Gråbein

«The wolves in the woods have sharp teeth and long claws, but it’s the wolf inside who will tear you apart.»

– Jennifer Donnelly: Stepsister (2019)

– Jennifer Donnelly: Stepsister (2019)

Jeg er hverken jeger eller sauebonde. Jeg bor ikke på et sted hvor man frykter å møte ulv på vei til butikken. Jeg er ikke vegetarianer. Jeg er hverken naturfor sker eller zoolog. Jeg har ingen personlige erfaringer med ulv. Men jeg synes den er et spennende dyr. Jeg liker sagn og folkelige tradisjoner. Og jeg synes den norske ulvedebatten har låst seg fast, slik debatter gjerne gjør her i landet. Velkommen til en samling med myter, eventyr og folketro fra mange land.

Sandengen i Hølen, sommeren 2021 Tor Åge Bringsværd

INNHOLD

Da verden var ny 9

En skapelsesberetning (Ahiarmiut / Canada) 11

Skoll og Hate (Island / Norge) 13

Folket som stammer fra ulver (Quileute / USA) 14

Ulven hjelper mennesket å utvikle seg (Tewa / USA) 18

Det beste kom fra det verdiløse (Chemehuevi / USA) 20

Ulv lurer luringen (Shoshone / USA) 23

Ulven og havet (Haida / Canada) 26

Manabush og broren hans (Menominee / USA) 28

Fenrisulven (Island / Norge) 30

Den store, stygge 37

Tre små griser (England) 39

Gråbeinane ved Høljarastbrui (Norge) 44

Lille Rødhette (Frankrike) 45

Vargkongen (Norge) 48

Klappjakt på ulv (Norge) 55

Æsops fabler (Hellas) 58

Ulvetro (Norge) 62

Ulven som korn-ånd 66

To ulvedemoner – en fra vest og en fra øst (Europa / Japan) 69

Ulvetanten (Iran) 71

Ulvevisa (Norge) 75

Baron von Münchhausen (Tyskland) 77

Ulven gjorde det! (Israel) 81

Ulv og samer (Sápmi / Norge) 85

Venn og hjelper 87

Remus og Romulus (Italia) 89 Kagsagsuk (Grønland) 93

Ivan Tsarevich, Ildfuglen og Den grå ulven (Russland / Ukraina) 98

Kona som ble borte (Sioux / USA) 106

Ulven med hårløse føtter (Sápmi / Norge) 109

Krigeren som ble pleiet av ulver (Seneca / USA) 111

Sankt Ailbes ulvemor (Irland) 116

Connor og kuene hans (Irland) 120 Mowgli og brødrene hans (India / England) 123 Pelsdotter 131

Varulv 135

Kong Lycaon (Hellas / Italia) 137

To samiske forvandlinger (Sápmi / Norge) 139

Ulven med pikebelte (Norge) 141 Mannulv (Europa) 142 Ulvetispa (Kroatia) 151

Den omskapte ulven (Sápmi / Norge) 153

Ulveham på ei brudeferd (Norge) 155

Varulven (jødisk diaspora / Ukraina) 157

De fromme varulvene (Irland) 162

Ettertanke 165 Kilder 167

DA VERDEN VAR NY

Da Gud hadde skapt alle andre levende vesener, laget djevelen ulven og førte den på Guds vei. Og da Gud kom til ulven, måtte han blåse liv i den, for at den skulle gå ut av veien for ham. – Samisk tradisjon (Kautokeino)

Ahiarmiut er inuit, et arktisk urfolk, som lever langt nord i Canada. Andre inuit1 baserer seg helt eller delvis på fangst fra havet, men denne innlandsgruppen er utelukkende konsentrert om reinsdyr. Skapelsesmyten sto først i Farley Mowat: Never Cry Wolf (1963), her hentet fra Diana Landau: Wolf. Spirit of the Wild. Sterling Publishing, New York 1998.

En skapelsesberetning

(Ahiarmiut / Canada)

I begynnelsen var Mann og Kvinne, og ellers var det ingenting som vandret, svømte eller fløy omkring i verden. Det fantes ikke noe annet før Kvinne gravde et dypt hull i bakken og begynte å fiske i det. Et for et trakk hun opp alle dyrene, og den siste hun fisket opp av hullet var Reinsdyret.

Kaila, som er himmelguden, fortalte Kvinne at Reinsdyret var den største av alle gaver, for det ville gi mennesket liv og krefter.

