sigarettene, men noe annet. Møkk på parketten. Mørk som Burzums dekadente lidelsesretorikk trevlet det euforiske rushet av kokain seg til intenst sinne. Vaskehjelpen. Det var hinsides de asiatiske fittene å faktisk vaske opp hennes skitt. Forbannet tenkte hun på feitladne norske menns impotente import av horer. Kapitalismen fra Columbia til Norge har latt Ibsens barnebarn leve med ekorn, som faen ikke funker som oppvaskmaskiner. Sigaretter er uansett harry. Sofie ga opp letingen, og Burzums satanvokal smittet deilig. Da hun igjen kikket seg i sminkespeilet, så hun to sorte hull der hun før hadde øyne, i selvbedragets optikk virket de dådyraktig sensuelle. Hun følte seg vakker og nesens snufsende røde skjær gav essayet en ny vending. Hun skrev om reinsdyret Rudolf og Coca-Cola-julenissens tragedie. «The Coca-Cola Company ble etter lovendringen i 1904 tvunget til å avstå fra sitt sentralnervestimulerende fortrinn: kokain. Løsningen var like enkel som genial. Selskapet fortsatte å promotere leskedrikkens kokainegenskaper i reklamekampanjer uten å faktisk selge det forbudte stoffet. Over tid skulle fraværet av det avhengighetsskapende stoffet vise seg svært avhengighetsskapende. Kokainen ble virtuell og euforien symbolsk i en konstant etterspørsel etter mer. I 1914 eide selskapet i overkant av 460 000 kvadratmeter veggplass for reklame over hele USA, det vil si et areal mer enn fire ganger Oslo by – hvor hver kvadratmeter lovet umiddelbar satisfaction. Til tross for et tilnærmet uuttømmelig reklamebudsjett og enorme mengder avis-, TV-, 28

kino- og radioreklamer, samt billboards og neonlys spredt over fire verdensdeler i stadig økende antall utover det 20. århundre, slet Coca-Cola med en økende toleransegrense. The Coca-Cola Company stod overfor et dilemma: Den symbolske euforien gled over i semiotisk hangover – med påfølgende nervøsitet og paranoia. På 1980-tallet var trusselen Pepsi Cola, symbolsk knyttet til det posthumane ikonet Michael Jackson. Kongen av pop, en sjakkbrikke av persisk støpning, verken mann eller kvinne, sort eller hvit, tatt i møte av paven så vel som de fattige. 14. mai 1984 gikk Ronald Reagan og Michael Jackson ut av Det hvite hus for å holde en pressekonferanse: Reagan kledd i sort dress står her ved siden av popstjernen i generaluniform – et generelt stjernedryss på uniformens overdel står i krigsmedaljenes sted. Michael Jackson vinker med hvit hanske til en hel verden, mens presidenten smiler til fotografene. Skrått over brystet, fra høyre til venstre, bærer Jackson et gullforgylt bandolær som en tamburmajor. Marsjmusikkens synkoperte svirebror – funken – skal vinne Pepsis territoriale kamp om markedsandeler. Popkongen skal sentrere og konsolidere makten på scenen, som den ene foran de mange, og The New Generation er hans marsjerende bondehær. Michael Jacksons sceniske triumf er den berømte moonwalk: Det ser ut som han går fremover når han går bakover, og motsatt. Publikum er i ekstase. En listig strategi, et steg om gangen. Popkongen rykket frem, tok markedsandeler og konsoliderte varemerket Pepsi.» Sofie løsrev seg fra skjermen, endelig husket hun det, trippet over gulvet, grep lighteren i kjøkkenskuffen, og spant opp 29

safen under skrivebordet. På toppen av en bunke papirer lå en pakke Marlboro Lights. – Der var du, lille venn, hvisket hun med sigaretten mellom leppene, og jaget tankene videre foran skjermen, i et elegant hopp. «Oppskytingen av Challenger-romfergen i 1985 er vellykket. Astronautene Story Musgrave og Gordon Fullerton tester Coca-Cola Space Can i null gravitasjon, leskedrikken er varm og uten kullsyre. Eksperimentet betegnes som mislykket. Seks år senere, våren 1991, slurper to kosmonauter i seg amerikansk kapitalisme i den sovjetiske romstasjonen MIR. Colaen er flat, men avkjølt, med spor av kullsyre. Først natten den tredje februar 1995 settes dronningen på spill over brettet, og kort etter kommer gjennombruddet. Romfergen Discoverys første kvinnelige pilot Eileen Collins, leder et russiskamerikansk oppdrag der målet er rendezvous mellom romfergen og MIR. Den fjerde februar klokken 03.45 er radiokontakten opprettet, og romfergens siste melding før docking er: We will shake your hand and together we will lead our world into the next millennium. To minutter senere hører Eileen Collins over radioen den russiske kapteinens sprakende svar: We are one. We are human. Det er et historisk øyeblikk, Berlinmuren har falt, den kalde krigen er over, to tidligere fiender er koblet sammen 40 mil over jordkloden. Klokken 05.13 skyver romfergens pilot, Eileen Collins, seg ut av cockpiten, i null gravitasjon svever hun fremover med NASAs nyutviklede Fluid Transfer Unit i høyrehånden. Klokken 05.17 kobler hun denne spesialkoppen til romfergens nye modul: The Coca-Cola Space Dispenser. Leskedrikken overføres etter 30

