Dødsbølgen av Clive Cussler

Page 1


Dødsbølgen



Clive Cussler

Dødsbølgen

Oversatt av Peter Lorentzen


Clive Cussler Originalens tittel: Shock Wave Oversatt av Peter Lorentzen Opprinnelig utgave: Copyright © 1996 by Clive Cussler By arrangement with Peter Lampack Agency, Inc., 551 Fifth Avenue, Suite 1613, New York, NY 10176-0187 USA The Author is grateful for permission to reprint lines from the following song: «Moon River» by Johnny Mercer and Henry Mancini Copyright © 1961 by Famous Music Corporation Copyright renewed © 1989 by Famous Music Corporation. Opprinnelig forlag: Simon & Schuster, USA Norsk utgave: © 2006 N.W. DAMM & SØN AS Utgitt første gang på norsk i 1998 av Hjemmets Bokforlag A/S Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-33295-2 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Silvia Kjølstad Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


I dyp takknemlighet til dr. Nicholas Nicholas dr. Jeffrey Taffet & Robert Fleming



Flåten fra Gladiator



17. januar 1856 Tasmanhavet

Av de fire hurtiggående seilskipene som ble bygget i Aberdeen i Skottland i 1854, var det ett som skilte seg klart fra de andre. Det var Gladiator, en stor skute på 1256 tonn. Hun var 198 fot lang, 34 fot bred og hadde tre høye master som strakte seg elegant mot himmelen. Hun var en av de raskeste klipperne som noensinne var blitt sjøsatt, men skipet var direkte farlig å seile i dårlig vær, på grunn av de altfor smekre linjene. Man kalte henne et spøkelsesskip, fordi hun kunne skyte fart med bare et ørlite vindpust. Og det viste seg etter hvert at Gladiator aldri skulle oppleve betydelige forsinkelser på grunn av stille vær. Dessverre, og helt uten at noen kunne ane det, var skipet forutbestemt til å lide en tragisk skjebne. Eierne fikk henne utrustet for fart på Australia og transport av emigranter, og det var en av de få klipperne som var konstruert for å frakte passasjerer i tillegg til last. Men man fant snart ut at det ikke var mange kolonister som hadde råd til å betale billettene, så lugarene på første og andre klasse var som regel tomme. Det viste seg å være langt mer lønnsomt å skaffe seg kontrakter på transport av straffanger til det kontinentet som til å begynne med fungerte som verdens største fengsel. Gladiator kom under kommandoen til en av de hardeste og mest pågående klipperskipperne, Charles «Slugger’n» Scaggs. Navnet var ikke tilfeldig valgt. Til tross for at Scaggs ikke brukte pisken mot unnasluntring og oppsetstighet blant mannskapet, drev han både skip og menn nådeløst på de rekordraske turene mellom England og Australia. De aggressive metodene hans ga resultater. På den tredje hjemturen tilbakela Gladiator distansen på bare treog9


seksti dager, en rekord som til dags dato ikke er slått av noe annet seilskip. Scaggs hadde konkurrert mot datidens legendariske kapteiner og klippere, som for eksempel John Kendricks med den lynraske Hercules og Wilson Asher på den berømte Jupiter, og han hadde aldri tapt noen kappseilas. Rivaliserende kapteiner som dro fra London samtidig med Gladiator, måtte alltid tåle å se henne ligge vel fortøyd ved kaien når de selv ankom Sydney Harbour. De raske turene var en ren velsignelse for fangene, som måtte lide seg gjennom marerittaktige reiser under de frykteligste forhold. Mange av de mindre raske handelsskipene kunne bruke opptil tre og en halv måned på turene til Australia. Fangene satt innelåst under dekk, og ble behandlet som kveg. Noen av dem var hardbarkede kriminelle, andre var politisk opposisjonelle, men så altfor mange var dømt for å ha stjålet noen tøyfiller eller en håndfull mat. Mennene ble sendt til straffekoloniene for enhver forbrytelse fra mord til lommetyveri. Kvinnene, som ble holdt adskilt fra mennene bak tykke skott, var som regel dømt for småtyverier eller nasking. Bekvemmelighetene var nesten like sparsomme for begge kjønn. Sengene var smale trebrisker, de hygieniske forholdene var elendige, og maten var nesten uten næringsinnhold. Det eneste de hadde av luksus, var rasjonene med sukker, eddik og limejuice mot skjørbuk og et og annet glass portvin for å holde motet oppe om nettene. De ble voktet av en avdeling på ti mann fra New South Wales Infantry Regiment under kommando av løytnant Silas Sheppard. Ventilasjon fantes nesten ikke. Den eneste friske luften som trengte ned i rommene, kom via lukeåpningene, der det var satt inn solide gitter som ble holdt lukket og låst med store bolter. Så snart de nådde tropene, ble luften kvelende het. I dårlig vær ble forholdene enda verre. Da var det kaldt og vått, og i bekmørket ble de stakkars fangene slengt frem og tilbake av bølgene som slo mot skroget. Fangeskipene var pålagt å ha lege ombord, og Gladiator var ikke noe unntak. Overlege Otis Gorman hadde ansvaret for fangenes helsetilstand, og han sørget for at små grupper av dem fikk komme opp på dekk for å trekke frisk luft og røre på seg når værforhol10


dene tillot det. Legene var begynt å skryte av det dersom de ikke hadde mistet en eneste fange på turene fra England når de møttes i Sydney. Gorman var en omsorgsfull mann som brydde seg om dem han hadde ansvaret for. Han årelot dem når det var påkrevet, forbandt byller, ga behandling og gode råd når det gjaldt sår, blemmer og verk. Dessuten holdt han overoppsyn med kloring av vannklosettene, klesvask og rensing av urinalene. Han opplevde sjelden at ikke fangene overrakte ham et takkebrev når de omsider ble satt i land. Slugger’n Scaggs overså for det meste de stakkars sjelene som var innelåst under dekk. Han var mest opptatt av å sette nye rekorder. Jerndisiplinen og den aggressive taktikken hans hadde resultert i mange og store bonusutbetalinger fra fornøyde skipsredere, samtidig som han ga seg selv og skipet en legendarisk posisjon i klippernes historie. På denne turen været han en ny rekord, og drev skip og mannskap som aldri før. Etter å ha seilt 52 dager fra London, på vei mot Sydney med en last bestående av handelsvarer og 192 fanger, hvorav 24 var kvinner, presset han Gladiator til den absolutte yttergrense, og revet sjelden seilene nesten uansett hvor mye det blåste. Den iherdige innsatsen ble belønnet ved at de i løpet av en 24-timers periode tilbakela hele 439 nautiske mil. Men så vendte skjebnen seg mot ham. Katastrofen truet like under horisonten aktenfor skipet. Dagen etter at Gladiator var kommet seg trygt gjennom Bassstredet mellom Tasmania og sydspissen av Australia, ble kveldshimmelen fylt av truende, mørke skyer. Stjernene forsvant av syne, og bølgene antok truende dimensjoner. Scaggs var ikke klar over at en skikkelig tyfon nærmet seg skipet i rasende fart fra sydøst utenfor Tasmanhavet. Om de var aldri så raske og solide, hadde ikke klipperne noe amnesti når det gjaldt Stillehavets raseri. Stormen skulle vise seg å være den voldsomste og mest ødeleggende tyfonen i manns minne blant innbyggerne på øyene i Sydhavet. Vinden økte i styrke for hver time som gikk. Bølgene ble til digre fjell som kom rasende ut av mørket og rammet Gladiator i hele skipets lengde. Scaggs ga ordre om å reve seilene, men det var for sent. En kraftig kastevind tok tak i seilduken og rev den 11


i filler, men først etter å ha brukket mastene som tannpirkere og kastet stag og vant i dekket nedenunder. Og så, som om de ville rydde opp i kaoset, vasket sjøene virvaret av seilfliker og tauverk overbord. En ti meter høy bølge slo inn over hekken og veltet over skipet. Den kuste kapteinslugaren og rev av roret. Dekket ble renset for livbåter, ror, dekkshus og bysse. Lukene ble slått inn, og vannet strømmet fritt ned i skipet. Denne ene, enorme og dødelige bølgen hadde med ett omgjort den stolte klipperen til et hjelpeløst vrak. Hun ble slengt omkring som en treplanke, og de digre sjøene gjorde det helt umulig å få kontroll over skipet. Det var umulig å kjempe mot stormen, og hverken det stakkars mannskapet eller fangene i lasterommet kunne annet gjøre enn å se døden i øynene mens de ventet på at skipet for siste gang skulle bli presset ned i det urolige havdypet. To uker etter at Gladiator skulle ha kommet i havn, ble det sendt ut skip som skulle seile de kjente klipperrutene gjennom Bass-stredet og over Tasmanhavet, men de fant ingen spor etter overlevende, lik eller vrakrester. Eierne avskrev klipperen som tapt, assurandørene betalte, de pårørende til mannskapet og fangene sørget over deres bortgang – og etter hvert som tiden gikk, begynte skipet å gå i glemmeboken. Enkelte skip var beryktet som flytende likkister eller helvetesskip, men de rivaliserende kapteinene som kjente Scaggs og Gladiator, ristet bare på hodet og avskrev den en gang så elegante klipperen som et offer for dristige seileregenskaper og Scaggs aggressive måte å behandle skipet på. To menn som tidligere hadde seilt på Gladiator, antydet at hun kunne ha blitt truffet av en plutselig kastevind bakfra samtidig med at en bølge slo inn over hekken, slik at kombinasjonen av kreftene presset baugen ned under havflaten og sendte klipperen rett til bunns. Hos det kjente skipsassuranseselskapet Lloyd's i London ble tapet av Gladiator ført opp i loggen mellom tapet av en amerikansk damptaubåt og en norsk fiskebåt. Det skulle gå nesten tre år før den mystiske forsvinningen ble oppklart. 12


