Page 1


Hans-Joachim Schilde

Hitlers dødelige testament


© CAPPELEN DAMM AS 2010 ISBN 978-82-02-32341-7 1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Deutsches u-boot-Museum Forfatterportrett: Petter Nyqvist Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Lavonia Print Sia, Latvia 2010 Satt i Sabon 12,5/19 og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Grete, Martin, Hasse og Ingrid


Innhold

Historisk drama – og nåtidsdrama

9

DEL 1 – Torpederingen

19

To skipssjefer

21

Forspill

27

Glücksburg

45

To dager før

65

Vannsøylen

83

Den siste torpedoen

91

Kryssende linjer

103

Jinnos sønn

109

DEL TO – Kvikksølvet utenfor Fedje

117

Offiseren og ingeniøren

119

Motstridende interesser

131

Fiskeriministerens ansvar

143

Krigsgrav på havbunnen

151

Mannen fra Fedje

157

Lauensteins bilder

169


HITLER S D ØDEL IG E TE STA MENT

Sannhetens mange ansikter

175

Vinter på Fedje

190

Tillegg

193

Kilder

205

Bildeliste

207


Historisk drama – og nåtidsdrama Hans-Joachim Schilde ringte fra Gardermoen en kveld på forsommeren 2005. Han kom fra Bergen og trengte noen å snakke med. Møtet han hadde vært med på, dreide seg om filmrettighetene til historien rundt U-864. Han satt med en underlig følelse av uvirkelighet i kroppen. Fire menn, to briter, en norsk offiser i full uniform, og han selv, tysk journalist, hadde sittet og diskutert en fjernsynsfilm om en sunket ubåt som lå som en tikkende miljøbombe på havbunnen rett utenfor kysten. De snakket om penger og rettigheter og avtaler. Det var som om hele saken var kokt ned til et forretningsanliggende. Etter hvert som han snakket, forsto jeg forvirringen. Historien var burlesk. Ubåten er en potensiell katastrofe. Så å si i morgen den dag kan dødelige mengder flytende kvikksølv lekke ut av vraket. Det vil ødelegge fiskestammene i Nordsjøen for generasjoner fremover, medføre død og misdannelser for tusenvis av mennesker, nå og i fremtiden. Seks år hadde gått siden lasten 9


HITLER S D ØDEL IG E TE STA MENT

ble kjent. Ennå var det ikke tatt avgjørende skritt for å hindre det. Og her satt man altså og diskuterte samarbeid om en kommersiell fjernsynsfilm, som om alt bare dreide seg om fiksjoner. Schilde kjente saken fra en annen side. Han var orientert av en annen kilde like før møtet i Bergen. Den tyske forsvarsattacheen i Oslo hadde brutt stillingsinstruksen sin og vist ham en bunke dokumenter. Slik den tyske diplomaten oppfattet norske myndigheter, hadde de mer eller mindre latt alt skure og gå – til tross for at de for lengst var blitt klar over hva vraket inneholdt. Kvikksølvflaskene var laget av dårlig stål. De kunne ryke når som helst. Attacheen følte det som en moralsk plikt å si ifra. De britiske fjernsynsfolkene i Bergen representerte ITN, et av de største TV-selskapene i verden, og prosjektet deres hadde en svimlende ramme. Den andre parten var en kommandørkaptein i det norske Sjøforsvaret som hevdet at han personlig hadde full disposisjonsrett over vraket. Det gikk frem av samtalen at han allerede hadde gitt ITN filmrettighetene, men det var uklart hvem han hadde gjort det på vegne av. Han sa selv at hans del av inntektene skulle gå uavkortet til ubåtforeningen «Periskopet». Schilde var i tvil om hva han skulle gjøre. Han trengte et råd. Jeg sa jeg syntes han burde følge instink10


