Elsk meg

Elsk meg

Sophie Elise Isachsen

Elsk meg

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Denne utgaven: Cappelen Damm AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-62057-8 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Simon A. Kjær, SAK Design Omslagsfoto: Truls M. Qvale Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Minion og trykt på 55 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Du sier du trenger noe annet.

Da skal jeg være nettopp det.

Jeg er noen. Jeg betyr noe. Jeg er viktig.

Jeg gjentok setningene i mitt eget hode. Så ned på hendene som lå i fanget, tvinnet fingrene, om og om igjen.

«Nei, jeg er ikke nervøs, jeg bryr meg egentlig ikke», hadde jeg sagt til alle hele kvelden. På samme måte som jeg hadde sagt «det gjør ikke noe å ikke bli invitert i bursdager» eller «jeg takler egentlig alt hatet ganske fint». På samme måte snakket jeg til meg selv i håp om at jeg skulle tro på min egen løgn. Og hva annet kunne jeg vel egentlig fortelle meg selv nå, annet enn at jeg betydde noe, og at jeg var viktig?

Alle blikkene var jo rettet mot meg.

Fra scenen ramset de opp navn etter navn. Publikum ga fra seg støttende klapp og heiarop for hver person. Også for meg. Jeg så ned på mine egne hender og lurte på hvem som klappet, og løftet blikket for å se rundt i lokalet. Festkledde mennesker. De virket så store. Som om de alle var utenfor sin egen kropp, som om de hadde utvidet seg i håp om å bli best sett.

7

Tidligere på kvelden hadde en relativt ukjent blogger gått i spagaten på den røde løperen. Det ga ingen overskrifter. Nå virket han større enn alle, der han veivet med hendene sine og ropte, nesten overdøvet navnene som rolig ble lest opp på scenen. Jeg så ned på hendene mine igjen.

Synet mitt var litt uklart på grunn av de brune fargelinsene, som ikke hadde noen annen funksjon enn å gjøre øynene mine mørkere. Jeg hadde klippet håret kort for anledningen, hadde på meg hvit t-skjorte, bukser med sleng, og hadde lakket neglene rosa. Jeg gjentok setningene for meg selv.

Jeg er noen. Jeg betyr noe. Jeg er viktig.

Jeg hadde en populær blogg, jeg hadde gitt ut musikk, jeg hadde vunnet priser før, og jeg var stor i media.

Men jeg var liten i universet. Noen ganger gjorde jeg ting uten å tenke meg om, og andre ganger lot jeg være å gjøre ting fordi jeg hadde tenkt for mye.

Jeg er noen. Jeg betyr noe. Jeg er viktig.

Så ble navnet mitt ropt opp fra scenen. Jeg pustet lettet ut, og hevet blikket mot folkene i salen som reiste seg opp for å klappe. Årets blogger. Jeg vant. Jeg ble lettet fordi jeg hadde sett for meg dette øyeblikket, ja, det måtte jo bare skje, det var planen. Slik det måtte bli.

Jeg ville ikke ha klart å tilgi meg selv med det første om jeg dro hjem tomhendt. Jeg reiste meg opp, gikk med ustø skritt igjennom folkemengden, og tenkte hvor8

dan dette ikke var nok, jeg kunne ikke gi enda en kjedelig takketale, enda en spagat på den røde løperen, enda en person som gråt og ble glemt. Jeg trakk ikke pusten, jeg så ikke ned på hendene mine. Jeg flashet en pupp og der, for faen: Nå er jeg noen, nå er jeg viktig.

Jeg seilte igjennom det påfølgende året og trodde at jeg endelig hadde «klart det». Jeg la meg hver natt med en tro på at neste dag kom til å bli like bra, om ikke bedre.

Jeg hadde skjønt hva som var min oppgave: å få oppmerksomhet, noen ganger for de mindre betydelige tingene, men noen ganger for de viktige. Jeg skulle ha en stemme på vegne av andre unge kvinner som meg, og snakke høyt for dem som ikke selv tør å ta ordet.

Jeg gikk ut av 2015 med troen på at jeg var noen. Jeg betydde noe. Jeg var viktig.

