Folket som stammer fra ulver (Quileute / USA

Quileute er et nordamerikansk urfolk som holder til i et reservat i vestdelen av staten Washington. Før i tiden levde de stort sett av fiske, men drev også med hvalfangst. De var kjent som dyktige båt- og kanobyggere. Ifølge gammel tro stammer dette urfolket fra ulver, noe som også understrekes av navnet Quileute – en avledning fra ordet deres for ulv, Kwoli. «The Origin of the Tribes» («Folket som stammer fra ulver») er hentet fra Manuel J. Andrade: Quileute Texts. Columbia University Press, New York 1931. Fortelleren er en tospråklig Quileute ved navn Hallie George, og Andrade forsøker å gjengi historien akkurat slik den ble fortalt.

Folket som stammer fra ulver

(Quileute / USA)

Det hendte en gang for lenge siden at Q’waeti’ reiste landet rundt for å hjelpe folk til rette. Han lærte dem hvordan de skulle bygge hus.

En dag støtte han på Bever. Bever drev og kvesset steinkniven sin, og han var ganske gretten. Q’waeti’ spurte hva det var Bever holdt på med, og Bever svarte: «Jeg kvesser kniven min, slik at jeg kan drepe Q’waeti’.»

Da tok Q’waeti’ det som Bever kvesset på, festet det til halen på Bever og sa: «Du skal for alltid ha dette på halen din, og du skal bo i vannet. Du vil klaske halen i vannet og dykke hver gang det kommer noen.»

En annen dag støtte han på Hjort. Hjort kvesset skjellkniven sin. Q’waeti’ spurte om hvorfor, og Hjort svarte: «Jeg vil drepe Q’waeti’.»

Da tok Q’waeti’ det skjellet som Hjort kvesset og festet det på ørene til Hjort. Han sa: «Når du ser folk, skal du løpe skremt, stanse og se deg tilbake.» Så gikk Q’waeti’ videre.

Ikke lenge etterpå kom han frem til Q’wayi’t’soxk’a-elven. Men han fant ikke folk noe sted. Da spyttet Q’waeti’ i hendene og gned dem mot hverandre. Idet han gjorde det, gnisset han død hud ned i vannet. Og like etterpå kom det mange mennesker til syne. Q’waeti’ sa til folket han hadde skapt: «Her skal dere leve. Navnet deres skal være Q’wayi’t’sox.»

Deretter kom Q’waeti’ til Hoh-folket. Han så at disse menneskene gikk på hendene og bar fiskenettene sine mellom beina. For på den tiden gikk alle Hoh-

14 gråbein

folk på hendene. De ble kalt Opp-ned-folket. Opp-ned-folket har siden vært kjent for å være det første folket som fantes. Men Q’waeti’ snudde dem rundt. «Dere skal bruke beina til å gå med,» sa Q’waeti’ til de som før hadde gått oppned. «Gå og fisk krøkle. Dere vil fange mye fisk når dere fisker krøkle.» Og siden den gang har det alltid vært mye krøkle hos Hoh.

Så fortsatte Q’waeti’ videre og kom til Quileute-land.

Han så to ulver.

Det fantes ikke mennesker her.

Da forvandlet Q’waeti’ ulvene til mennesker.

Han lærte dem og sa: «En vanlig mann skal bare ha én kone. Bare en høvding kan ha fire eller åtte. Og dere, Quileute, skal være modige og tapre, for dere stammer fra ulver. Ja, på alle måter skal dere være sterke.»

Så kom Q’waeti’ til Ozette-folket (Makah). Der så han to hunder. Han forvandlet dem til mennesker. Q’waeti’ lærte dem hvordan de skulle lete rundt klippene etter djevelrokker og hvordan de skulle skaffe seg all slags sjømat.

Så fortsatte han videre og kom til Neah-folket. Han så mange mennesker. Men de visste ikke hvordan de skulle fiske. Så Neah-folket sultet og holdt på å omkomme. Q’waeti’ viste en av dem hvordan de kunne dorge. Han sa at det ville være mye fisk i Neah-bukten.

På denne måten fortsatte Q’waeti’ å sette alt i stand og å skape mennesker, rundt hele landet gikk han, og lærte folk hva de trengte å gjøre for å opprettholde livet.