Utrolig nok, og uten at noen i sjøfartsmiljøet visste det, holdt Gladiator seg fremdeles flytende etter at den fryktelige tyfonen var rast videre vestover. På en eller annen måte hadde det sønderslåtte vraket overlevd stormen. Men vannet strømmet faretruende raskt inn mellom de sprukne plankene i skroget. Klokken tolv dagen etter sto det nærmere to meter vann i skutebunnen, og pumpene kjempet en håpløs kamp. Kaptein Scaggs’ utholdenhet sviktet aldri. Mannskapet kunne ha, sverget på at han holdt skipet flytende ved ren viljestyrke. Han ga ordre på en klar og rolig måte, og de av fangene som ikke var blitt alvorlig skadet i løpet av natten, satte han til å bemanne pumpene, slik at mannskapet kunne konsentrere seg om å reparere lekkasjene i skroget. Resten av dagen og den påfølgende natten gikk med til et forsøk på å gjøre skipet lettere. De kastet overbord lasten og alt av verktøy og annet utstyr som ikke var uunnværlig. Ingenting hjalp. Mye tid gikk til spille, og innsatsen ga lite eller intet resultat. Vannet var steget med nesten en meter til neste morgen. Utpå ettermiddagen var Scaggs fullstendig utslitt, og han innså at slaget var tapt. Ikke noe han eller noen annen kunne gjøre, ville redde Gladiator. Og uten livbåtene fantes det bare én aller siste mulighet for å redde folkene fra den visse død. Han ga løytnant Sheppard ordre om å slippe fangene fri, og få dem til å stille opp på dekket under de bevæpnede vaktenes årvåkne blikk. Bare de som bemannet pumpene og besetningsmedlemmene som gjorde desperate forsøk på å tette lekkasjene, fortsatte som før. Slugger’n Scaggs trengte ikke noen pisk eller pistol for å ha det fulle og hele herredømme på skipet sitt. Han var en kjempe av en mann med kropp som en stenbryter. Han var nærmere 1,90 høy, med olivengrå øyne og et værbitt ansikt. Ansiktet hans var omkranset av en diger manke av kullsort hår og et imponerende, sort skjegg som han fra tid til annen flettet. Stemmen var dyp malmfull, og bidro ytterligere til å understreke det dominerende vesenet hans. Han var en mann i sin beste alder – en hardbarket 39-åring. Han stirret ut over gruppen av fanger og ble bestyrtet over hvor mange som var skadet. De hadde blåmerker, brudd og sår, og flere gikk med hodet inntullet i bandasjer. Hvert eneste ansikt gjenspeilte 13


skrekk og forferdelse. Han hadde aldri før sett en så miserabel forsamling av menn og kvinner. De fleste var kortvokste, noe som sikkert skyldtes mangelfullt kosthold. Ansiktstrekkene var uttærte, og huden blek. De var kyniske, uimottagelige for Guds ord, og utgjorde bunnfallet i det britiske samfunnet. Ingen av dem forventet å få se hjemlandet igjen, og tilværelsen som ventet dem, kunne vanskelig kalles noe godt liv. Da den ynkelige forsamlingen fikk se de enorme skadene oppe på dekk – stumpene som sto igjen etter mastene, den smadrede skansekledningen og de manglende livbåtene – var fortvilelsen til å ta og føle på. Kvinnene begynte å skrike i redsel, men Scaggs la merke til at én av dem forholdt seg rolig og skilte seg klart ut fra de andre. Han lot blikket hvile på den kvinnelige fangen, som var nesten like høy som de fleste av mennene. Leggene hennes, som var synlige under skjørtet, var lange og glatte. Den smale midjen lå i skyggen av en velformet byste som presset seg frem over utringningen på blusen. Klærne hennes virket rene og velstelte, og det lange håret hadde en nybørstet glans som han ikke kunne spore hos noen av de andre kvinnene, som var temmelig uflidde. Hun sto med ryggen rak, og skjulte redselen med en trassig mine idet hun stirret tilbake på Scaggs med øyne så blå som en alpeinnsjø. Dette var første gang Scaggs hadde lagt merke til henne, og han lurte litt på hvorfor han ikke hadde vært mer observant. Han samlet tankene sine om krisen de var midt oppe i, og henvendte seg til fangene. «Situasjonen vår er ikke særlig lovende,» begynte Scaggs. «Ærlig talt må jeg vel snarere si at skuta er fortapt, og siden sjøene har ødelagt livbåtene, kan vi ikke forlate fartøyet.» Uttalelsen ble møtt med blandede reaksjoner. Infanterisoldatene til løytnant Sheppard sto tause og urørlige, mens mange av fangene begynte å jamre seg. Da de så for seg at skipet ville bryte sammen hvert øyeblikk som helst, falt flere av dem på kne og bønnfalt de himmelske makter om frelse. Scaggs vendte det døve øret til klageskrikene, og fortsatte talen sin. «Med hjelp fra vår nådige Gud skal jeg forsøke å redde hver eneste sjel på dette skipet. Jeg har tenkt å bygge en flåte som er 14


stor nok til å romme oss alle lenge nok til at vi kan bli reddet av et forbipasserende skip eller til vi driver i land på det australske fastlandet. Vi skal ta med oss rikelige forsyninger av mat og vann, nok til at vi kan klare oss i tyve døgn.» «Unnskyld at jeg spør, kaptein, men hvor lang tid tror De det vil gå før vi blir plukket opp av noen?» Spørsmålet kom fra en diger mann med et foraktelig ansiktsuttrykk, som raget mer enn et hode over de andre. I motsetning til sine ledsagere var han elegant antrukket, og hadde velstelt hår. Før Scaggs svarte, vendte han seg mot løytnant Sheppard. «Hvem er den dandyen?» Sheppard lente seg mot kapteinen. «Navnet er Jess Dorsett.» Scaggs hevet øyebrynene. «Jess Dorsett? Landeveisrøveren?» Løytnanten nikket. «I egen person. Han rasket til seg en enorm formue før dronningens menn omsider fikk tak i ham. Han er den eneste blant disse usle krekene som kan lese og skrive.» Scaggs innså umiddelbart at landeveisrøveren kunne vise seg å være en verdifull person hvis situasjonen på flåten skulle bli truende. Mulighetene for et mytteri var så avgjort til stede. «Jeg kan ikke tilby dere mer enn en sjanse til å overleve, Mr. Dorsett. Ut over det lover jeg ingenting.» «Hva forventer De så av meg og mine degenererte venner her?» «Jeg forventer at enhver sunn og sterk mann hjelper til med å bygge flåten. Den eller de av dere som nekter eller sluntrer unna, vil bli satt igjen på skipet.» «Hørte dere det, karer?» ropte Dorsett til forsamlingen av strafffanger. «Det blir enten å arbeide eller dø.» Han vendte seg mot Scaggs igjen. «Ingen av oss er sjøfolk. Dere må fortelle oss hva vi skal gjøre, og hvordan vi skal gjøre det.» Scaggs pekte mot overstyrmannen. «Jeg har gitt Mr. Ramsey i oppdrag å skissere opp planene og lage en ramme for flåten. En arbeidsgruppe bestående av de besetningsmedlemmene som ikke trengs til å holde oss flytende, vil bli satt til å lede byggingen.» Med sine 1,93 meter på strømpelesten virket Jess Dorsett som en gigant når han sto blant de andre fangene. Skuldrene under den dyre fløyelsjakken var brede og kraftige. Det kobberrøde håret var langt og hang løst over jakkekraven. Han hadde stor nese, høye 15


