Den som elsker noe annet by Cappelen Damm AS

Den som elsker noe annet

Karin Fossum

Den som elsker noe annet Kriminalroman

ISBN 978-82-02-60264-2 1. utgave, 1. opplag 2018

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I am going to cry for you. Be strong above. My yearnings are like doors that are opened in the night. A. Gefen

Fra riksveien skrånet en lang, slak helling ned mot innsjøen, som het Bonnafjorden. Ved vannet, en strand med skarpe stener, den førte ut til en stupbratt møllerbakke. En smal, asfaltert vei snodde seg som et blått bånd mellom åkrene, husene lå i fargerike rader, verandaer og balkonger var nordvendte ned mot vannet. I utkanten lå velstelte gårder med grå og hvite våningshus og røde låvebygninger. Her lå Fagre Vest, som var eiet av Waldemar Skagen, og i en innhegning gikk hesten Evidence og gresset. Øst for sjøen lå Fagre Øst, drevet av Skagens svoger. En regnbue sto som en fargerik portal mellom de to gårdene, for et regnskyll dro nettopp over himmelen, og nå brøt solen igjennom. Øverst oppe ved veien, med utsikt over Bonnafjorden, lå en nærbutikk som nå var blitt en del av Kiwi-kjeden, en kreativ sjel i systemet hadde kledd opp de ansatte i eplegrønne uniformer. På inngangsdøren hang en plakat, den formante skoleelever om å la sekkene bli stående utenfor, for de stjal som ravner, røyk og sjokolade. Signe Lund satt i kassen, varene gled forbi på båndet, og hun drømte seg helt bort, slik ungjenter gjør. Gjennom vinduet så hun Bonnafjorden, og hun så Fagre Vest med de rosagule, vaiende åkrene. I åkeren, oppunder Svartåsen, lå en liten høyde med vakre rognebærtrær, den reiste seg som en øy i kornhavet. Haugen med trær og kratt skjulte en hemmelighet, en liten jordkjeller som bare få visste om. Det var den hun tenkte på nå. Et bittersøtt minne stakk bak den grønne uniformen. 7

1 Ingen så at han gikk gjennom skogen, ingen så hva han bar på. En beskjeden vekt for en voksen mann, men den voldte ham et visst besvær likevel, gangen var ustø og famlende. Av og til stanset han og hev etter pusten, da kom det også noen lyder fra ham som lignet klynking. Så gikk han videre igjen så fort som det var mulig. Som en olding gikk han under trærne, tynget av alle ting, tynget av gru og gråt. Så smertelig var det alt sammen, at knærne ville visne under ham, han så seg stadig over skulderen, hodet hans fór tilbake i nervøse kast. Nå satte han farten opp og nærmet seg en treklynge. Han ville ikke legge sin byrde tilfeldig henslengt på bakken, men nettopp her ved denne treklyngen, den fungerte som et slags monument. Denne siste rest av anstendighet kjentes som en trøst, han var da et menneske, han hadde følelser, mange av dem var gode. Igjen så han over skulderen, ikke en sjel var å se, han ble stående og fornemme alle lydene mens hjertet hamret. Skogen var som en veldig organisme, den pustet, den iakttok ham, den fordømte ham med et dypt, truende sus. At du kunne synke så dypt, sa skogen, aldri noensinne vil et menneske sende deg et varmt, hjertelig smil, ikke etter dette. Han var fremme ved treklyngen. Han gikk ned på huk. 9