HIS TO R IS K DR AMA – O G N ÅT ID SD R AMA

tene og gjøre det som er naturlig for folk i vår bransje, nemlig å grave frem mest mulig fakta og gjøre dem kjent. Jeg formelig hørte ham ta en beslutning et sted ute i samtalen. Hans-Joachim Schilde er teolog og kom til Norge som prest i et kirkelig norsk-tysk forsoningsprogram i slutten av 1960-årene. Etter hvert begynte han å arbeide med journalistikk, først som nyhetskorrespondent for tyske aviser og kringkasting, etter hvert som produsent av fjernsynsprogrammer om historie og kultur over hele kloden. Han har beveget seg i spenningsfelt de fleste ville kviet seg for å tre inn i. Filmene hans har vært vist for millioner av seere i Tyskland, Norge og mange andre land. Han er på fornavn med tidligere stats- og regjeringssjefer fra alle himmelstrøk, og er hedret med det tyske svaret på Kongens fortjenestemedalje, Bundesverdienst Kreuz. Det er ett gjennomgående trekk i virksomheten hans: Han er seg bevisst det ansvar han har som representant for den tyske etterkrigsgenerasjonen, og føler et personlig ansvar for å rette opp nazitidens misgjerninger. Det var det som lå til grunn for at han kom til Norge; det er det som utgjør de moralske og prinsipielle perspektivene han styrer etter i dag. 11


HITLER S D ØDEL IG E TE STA MENT

Schildes opplysninger om ubåten, lasten, interessekonfliktene og konsekvensene var uten tvil en stor og viktig nyhetssak. Da han fortalte meg om det, var jeg programleder i Dagsrevyen, NRK, og hadde ingen mulighet til å arbeide videre med stoffet selv. Men jeg varslet umiddelbart min egen nyhetsredaksjon, og det ble satt en erfaren reporter på saken. Schilde gav ham alt sitt materiale. De to fortsatte å holde kontakt og kunne dermed kvalitetssikre det videre arbeidet ved å sammenligne resultatene sine. Begge kontrollerte alle relevante data med to og flere uavhengige kilder. Samarbeidet førte til flere nyhetsreportasjer i Dagsrevyen. De ble fulgt opp og utdypet ved NRKs lokalkontor i Bergen. Schilde på sin side hentet inn billedmateriale fra Tyskland og andre kilder, og laget etter hvert en halvtimes featurereportasje for Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Dessuten hadde han kontakt med Spiegel-TV i Tyskland. Samarbeidet endte med at det tyske selskapet produserte enda en større TV-reportasje. Også den ble vist i NRK. Etter møtet i Bergen hadde ITN etter hvert trukket seg fra prosjektet. Schildes og Spiegels reportasjer hadde en vesentlig mer beskjeden ramme enn det britene hadde planlagt. Men nå var nyheten ute, og ITNs krav om eksklusive rettigheter var underminert. Schilde selv mente stoffet hadde så store dimensjoner 12


HIS TO R IS K DR AMA – O G N ÅT ID SD R AMA

at det ville være helt umoralsk å monopolisere det. Derfor delte han alt han kom over med sine kolleger, og nøyde seg altså med å sammenfatte det han hadde av materiale i det formatet han normalt arbeidet i, nemlig reportasjeprogrammer. Min videre befatning med saken besto i at jeg ble bedt av Brennpunkt-redaksjonen om å bearbeide og lese inn den norske teksten i begge reportasjene, altså først Schildes, deretter det fra Spiegel-TV. Det var under dette arbeidet jeg for alvor forsto hvilket dramatisk materiale som lå gjemt i foldene av historiens bakteppe – ikke så mye i det som skjedde i Norge, men i den fantastiske og absurde prosessen som hadde drevet utviklingen frem mot torpederingen av U-864 utenfor Fedje, kl 12.12 den 9. februar 1945. En åpenbart forstyrret Adolf Hitler hadde pønsket ut et prosjekt som skulle sikre Tyskland og Japan atomvåpen, raketter og en ny generasjon av kampfly, drevet av jetmotorer. Naziregimets forskere sto praktisk talt på terskelen. Men krigsutviklingen hadde tvunget Hitler til å la det siste skrittet bli tatt hos sin allierte i øst. Et paradoksalt aspekt er at nazistenes groteske holdning til jødene hadde blokkert utviklingen i Tyskland. Med Albert Einstein i spissen var hele sjiktet av Tysk13