kinnben og et kraftig hakeparti. Til tross for at han hadde gjennomlevd to måneder med harde påkjenninger, innelåst i skipets lasterom, fremsto han allikevel som om han nettopp skulle ha kommet ut fra en herskapelig London-leilighet. Før de vendte seg bort fra hverandre, utvekslet Dorsett og Scaggs et par raske blikk. Overstyrmann Ramsey merket seg intensiteten i blikkene. Tigeren og løven, tenkte ham bekymret. Han lurte på hvem av dem som ville stå igjen på valplassen når denne prøvelsen var over. Til alt hell var sjøen nå blitt rolig, for flåten måtte settes sammen på vannet. Byggingen tok til med at materialene ble kastet overbord. Rammen rundt flåten ble satt sammen av restene av mastene og surret sammen med kraftig tauverk. Vin og meltønner som skulle ha havnet i vertshus og butikker i Sydney, ble tømt for innhold og surret fast til mastelengdene for å øke oppdriften. Solide planker ble spikret fast til rammen som et dekk, og deretter ble det satt opp en rekke i hoftehøyde rundt dekket. To reservemaster ble satt opp forut og akter, og utstyrt med seil, stag og vant. Da flåten var ferdig, målte den 24,5 x 12 meter og virket ganske stor, men da forsyningene var lastet ombord, ble det temmelig trangt for de 192 fangene, de 11 soldatene og skipsmannskapet på 28, til sammen 231 mennesker. I det som skulle være akterenden, ble det festet et provisorisk ror i le av den bakre masten. Tønner med drikkevann, limejuice, salt okse- og svinekjøtt, ost og flere beholdere med ris og erter som var blitt kokt i skipets bysse, ble låret ned mellom mastene. Der ble de forsvarlig surret fast og dekket med seilduk som skulle beskytte mot den brennende solen. Avgangen ble velsignet med skyfri himmel og speilblank havoverflate. Soldatene ble sendt ombord først, med muskettene og sablene i hendene. Deretter fulgte fangene, som var overlykkelige fordi de ikke skulle gå ned med skipet som nå lå farlig dypt med baugen. Leideren ville ikke tåle vekten dersom alle skulle bruke den, så de fleste firte seg ned via tau som ble slengt ut over skipssiden. Mange hoppet ganske enkelt i havet og ble plukket opp av soldatene. De som var alvorlig såret, ble firt ned i tau. Forbausende 16


nok kom ingen til skade i operasjonen. Etter to timer var alle 203 trygt nede på flåten, og plassert slik Scaggs ga ordre om. Så var det mannskapets tur, og kaptein Scaggs var den siste som forlot det skrånende dekket. Han slapp en eske som inneholdt to pistoler, skipets loggbok, et kronometer, kompass og en sekstant ned i armene til overstyrmann Ramsey. Scaggs hadde sjekket posisjonen deres før han gikk fra borde, og hadde ikke fortalt noen, ikke engang Ramsey, at stormen hadde ført Gladiator langt bort fra de vanlige skipsrutene. De drev omkring i et øde område av Tasmanhavet, tre hundre nautiske mil fra nærmeste land på kysten av Australia. Enda verre var det at strømmen førte dem enda lenger ut i det store intet der ingen skip seilte. Han studerte kartene og kom til at deres eneste håp var å utnytte strømmen og vinden ved å seile østover, mot New Zealand. Så snart alle hadde funnet frem til sine anviste plasser, innså de til sin forferdelse at kun 40 passasjerer kunne legge seg ned av gangen. Flåten var rett og slett for liten. Sjøfolkene skjønte godt at de svevet i livsfare. Plankedekket på flåten lå bare ti centimeter over vannflaten. I høy sjø ville flåten og alle som befant seg på den, bli begravd i vannmassene. Scaggs hengte kompasset opp på masten foran roret. «Sett seil, Mr. Ramsey. Styr 115 grader, øst-sydøst.» «Javel, kaptein. Vi skal altså ikke prøve å nå Australia?» «Vi har størst sjanse til å nå vestkysten av New Zealand.» «Hvor langt er det dit?» «Seks hundre nautiske mil,» svarte Scaggs, som om det skulle ligge en sandstrand like bortenfor horisonten. Ramsey rynket pannen og så seg omkring på den overfylte flåten. Blikket hans festet seg ved en gruppe fanger som satt i en klynge og snakket lavmælt sammen. Da han omsider sa noe, var stemmen hans dyster. «Jeg tror ikke noen av oss gudfryktige menn vil bli frelst så lenge vi er omgitt dette avskummet.» Sjøen holdt seg rolig i de neste fem dagene. Passasjerene på flåten var kommet inn i en rutine med disiplinert rasjonering. Den nådeløse solen stekte uavbrutt og forvandlet flåten til et brennende helvete. De følte desperat trang til å ta en dukkert, men flåten var 17


allerede omgitt av haier som ventet på et lettvint måltid. Sjøfolkene hentet opp sjøvann i bøtter og kastet det på solskjermen av seilduk, men det bidro bare til å høyne luftfuktigheten under duken. Stemningen på flåten var allerede gått fra melankoli til forræderi. Menn som hadde lidd seg gjennom to måneder innesperret i lasterommet på Gladiator, savnet nå tryggheten nede i skipsskroget, og det gikk dem på nervene at de nå bare var omgitt av åpent hav. Fangene begynte å sende sjøfolkene olme blikk, og Scaggs merket seg de hatske kommentarene deres. Han ga løytnant Sheppard ordre om at mennene hans til enhver tid skulle ha muskettene ladd og klare til avfyring. Jess Dorsett studerte den høyreiste kvinnen med det gyldne håret. Hun satt alene ved siden av forreste mast. Hun utstrålte en form for tøff passivitet, som om hun ikke lot seg merke med lidelsene, men heller ikke gjorde seg noen forhåpninger. Det virket som om hun knapt registrerte de andre kvinnelige fangene. Hun snakket sjelden med noen, og virket temmelig fjern og stille. Dorsett kom til at hun måtte være en kvinne med høye menneskelige kvaliteter. Han snek seg mot henne gjennom trengselen på flåten inntil han ble stoppet av et morskt blikk fra en av soldatene. Soldaten vinket med løpet på musketten som tegn på at han skulle trekke seg bakover. Dorsett var en tålmodig mann, og ventet til det ble vaktskifte. Den nye vakten begynte umiddelbart å glo på kvinnene, som svarte med hånlige bemerkninger. I oppstyret som fulgte, benyttet Dorsett sjansen til å bevege seg videre frem inntil han befant seg på den usynlige grensen som skilte mennene fra kvinnene. Den blonde kvinnen merket det ikke. Blikket i de blå øynene hennes var festet til et sted bak horisonten som bare hun kunne se. «Speider De etter England?» spurte han med et smil. Hun snudde seg og stirret på ham som om hun vurderte om hun skulle verdige ham et svar. «En liten landsby i Cornwall.» «Der De ble arrestert?» «Nei, det var i Falmouth.» «Hva var grunnen? Prøvde De å myrde dronning Victoria?» Det glimtet i øynene hennes, og hun lo. «Nei, jeg ble arrestert for å ha stjålet et ullteppe.» «De må ha frosset fælt.» 18


Hun la ansiktet i alvorlige folder. «Det var til min far. Han lå for døden med lungebetennelse.» «Det var leit.» «Og De er den beryktede landeveisrøveren.» «Jeg var det, inntil hesten min brakk benet og dronningens menn tok meg igjen.» «Og De heter Jess Dorsett.» Han gledet seg over at hun visste hvem han var, og lurte på om hun hadde forhørt seg om ham. «Og De er . . .?» «Betsy Fletcher,» svarte hun uten å nøle. «Betsy,» sa han og gjorde en flott gestus, «De kan betrakte meg som Deres beskytter.» «Jeg trenger ikke noen jålete landeveisrøver,» sa hun beskt. «Jeg kan ta vare på meg selv.» Han nikket mot hordene av fanger som sto tett i tett på flåten. «De kan saktens komme til å trenge et par sterke hender før vi får fast grunn under føttene igjen.» «Hvorfor skulle jeg sette min lit til en mann som aldri er blitt skitten på hendene?» Han stirret hardt på henne. «Jeg har kanskje robbet noen vogner i min tid, men bortsett fra kaptein Scaggs er jeg sannsynligvis den eneste mannen her ombord som ikke vil utnytte en kvinne hvis sjansen skulle by seg.» Betsy Fletcher snudde seg og pekte mot noen truende skyer som nærmet seg raskt i den tiltagende vinden. «Si meg, Mr. Dorsett, hvordan har De tenkt å beskytte meg mot det der?» «Dette kommer til å bli ille, kaptein,» sa Ramsey. «Det er best vi tar ned seilene.» Scaggs nikket dystert. «Skjær korte taustumper av ekstrakveilen og del dem ut til folkene. Be de arme stakkarene å binde seg fast til flåten.» Sjøen begynte å bli grov, og flåten rullet og kastet på seg når bølgene slo innover den sammenkrøpne massen av kropper. Hver av passasjerene tviholdt på en taustump, og de mest forutseende hadde allerede bundet seg fast til dekksplankene. Stormen var ikke engang halvparten så kraftig som tyfonen som tok knekken 19