La vekten fra seg på en seng av myk mose. Han reiste seg og tørket svette av pannen, det var varmt. Det ser absolutt ikke bra ut, tenkte han, ikke på noen måte. Følelsene stormet inne i ham, en blanding av skrekk og raseri, ingen ting gikk hans vei, det var feil alt sammen, dette som hadde hendt. Hvordan kunne det hende? Forferdet la han hendene for ansiktet, de luktet som varmt jern. Han hadde frykt i munnen og i blodbanen, han hadde frykt i lungene. Skjebnen hadde spilt ham et ondskapsfullt puss og skjøvet ham utfor kanten, nå falt han ned mot avvisning og fordømmelse. Kapp hodet av ham, ville folk si, kast ham i en kjeller og hiv nøkkelen, en slik mann vil vi ikke ha i gatene. Han krenget en smule, knærne kjentes svake. Jeg må gå, fór det igjennom ham, jeg må vekk, jeg må tilbake til bilen, jeg må hjem til huset og stenge døren, trekke gardinet for. Stå der i en krok og lytte etter lyder, om noen kommer. Men jeg svarer ikke, tenkte han så, jeg låser meg inne, for dette greier jeg ikke! Han hyttet med neven opp mot himmelen, mot Gud, som hadde gitt ham så sterke lyster, og som ikke lot ham få stille dem slik han ville. Bilen sto parkert ved en veibom et stykke unna. Med raske skritt fjernet han seg uten å se seg tilbake, halset det forteste han kunne gjennom skogen. Snart så han bommen og bilen. Og noe annet, noe som beveget seg, noe rødt og hvitt mot det grønne. Han bråstanset. En mann og en kvinne kom gående. Han ville umiddelbart styrte inn mellom granene, men han besinnet seg i siste sekund og fortsatte med nedslått blikk, gikk så hastig han kunne det siste stykket. Nå raste stormen i ham på nytt. Dette er fatalt, tenkte han, dette blir min bane, disse to som kommer gående, de vil huske meg og fortelle det til all verden. Vi så ham og vi husker ham godt, ville de si, en mann i blå anorakk. Og jakten ville være i gang. Først da han var rett 10

ved bilen kikket han fort opp, han møtte kvinnens blikk i et kort sekund. Det forundret ham at hun smilte, bredt og vennlig. Da han ikke gjengjeldte smilet, men bare stirret forferdet på henne, ble hun alvorlig. Paret fortsatte forbi bommen og forsvant innover i skogen, men kvinnen snudde seg en siste gang og så etter ham.

2 De var et par, men ekteskapet hadde vart i mange år, de holdt hverandre ikke i hendene. Kvinnen var kledd i en bringebærrød jakke, mannen hadde hvit vindjakke, han var hele tiden et skritt foran, høy, sikker og veltrent. Kvinnen betraktet ham fra siden mens hun tenkte noen tanker. Han var en slik karakter som tok alle ting i besittelse, nå var skogen hans og han tok seg til rette. Vegetasjonen ga seg under føttene hans, det kneppet i tørre kvister, og kvinnen slet med å holde følge. De var i utakt. De tenkte tanker de ikke ville dele eller erkjenne. Men de gikk tur sammen, det var en vane, og de trengte vanene, vanene holdt dem fast og gjorde verden forutsigelig. Det var en uventet varm septemberdag, mannen åpnet jakken, en vind ﬁkk slagene til å blafre som små seil. Han grov i en lomme etter røyk. – Reinhardt, sa kvinnen, det er så tørt. Stemmen var uten myndighet, det var mer en forsiktig bønn. Han strammet munnen irritert, han var ikke av det slaget som lot seg irettesette. Han lukket leppene om en ﬁltersigarett og tente med en Zippo-lighter. Irisen hans var vann11