HITLER S D ØDEL IG E TE STA MENT

lands beste hjerner jøder. De ble drevet i landflyktighet eller endte som ofre for «herrefolkets» industrielle utryddelsesprosess. En av forklaringene på at de kjernefysiske fusjonsprosessene ikke var tilstrekkelig utviklet, var altså at jødiske forskere var renset ut av de vitenskapelige miljøene. Schildes arbeid med de tyske kildene åpnet stadig nye dører i fortidens kjellerrom. Det lå et enormt materiale i krigsarkivene. Beskyttelsesklausulene var etter hvert fjernet og stoffet frigitt. Dagbøker, møtereferater, mannskapslister, korrespondanse – alle disse kildene ga et levende bilde av hva som hadde foregått. De avdekket ikke bare fakta og kronologiske hendelser. Like mye bar de bud om stemning, atmosfære, håp, angst og tvil. Og de formidlet et bilde av tonen i det som var igjen av et diktatorisk, dødsdyrkende lederskap i Det tredje rike. Det er på denne bakgrunn Hans-Joachim Schilde har skrevet det som antagelig kan betegnes som et dokudrama om Hitlers Operasjon Cæsar. Det levendegjør et dramatisk element av den nazistiske bestialitetens nederlag. På den måten fyller det ut vår kunnskap og forståelse. Boken består av to deler – den historiske og den nåtidige. Første del slutter med torpederingen; andre 14


HIS TO R IS K DR AMA – O G N ÅT ID SD R AMA

del slutter egentlig ikke med noe. Problemet er ikke løst. U-864 ligger der den ble liggende etter Jimmy Launders’ fulltreffer. Lasten er antagelig intakt. I minst elleve år har sentrale instanser i Norge visst om den. Uklare beslutningsstrukturer, motstridende interesser, byråkratisk treghet og varierende grad av politisk lederskap har gjort at trusselen blir stadig mer overhengende. Lokalbefolkningen på Fedje lever med usikkerheten 24 timer i døgnet. I resten av Norge ser interessen ut til å gå i bølger, opp og ned. I mellomtiden fortsetter nedbrytingen av de 1857 flaskene med 65 tonn flytende kvikksølv. Prosessen er nådeløs. Leserne vil oppleve at det vokser frem et sprikende misforhold mellom trusselens omfang på den ene siden, og fraværet av ansvar og relevant handling på den andre. Og så, etter mer enn ti år med utsettelser, forsinkelser, feilgrep, beslutninger og ombestemmelser, pluss et enormt og til tider meningløst forbruk av penger, bestemmer regjeringen seg til å utsette alt – på ubestemt tid. Avgjørelsen ble tatt i Statsråd fredag 5. mars 2010. I de tiårene jeg har arbeidet som journalist, har trenden i nasjonal og internasjonal nyhetsformidling forandret 15


HITLER S D ØDEL IG E TE STA MENT

form på flere måter. Pressen er blitt mer kommersialisert. Graden varierer. Men viktige terskler er uansett flyttet. Profittmotivet har fått høyere preferanse i de fleste redaksjoner. Nye medier har økt presset. Behovet for å kverne ut nye, salgbare oppslag hver dag har påvirket bransjen dramatisk. Skillet mellom fiksjon og virkelighet har også endret seg. Moderne samfunnsfilosofer peker på at dagens mennesker endrer selvbilde og identiteter i helt annen grad og omfang enn gårsdagens. Begrepene er blitt mer flytende. Mens krig, død, nød og lidelse rykker stadig nærmere, blir virkelighetsforståelsen påvirket av et bombardement av dramatisert uvirkelighet. Skillet mellom virkelighet og fiksjon blir oppløst. Effekten er at det generelle nyhetsbildet mer og mer får form av et kinesisk nyttårsfyrverkeri. Nyhetene eksploderer mot himmelen så tilskuerne gisper. Etter noen sekunder dør de og blir borte. Neste nyhetsrakett eksploderer med smell og farger og kveler den forrige. Og så kommer en ny. Og en ny. Sentraldeskene arbeider med høyt omdreiningstall for å overdøve den forrige sensasjonen med den neste. Omløpshastigheten øker. Stoffmengden overskrider evnen til kontemplativ fordøyelse. Utviklingen har endret premissene for samfunnsdebatten. Politikere har mer og mer justert språket 16