planen, passe avkjølt, kullsyrenivået er perfekt. For første gang drikkes en fullkommen Coca-Cola i verdensrommet. Verden er forent og Collins slukker velfortjent tørsten. Oppdraget er vellykket. Popkongen Michael Jacksons dans, moonwalk, var et symbolsk opphør av gravitasjonen, som boblet som Pepsi før den ble flat. The Coca-Cola Company tenkte større. Svevende i null gravitasjon i bane rundt jorden erobret de et nytt, enn så lenge, symbolsk marked. Der Pepsi kun er en leskedrikk i en blikkboks, en vare innenfor kapitalismens sedvanlige protokoll av livsstil, følelser og sosialitet, satte Coca-Cola sitt eget varemerke ekspansivt på spill. Det virtuelle kokainet ble lansert i et helt virtuelt marked: verdensrommet. Der Kopernikus påviste at jorden går rundt sola og slik frarøvet menneskets plass som universets midtpunkt, var mennesket tilbake i sentrum som varenes midtpunkt kretsende rundt oss som satellitter – inntil menneskets plass i verden ved et tenkt punkt blir periferi i kosmos, og Gud eller aliens kjemper om markedsandelene. The Coca-Cola Companys gave til menneskeheten var kapitalismens endelige avgrensning. Universet.» – Snart sjakk matt, utbrøt Sofie, klappet igjen laptopen, og lot tankene stupe ned fra verdensrommet til hun så utover to snøfjell på speilblankt hav. Pengeseddelrøret koblet seg til slimhinnene før snøføyken forsvant. Sofie sank drømmende ned i sofaen et lite sekund. Dvergen trakk i trådene. Hun bestemte seg. Oslo-natten var dronningens siste trekk. Hun holdt silkekjolen mellom hendene og studerte den i speilet. Hvordan kunne Obrist motstå den? Ingen husker 31

den nakne kvinnen Marcel Duchamp spilte mot under hans sjakkperformance i Pasadena, høsten 1963, men de skulle huske henne. Med armene strukket over hodet lot hun kjolen gli ned over kroppen. Taxien ventet. Så mye for menns logikk, tenkte hun, snudde seg rundt og hørte den dunkle beaten gjennom toalettdøren. DJ-en skiftet sang. Lyden økte. Låsen var slått over, og en hvit stripe forsvant. Uansett hvilke fortellinger man ønsker å knytte til sjakk, er spillet tapt for mennesket. Sjakk er maskinenes domene. Sofie var konge. Euforisk vendte hun tilbake til menneskemylderet. Veivet med en drink. Danset, pratet og silkekjolen var elektrisk mot huden og klubbmylderet en lesbar tekst. Med stiletthælenes selvsikre nålestikk mot gulvet, lo hun høyt, svingte rundt, mens tankene foldet ut dybdestrukturer bakenfor vidåpne pupiller. The moonwalk over gulvet. Eileen Collins danset vektløst, mens hjerterytmen økte drastisk til den fulgte The Chemical Brothers pumpende beats. Bak hendenes dansende gester så hun stirrende ansikter, deretter i latter, før strobelysets oppdeling av tiden i sort og hvitt plasserte henne på sjakkbrettet og hun frøs. Det avgjørende trekket kom nærmere. Kroppen skalv da hun sanset det. Hun løftet armen. Det var som hun kunne gripe det i løse luften, i selve kollapsen. Sofies sorte hår dannet en vifte i fallet, før hennes altfor skjøre kranium ødela frisyren mot gulvet. Det neste hun husket var sykehuset, hodesmerter fra en annen verden, kronisk forkjølelse og en uendelig utmattelse, sammen med kløen fra plastslangen med intravenøs næring i armen. Oppvåkningen foregikk gradvis, omkran32

set av sykepleiere som antok hun var fotomodell nedkjørt på dop og ikke professor i filosofi. Nok et vakkert vrak med sminken i grå skygger over kinnbenene, blodskutte øyne og håret spredt pistrete utover puten. Det var deres tanker. Under Sofies matte blikk og utslitte kropp kvernet stormesteren Garry Kasparovs kommentar etter tapet mot Deep Blue: «Jeg spilte mot meg selv, og noe jeg ikke kunne gjenkjenne.» Der har du forelskelsens logikk, like permanent innskrevet i hukommelsen som arret i bakhodet, tenkte Sofie og omfavnet mørket.