blå med gylne spetter, og han hadde en skarp neserygg som tok seg flott ut i profil. Kvinnen valgte å tie, for hun visste bedre. Hun konsentrerte seg om skogbunnen, det var tuer og enkelte groper, av og til en rot over stien. Hun kastet raske blikk på mannen, han var mye høyere enn henne, bredere og sterkere, han førte alltid an. I årevis hadde hun holdt sin egen klokskap tilbake, for han var så brå. Nå bekymret hun seg for tørken og den brennende sigaretten. Det lyset som en gang var mellom oss, er sluknet, tenkte hun sårt, det er ingen ting som skinner lenger, vi skulle hatt et barn. Et barn ville ha næret forholdet, det ville ha samlet oss og gjort oss til gode mennesker. Slik tenkte hun seg at det var. Men årene dro forbi og det hadde ikke blitt noe barn, mannen holdt igjen og hun våget ikke trosse ham. Bragte hun det på bane, ble han tverr og løftet haken, mens hun selv senket blikket og ble taus. Har vi ikke nok som det er? sa han da, to fulle jobber, hus og hage, gjeld til oppover ørene. Åssen har folk tid, maste han, åssen har folk råd? Hun svarte ikke på det, men hun så at folk hadde tid. Hun så også at de var slitne, liksom revet mellom avkom og karriere og egne behov. Men straks barnet kom opp i fanget, lyste det av dem, og hun lengtet etter dette lyset av hele sitt hjerte. En særegen glans hun så i øynene hos venninner. Mannen røkte sigaretten til ende, tobakken glødet rødt. Plutselig knipset han filteret vekk, det sprang ut i luften i en gnistrende bue. Kvinnen fulgte den med øynene, den ble liggende i lyngen og ryke. – Reinhardt, tagg hun, tråkk på den! Reinhardt gikk noen skritt til siden og moste filteret under skosålen med overdreven kraft. 12

– Du er så stressa, Kristine. Hun trakk defensivt på skuldrene, større opprør enn som så våget hun ikke å gjøre. Solen, som snart skulle synke, lot sine siste stråler flomme mellom trærne. Også Kristine åpnet jakken, samtidig strøk hun det lange håret vekk fra kinnene og pannen, håret var tykt og brunt med noen striper av rødt. Hun var kortvokst og spinkel, ansiktet var lite, med høy hvelvet panne og runde kinn. Hun hadde bitte små hender og føtter, mannen hadde noen kjærlige øyeblikk da han bare kalte henne Dukken. Også Reinhardt strøk seg gjennom håret. En kort, sandfarget lugg sto opp fra pannen og minnet om en haifinne. De var på vei til Lindetjern, det var dit de pleide å gå, hver søndag etter middag. Kristine ble slått av rutinen, av vanene de var blitt fanget av, det dype sporet som holdt dem fast. Det var aldri noe som brøt rytmen, de kjørte sammen fra huset om morgenen og tok farvel foran Sentralsykehuset, der hun hadde sitt arbeid i resepsjonen. Reinhardt dro videre til Hafslunds kontorer, der han jobbet med sikkerhetssystemer. De spiste middag sammen og så fjernsyn, satt i det blå flimmeret, side om side. Etterpå ble Reinhardt sittende foran datamaskinen og spille, mens Kristine gjorde husarbeid. Dette at han spilte dataspill plaget henne ganske mye, og hun syntes ikke en voksen mann på trettiseks skulle vase omkring med trollmenn og drager. Ikke bare satt han der med et vilt, gnistrende blikk, han kom ofte med barnslige utrop som gjorde henne forlegen. Han svor og bar seg på det groveste, eller han skrek triumferende når han felte en fiende. Han hadde det også med å snakke i ett kjør, han mente noe om alt og han hadde løsninger. Aldri snakket de om seg selv og hva de følte. Det meste var allerede sagt, og i noen dystre stunder følte Kristine at de var som fremmede for hverandre. Om natten lå hun lenge våken 13