HIS TO R IS K DR AMA – O G N ÅT ID SD R AMA

sitt inn mot tidens tone. Moderne markedsføring har funnet veien inn i den politiske driften. Regjeringsmedlemmer, direktoratsledere, partiledere og andre offentlige personer bruker profesjonelle metoder for å forklare seg og forsvare seg. I mange tilfeller blir konfliktenes innhold kvalt i tåketepper av bortforklaringer. En strøm av konstruerte klisjeer bedøver evnen til å forstå. Stilt overfor alle disse profesjonelle grepene blir offentligheten gradvis sløvet. Derfor er det antagelig både viktig og riktig å gjøre det Hans-Joachim Schilde har gjort, nemlig sammenfatte stoffet sitt i bokform. Boken blir ikke borte når neste nyhetsfyrverkeri flerrer over himmelen. Den er morgendagens hukommelse. Jeg kjenner ikke historien ut over det jeg har lest og blitt fortalt. Men jeg vet at forfatterens drivkraft har vært et genuint ønske om å bidra til løsning på et overhengende problem – et problem som i sin historiske dimensjon ble påført Norge av Hitlers forrykte krigsmakt. Det har gitt fortellingen nerve. Dette er spennende lesning. Oslo, mars 2010 Christian Borch


del 1

Torpederingen


To skipssjefer Barrow-in-Furness, mai 1943 Det blåste friskt over Irskesjøen. James Launders – Jimmy blant venner – trakk pusten dypt. Lukten av hav hadde alltid vekket sterke lengsler i ham. Han var utålmodig etter å komme i gang. Men foreløpig sto han med beina godt plantet på kaien ved Vickers Armstrong-verftet og så ut over Morecombe-bukten. Den mørkeblå marineuniformen hadde løytnants distinksjoner. På brystet bar han en orden, DSO (Distinguished Service Order), en av de høyeste britiske utmerkelsene, som svært få personer på hans alder var tildelt. Foran ham lå HMS Venturer, den siste tilveksten til den britiske marinens undervannsflåte. Båten var 63 meter lang, førte åtte torpedoer og var bestykket med en 76 millimeters dekkskanon. Den var konstruert for å utfordre die grauen Wölfe, nazistenes uhyggelig slagkraftige ubåtflåte som de siste årene hadde senket flere hundre allierte krigsskip og handelsfartøyer i konvoier over Atlanterhavet hver måned. Igjen og igjen hadde 21


HITLER S D ØDEL IG E TE STA MENT

James Launders gjorde en kometkarriere i den britiske marinen. Han var bare 24 år gammel da han som løytnant fikk kommandoen på HMS Venturer.

De grå ulvene dukket opp der ingen hadde ventet dem; igjen og igjen hadde de rammet med treffsikre torpedoer, miner og kanonskudd og sendt skipsmannskap på skipsmannskap til en brå død. De kom ut av dypet, angrep og forsvant. De allierte eskortefartøyene som fulgte handelsskipene for å beskytte dem, var for det meste helt maktesløse. HMS Venturer skulle bli vendepunktet. Og det skulle bli Launders’ oppgave å vise hva den nye klassen var god for. Han var akkurat i ferd med å ta kommandoen som båtens første skipssjef. 22


TO SKI PSSJEFE R

HMS Venturer var konstruert for hurtige angrep mot fiendtlige fartøy, her fotografert 18. august 1943.