Så endret alt seg.

han

I går hatet jeg ham og skulle aldri snakke med ham igjen. Og nå ligger jeg altså her i sengen hans, som er full av blod fordi jeg fikk mensen før vi lå sammen; han kvalte meg så hardt at jeg nesten ikke fikk puste og jeg tenkte faen, nå dør jeg kanskje, men i så fall dør jeg lykkelig. Vi har ligget side om side i den blodige sengen i flere timer, og det er rart at han ønsker å ligge i dette kaoset med meg, ettersom han tross alt er en fyr som sorterer sokkene sine etter farge.

Han forlater meg for å gå i dusjen, jeg ligger i sengen og skriver dette, og i små øyeblikk virker vi nesten normale – et normalt par som gjør normale ting, selv om vi begge var fulle og høye i går, og selv om han aldri tar meg med ut offentlig med mindre det er på fest, og da tar han meg heller aldri med – jeg bare møter ham der – og når jeg møter ham der hater jeg ham, fordi han bare snakker med andre jenter helt til han drar meg inntil seg og sier «vi drar hvor du vil», og det jeg vil er hjem til ham, eller hvor som helst hvor han er. For det er ikke noe vi. Det er han, og så 11

kommer jeg dit, og så kommer han inni meg eller på meg.

Da han dro på butikken for å kjøpe tamponger til meg tidligere, lurte jeg på om hun i kassen undret seg over hvem tampongene var til, men ingen bryr seg, bare jeg, og det at jeg tenker på tamponger som noe romantisk sier vel sitt. Jeg bare later som. Jeg tar meg selv i å posere her jeg ligger på sengen, i tilfelle han kommer ut. Jeg poserer og later som om jeg er en del av hans liv, og han lar meg tro det ved å kjøpe tamponger til meg, ligge i blodet mitt med meg og ødelegge smykket mitt fordi han drar det av, og så kalle meg verdens fineste når han er over hele ansiktet mitt.

Jeg spurte han i stad om han føler seg mentalt overlegen sammen med meg, han skjønte ikke hva jeg mente og da spurte jeg om han føler seg smartere enn meg, han sa «nei», men at han kanskje vet litt mer enn meg – men han vet ikke at jeg ligger i sengen hans og skriver noe som skal bli en bok, om hvor fast jeg er i denne situasjonen, hvor fast jeg er i ham, samtidig som jeg lurer på om jeg er forelska i det hele tatt, eller om jeg bare vil vinne ham koste hva det koste vil.

1

Det er vanskelig å forestille seg nå, men det fantes en tid da han ikke engang var en del av livet mitt. Så, en januardag, kom invitasjonen. Det var en middag med noen nye bekjente, en slik type sammenkomst som vanligvis fordufter fra minnet etter et par uker, av den enkle grunn at den ikke byr på noe annet enn det vanlige i mitt liv. Et par kvinner, et par menn, noen i par og andre bare venner. Jeg hadde blitt invitert i forbifarten på et event, sikkert bare av høflighet, men likevel hadde jeg takket ja, og plutselig satt jeg rundt et langbord med folk jeg knapt kjente og neppe ville få noen særlig relasjon til utover et løfte – som aldri blir holdt – om at «vi må sees oftere». Alle driver med viktige ting, mener de selv, og ingen lytter for å forstå – men snakker bare for å få frem sitt eget poeng.

Middager som denne er alltid kompliserte. Jeg er som oftest den yngste ved bordet, og sliter med å finne rollen min blant mer erfarne middagsdeltakere som kan dette spillet bedre enn meg. Denne kvelden var intet unntak. Vinen fløt fritt. På denne tiden drakk jeg ikke 13

så ofte alkohol, så da jeg først gjorde det, trengte jeg ikke mer enn et par glass før setningene fløt lettere og selvtilliten vokste.

Etter noen timer avtalte gruppen å gå på en bar i nærheten. Det var kaldt i luften, vi gikk med raske steg, og jeg havnet litt etter de andre. Jeg så ham ikke før han plutselig havnet litt bak med meg. Vi sa ikke stort til hverandre, annet enn et par høflige fraser om hvor kaldt det var ute, og jeg spurte hvor langt det var igjen.