og pustet inn mot veggen, mens Reinhardt snorket så det duret. Noen ganger tok han seg til rette med henne med en intensitet som nesten skremte henne. Dette er mitt liv, tenkte hun, mer enn dette får jeg ikke. Jeg kunne forlate ham, men hvor skulle jeg gå, hva skulle jeg si? Han er stødig og trofast, han slår meg aldri, og hver måned får han lønning, den er betydelig større enn min. Hun ble tynget av disse tankene mens de gikk gjennom skogen. Er folk lykkelige? undret hun, er det noe i veien med oss, er det noe vi ikke har forstått? Reinhardt langet ut. Hun så den gyngende skyggen i øyekroken, alltid følte hun skyld. Om hun grov aldri så dypt, fant hun ingen gode følelser for ham, hun kjente seg som en sviker. Og sviket tvang henne i kne. Hun våget ikke stille ham til veggs, trekke ham i tvil eller stille krav, for kanskje ville han avsløre henne, du elsker meg ikke, tror du ikke jeg vet det? Tror du ikke jeg vet at du fører meg bak lyset? Hun tråkket etter ham på stien, tankene gjorde kinnene hennes hete. De skulle opp til tjernet og stå ved bredden i noen tilmålte minutter, vannet gjorde alltid godt. Vannet ville slukke brannen i kinnene og gjøre henne sval. Noen gamle hustufter ved bredden ﬁkk henne alltid til å undre seg, små, beskjedne sirkler av sten. De hadde rommet familier med unger, arbeid og liv, sykdom og død, korte stunder av lykke og av smerte. Tenk at folk hadde greid seg med så lite. Selv hadde de to hundre og femti kvadrat som lå tomme, de trengte seg sammen i kroken foran fjernsynet, og rommene sto der til barn som aldri kom, til venner som aldri sov over. Solen ble nå spiddet av de høyeste trærne. Dette, tenkte Kristine, er den beste tiden. Ikke lenger sommerens hysteri, ikke storm, ikke kulde, ikke det svikefulle ved senvinteren og våren, med plutselig sludd og ville vinder, men september med 14

sin særegne ro. Mørke, svale netter, friske morgener. Plutselig ble hun så trett, hun var tynget av så mange tanker, og selv om det var varmt, trakk hun jakken sammen. – Søndag, sa Reinhardt, søndag og ﬁnt vær. Og her er det ikke et menneske. Kan du fatte det? Hun kikket opp på ham med et grønt, vidåpent blikk. – Vi er her, sa hun lavt. Igjen løftet han haken, han pleide det når han ble rettet på, og hun hatet den lille markeringen, at han aldri kunne bøye hodet og være enig. Og hun hatet seg selv fordi hun fryktet ham, fordi han hadde dette grepet på henne, hele tiden var hun i forsvar, i alle situasjoner måtte hun liste seg frem. Som om det bodde noe i dypet av ham hun ikke våget å møte. Et bilde fra barndommens eventyr dukket opp i hodet hennes, et udyr på bunnen av en gjørmesump som lå og slumret. – Jo, men faen, sa han, se så tomt det er. Ikke et telt, ikke en båt. Lindetjern er en perle, men folk gidder ikke komme hit, for de kan ikke kjøre bilen helt opp. – Det er derfor vi liker å gå her, sa hun, vi går her fordi det er stille. Reinhardt grov i lommen etter en ny sigarett, den lave solen traff de brede kinnbena og den kraftige haken. Og hun husket den første gangen hun så ham, da hun tenkte at han liksom var meislet ut av et stort stykke granitt. Det var mange kanter og fremspring i det brede ansiktet, men øynene lå dypt. På søndager droppet han barberingen, og en skygge dekket underansiktet. – Skoleungene telter her, kom Kristine på. De som velger friluftsliv som valgfag. De padler og de ﬁsker i vannet, og de står opp klokka tre for å høre på tiuren. Reinhardt trakk på skuldrene. 15