Kvinne slapp Reinsdyret fri. Hun ba det dra vidt omkring i landet, og hun ba det mangfoldiggjøre seg. Reinsdyret gjorde som Kvinne sa, og etter en stund var landet fullt av dem. Sønnene til Kvinne fikk nok å jakte på, de hadde mat og klær, gode skinntelt å bo i – alt sammen takket være Reinsdyret.

Men sønnene til Kvinne jaktet bare på de store, feite reinsdyrene. De brydde seg ikke om å drepe de små, svake og sykelige, for de syntes ikke de smakte så godt, og ikke var skinnene deres noe særlig å skryte av heller.

Etter en tid var det derfor blitt slik at det fantes langt flere syke og svake enn feite og sterke.

Da sønnene merket dette, ble de både skuffet og skremt, så de gikk til Kvinne og klaget.

1 Enkelte vil kanskje stusse over at jeg her ikke skriver «inuitter». Men vil man ta hensyn til folkets eget språk, så er inuit (uten en ekstra t som «vellydsbokstav») det riktige. Inuit er et flertallsord. Entall er inuk. Og det bøyes inuk – inuit – inuit. Når vi på norsk skriver «en inuitt», er det omtrent som om vi skulle skrive «en biler» eller «en sykler».

Ved å bruke trolldom kunne Kvinne snakke med himmelguden Kaila, og hun sa til ham: «Det du har gjort, er ikke godt nok, for reinsdyrene blir bare svakere og sykere, og hvis vi spiser dem, vil vi bli svake og syke, vi også.»

Kaila lyttet til henne, og svarte: «Mitt arbeid er godt nok. Men jeg skal si fra til Amarok [ulveånden], og han vil si det videre til barna sine, og de vil spise alle de syke og svake og små reinsdyrene. Slik vil de feite og gode ta over landet igjen.»

Og det var det som skjedde – og det er derfor reinsdyr og ulv er ett; for reins dyret er mat for ulven, men det er ulven som holder reinsdyret sunt og sterkt.

Sirius, som er Hundestjernen i vestlig tradisjon, kalles Den himmelske ulv (Tien-lang) i Kina.

Også flere amerikanske urfolk kaller Sirius for Ulvestjernen.

Siksika-folket («Svartfot-indianerne») kaller Melkeveien for Ulvesporet.

En av Saturns måner ble i 2007 oppkalt etter Hyrrokken («hun som ilden har rynket»). I norrøn mytologi er hun en kjempesterk jotunkvinne. Hun har en ulv som ridedyr og bruker huggormer som tøyler. Ifølge Snorres «Gylvagin ning» klarer ikke æsene å skyve Balders dødsskip ut på havet – selv om Tor tar i alt han orker. Da kommer Hyrrokken ridende på ulven sin og skyver skipet ut med et eneste dytt. Tor blir så provosert og sur at han helst vil knuse hodet hennes med hammeren sin, men de andre æsene stagger ham.

gråbein

I norrøn mytologi – vår gamle gudelære – finnes det flere farlige ulver. To av de farligste møter vi allerede i tiden rundt verdens skapelse. Her gjenfortelles det bl.a. fra «Gylvaginning» i Den yngre Edda (også kalt Snorre-Edda), skrevet av islendingen Snorre Sturlason omkring 1220.

Skoll og Hate

(Island / Norge)

En mann het Mundilfare. Han hadde to barn. En gutt og en jente. De var så vakre, og han var så stolt av dem, at han kalte datteren Sol og sønnen Måne. Men æsene (gudene) ble ergerlige over dette overmotet. Som straff tok de barna fra ham. Sol ble satt til å styre de hestene som drar vognen til den virkelige solen. På samme måte styrer broren månen.

De to har alltid hastverk. Og det er ikke å undres over. For to veldige ulver –Skoll og Hate – er stadig hakk i hæl, glefser etter dem og vil sluke dem.

Og det er ikke vanlige ulver. De stammer fra en gammel trollkvinne som bor i Jernskogen, langt mot øst. Trollkvinnen er mor til mange jotner, og alle har gråbeinskikkelse.

En gang, ved verdens ende, skal de to ulvene endelig greie det. Skoll sluker solen – skyene renner fulle av blod. Og Hate svelger månen.