på Gladiator, men likevel var det snart umulig å skjelne flåten fra havet omkring dem. Bølgene vokste enda høyere, og toppene ble blåst av i flak av hvitt skum. Noen prøvde å stå oppreist for å holde hodet over vann, men flåten rullet og vred seg voldsomt, og de gikk over ende nesten med det samme. Dorsett brukte både sitt eget og Betsys tau til å feste henne til masten. Så viklet han seg inn i vantene og beskyttet henne mot bølgene med kroppen sin. Det virket som om skjebnen ønsket å gjøre situasjonen enda mer uholdbar for dem, for i tillegg til de enorme sjøene begynte det nå å regne så kraftig at regndråpene kjentes som djevelen selv kastet sten på dem. Bølgene på det opprørte havet traff dem fra alle kanter. Den eneste lyden som kunne skjelnes gjennom stormen, var edene til Scaggs når han brølte ordre til mannskapet sitt om å feste mat- og vannforsyningene med mer tau. Sjøfolkene strevde med å få slått liner over kassene og tønnene, men i det samme veltet et fjell av en bølge innover flåten og presset den dypt ned under vannet. I nesten et minutt fantes det ikke en sjel på flåten som ikke var overbevist om at deres siste time var kommet. Scaggs holdt pusten, lukket øynene og bannet uten å åpne munnen. Vekten av vannmassene kjentes som om den skulle klemme livet av ham. Det virket som om det gikk en evighet før flåten møysommelig hevet seg gjennom skumhvirvlene og kom opp i vinden igjen. De som ikke var blitt skylt på sjøen, gispet etter luft og harket opp saltvann. Kapteinen kastet et blikk rundt seg på flåten og ble rystet. Alt de hadde av forsyninger, var blitt skylt overbord, og nå var det helt forsvunnet, som om det aldri hadde vært der. Enda verre var det at massen av kasser og tønner hadde brøytet en bred gate gjennom flokken av fanger, maltraktert dem og slengt dem overbord som ved et snøras. Ingen svarte på de fortvilede ropene om hjelp. Det opprørte havet umuliggjorde ethvert forsøk på å redde dem, og de overlevende kunne ikke annet enn å sørge over sine tapte følgesvenner. Flåten og de stakkars passasjerene led seg gjennom den stormfulle natten, og ble stadig oversvømmet av vannmassene som veltet innover dem. Neste morgen var sjøen begynt å bli noe roligere, og 20


vinden løyet til en lett, sydlig bris. Men de måtte fremdeles være på vakt mot en og annen stor bølge som lurte utenfor synsvidde før den veltet innover flåten og overrumplet de halvt druknede overlevende. Da Scaggs omsider kunne reise seg og vurdere omfanget av skadene, kom det som et sjokk på ham at havets raseri ikke hadde spart en eneste kasse med matvarer eller tønne med vann. Nok en katastrofe. Seilene var blitt redusert til blafrende filler av seilduk. Han ga Ramsey og Sheppard ordre om å telle opp hvor mange som var savnet. Det viste seg at 27 av fangene var borte. Sheppard ristet oppgitt på hodet idet han betraktet de overlevende. «Stakkars folk. De ser ut som druknede katter.» «Sett mannskapet til å bre ut det som er igjen av seilene, slik at vi får samlet så mye regnvann som mulig før skurene gir seg,» sa Scaggs til Ramsey. «Vi har ikke lenger noe å oppbevare vannet i,» sa Ramsey dystert. «Og hva skal vi bruke som seil?» «Når alle har drukket sin rasjon, får vi reparere så mye som mulig av seilduken og fortsette på en øst-sydøstlig kurs.» Idet folkene på flåten våknet til liv igjen, løsnet Dorsett tauene som holdt ham fast til vantene, og grep Betsy i skuldrene. «Er De skadet?» spurte han bekymret. Hun stirret på ham gjennom floker av hår som hang klistret til ansiktet hennes. «Jeg er ikke akkurat kledd for å gå på slottsball. Men om jeg er aldri så våt, er jeg glad for å være i live.» «Det var en forferdelig natt,» sa han dystert, «og jeg er redd det ikke vil bli den siste.» Allerede mens Dorsett var opptatt med å trøste henne, begynte solen å steke som aldri før. Uten solskjermen, som var blitt revet bort av vinden og bølgene, hadde de ingen beskyttelse mot det nådeløse solskinnet. Og snart begynte også sulten og tørsten å plage dem. Hver eneste smule av mat de kunne finne mellom dekksplankene, var snart fortært, og det lille regnvannet de klarte å samle i seilduken, var snart borte. Da de fillete restene av seilene ble heist igjen, viste det seg at de hadde svært liten effekt og bidro knapt til at flåten beveget seg. Hvis vinden kom aktenfra, var det på sett og vis mulig å styre flåten. 21


Men ethvert forsøk på å krysse mot vinden førte til at flåten ble dreid rundt med fronten mot vinden. At han ikke kunne manøvrere fartøyet, gjorde Scaggs enda mer frustrert. Han hadde reddet de dyrebare navigasjonsinstrumentene ved å knuge dem mot brystet da det stormet som verst, og nå kunne han ta en ny peiling for å bestemme flåtens posisjon. «Er vi kommet nærmere land, kaptein?» spurte Ramsey. «Nei, dessverre,» svarte Scaggs med en alvorlig mine. «Stormen har ført oss mot nord og vest. Vi er lenger unna New Zealand enn vi var på denne tiden for to dager siden.» «Vi kommer ikke til å klare oss særlig lenge på den sydlige halvkule midt på sommeren uten ferskvann.» Scaggs pekte mot et par finner som skar gjennom vannet noen meter fra flåten. «Hvis vi ikke får øye på en båt i løpet av de neste fire dagene, er jeg redd haiene kommer til å få seg et skikkelig festmåltid, Mr. Ramsey.» Haiene behøvde ikke vente lenge. Den andre dagen etter stormen ble likene av dem som døde av skadene de ble påført i stormen, sendt over siden på flåten. De forsvant raskt i en malstrøm av blodig skum. Ett monster virket spesielt forslukent. Scaggs merket seg at det var en hvithai, og denne arten betraktes som den grådigste av alle havets mordmaskiner. Han kom til at den måtte være mellom syv og åtte meter lang. Men dette var bare begynnelsen. Dorsett var den første som fikk en forutanelse om hvilke grusomheter de ynkelige stakkarene på flåten skulle påføre hverandre. «Det er noe i gjære,» sa han til Betsy. «Jeg liker ikke måten de betrakter kvinnene på.» «Hvem er det du snakker om?» spurte hun. Leppene hennes var sprukne, og hun hadde dekket ansiktet med et fillete sjal, men de bare armene hennes og huden på bena som var blottlagt under skjørtekanten, var allerede stygt forbrent av solen. «Gjengen med smuglere som sitter bakerst på flåten. De ledes av den morderiske fyren fra Wales, Jake Huggins. Han skjærer strupen over på folk for et godt ord. Jeg skal vedde på at de planlegger et mytteri.» 22


Betsy stirret tomt rundt seg på kroppene som lå strødd på flåten. «Hvorfor skulle de ønske å ta kommandoen over noe sånt som dette?» «Det har jeg tenkt å finne ut,» sa Dorsett og trådte varsomt frem mellom kroppene som lå henslengt på de våte dekksplankene uten tanke for annet enn den brennende tørsten som plaget dem alle. Han beveget seg møysommelig, og var irritert over hvor stiv han var blitt i leddene uten annen trening enn å holde seg fast i tauene. Han var en av de få som turde nærme seg den konspiratoriske gjengen, og han trengte seg frem blant Huggins’ håndlangere. De overså ham mens de mumlet lavt seg imellom og kastet hatske blikk mot Sheppard og infanteristene hans. «Hva snuser du etter, Dorsett?» gryntet Huggins. Smugleren var kortvokst og bred, med tønneformet brystkasse, langt, livløst, sandfarget hår, usedvanlig stor og flat nese og en diger munn der noen av tennene manglet mens andre var sorte av forråtnelse. Sammen med det stygge fliret hans ga det ham et svært lite tiltalende utseende. «Jeg går ut fra at dere kan trenge all den hjelp dere kan få når dere skal ta kommandoen på flåten.» «Du vil dele byttet og leve litt lenger, er det sånn å forstå?» «Jeg ser ikke noe bytte som kan holde oss i live,» sa Dorsett likegyldig. Huggins lo, og de råtne tennene syntes. «Kvinnene, din tufs.» «Her sitter vi alle og holder på å dø av tørst, og du er ute etter sex?» «Til å være en så berømt landeveisrøver er du jammen dum,» sa Huggins irritert. «Vi skal ikke ligge med de damene. Tanken er å skjære dem opp og spise det møre kjøttet deres. Vi kan spare slike som Slugger’n Scaggs, sjøfolkene hans og soldatene til senere, når vi virkelig blir sultne.» Det første som falt Dorsett inn, var at Huggins hadde prøvd seg med en makaber spøk, men den utspekulerte ondskapen som lyste i øynene, og det uhyggelige fliret hans viste med all mulig tydelighet at dette ikke var ment som noen morsomhet. Tanken var så motbydelig at Dorsett ble kvalm. Men han var en dreven skuespiller og svarte med en likegyldig skuldertrekning. 23