– Har aldri skjønt sjarmen med å ligge i telt, påsto han. Lindeseter er jo til leie. Med ordentlige senger og vannklosett. Da jeg var guttunge, fortsatte han, tok fattern meg med på telttur. Det var et gammelt grønt firemannstelt, jeg kunne ikke utstå lukta der inne, og soveposen var gammel og møkkete. Det luktet røyk og søl og parafin, det luktet impregnering. Fikk faen ikke sove, sa han, fikk faen ikke puste. Kristine gikk til en av tuftene, ble stående inne i sirkelen av sten. – Her må kjøkkenet ha vært, ropte hun. Reinhardt kom luntende etter. – Kjøkken og kjøkken, smilte han, du mener grua? Hun nikket. – Tenk på det, sa hun, de har spist fisken i vannet, og de har satt ut snarer og fanget fugl og hare. For et stille liv det må ha vært, her ved vannet. Også Reinhardt gikk inn i sirkelen, han ble stående og ruve ved siden av henne, han var én meter og nitti høy og svært bred over skuldrene. – Om kvelden satt de ved flammene og snakket stille sammen, sa hun, og når glørne døde ut, kveilet de seg sammen på bakken under hvert sitt dyreskinn. Reinhardt smilte bredt. – Mens jeg setter på Bang & Olufsen-anlegget og kveiler meg sammen i en stressless, sa han, faen, jeg er glad jeg lever nå. Igjen tidde Kristine. Hun fikk ham ikke med, han ville ikke filosofere over livet og menneskene. Han var en geskjeftig mann, rasjonell og sikker, selv følte hun seg ør, når hun tenkte seg inn i en annen tid, da folk hadde andre verdier. Da frykten hadde vært en annen enn den hun selv levde med, da frykten kanskje var en ulv som streifet omkring og var ute etter de halvnakne ungene som lekte ved bredden av Lindetjern. 16

3 – Vi tar en annen vei tilbake, ropte han. Han skar inn i skogen, holdt til side noen greiner så de ikke skulle piske henne i ansiktet. Igjen gikk de seg varme i den lave solen, og etter en halv time stanset de for å puste ut. Foran dem lå en lysning omkranset av graner, et åpent, gyllent felt med tuer og lyng. Da hogg noe ned i dem med voldsom kraft. – Nei! ropte Reinhardt. Og så igjen, etter noen sekunder. – Nei! Kristine så forvirret på ham. Han klemte den ene armen hennes så kraftig at hun ynket seg, hun hadde aldri sett at det sterke ansiktet kunne lyse slik av angst. Hun fulgte blikket hans og ﬁkk øye på en treklynge. Noe lå ved foten av de mørke stammene. Reinhardt var bragt til taushet. Hun var ikke vant til det, han var en slik som handlet, som ytret seg i alle situasjoner. Hun stirret på dette som lå ved foten av trærne, noe tynt og hvitt. En fryktelig tanke slo ned i henne, at det var et lite menneske. – Det er en unge, hvisket Reinhardt. Han rørte seg fortsatt ikke. Han slapp ikke taket i armen hennes heller, grepet var som en revesaks. – Det er for faen meg en unge, gjentok han. – Nei, sa hun. For det kunne ikke være sant, ikke her, ved Linde Skog. Reinhardt tok et skritt frem. Han var ikke lenger i tvil, han så armer og ben. En T-skjorte med skrift. Kristine la en hånd for munnen. I en evighet sto de slik. Bylten lå urørlig i den grønne mosen. Kristine kikket opp på Reinhardt, de grønne øynene tagg ham innstendig om handlekraft. 17