Bak Launders sto mannskapet på 37 oppmarsjert. Mange sendte den unge skipssjefen tvilende blikk. Riktignok hadde han utmerket seg flere ganger, og riktig nok utstrålte han betydelig selvtillit der han sto i hvilestilling. Men han var urovekkende ung, bare 24 år. Mens marinemusikken spilte Britannia Rules the Waves, gikk Jimmy Launders’ tanker tilbake til redselsdøgnet i Sør-Kina-havet for syv måneder siden. Han tjenestegjorde som offiser om bord på den britiske slagkrysseren HMS Repulse. Uten forvarsel var skipet angrepet av en sverm japanske krigsfly. I tette formasjoner bombet de også slagskipet Prince of Wales, som lå like i nærheten. Luftartilleriene om bord hadde 23


HITLER S D ØDEL IG E TE STA MENT

skutt ned fly på fly, men de fortsatte bare å komme, som om det ikke var noen ende på dem. Til slutt oppnådde japanerne det ingen i det britiske admiralitetet hadde trodd var mulig. De senket det svære slagskipet. Det gikk til bunns med 1300 personer om bord. Bare noen få kom fra det med livet. Jimmy Launders hadde startet sin karriere i den britiske marinen i 1938 og var midshipman på Repulse da krigen brøt ut. Krysseren overlevde angrepet som senket Prince of Wales, og Launders ble stående om bord til april 1941. Deretter ble han kommandert til tjeneste på ubåt og deltok i kampene om Atlanterhavet resten av krigen. Da han fikk sin første kommando som sjef på HMS Venturer, hadde han utmerket seg på flere måter, først og fremst med stort mot, men også med en egen evne til å tenke matematisk. Ifølge hans biografer satte denne evnen ham i stand til å beregne fart, kurs og avstander på en slik måte at båtenes treffsikkerhet ble tilnærmet optimal. Hjernen hans fungerte nærmest som en moderne datamaskin. «Det var åpenbart for alle at Launders lå langt foran andre marineoffiserer, både når det gjaldt mot, taktiske vurderinger og beregninger, og det var aldri grunn til å stille spørsmål ved hans beslutninger. Hans autoritet hvilte på grunnfestet respekt,» skrev en av hans kolleger. 24


TO SKI PSSJEFE R

Forventningene til det han skulle utrette med HMS Venturer banket i brystet på Jimmy Launders, der han sto på kaien. Med kraftig røst stemte han i med Land of Hope and Glory sammen med mannskapet og verftsarbeiderne ved Vicker’s. Omtrent samtidig var en annen ubåtsjef i ferd med å overta kommandoen over en vesentlig større og tyngre undervannsbåt enn HMS Venturer. Den bar det mindre heroiske navnet U-864, kunne gå 200 meter dypere og førte 14 flere torpedoer. Dessuten var håpet at ubåten med nye snorkler skulle kunne seile uoppdaget omtrent halve kloden rundt. U-864 var siste tilvekst til De grå ulvene. Ved overleveringen fra verftet i Bremen i Nord-Tyskland tok korvettkaptein Ralf-Reimar Wolfram kommandoen over den 87,5 meter lange ubåten. Wolfram var syv år eldre enn sin britiske kollega Jimmy Launders. Selv om krigslykken hadde begynt å snu i nazistenes disfavør, var Wolfram trygg og optimistisk. De tyske ubåtene kommuniserte med basene sine gjennom det ultrahemmelige krypteringssystemet Enigma. Britene hadde langt på vei løst gåten. Men tyskerne levde ennå i troen på at systemet var ugjennomtrengelig.

Hitlers dødelige testament av Hans-Joachim Schilde  

I februar 1945 ble Hitlers ubåt U–864 på vei til Japan senket utenfor Fedje – stappfull av gift, bl.a. 65 tonn kvikksølv og uranoksyd. Denne...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you