Ulven hjelper mennesket å utvikle seg (Tewa / USA

Tewa er en av pueblo-stammene ved Rio Grande. I dag bor de i seks landsbyer nord for Santa Fe. En pueblo er en liten landsby med hus (sten, treverk og soltørket leirsten) i en eller flere etasjer, nesten som moderne leiegårder og ofte forbundet med hverandre på forskjellig vis. (Taket til ett hus kan være uteplass for et annet osv.) Innbyggerne lever stort sett av jordbruk. Kvinnene eier alt, helt ned til det minste såkorn, og slekten regnes gjennom morens side av familien. Denne lille opprinnelsesmyten sto først i James C. Burbank: Vanishing Lobo (1990), her hentet fra Diana Landau: Wolf. Spirit of the Wild. Sterling Publishing, New York 1998.

Ulven hjelper mennesket å utvikle seg

(Tewa-folket i New Mexico / USA)

I tiden før tiden holdt alle mennesker til dypt under en stor saltsjø på et sted som kalles Sipofene. De levde i mørke, og de kjente hverken tid eller død.

To av de overnaturlige – Blå Korn-kvinne, som var menneskenes sommermor, og Hvit Korn-kvinne, som var deres vintermor – ba en av mennene om å dra og lete etter en utvei, slik at alle kunne komme seg bort fra livet under sjøen. Tre ganger tenkte mannen frem og tilbake på dette oppdraget, men hver gang svarte han nei. Endelig, da han ble spurt for fjerde gang, gikk han med på å prøve.

Først gikk han mot nord. Der fant han bare tåke og dis. Verden er umoden, kunne han fortelle de andre. Siden dro han mot vest, mot syd og mot øst. Til ingen nytte.

Da ba de to mødrene ham om å søke oppover. Mannen ga seg til å klatre.

Han kom opp til en åpen plass, hvor alle slags rovdyr sto samlet og ventet på ham. Ulver, fjell-løver, coyoter, rever, gribber og kråker. Og da de fikk øye på mannen, kastet de seg over ham, veltet ham over ende og gikk løs på ham med hissige klør og skarpe nebb.

Etter en stund bød de ham reise seg igjen, og erklærte at de var hans venner. Straks forsvant alle sår og skrammer.

18 gråbein

Rovdyrene ga ham en bue, noen piler og et kogger. De kledde ham i hjorteskinn, malte ham mørk i ansiktet og festet fjær fra åtselfugler i håret hans.

«Du er godtatt,» sa ulvene og de andre rovdyrene. «Du kan passere.»

Ulven var vår første venn. Den ble temmet – eller kanskje det er riktigere å si at vi temmet hverandre. For en gang for lenge siden, hinsides all historisk tid, oppsto det en sjelden vinn-vinn-situasjon. Ulvene søkte til oss fordi vi hadde ild og kunne gi dem ly og varme, vi mennesker fulgte etter ulvene fordi de var slike utrolige jegere. Litt etter litt nærmet vi oss hverandre, forsiktig begynte vi å vise hverandre tillit. Begge var vi flokkdyr. Enkelte ulver våget spranget over i en ny og annerledes sammenheng. Og sammen kunne vi greie det umulige. Ingen vet når det skjedde. Ingen vet nøyaktig når ulven ble en hund. Forskerne strever med å bli enige. Men de siste studier anslår at «temmingen» må ha skjedd for omtrent 30 000 år siden. Også mange andre dyr temmet vi. Men hunden står i en særstilling. Den ble ikke bare en trekkhund, en arbeider, en vokter, en gjeter – den ble også vår beste venn.