«Et par minutter», sa han.

Det var glatt på veien, og jeg hadde på meg hæler – jeg holdt på å falle, men han støttet meg ikke. Jeg måtte le av meg selv, uten å få noe tilbake.

«Hvordan går det med jobb om dagen?» spurte han, og jeg svarte «det går bra», og innså at ingen andre hadde spurt meg om det hele kvelden.

«Bra. Du er flink.»

Han var mørk, middels høy, med markert kjeve og mørke øyne. Normal kroppsbygning, fin jakke, men ikke noen tydelig klesstil ellers. På middagen hadde jeg oppfattet ham som en merkelig kombinasjon av svært usikker og ganske oppmerksomhetssyk. Han tok ofte ordet, han kom gjerne med vitser som ikke appellerte til min humor, jeg er ikke så fan av folk som ler høyt av egne kommentarer – og her kommer det usikre inn, han virket på en eller annen måte veldig opptatt av at andre skulle se ham som nettopp det, og kanskje kun det – som morsom, og litt nerdete. Vi hadde ikke utvekslet særlig mange ord tidligere på kvelden, og heller ikke da vi gikk der i mørket, og jeg tenkte i mitt stille 14

sinn at vi begge sikkert gledet oss til vi var fremme, slik at vi kunne snakke med noen andre enn hverandre. De andre var i ferd med å bli borte for oss, men han holdt likevel følge med meg – til min store overraskelse, for samtalen mellom fløt ikke akkurat godt. Men av en eller annen grunn ønsket jeg at den skulle gjøre det.

«Jeg burde ikke tatt på meg hæler, det er så glatt», sa jeg litt lavt.

«Hva sa du?» spurte han – og jeg sa «bare glem det» og smilte mot ham i mørket.

Han så bort, og la ikke merke til smilet mitt, så jeg vendte blikket tilbake til veien og fulgte resten av gjengen som gikk foran oss og ledet vei.

Da vi kom inn på baren tok han først av sin egen jakke, og så min. Idet jakken min skled av var hånden hans så vidt nær skulderen min, og jeg kjente det i hele kroppen, en følelse av tusen små sommerfugler. Det var noe sensuelt over det, men jeg hadde kanskje bare vært sammen med for mange gutter og for få menn – for å hjelpe noen med jakken betyr kanskje ikke noe i de voksnes verden. Jeg hadde ikke vært voksen så lenge.

Det hadde han, derimot. Han var 19 år eldre enn meg, fikk jeg med meg under middagen, da han snakket om året han gikk ut av ungdomsskolen. Om jeg hadde regnet riktig i hodet mitt, betydde det at han var 41.

Vi ble sittende skulder mot skulder, jeg hadde plassert meg der med vilje, jeg kunne ha satt meg overalt ellers, men plasserte meg selv ved siden av ham. Jeg ønsket å virke uanstrengt, og lot være å møte blikket hans idet jeg satte meg ned på benken vi delte. Dette 15

gjorde at blikkene våre aldri møttes – men noen ganger skubbet armen min borti hans, og da holdt jeg den der litt ekstra lenge. Én etter én forlot gjestene bordet, og etter hvert ble vi sittende igjen alene – jeg og han. Han snakket med stor entusiasme om tv-serier jeg burde se, om museer jeg burde besøke og musikk jeg burde høre på. Jeg hadde aldri hørt om noe av det han snakket om, og om han – gud forby – skulle gjøre et eller annet kulturelt i Oslo den påfølgende dagen og trengte tips fra meg, hadde jeg ikke ant hva jeg skulle si. Kanskje en tur på Oslo City? Den tanken var det bare brått å slå fra seg. I stedet ble jeg sittende og lure på hva jeg egentlig hadde drevet med de siste årene. Det var jo så mye nytt å oppdage! Jeg opprettet et notat på telefonen og skrev ned alle anbefalingene han kom med, og jeg vet ikke om det var alkoholen eller mitt behov for å virke mer voksen, men jeg løy og sa jeg allerede hadde sett en av tv-seriene. Han virket overrasket, «ingen har sett den tv-serien, ingen jeg kjenner i alle fall», sa han.