«Hvorfor har du det så travelt? Vi er kanskje blitt reddet på dette tidspunktet i morgen.» «Det kommer ikke til å dukke opp noe skip eller øy på horisonten med det første.» Huggins nølte og skar en ond grimase. «Er du med oss, din røver?» «Jeg har ikke noe å tape på å slå meg sammen med deg, Jake,» sa Dorsett og smilte stramt. «Men den høye, blonde kvinnen er min. Dere kan gjøre hva dere vil med de andre.» «Jeg ser at du har lagt din elsk på henne, men karene mine og jeg deler det vi kommer over. Jeg skal la deg få førstevalget, men deretter blir hun delt opp.» «Greit nok,» sa Dorsett tørt. «Når setter vi i gang?» «En time etter at det er blitt mørkt. Når jeg gir signal, kaster vi oss over soldatene og tar muskettene deres. Så snart vi er bevæpnet, vil vi ikke ha problemer med Scaggs og mannskapet hans.» «Siden jeg allerede har skaffet meg en plass ved den forreste masten, kan jeg ta meg av soldaten som holder vakt over kvinnene.» «Du vil stå først i køen når kveldsmaten blir servert, hva?» «Jeg blir sulten bare du snakker om det,» sa Dorsett ironisk. Dorsett gikk tilbake og satte seg ved siden av Betsy, men fortalte henne ikke noe om de uhyggelige planene. Han visste at Huggins og karene hans holdt øye med hver bevegelse han gjorde, for å være sikre på at han ikke gjorde noe forsøk på å advare mannskapet eller soldatene. Han ville først få sjansen når det ble mørkt, og han måtte gjøre det før Huggins ga signal om å starte angrepet. Han la seg så nær Betsy som vakten ville tillate, og det så ut som om han døste seg gjennom ettermiddagsheten. Så snart tussmørket la seg over sjøen og stjernene dukket opp, krøp Dorsett fra plassen ved siden av Betsy og smøg seg frem inntil han var bare en meter fra overstyrmann Ramsey. Han anropte ham med hviskende stemme. «Ramsey – De må ikke bevege Dem eller vise at De lytter til noen.» «Hva gjelder det?» hveste Ramsey. «Hva er det De vil?» «Hør her,» sa Dorsett lavt. «Om mindre enn en time kommer 24


fangene, under ledelse av Jake Huggins, til å angripe soldatene. Hvis de klarer å drepe dem alle sammen, vil de bruke våpenene deres mot Dem og mannskapet Deres.» «Hvorfor i all verden skulle jeg tro på hva en elendig forbryter sier?» «Om De ikke gjør det, kommer dere til å dø, alle sammen.» «Jeg skal si det til kapteinen,» sa Ramsey motstrebende. «Sørg for at han får vite at det var Jess Dorsett som advarte Dem.» Dorsett tidde, og krøp tilbake til Betsy. Han tok av seg den venstre støvelen, vred av sålen og hælen og trakk frem en liten kniv med et ti centimeter langt blad. Så satte han seg til å vente. En liten månesigd begynte å stige opp over horisonten, og fikk skikkelsene på flåten til å virke nærmest spøkelsesaktige. Noen av dem begynte plutselig å karre seg på bena og bevege seg mot det forbudte området midt på flåten. «Drep svina!» brølte Huggins og stormet frem i spissen for en bølge av rasende fanger. Tørsten drev dem nærmest til vannvidd, og de slapp løs alt sitt hat mot autoritetene i et vilt angrep mot midten av flåten fra alle kanter. En voldsom skuddsalve tynnet kraftig ut i rekkene deres, og den uventet harde motstanden fikk dem til å stoppe opp et øyeblikk. Ramsey hadde formidlet Dorsetts advarsel videre til Scaggs og Sheppard. Infanteristene ventet sammen med Scaggs og mannskapet hans. Muskettene deres var ladd, og bajonettene satt på. Mannskapet var blitt utstyrt med soldatenes sabler, tømmermannens hammere og økser samt ethvert annet våpen som kunne oppdrives. «Ikke la dem få tid til å lade om, karer!» brølte Huggins. «Slå til!» Hordene av rasende mytterister stormet frem på ny, og denne gangen ble de møtt av bajonettspisser og sabler. Men ingenting så ut til å kunne dempe raseriet deres. De kastet seg mot kaldt stål, og flere av dem grep om de skarpe bladene med bare hender. Desperate menn sloss og skar hverandre opp på et sort hav i det spøkelsesaktige månelyset. Soldatene og sjøfolkene kjempet som besatt. Overalt på flåten 25


gjorde mennene sitt beste for å drepe hverandre. Likene hopet seg opp slik at de stridende stadig snublet i dem. Blodet fløt på dekksplankene og gjorde det vanskelig å stå på bena, og nesten umulig å reise seg når man falt. De enset ikke lenger tørsten og sulten, og kjempet blindt videre i mørket. De eneste lydene på flåten var skrikene fra de sårede og stønnene fra de døende. Det virket som om haiene fornemmet at det var mat i vente, og de begynte å sirkle enda nærmere flåten. Den spisse finnen til Bøddelen, som sjøfolkene hadde døpt den store hvithaien, skar stille gjennom vannflaten bare en drøy meter fra flåten. Ingen av dem som var så uheldige å falle overbord, kom seg opp igjen. Huggins var gjennomboret av fem sabelstikk, men stavret seg likevel mot Dorsett med en planke hevet til slag. «Din helvetes forræder!» hveste han. Dorsett krøket seg sammen og holdt kniven på strak arm foran seg. «Kom frem og dø,» sa han rolig. «Det er du som skal bli haimat!» brølte Huggins rasende og stormet frem mens han svingte planken som en ljå foran seg. I samme øyeblikk som Huggins kastet seg mot ham, lot Dorsett seg falle på kne. Den rasende waliseren klarte ikke å stoppe, men snublet over ham og gikk i dekket med et brak. Før han rakk å reise seg, kastet Dorsett seg over den brede ryggen hans, vred kniven rundt i hånden og skar over strupen på ham. «Det blir ikke damer til middag for deg allikevel,» hveste Dorsett idet kroppen til Huggins stivnet til før den ble helt slapp under ham. Dorsett drepte ytterligere tre mann denne skjebnesvangre natten. På ett tidspunkt i kampen ble han angrepet av en liten gruppe av Huggins’ menn som var fast besluttet på å få tak på kvinnene. De sloss mann mot mann, skulder ved skulder, i en desperat kamp for å drepe hverandre. Betsy dukket opp og kjempet ved hans side. Hun skrek som en heks, formet hendene til klør og gikk løs på Dorsetts fiender som en huntiger. Dorsetts eneste sår kom fra en mann som utstøtte et fryktelig skrik før han satte tennene i skulderen på ham. Det blodige slagsmålet varte i enda to timer. Scaggs og sjøfolkene hans, Sheppard og infanteristene hans kjempet en drabelig 26


kamp. De stoppet alle angrep og gikk deretter til motangrep selv. Gang på gang ble stormløpene slått tilbake av de stadig færre forsvarerne som tviholdt på posisjonen midt på flåten. Sheppard falt, kvalt av to straffanger. Ramsey var alvorlig såret av de mange slagene han hadde fått, og Scaggs hadde brukket to ribben. Fangene hadde dessuten klart å drepe to av kvinnene og kaste dem overbord i kampens hete. Mytteristene hadde lidd voldsomme tap, og omsider begynte de å trekke seg ut mot flåtens ytterkanter, først én og én, og deretter parvis. Da dagslyset kom, lå det døde kropper i forvridde stillinger over hele flåten. Dermed var det duket for neste, ufyselige akt i det makabre dramaet. Mens de overlevende sjøfolkene og soldatene så på med vantro blikk, begynte fangene å skjære opp og fortære sine tidligere kamerater. Scenen var som hentet fra et mareritt. Ramsey foretok en rask opptelling av de overlevende, og ble sjokkert da han kom til at bare 78 av de 231 fortsatt var i live. 109 fanger var omkommet i det avsindige slaget. Fem av Sheppards soldater var borte, sannsynligvis var de blitt kastet overbord, og Ramsey registrerte at 12 av mannskapet fra Gladiator var døde eller savnet. Det virket helt ubegripelig at så få kunne ha slått så mange, men fangene var ikke trenet i kamp slik som Sheppards infanterister, og de var heller ikke herdet av hardt arbeid på sjøen slik som mannskapet til Scaggs. Flåten fløt betraktelig lettere i vannet nå da passasjerlisten var redusert med omtrent 126. De delene av likene som ikke var blitt spist av de ville mytteristene, ble kastet til haiene. Scaggs var ute av stand til å stoppe dem og måtte bare se en annen vei da noen av folkene i hans eget mannskap, som også var desperate av sult, begynte å skjære kjøtt fra tre av likene. Dorsett, Betsy og flesteparten av kvinnene kunne ikke få seg til å overleve på kjøtt fra andre mennesker, selv om også de var alvorlig svekket av sult. Det kom et regnskyll i løpet av ettermiddagen, så tørsten ble stort sett slukket, men den gnagende sulten lot dem aldri være i fred. Ramsey kom bort og henvendte seg til Dorsett. «Kapteinen vil gjerne ha et ord med Dem.» Landeveisrøveren fulgte etter overstyrmannen bort til stedet der 27