– Vi må ringe! hvisket hun. Reinhardt begynte å gå mot treklyngen, kroppen var full av motvilje. Ti skritt, femten, de så en fot og en spinkel nakke. Det var en gutt. Han lå på magen, han var naken fra livet og ned, og på innsiden av lårene så de blod som hadde levret seg til en rødbrun kake. Kristine vendte seg vekk i fortvilelse. Men hun greide ikke stå med ryggen til i mer enn et par sekunder. Igjen måtte hun se, de grønne øynene ﬁkk med seg alle ting. Guttens kortklipte nakke, T-skjorta med påskriften «Kiss». Fotsålene, blekrosa mot den mørke mosen. – Vi må ringe, hvisket hun, vi må ringe med én gang! Så mistet hun kontrollen over kroppen, den begynte å riste. Hendene først, siden skuldrene, hun hadde ingen ting å holde seg i, hun vaklet. Reinhardt grep henne under armene og heiste henne opp. – Slapp av nå, slapp av! Men hun greide ikke å slappe av. I hodet ga hun seg selv en rekke kommandoer som ikke nådde frem til armer og ben. – Hundre og tolv, hvisket hun, du må ringe hundre og tolv. Han var fort nede i lommen etter mobilen. – Er det ikke hundre og tretten? Hun protesterte svakt, kroppen hennes var i opprør. – Hundre og tolv, gjentok hun, politiet! Han tastet nummeret i rasende fart, ga seg til å trave frem og tilbake, hele tiden kastet han forte blikk på den døde kroppen. – Vi er oppe ved Linde Skog, hørte hun, tretti minutter fra tjernet. Vi har funnet en liten gutt. Så tidde han i noen sekunder, presset telefonen mot øret. 18

– Ja, jeg heter Ris. Reinhardt Ris, vi er på tur. Vi har funnet en død gutt. Dere må sende noen. Stillhet igjen. Kristine ga etter for skjelvingen, hun sank ned på kne og støttet seg med hendene i bakken. – Nei, han har ikke puls, ropte Reinhardt, ikke spør om sånne ting, vi ser at han er død, han er helt hvit! Han kom mot henne igjen, stanset, den sandfargede luggen strittet. – Ja, vi kan gå til bommen, vi har bilen der, vi venter. Kristine kom seg møysommelig opp igjen, hun begynte å gå mot et punkt i utkanten av lysningen. Noen hadde løet opp tømmer i en svær haug, hun sank ned på en stokk. Der ble hun sittende og betrakte mannen som hun kjente så inderlig godt. For det var vel slik? Var det ikke riktig å si at hun kjente hver trevl av den kraftige skikkelsen, alle lunene hans og den sterke, bastante karakteren? Lenge sto han rådvill og stirret i alle retninger, en svær mann mellom trærne. Alt hun ellers forbandt ham med glimret med sitt fravær. Myndighet, sikkerhet og ro. Vilje og besluttsomhet. Det var som om han vaklet. Hun så at han gikk bort til gutten igjen, at han sank ned på kne, han bøyde hodet og samlet hendene foran ansiktet. Hva gjør han? tenkte hun forvirret, gråter han, er det mulig? Sitter han der og hulker som en liten unge? Har jeg tatt feil av ham i alle disse årene, er han egentlig følsom og lettrørt? Plutselig gikk sannheten opp for henne. Han satt med mobiltelefonen i hendene og tok bilder.

4 – At du kunne! ropte hun fortvilet. Glemt var hennes vanlige underdanighet, glemt var redselen for å tirre ham, nå var begeret fullt og det rant over. Hun gråt og tørket tårer, hun småløp hele veien til bommen, men det gikk ikke særlig fort, for hun var kort i bena. – Du er ikke riktig klok! ropte hun. Reinhardt kavet bak henne på stien, noen lavmælte eder nådde ørene hennes. De nådde bilen samtidig, Kristine lente seg frem over panseret og hikstet. Det de hadde funnet, det han hadde gjort, ble for mye for henne. Reinhardt satte seg inn i bilen, ﬁsket ut en sigarett og tente, munnen var stram. Kristine mente likevel å kunne se et drag av forlegenhet, fordi hun påpekte hans sensasjonslyst, som han ikke ville erkjenne. Tre ganger trakk han av røyken, den kom ut i hvite skyer. – Jeg handlet helt automatisk, sa han, – eller, jeg vet ikke. Det bare hendte. – Men hva skal du med dem? Hun rettet seg opp og så på ham, de grønne øynene var blanke. – Hva skal du med de bildene? – Ingen ting, sa han mutt, og røkte trassig videre. – Tenk på foreldrene, sa hun klagende. – Tenk om de visste at du har de bildene, du må slette dem, det er ikke riktig! – De vet jo ikke om det, sa han og hisset seg sakte opp. – Og det er klart at jeg skal slette dem, jeg er ikke dum, Kristine, ikke ta den tonen, faen, jeg bestemmer i mitt eget liv, ikke kom her og diriger meg! Etter utbruddet trakk han av røyken igjen. Kristine forsøkte å roe seg, hun ble skremt når han hevet stemmen. Hun sto 20