Redd for å bli avslørt sa jeg kjapt «jeg liker vel bare rare ting», som var en løgn, jeg likte ikke tv-serier generelt, og i alle fall ikke tv-serier som var animerte, jeg er en enkel jente, og jeg liker enkle ting – romantiske komedier, Sex and the City, og en liten dose Planet Earth.

Sistnevnte kunne kanskje passe inn i samtalen, så jeg sa: «Har du sett Planet Earth?» hvorpå han svarte: «Ja, den har jeg sett en del ganger, den er fin å ha på i bakgrunnen», og så skiftet han samtaleemne, tilbake til de tv-seriene jeg egentlig burde se på. Jeg fulgte nøye med, og noterte der det passet seg. «Du er kanskje en sånn 16

jente som liker mest Sex and the City, og sånne ting?» spurte han, med et påfølgende spørsmål om han kjedet meg. «Du kjeder meg ikke, jeg liker å prøve noe nytt».

Og den delen var sann.

Så lenge jeg kan huske har jeg drømt om et annet liv enn det jeg har hatt. Jeg har ikke drømt om noe ekstraordinært, men jeg har drømt om Oslo. Jeg har ønsket meg en mann som kommer fra en familie hvor de samler seg i livlige selskaper og aldri krangler, hvor de har store, hvite hus med fine hager, og kanskje selv bor i en urban leilighet med familien sin. De har dyre møbler, fine klær og vesker, mannen jobber mye og man krangler litt av den grunn, men det går fint, fordi man bor i en fin leilighet, og man har to barn. Vi skulle få to barn. Jeg skulle ta etternavnet hans, det skulle være noe som representerte historie, stolthet, til og med. Jeg var aldri den beste på skolen, fra min familie arver jeg ikke annet enn et ubetalt lån, og jeg har aldri vært stolt av å ha noen med meg på besøk hjem. I stedet har jeg stresset rundt, ryddet og prøvde å dekke til sprekkene i veggene, slik at ingen skulle oppdage alt vi ikke hadde. Jeg løy om at jeg hadde en iPhone da jeg var 15, selv om jeg ikke hadde telefon i det hele tatt. Jeg løy om at jeg hadde GHD-rettetang, når jeg i virkeligheten brukte hårbørste. Jeg benyttet enhver mulighet jeg hadde til å bygge meg selv opp – og ut – fra virkeligheten jeg var født inn i.

Etter hvert vokste bloggen min seg stor og bankkontoen tilsvarende, jeg kjøpte leilighet i storbyen, jeg begynte å si «ikke» i stedet for «ikkje», «vet» i stedet 17

for «veit», men jeg var fremdeles meg. Jeg var fremdeles bare en blogger fra Nord-Norge. Og det var synlig for alle. Uansett hvor hardt jeg forsøkte, var jeg fortsatt hun jenta som måtte bli fortalt hvilke tv-serier hun måtte få med seg; uansett hva jeg tilsynelatende oppnådde i livet, måtte jeg sitte og notere som en gal for å få med meg hva som faktisk fantes av verdi i denne verden.

Han tok en stor slurk av ølen sin, og for første gang denne kvelden vendte han hele kroppen sin mot meg.

Bevegelsen hans fikk det til å suse rundt i hele kroppen min, og kanskje aller mest i hodet, og jeg visste ikke om det var alkoholen eller følelser som oppsto – så plutselig og overveldende.

«Jeg synes du er veldig kul. Faktisk har jeg fulgt med på karrieren din en stund, litt fra avstand, og tenkt at du står for mye bra.»

Jeg klarte ikke komme med noen rask respons, alt jeg tenkte på var hvor godt det føltes å få et kompliment fra ham, som om det var det eneste jeg hadde ventet og håpet på i de timene vi hadde sittet her.

Ansiktet hans virket så oppriktig, men så snudde han seg raskt tilbake og blikket hans slapp mitt. Han var selvsikker i måten han ordla seg på, men usikker i bevegelsene som fulgte.