kaptein Scaggs satt, med ryggen støttet til den aktre masten. Gorman, skipslegen, holdt på å forbinde kapteinens brystkasse med restene av en skjorte. Før de døde ble veltet i sjøen, fjernet skipslegen alle klærne deres for å kunne bruke dem som bandasjer. Scaggs kikket opp på Dorsett. Ansiktet hans var fortrukket i smerte. «Jeg vil gjerne få takke Dem, Mr. Dorsett, for at De advarte oss i tide. Jeg tør påstå at de ærlige sjelene som fortsatt er i live på denne helvetes farkosten, har Dem å takke for at de er i live.» «Jeg har levd et slett liv, kaptein, men jeg blander meg ikke med bermen.» «Så snart vi når frem til New South Wales, skal jeg gjøre mitt beste for å overtale guvernøren til å redusere straffen Deres.» «Jeg er Dem takk skyldig, kaptein, og stiller meg helt og fullt til Deres disposisjon.» Scaggs så på den lille kniven som Dorsett hadde stukket i beltet. «Er det Deres eneste våpen?» «Ja, sir. Og det fungerte upåklagelig i natt.» «Gi ham en av sablene som er til overs,» sa Scaggs til Ramsey. «Vi er ikke ferdige med hundene der borte ennå.» «Enig,» sa Dorsett. «De er nok ikke like blodtørstige nå som de ikke har Jake Huggins som leder, men de er for desperate av tørst til å gi seg. De kommer til å prøve seg igjen når mørket faller på.» Og det skulle vise seg at han hadde rett. Av grunner som bare utsultede og tørste menn kan forstå, gikk fangene til angrep igjen to timer etter solnedgang. Angrepet ble ikke like voldsomt som det forrige. Spøkelsesaktige skikkelser ravet rundt hverandre mens de slo og stakk etter beste evne. Likene av fanger, sjøfolk og soldater havnet om hverandre når de falt. Fangenes pågåenhet var svekket etter nok en dag på flåten uten mat eller drikke, og de mistet plutselig motet da forsvarerne gikk til motangrep. De sterkt svekkede fangene stoppet opp og begynte å trekke seg tilbake. Scaggs og hans trofaste sjømenn rettet et voldsomt angrep mot midten av klyngen mens Dorsett, sammen med de få gjenlevende infanteristene til Sheppard, slo til på flanken. Etter ytterligere 20 minutters kamp var det hele over. 52 mennesker døde den natten. Da morgenen kom, var det bare 25 menn og tre kvinner igjen av de 78 fra dagen før: 16 fanger, 28


deriblant Jess Dorsett, Betsy Fletcher og to andre kvinner, to soldater og ti av mannskapet fra Gladiator, inkludert kaptein Scaggs. Overstyrmann Ramsey var blant de døde. Skipslegen, Gorman, var dødelig såret og åndet ut senere på ettermiddagen lik en lampe som går tom for olje. Dorsett hadde fått et stygt kutt i høyre lår, og Scaggs hadde brukket kravebenet i tillegg til de brukne ribbena. Forunderlig nok hadde Betsy klart seg uten andre skader enn småkutt og blåmerker. Fangene var fullstendig utslått. Samtlige var alvorlig såret. Den avsindige kampen om flåten fra Gladiator var over. Da den tiende dagen opprant, var ytterligere seks av passasjerene døde. To unge gutter – en hjelpemann som ikke var mer enn 12 år gammel, og en 16 år gammel soldat – valgte døden ved å kaste seg i sjøen. De andre fire var fanger som døde av skadene de hadde pådradd seg. Det var som om de stadig færre overlevende var vitne til en skrekkvisjon. Den stekende heten fra solen var som en brennende feber fulgt av delirium. På den tolvte dagen var det bare 18 av dem tilbake. De som fremdeles kunne røre seg, var kledd i usle filler, kroppene var fulle av sår etter massakren, ansiktene var vansiret av den stekende solen og huden full av sår etter kontakten med saltvann og dekksplankene som var i stadig bevegelse. Håpløsheten preget dem alle, og de begynte etter hvert å se syner. To av sjøfolkene, som sverget på at de kunne se Gladiator, stupte fra flåten og svømte mot det innbilte skipet inntil de ikke klarte å holde seg flytende lenger eller ble tatt av den stadig tilstedeværende Bøddelen og hans grådige følgesvenner. Hallusinasjonene ga dem syner om alt fra bankettbord fylt med mat og drikke, til svære byer og hjem som ingen hadde sett siden i barndommen. Scaggs forestilte seg at han satt foran peisen sammen med sin kone og barna deres i det lille huset med utsikt over havnen i Aberdeen. Plutselig stirret han på Dorsett med et underlig blikk. «Vi har ingenting å frykte. Jeg har sendt signal til Admiralitetet, og de har sendt ut et skip som vil redde oss,» sa han med stor overbevisning.» Betsy var i like dårlig forfatning som kapteinen, og hun snudde 29


seg mot ham. «Hvilken brevdue var det De sendte avsted? Den sorte eller den grå?» spurte hun. Dorsett presset frem et smil med de sprukne leppene. Forunderlig nok hadde han klart å bevare forstanden, og han hadde hjulpet de få av sjøfolkene som fremdeles kunne bevege seg omkring, med å reparere skadene på flåten. Han fant noen fliker av seilduk og satte opp en liten solskjerm over Scaggs mens Betsy stelte kapteinens sår og pleide ham så godt hun kunne. Kapteinen, landeveisrøveren og tyven ble forenet i vennskap mens de lange timene sneglet seg avsted. Navigasjonsinstrumentene var falt i sjøen i kampens hete, og Scaggs hadde ingen anelse om hvor de befant seg. Han ga mennene sine ordre om å prøve å fiske med liner av seilgarn og spiker som kroker. Som agn brukte de menneskekjøtt. De mindre fiskene overså agnet fullstendig, og merkelig nok viste heller ikke haiene noen form for interesse. Dorsett bandt et tau til skjeftet på en sabel og kjørte den ned i ryggen på en stor hai som svømte helt inntil flåten. Han hadde ikke lenger krefter til å slåss med udyret, så han bandt den andre enden av tauet til masten. Så ventet han på at haien skulle dø, slik at de kunne trekke den ombord. Men fangsten ble bare et tomt sabelblad som var bøyd i 90 graders vinkel. To av sjøfolkene prøvde å feste bajonetter til stokker og brukte dem som spyd. De klarte å stikke flere av haiene, men det virket ikke som om sårene affiserte dem i det hele tatt. De hadde gitt opp forsøkene på å skaffe seg mat, da det senere på ettermiddagen plutselig dukket opp en stor stim av mulle under flåten. De var mellom en halv og én meter lange, og det viste seg at de var langt lettere å spidde og få opp på dekket enn haiene. Før stimen forsvant, lå syv sigarformede fisker med spisse haler og sprellet på de vasstrukne dekksplankene. «Vårherre har ikke forlatt oss,» mumlet Scaggs og stirret på de sølvfargede fiskene. «Mulle holder vanligvis til på relativt grunt vann. Jeg har i hvert fall aldri registrert slik fisk på havdyp.» «Det virker som om Han har sendt dem til oss,» mumlet Betsy og stirret storøyd på det første måltidet på nesten to uker. Deres sult var så stor og mengden av fisk så liten at de spedde 30