Quileute er et nordamerikansk urfolk som holder til i et reservat i vestdelen av staten Washington. Før i tiden levde de stort sett av fiske, men drev også med hvalfangst. De var kjent som dyktige båt- og kanobyggere. Ifølge gammel tro stam mer dette urfolket fra ulver, noe som også understrekes av navnet Quileute – en avledning fra ordet deres for ulv, Kwoli. «The Origin of the Tribes» («Folket som stammer fra ulver») er hentet fra Manuel J. Andrade: Quileute Texts. Columbia University Press, New York 1931. Fortelleren er en tospråklig Quileute ved navn Hallie George, og Andrade forsøker å gjengi historien akkurat slik den ble fortalt.

Folket som stammer fra ulver

(Quileute / USA)

Det hendte en gang for lenge siden at Q’waeti’ reiste landet rundt for å hjelpe folk til rette. Han lærte dem hvordan de skulle bygge hus.

En dag støtte han på Bever. Bever drev og kvesset steinkniven sin, og han var ganske gretten. Q’waeti’ spurte hva det var Bever holdt på med, og Bever svarte: «Jeg kvesser kniven min, slik at jeg kan drepe Q’waeti’.»

Da tok Q’waeti’ det som Bever kvesset på, festet det til halen på Bever og sa: «Du skal for alltid ha dette på halen din, og du skal bo i vannet. Du vil klaske halen i vannet og dykke hver gang det kommer noen.»

En annen dag støtte han på Hjort. Hjort kvesset skjellkniven sin. Q’waeti’ spurte om hvorfor, og Hjort svarte: «Jeg vil drepe Q’waeti’.»

Da tok Q’waeti’ det skjellet som Hjort kvesset og festet det på ørene til Hjort. Han sa: «Når du ser folk, skal du løpe skremt, stanse og se deg tilbake.» Så gikk Q’waeti’ videre.

Ikke lenge etterpå kom han frem til Q’wayi’t’soxk’a-elven. Men han fant ikke folk noe sted. Da spyttet Q’waeti’ i hendene og gned dem mot hverandre. Idet han gjorde det, gnisset han død hud ned i vannet. Og like etterpå kom det mange mennesker til syne. Q’waeti’ sa til folket han hadde skapt: «Her skal dere leve. Navnet deres skal være Q’wayi’t’sox.»

Deretter kom Q’waeti’ til Hoh-folket. Han så at disse menneskene gikk på hendene og bar fiskenettene sine mellom beina. For på den tiden gikk alle Hoh-

gråbein

folk på hendene. De ble kalt Opp-ned-folket. Opp-ned-folket har siden vært kjent for å være det første folket som fantes. Men Q’waeti’ snudde dem rundt. «Dere skal bruke beina til å gå med,» sa Q’waeti’ til de som før hadde gått oppned. «Gå og fisk krøkle. Dere vil fange mye fisk når dere fisker krøkle.» Og siden den gang har det alltid vært mye krøkle hos Hoh.

Så fortsatte Q’waeti’ videre og kom til Quileute-land.

Han så to ulver.

Det fantes ikke mennesker her.

Da forvandlet Q’waeti’ ulvene til mennesker.

Han lærte dem og sa: «En vanlig mann skal bare ha én kone. Bare en høvding kan ha fire eller åtte. Og dere, Quileute, skal være modige og tapre, for dere stammer fra ulver. Ja, på alle måter skal dere være sterke.»

Så kom Q’waeti’ til Ozette-folket (Makah). Der så han to hunder. Han for vandlet dem til mennesker. Q’waeti’ lærte dem hvordan de skulle lete rundt klippene etter djevelrokker og hvordan de skulle skaffe seg all slags sjømat.

Så fortsatte han videre og kom til Neah-folket. Han så mange mennesker. Men de visste ikke hvordan de skulle fiske. Så Neah-folket sultet og holdt på å omkomme. Q’waeti’ viste en av dem hvordan de kunne dorge. Han sa at det ville være mye fisk i Neah-bukten.

På denne måten fortsatte Q’waeti’ å sette alt i stand og å skape mennesker, rundt hele landet gikk han, og lærte folk hva de trengte å gjøre for å opprettholde livet.