fortsatt og hang over panseret på bilen, opprørt og ille til mote. De speidet nedover veien etter bilene som skulle komme. Kristine kom plutselig på noe, hun så inn på Reinhardt i bilen. – Han som vi møtte, sa hun, han som vi møtte ved bommen. Han i den blå anorakken. Hva tror du han gjorde her oppe? Reinhardt skrevet ut av bilen og satte sjøbein. – Det kan jo ha vært han, sa hun, han torde nesten ikke se meg i øynene. Vi må vel rapportere det? De kommer til å spørre oss. Om vi så noe. Folk, eller biler. Reinhardt harket for å klarne stemmen. Det ble en voldsom fart på ham, han smelte bildøren hardt igjen og begynte å trave frem og tilbake slik han hadde for vane når han var opphisset. – Bilen? sa han, så du bilen? – Ja, sa hun, jeg så den tydelig. – Den var hvit, konstaterte han. – Det var en eldre modell, sa hun, men den var blank og ﬁn i lakken. – Nå må vi skjerpe oss, sa Reinhardt, de kommer til å be om detaljer. Kristine tenkte tilbake. Hun hadde sett mannen tydelig, hun hadde sett ham inn i øynene, og et riss av ansiktet hadde brent seg fast på netthinnen. Hun hadde smilt et hastig smil av ren, automatisk høﬂighet, et smil han ikke gjengjeldte. Han hadde sett på henne med forferdelse, og han tedde seg så absolutt mistenkelig, som om de hadde grepet ham i noe ulovlig. Jeg likte ham ikke, tenkte hun, dette ene sekundet da jeg så ham i øynene var nok til å gi meg en følelse, og den var ikke god. – Alder? sa Reinhardt. Hva tror du, Kristine? Kom igjen, vi må forberede oss. 21

Hun tenkte seg nøye om. – Et sted mellom førti og femti, mente hun. Han gren misfornøyd på nesen. – Vi må være mer presise enn som så, mente han, nei, ikke faen, ikke så mye som femti. Hun svarte ikke på det. Også hun begynte å trave frem og tilbake på veien, hun gikk i ring rundt den parkerte bilen. Solen lynte i den sølvfargede Roveren, Reinhardt sørget alltid for at den var vasket og polert. – Jeg håper de kommer snart, sa hun. – De kommer med et helt batteri, Kristine, tro meg på mitt ord. Hun vendte seg vekk fra ham og tidde. Hun puttet en tommel i munnen og tygget på neglen, en uvane hun aldri ble kvitt. Aldri hadde tiden gått så sakte, aldri hadde hun ventet sånn. Hun kunne ikke lenger nyte skogens ro, bruset i de store kronene, det raslende løvet. Hun så langt etter Reinhardt. Han sto lent opp mot bilen med armene i kors. – Hvor faen blir det av dem, ropte han, er det mulig? – Det er veien, sa hun, den er så dårlig. Nytter ikke å gi på. Så snakket de ikke mer. I tankene var de ved treklyngen, hos den lille gutten, og Kristine var plutselig glad for måten han lå på. Med ansiktet ned i mosen. Hun hadde ikke sett øynene. Hun stirret nedover veien, endelig hørte hun en bil. Reinhardt stumpet sigaretten og rettet ryggen. Det var som om han gjorde seg klar for sitt livs opptreden.