Slik fortelles det om den gang gudevesenet og kulturbringeren Q’waeti’ skapte de forskjellige stammene. Og den mytiske forvandlingen fra ulv til menneske gjenspeiles fremdeles i ritualene til Quileute, hvor vi finner tlokwali – ulveritualet – som holdes vinterstid. Det er en innvielsesseremoni til fellesskapet, og samtidig markerer det ofte en overgang fra barn til voksen. Det begynner på kvelden. De som skal innvies drar ut i skogen, alle hyler som ulver og oppfører seg som om de virkelig er det. Etter en stund setter de kurs mot det store seremonihuset. Først løper de hylende rundt bygningen, slår med kjepper i veggene og kaster sten på huset. Like før de går inn, begynner alle som er inne i huset å synge. Og når sangen kommer til det siste huuuu, slår Dørvokteren døren på vidt gap og hele følget kommer byksende og krypende inn

da verden var ny 15

på alle fire, anført av to menn som bærer ulvemasker og som har knyttet teppene sine slik at de minner om ulvehaler. De andre har salal-busker på skuldrene, blåser i alle slags fløyter og vifter med busker og blad. På et gitt signal fra to seremoniledere (kalt «fedre») holder bråket opp, og alle kaster seg ned i en stor haug, den ene oppå den andre. Etter et par minutter begynner «fedrene» å synge (eller resitere) igjen, og det er signalet til at ulvene kan reise seg opp. Nå stormer de ut av huset på samme måte som de kom inn. Utenfor legger de fra seg masker, fløyter, salal-busker – og kledd i sine vanlige hverdagsklær danser de tilbake inn i seremonihuset.

– Leo J. Frachtenberg: «The Ceremonial Societies of the Quileute Indians». American Anthropologist, juli–sept. 1921

Også i andre kulturer finnes det legender om et gammelt slektskap mellom ulv og menneske. Hos Aino – urfolket i Japan – fortelles det at en gudinne en gang paret seg med en hvit ulv, og at det er barna deres som er forfedrene til Aino. I en annen versjon heter det at Den hvite ulveguden (Retaruseta Kamuy) som holdt til på fjellet Poroshiri syntes det var vanskelig å finne seg en make. Med sine guddommelige øyne speidet han over land og hav, og endelig – langt borte – fikk han øye på en han mente kunne passe. Han mante henne til seg, fikk henne til å gå om bord i en liten båt, som krysset havet – og straks hun kom i land på øya Hokkaido, tok han henne (antagelig en japansk kvinne?) til hustru.

I Mongolia heter det at det mongolske folket stammer fra en ulv og et rådyr, og ulven regnes derfor å være alle gjeteres «far». I Mongolenes hemmelige historie (en krønike som omhandler tiden frem til 1240) hevdes det at den sagnomsuste Djengis Khan stammer fra en blå ulv, som ikke er en vanlig ulv, men en himmelulv. «Opprinnelseshistorien gjør forholdet mellom gjeter og ulv komplisert,» skriver Natasha Fijn i Living with Herds: Human-Animal Coexistence in Mongolia (2011). «Gjeterne dreper ulver for å beskytte buskapen sin, men det er fra ulvene de selv stammer. De tror at både menn og ulver er forbundet med himmelen – «faderhimmelen» Tengri. Mens kvinner og hjortedyr er knyttet til «moder jord», Etugen.

De fleste tyrkiske folk anser en ulv for å være deres stammor. Legenden forteller om

16 gråbein

en ung gutt som så vidt slipper levende fra et overfall på landsbyen han bor i. (Noen mener han fikk kuttet av seg både hender og føtter.) En ulvinne finner gutten og tar seg av ham. Han vokser opp hos henne, og med tiden får de også barn sammen: ti sønner som er halvt ulv, halvt menneske. En av disse, Ashina, blir leder for flokken og stifter Ashina-klanen, som skal komme til å regjere både Göktürkerne (som betyr «Himmelske tyrkere» eller «Blå tyrkere») og andre tyrkiske nomade-imperier.

Jentene i tårnet

Det finnes et sagn om en mann fra Hsiung-nu2 som het Tan Yü (far). Han hadde to døtre som var så vakre at folk trodde de var gudinner. Så Tan Yü sa til seg selv: «Hvordan kan jeg finne ektemenn som er gode nok for slike døtre? Jeg vil vise dem frem for Himmelen.»

Han bygget et høyt tårn nord i landet, på et sted hvor det ikke bodde noen – og så plasserte han de to døtrene på toppen av det, idet han sa: «Jeg ber Himmelen ta imot dere.»

Og der satt de og ventet.

Etter et år kom det en gammel ulv luskende.

Om natten gikk den rundt foten av tårnet og ulte.

Den yngste datteren sa: «Far har satt oss i dette tårnet for å presentere oss for Himmelen. Kanskje denne ulven er en guddommelig skapning som er sendt oss?» Og så begynte hun å klatre nedover.

Den eldste datteren skrek: «Den er et vilt dyr, og slett ikke noe å gifte seg med!»

Men den yngre ville ikke høre.

Hun kom seg helt ned – og ble ulvens hustru.

Hun fødte en sønn.

Og med tiden fylte etterkommerne hans hele landet.

Det er derfor disse menneskene liker å synge sanger som mest minner om ulvehyl.

– David Gordon White: Myths of the Dog-Man. The University of Chicago Press, Chicago 1991

2 Hsiung-nu (eller: Xiongnu) var en føderasjon av nomadiske stammer, med hovedområde i dagens Indre Mongolia (Kina).

da verden var ny 17