Slik fortelles det om den gang gudevesenet og kulturbringeren Q’waeti’ skapte de forskjellige stammene. Og den mytiske forvandlingen fra ulv til menneske gjenspeiles fremdeles i ritualene til Quileute, hvor vi finner tlokwali – ulveritualet – som holdes vinterstid. Det er en innvielsesseremoni til fellesskapet, og samtidig markerer det ofte en overgang fra barn til voksen. Det begynner på kvelden. De som skal innvies drar ut i skogen, alle hyler som ulver og oppfører seg som om de virkelig er det. Etter en stund setter de kurs mot det store seremonihuset. Først løper de hylende rundt byg ningen, slår med kjepper i veggene og kaster sten på huset. Like før de går inn, begynner alle som er inne i huset å synge. Og når sangen kommer til det siste huuuu, slår Dørvokteren døren på vidt gap og hele følget kommer byksende og krypende inn

på alle fire, anført av to menn som bærer ulvemasker og som har knyttet teppene sine slik at de minner om ulvehaler. De andre har salal-busker på skuldrene, blåser i alle slags fløyter og vifter med busker og blad. På et gitt signal fra to seremoniledere (kalt «fedre») holder bråket opp, og alle kaster seg ned i en stor haug, den ene oppå den andre. Etter et par minutter begynner «fedrene» å synge (eller resitere) igjen, og det er signalet til at ulvene kan reise seg opp. Nå stormer de ut av huset på samme måte som de kom inn. Utenfor legger de fra seg masker, fløyter, salal-busker – og kledd i sine vanlige hverdagsklær danser de tilbake inn i seremonihuset. – Leo J. Frachtenberg: «The Ceremonial Societies of the Quileute Indians». American Anthropologist, juli–sept. 1921

Også i andre kulturer finnes det legender om et gammelt slektskap mellom ulv og menneske. Hos Aino – urfolket i Japan – fortelles det at en gudinne en gang paret seg med en hvit ulv, og at det er barna deres som er forfedrene til Aino. I en annen versjon heter det at Den hvite ulveguden (Retaruseta Kamuy) som holdt til på fjellet Poroshiri syntes det var vanskelig å finne seg en make. Med sine guddommelige øyne speidet han over land og hav, og endelig – langt borte – fikk han øye på en han mente kunne passe. Han mante henne til seg, fikk henne til å gå om bord i en liten båt, som krysset havet – og straks hun kom i land på øya Hokkaido, tok han henne (antagelig en japansk kvinne?) til hustru.

I Mongolia heter det at det mongolske folket stammer fra en ulv og et rådyr, og ulven regnes derfor å være alle gjeteres «far». I Mongolenes hemmelige historie (en krønike som omhandler tiden frem til 1240) hevdes det at den sagnomsuste Djengis Khan stammer fra en blå ulv, som ikke er en vanlig ulv, men en himmelulv. «Opp rinnelseshistorien gjør forholdet mellom gjeter og ulv komplisert,» skriver Natasha Fijn i Living with Herds: Human-Animal Coexistence in Mongolia (2011). «Gjeterne dreper ulver for å beskytte buskapen sin, men det er fra ulvene de selv stammer. De tror at både menn og ulver er forbundet med himmelen – «faderhimmelen» Tengri. Mens kvinner og hjortedyr er knyttet til «moder jord», Etugen

De fleste tyrkiske folk anser en ulv for å være deres stammor. Legenden forteller om

16 gråbein

en ung gutt som så vidt slipper levende fra et overfall på landsbyen han bor i. (Noen mener han fikk kuttet av seg både hender og føtter.) En ulvinne finner gutten og tar seg av ham. Han vokser opp hos henne, og med tiden får de også barn sammen: ti sønner som er halvt ulv, halvt menneske. En av disse, Ashina, blir leder for flokken og stifter Ashina-klanen, som skal komme til å regjere både Göktürkerne (som betyr «Himmelske tyrkere» eller «Blå tyrkere») og andre tyrkiske nomade-imperier.

Jentene i tårnet

Det finnes et sagn om en mann fra Hsiung-nu2 som het Tan Yü (far). Han hadde to døtre som var så vakre at folk trodde de var gudinner. Så Tan Yü sa til seg selv: «Hvordan kan jeg finne ektemenn som er gode nok for slike døtre? Jeg vil vise dem frem for Himmelen.»

Han bygget et høyt tårn nord i landet, på et sted hvor det ikke bodde noen – og så plasserte han de to døtrene på toppen av det, idet han sa: «Jeg ber Himmelen ta imot dere.»

Og der satt de og ventet.

Etter et år kom det en gammel ulv luskende.