på fiskemåltidet med kjøttet til en kvinne som hadde dødd bare en time tidligere. Det var første gang Scaggs, Dorsett og Betsy hadde rørt menneskekjøtt. Det å spise en av sine egne, kunne av en eller annen underlig grunn lettere rettferdiggjøres når kjøttet var blandet med fisk. Og siden smaken ble delvis kamuflert, virket det ikke lenger så frastøtende. De mottok nok en gave fra oven i form av en regnbyge som brukte nesten en time på å passere over dem, og da den var borte, satt de igjen med nesten ti liter ferskvann. Til tross for at de midlertidig hadde fått noe av kreftene tilbake, sto fortvilelsen og håpløsheten fremdeles malt i ansiktene deres. Sårene deres ble irritert av saltvannet og forårsaket voldsomme smerter. Og solen fortsatte å steke på flåten. Luften var kvelende og varmen uutholdelig. Nettene var litt lettere å holde ut fordi temperaturen sank. Men noen av passasjerene på flåten orket ikke tanken på nok en dag på flåten. Ytterligere fem – fire fanger og den siste av soldatene – lot seg stille gli over siden på flåten og forsvant i dypet. Den femtende dagen var det bare Scaggs, Dorsett, Betsy Fletcher, tre sjøfolk og fire fanger – deriblant én kvinne – som fremdeles var i live. De virket helt likegyldige. Det fortonet seg som om døden var uunngåelig. Den siste gnist av selvoppholdelsesdrift var tilsynelatende i ferd med å slukne. Fiskene de hadde fanget, var oppspist for lengst, og selv om de døde hadde gitt næring til de overlevende, gjorde vannmangelen og den grusomme heten det umulig å holde ut i mer enn 48 timer til. Da ville det ikke være en levende sjel igjen på flåten. Men så skjedde noe som ledet oppmerksomheten bort fra de uhyrlige opplevelsene de hadde hatt i de siste to ukene. En stor, grønnbrun fugl dukket plutselig opp i luften over dem, og sirklet rundt flåten tre ganger før den slo seg ned på rånokken på masten forut. Den stirret ned på dem med gule øyne med blanke, sorte pupiller. Folkene på flåten var et ynkelig syn. Klærne deres var revet i filler, og huden som fillene ikke dekket, var full av sår etter kampene og solens stekende stråler. Umiddelbart fikk samtlige for seg at de måtte prøve å fange fuglen. «Hva er det for en underlig fugl?» spurte Betsy. Tungen hen31


nes var oppsvulmet, og stemmen ikke stort mer enn en hvisken. «Det er en kea,» mumlet Scaggs. «En av mine tidligere offiserer hadde en slik fugl ombord.» «Flyr de rundt på havet akkurat som måker?» spurte Dorsett. «Nei. Dette er en papegøyeart som finnes på New Zealand og de omkringliggende øyene. Jeg har aldri hørt om at slik fugl er blitt observert ute på havet, med mindre . . .» Scaggs nølte før han fortsatte. «Med mindre det er nok et tegn fra Den allmektige.» Han fikk et fjernt uttrykk i øynene idet han karret seg smertefullt og møysommelig på bena og stirret mot horisonten. «Land!» utbrøt han gledestrålende. «Jeg ser land vest for oss.» I den sløve tilstanden de befant seg i, hadde de ikke lagt merke til at flåten sakte ble skjøvet mot et par grønne flekker på horisonten, mindre enn ti nautiske mil unna. Alle snudde seg og stirret vestover, og de så en stor øy med lave fjell i begge ender. Mellom fjellene var det skog. Ingen sa noe på en lang stund. Alle ble fylt med ny forventning, men samtidig var de redde for at strømmen skulle føre dem bort fra redningen. Så godt som samtlige klarte å komme seg opp på kne og ba til Gud om å bli ført inn til kysten i det fjerne. Nok en time gikk før Scaggs med sikkerhet kunne si at øya ble større. «Strømmen driver oss nærmere,» fastslo han opprømt. «Det er et mirakel. Intet mindre enn et mirakel. Jeg kjenner ikke til noen øy på noe kart over dette havområdet.» «Den er sannsynligvis ubebodd,» gjettet Dorsett. «Nydelig,» mumlet Betsy og stirret mot den tette, grønne vegetasjonen mellom de to fjellene. «Jeg håper det finnes store kulper med kjølig vann.» Det uventede løftet om fortsatt liv vekket det lille de hadde igjen av krefter, og inspirerte dem til handling. Alle tanker på å fange papegøyen og spise den forsvant som dugg for solen. Den fjærkledde budbringeren ble betraktet som et godt tegn. Scaggs og de få gjenlevende sjøfolkene satte et seil som de sydde sammen av den ødelagte solskjermen, mens Dorsett og fangene rev opp planker fra dekket og brukte dem som padleårer. Og så, som om den ville vise dem veien, gikk papegøyen på vingene og fløy tilbake mot øya. 32


Landmassen steg høyere opp av havet og bredte seg over horisonten i vest. Den trakk dem til seg som en magnet. De padlet som gale, fast besluttet på at deres lidelser nå skulle være over. Det blåste opp en liten bris bakfra som skjøv dem enda raskere mot øya og ga dem enda større forhåpninger. De ville ikke lenger måtte vente på døden uten å kunne gjøre noe med det. Redningen lå nå mindre enn tre nautiske mil unna. En av sjøfolkene samlet sine siste krefter og klatret opp langs vantene til rånokken. Han skygget for øynene med hånden og speidet ut over havet. «Hvordan ser kysten ut?» ropte Scaggs. «Det ser ut som om vi vil møte et korallrev som omgir en lagune.» Scaggs vendte seg mot Dorsett og Fletcher. «Hvis vi ikke kommer oss inn gjennom en kanal, kommer vi til å bli slått til pinneved mot revet.» Tredve minutter senere ropte sjømannen i masten ut på ny. «Jeg ser en åpen kanal gjennom det ytre revet to hundre meter til styrbord.» «Sett opp et ror!» ropte Scaggs til de gjenværende sjøfolkene. «Få opp farten!» Så vendte han seg mot fangene. «Alle som har krefter til det, må finne seg en planke og padle for livet.» En fryktelig redsel bredte seg på flåten da de hørte lyden av brenningene mot det ytre revet. Bølgene slo innover og forårsaket de rene eksplosjoner av kritthvitt skum og sjøsprøyt. Tordenen fra brenningene lød som kanonsalver. Bølgene vokste seg høye som fjell etter hvert som havet ble grunnere inn mot land. Redselen gikk over i desperasjon da folkene på flåten så for seg hva som ville skje dersom de ble kastet mot revet av den enorme kraften i brenningene. Scaggs holdt det provisoriske roret under den ene armen og styrte mot kanalen mens sjøfolkene jobbet med det opprevne seilet. Fangene padlet med treplankene av alle sine krefter, men det så ikke ut til å ha noen virkning. De klarte ikke å drive flåten fremover. Kun når alle padlet på samme side, etter ordre fra Scaggs, kunne de hjelpe ham med å styre mot åpningen i revet. Flåten ble innhentet av en diger bølge som veltet inn over dem 33


og drev dem fremover i skremmende fart. I et kort øyeblikk balanserte flåten på bølgekammen, for så å styrte baklengs ned i bølgedalen. To av de mannlige fangene ble skyllet ut i den blågrønne malstrømmen, og forsvant for alltid. Den nedslitte flåten begynte å falle fra hverandre. Tauene, som var blitt tøyd og oppgnagd av bevegelsene i flåten, begynte å slite, ett for ett. Rammeverket av masterester som holdt dekket sammen, vred seg og ga etter. Det knaket i hele flåten da den ble oversvømmet av den neste bølgen. Dorsett hadde følelsen av at det truende korallrevet var så nær at han kunne strekke ut hånden og ta på det. Og så ble de løftet på en diger bølge inn i kanalen mellom de taggete kantene på revet. Brenningen førte dem gjennom, og flåten dreide rundt mens biter av den ble slynget til alle kanter. Idet hovedrammen i konstruksjonen gikk i oppløsning rundt dem, ble de overlevende kastet i sjøen. Så snart de var innenfor revet, forvandlet den opprørte havflaten seg til en speilblank idyll, og sjøen fikk en skinnende, turkis farge. Dorsett kom til overflaten mens han harket saltvann og holdt et fast grep rundt livet på Betsy. «Kan du svømme?» hostet han. Hun ristet voldsomt på hodet og gulpet opp noe av sjøvannet hun hadde svelget. «Ikke en meter.» Han trakk henne med seg og svømte mot en av mastene fra flåten som lå og duppet bare noen meter fra dem. De var snart fremme, og han la armene til Betsy over den buede overflaten. Selv klamret han seg fast ved siden av henne mens han gispet etter luft, fullstendig utmattet etter den siste timens påkjenninger. Da de hadde hvilt i noen minutter, begynte Dorsett å se seg omkring, og sjekket hvor mange som hadde overlevd. Scaggs og to av sjøfolkene hans var tydeligvis i live, og befant seg like i nærheten. De var i ferd med å karre seg opp på en liten del av plankedekket som mirakuløst nok fortsatt hang sammen. Uten å nøle begynte de å rive opp plankebiter de kunne bruke som padleårer. Av fangene kunne han bare se to av mennene og kvinnen. De fløt i vannet og holdt seg fast til de spredte restene som var igjen av flåten fra Gladiator. Dorsett snudde seg og stirret inn mot land. En nydelig, hvit 34