Da bartenderen skrudde på lyset, kom plutselig følelsen av «nå eller aldri» skyllende over meg. Jeg ville vite hvor han bodde, og jeg ville være med dit. Se på hvordan det var å være ham, leve i en leilighet full av ting som betyr noe, komme fra noe viktig.

18

«Hvor bor du?» spurte jeg.

«Ikke så langt herfra, rett frem, om du går ut av baren og så til høyre, så jeg går hjem tenker jeg – kanskje jeg til og med løper.»

Jeg registrerte at han alltid hadde behov for å komme med en eller annen spøk. Jeg syntes ikke denne var så veldig morsom, men jeg trakk på smilebåndet, og så løy jeg igjen.

«Jeg bor ikke så langt unna jeg heller, så jeg tar bare følge med deg, jeg kan følge deg hjem», sa jeg.

Jeg innså at det sikkert ikke var så normalt, omvendte kjønnsroller og alt det der, hvilken 21 år gammel jente følger en godt voksen mann hjem midt på natten, går en omvei, fordi hun har løyet om at hun bor i nærheten. Da jeg kjøpte leilighet i Oslo visste jeg ikke hvor Sinsen var, jeg tenkte at «samme kan det være, Oslo er vel Oslo», men nå vet jeg bedre. Flere ganger har folk sperret opp øynene og sagt «Whaaat, bor DU på Sinsen?» og lurt på hvorfor jeg ikke bor på Grünerløkka eller på Frogner, siden jeg har penger til det. Fordi jeg er en forbanna idiot, kunne jeg svare da.

Kanskje han ser på meg som enklere å få, en enklere person å ha en relasjon til, om jeg bor i nærheten av ham.

«Som du vil», sa han.

Og jeg ville være med ham.

Han bodde virkelig i nærheten, og allerede etter et par minutter sto vi utenfor inngangspartiet til bygården hans. Jeg visste ikke hvordan man gjorde dette, jeg hadde aldri fulgt noen hjem før. Målet mitt var å bli 19

med opp, og jeg hadde trodd veien til leiligheten var lengre, at jeg hadde bedre tid til å vise hvor søt, sjarmerende og interessant jeg var. Man ser sjelden stjernene i Oslo på grunn av det sterke lyset fra byen, men akkurat denne kvelden kunne vi det. Vi vekslet mellom å se på hverandre, og opp på mylderet av små hvite prikker. Jeg setter alltid pris på å finne noen som kan nyte et par sekunder i stillhet sammen med meg, slike folk liker jeg, og at han tok seg tiden, til tross for at han, for alt jeg kunne vite, hadde viktigere ting å gjøre – det gjorde meg sjarmert. Det var noe menneskelig bak all denne kulturelle kapitalen, noe drømmende, slik som meg.

«Jeg er muligens over gjennomsnittlig interessert i universet», sa han – med blikket festet på himmelen, mens han snurret litt barnslig rundt.

«Jeg også. Det får meg til å føle meg liten, og samtidig veldig stor. Som om min egentlige uviktighet gjør meg viktig.»

«Det skjønte jeg ikke helt», sa han. «Men så er det jo mye man ikke skjønner – og det er vel svar vi alle søker, noen matematiske og andre filosofiske. Problemet med sistnevnte er at det ikke finnes svar på spørsmålene.»

Jeg er filosofisk. Det svaret jeg søkte akkurat denne kvelden, var om jeg kunne bli med ham opp.

«Det ble sent i kveld. Jeg håper du ikke har store planer i morgen», sa han.

«Jeg skal ikke gjøre så mye i morgen, dessuten styrer jeg det meste selv. Det er liksom friheten ved denne rosabloggingen som alle skryter så fælt av», sa jeg i en 20

spøkefull tone, og det slo meg at det var den første spøken jeg hadde kommet med hele kvelden.

Jeg endte alltid opp med å dra sånne spøker, og jeg ble like oppgitt over meg selv hver eneste gang jeg nedvurderte det jeg drev med. Uken i forveien hadde jeg gått forbi tannlegehøyskolen og fantasert om hvordan det ville vært å gå der. Den tanken slo jeg raskt fra meg. Jeg kunne i det minste sove lenge om morgenen.