Om natten gikk den rundt foten av tårnet og ulte.

Den yngste datteren sa: «Far har satt oss i dette tårnet for å presentere oss for Himmelen. Kanskje denne ulven er en guddommelig skapning som er sendt oss?» Og så begynte hun å klatre nedover.

Den eldste datteren skrek: «Den er et vilt dyr, og slett ikke noe å gifte seg med!»

Men den yngre ville ikke høre.

Hun kom seg helt ned – og ble ulvens hustru.

Hun fødte en sønn.

Og med tiden fylte etterkommerne hans hele landet.

Det er derfor disse menneskene liker å synge sanger som mest minner om ulvehyl.

– David Gordon White: Myths of the Dog-Man. The University of Chicago Press, Chicago 1991

2 Hsiung-nu (eller: Xiongnu) var en føderasjon av nomadiske stammer, med hovedområde i dagens Indre Mongolia (Kina).

Tewa er en av pueblo-stammene ved Rio Grande. I dag bor de i seks landsbyer nord for Santa Fe. En pueblo er en liten landsby med hus (sten, treverk og soltør ket leirsten) i en eller flere etasjer, nesten som moderne leiegårder og ofte forbun det med hverandre på forskjellig vis. (Taket til ett hus kan være uteplass for et annet osv.) Innbyggerne lever stort sett av jordbruk. Kvinnene eier alt, helt ned til det minste såkorn, og slekten regnes gjennom morens side av familien. Denne lille opprinnelsesmyten sto først i James C. Burbank: Vanishing Lobo (1990), her hentet fra Diana Landau: Wolf. Spirit of the Wild. Sterling Publishing, New York 1998.

Ulven hjelper mennesket å utvikle seg

(Tewa-folket i New Mexico / USA)

I tiden før tiden holdt alle mennesker til dypt under en stor saltsjø på et sted som kalles Sipofene. De levde i mørke, og de kjente hverken tid eller død.

To av de overnaturlige – Blå Korn-kvinne, som var menneskenes sommermor, og Hvit Korn-kvinne, som var deres vintermor – ba en av mennene om å dra og lete etter en utvei, slik at alle kunne komme seg bort fra livet under sjøen. Tre ganger tenkte mannen frem og tilbake på dette oppdraget, men hver gang svarte han nei. Endelig, da han ble spurt for fjerde gang, gikk han med på å prøve.

Først gikk han mot nord. Der fant han bare tåke og dis. Verden er umoden, kunne han fortelle de andre. Siden dro han mot vest, mot syd og mot øst. Til ingen nytte.

Da ba de to mødrene ham om å søke oppover. Mannen ga seg til å klatre.

Han kom opp til en åpen plass, hvor alle slags rovdyr sto samlet og ventet på ham. Ulver, fjell-løver, coyoter, rever, gribber og kråker. Og da de fikk øye på mannen, kastet de seg over ham, veltet ham over ende og gikk løs på ham med hissige klør og skarpe nebb.

Etter en stund bød de ham reise seg igjen, og erklærte at de var hans venner. Straks forsvant alle sår og skrammer.

gråbein

Rovdyrene ga ham en bue, noen piler og et kogger. De kledde ham i hjorte skinn, malte ham mørk i ansiktet og festet fjær fra åtselfugler i håret hans. «Du er godtatt,» sa ulvene og de andre rovdyrene. «Du kan passere.»

Ulven var vår første venn. Den ble temmet – eller kanskje det er riktigere å si at vi temmet hverandre. For en gang for lenge siden, hinsides all historisk tid, oppsto det en sjelden vinn-vinn-situasjon. Ulvene søkte til oss fordi vi hadde ild og kunne gi dem ly og varme, vi mennesker fulgte etter ulvene fordi de var slike utrolige jegere. Litt etter litt nærmet vi oss hverandre, forsiktig begynte vi å vise hverandre tillit. Begge var vi flokkdyr. Enkelte ulver våget spranget over i en ny og annerledes sammenheng. Og sammen kunne vi greie det umulige. Ingen vet når det skjedde. Ingen vet nøyaktig når ulven ble en hund. Forskerne strever med å bli enige. Men de siste studier anslår at «temmingen» må ha skjedd for omtrent 30 000 år siden. Også mange andre dyr temmet vi. Men hunden står i en særstilling. Den ble ikke bare en trekkhund, en arbeider, en vokter, en gjeter – den ble også vår beste venn.