«Du kan være med opp, om du vil. Det er kanskje litt rotete, det må jeg bare beklage i så tilfelle.»

Det var nå eller aldri. Jeg holdt blikket hans, lente meg nærmere ham, signaliserte at jeg ville inn. Hans lepper mot mine lepper, det var det jeg ønsket meg nå, her ute, utenfor inngangsdøren hans. Da det ikke skjedde noe, fikk jeg uante krefter over meg og kysset ham. Han ble ivrig, skjøv meg mot inngangsdøren mens hendene hans befølte kroppen min, alt var så intenst, som om jeg lettet fra bakken. Jeg kunne ha dødd av hjerteslag, men et kyss varer ikke evig, og da leppene våre skiltes igjen og det var på tide å svare på invitasjonen, nå med høy puls og røde kinn, bestemte jeg meg for å følge strategien fra da jeg var tenåring og sist hadde behøvd å prøve meg på noen. Etter at jeg ble en offentlig person hadde jeg ikke måttet anstrenge meg, så lenge jeg gikk etter partysvensker og idioter.

Jeg var med andre ord ute av gamet, og brukte det eneste trikset jeg visste om: «Hard to get». Før jeg kysset ham hadde jeg bestemt meg for å bli med opp, men nå innså jeg plutselig at jeg ville noe mer. Og da var det best å gå.

21

«Jeg kan komme opp en annen gang. Nå må jeg faktisk hjem.»

Da jeg kom hjem ble jeg sittende våken. Først gikk jeg til kjøleskapet og lette etter noe spiselig, men jeg er sjelden hjemme, og det var ikke mye spennende å velge mellom. Jeg endte opp med en tørr brødskive med gulost, og mens jeg forsøkte å svelge unna begynte jeg å angre på at jeg ikke hadde blitt med ham opp. Følelsen kom raskere enn forventet, jeg trodde ikke jeg ville føle skam eller anger før morgenen etter.

Jeg gikk rastløst rundt i min egen leilighet og burde ha stresset ned, dette var del av en større plan, men jeg ville bare plukke opp telefonen og sende en melding allerede nå, eller ringe venninnen min, Fetisha, for å fortelle om det jeg nettopp hadde opplevd. En voksen mann og meg. Jeg ville fortelle om alt som hadde blitt sagt og gjort i løpet av kvelden, og jeg ville huske enhver detalj, hvert lille blikk, hver berøring. Men hun var neppe våken på denne tiden av døgnet, og det var kanskje ikke verdt å vekke henne på grunn av det som tross alt var en ganske alminnelig kveld.

Jeg følte meg ensom og trøtt, dum og ung, som ikke hadde blitt med ham opp, for det er vel slik de voksne gjør, i denne jungelen av muligheter? I beste fall kunne jeg kanskje håpe på et vennskap? Det var vanskelig å forstå at jeg hadde vært en helt annen før jeg gikk ut av døren hjemme tidligere den dagen, nå tenkte jeg kun på en voksen mann jeg ikke kjente for et par timer siden. Igjen og igjen gikk jeg gjennom tingene han hadde sagt, og jeg brant etter å snakke om det, 22

entusiastisk fortelle det videre til noen som lyttet med like stor iver. Han hadde fått nummeret mitt, jeg sjekket mobilen igjen, men jeg fikk ingen melding og for hvert minutt som gikk, mistet jeg litt av håpet. Jeg fortalte meg selv at jeg måtte være tålmodig. Om jeg ikke hadde hørt noe etter en uke, kunne jeg selv ta kontakt og initiativ til å finne på noe vennskapelig. Og akkurat den tanken ga meg ro.

Til slutt satte jeg telefonen i flymodus. Å ikke vite om jeg fikk en melding eller ei, føltes bedre enn å ha telefonen i sideblikket hele tiden, å tro at enhver refleksjon i skjermen var en ny melding, å tenke forgjeves på en som ikke nødvendigvis tenkte på meg.