strand lå bare noen hundre meter unna. Så hørte han en stemme like ved. «Du og Betsy får holde dere fast,» ropte Scaggs til ham. «Vi plukker opp dere og de andre og tar oss inn til stranden.» Dorsett vinket til svar og ga Betsy et kyss på pannen. «Du må ikke skuffe meg nå, jenta mi. Vi har trygg grunn under føttene i løpet av en halvtime –» Han tidde brått; gleden han følte, viste seg å bli kortvarig. Den høye finnen på en hvithai sirklet rundt vrakrestene på jakt etter nytt bytte. Bøddelen hadde fulgt etter dem inn i lagunen. Så fryktelig urettferdig, skrek Dorsett i sitt stille sinn. Her hadde de klart seg gjennom ufattelige lidelser, bare for så å skulle bli snytt for redningen i siste sekund. En så hard skjebne var ikke blitt mange til del. Han klemte Betsy inntil seg og stirret skrekkslagen ut mot finnen som sluttet å sirkle og satte kursen mot dem, før den forsvant lydløst under overflaten. Hjertet hans var nær ved å stoppe mens han hjelpeløst ventet på at de spisse tennene skulle klappe sammen om kroppen hans. Men så, uten forvarsel, skjedde det nok et mirakel. Det stille vannet i lagunen under dem ble med ett forvandlet til en heksegryte. Deretter slo en søyle av vann opp fra overflaten, etterfulgt av den store hvithaien. Det morderiske beistet sprellet vilt, og de kraftige kjevene glefset som en rasende hund mot en sjøorm som hadde snodd seg rundt den hvite kroppen dens. Folkene som holdt seg fast i vrakgodset, fulgte målløse kampen på liv og død mellom de to monstrene fra dypet. Fra plassen sin på restene av flåten hadde Scaggs god utsikt til kampen. Kroppen til det enorme, ålliknende vesenet strakte seg fra et kort hode til en lang, smalnende hale. Scaggs anslo lengden til å være mellom 20 og 25 meter, og den var tykk som en meltønne. Munnen under hodet åpnet og lukket seg krampaktig, og tennene kom til syne. De minnet om korte huggtenner. Skinnet virket glatt og var mørkebrunt på ryggen, nesten sort, mens buken var elfenbenshvit. Scaggs hadde ofte hørt historier om at skip skulle ha observert slangeliknende monstre, men han hadde avfeiet dem som ville fantasier fra sjøfolk som hadde vært ute på galeien og drukket for mye rom. Men nå lo han ikke der han sto som lamslått og 35


betraktet den en gang så fryktede Bøddelen vri seg desperat i et nytteløst forsøk på å riste av seg den dødelige angriperen. Brusken i haiens kompakte kropp hindret den i å vri hodet og kjevene langt nok til at den kunne få has på ormen. Til tross for den enorme styrken og sprellingen klarte den ikke å løsrive seg fra dødsgrepet. Haien og ormen roterte i sirkler i stor hastighet under havflaten før de igjen dukket opp i en eksplosjon av skum. Så begynte ormen å bite seg inn i gjelleåpningene på haien. Etter ytterligere noen minutter var den voldsomme kampen over, og haien sluttet å gjøre motstand idet de to monstrene sank langsomt ut av syne i den dypeste delen av lagunen. Jegeren var selv blitt en annen jegers bytte. Da kampen var over, var ikke Scaggs sen om å trekke resten av folkene opp fra vannet og inn på de små bitene av flåten som fortsatt hang sammen. Alle sammen var sjokkert over det de hadde vært vitne til, og den ynkelige gruppen med overlevende nådde omsider inn til den hvite sandstranden hvor de vaklet i land. Endelig var de reddet fra marerittet og havnet i stedet i noe som minnet om Edens have, og som fremdeles var ukjent territorium for europeiske sjøfarende. De fant en bekk med krystallklart vann, som rant fra det vulkanske fjellet som hevet seg over den sydligste delen av øya. Det vokste fem forskjellige sorter tropiske frukter i skogsområdet, og lagunen var full av fisk. Strabasene var omsider over, og bare åtte av de opprinnelige 231 som la ut på flåten fra Gladiator, overlevde de femten dagene de hadde drevet omkring i den stekende heten på havet. Seks måneder etter det tragiske tapet av Gladiator ble minnet om skipet for en kort tid gjennoppfrisket, da en fisker som gikk i land for å reparere en lekkasje i den lille båten sin, oppdaget at en hånd som holdt rundt et sverd, stakk opp av sanden. Han gravde gjenstanden opp og ble overrasket da det viste seg å være en utskåret figur av en oldtidskriger i full størrelse. Han bar treskulpturen med seg de 80 kilometrene nordover til Auckland, New Zealand, der den ble identifisert som gallionsfiguren på den forliste klipperen Gladiator. 36


Da den omsider var blitt renset og satt i stand igjen, ble krigeren plassert på et lite sjøfartsmuseum hvor tilskuere ofte har stirret på den og lurt på hva som kunne ha skjedd under skipets gåtefulle forlis. Mysteriet omkring klipperen Gladiator ble omsider oppklart i juli 1858, i en artikkel i Sydney Morning Herald. GJENNOPPSTO FRA DE DØDE Havet omkring Australia har vært vitne til mange merkelige syn, men intet så underlig som da kaptein Charles «Slugger’n» Scaggs plutselig dukket opp. Scaggs var meldt savnet etter at klipperen hans, Gladiator, eiet av Carlisle & Dunhill i Inverness, forsvant i Tasmanhavet i den fryktelige tyfonen i januar 1856, da de befant seg bare 300 nautiske mil sydøst for Sydney. Kaptein Scaggs forbløffet alle da han seilte inn i Sydney Harbour i en liten båt han og den eneste andre overlevende fra hans mannskap hadde bygget mens de oppholdt seg på en hittil ukjent øy. Skipets gallionsfigur, som ble skylt på land på vestkysten av New Zealand for halvannet år siden, bekreftet at skipet var tapt. Inntil kaptein Scaggs på mirakuløst vis dukket opp igjen, hadde man ikke hørt noe om hvordan skipet hans var gått tapt. Ingen visste heller noe om hva som skjedde med de 192 fangene som ble fraktet til fangekoloniene, eller de elleve soldatene og 28 medlemmene av mannskapet. Ifølge kaptein Scaggs var det bare han selv og én til som drev i land på den ubebodde øya, hvor de overlevde under svært vanskelige forhold i over to år. Da klarte de omsider å bygge et fartøy med redskaper og utstyr som et år etter ble skylt i land etter et annet skipsforlis, der hele besetningen omkom. De bygget skroget til fartøyet av trevirke fra øya. Kaptein Scaggs og hans følgesvenn, Thomas Cochran, skipets tømmermann, virket forbausende friske og opplagte etter prøvelsene de hadde vært igjennom, og var ivrige etter å komme seg med første og beste skip tilbake til England. 37


De uttrykte sin dyptfølte sorg over tragedien som kostet alle passasjerene og alle deres kolleger blant mannskapet livet. Samtlige omkom da klipperen sank i tyfonen. Utrolig nok hadde Scaggs og Cochran klart å klamre seg til et stykke vrakgods i flere dager før strømmen førte dem til stranden på en øde øy. De var da mer døde enn levende. Det lar seg ikke gjøre å fastslå den nøyaktige posisjonen til det lille stykket land hvor mennene overlevde i over to år, fordi Scaggs mistet alle navigasjonsinstrumentene sine i forliset. Etter hans mening ligger den ubebodde øya omtrent 350 nautiske mil øst-sydøst for Sydney, i et område hvor erfarne kapteiner hevder at det ikke finnes noe land. Blant de omkomne er også løytnant Silas Sheppard, hvis foreldre bor i Hornsby, og hans avdeling på ti mann fra New South Wales Infantry Regiment, som voktet fangene.

38


Arven



17. september 1876 Aberdeen, Skottland

Etter at Scaggs var kommet tilbake til England og hadde tilbrakt litt tid sammen med kone og barn, tilbød Carlisle & Dunhill ham kommandoen på deres nyeste og fineste klipper, Culloden, og sendte ham ut for å frakte te fra Kina. Etter seks harde turer med to nye rekorder, trakk Slugger’n Scaggs seg tilbake til sitt lille hus i Aberdeen, og var i en alder av 47 fullstendig utslitt. Kapteinene på klipperne ble tidlig gamle. Påkjenningene ved å seile verdens raskeste skip utgjorde en stor belastning både på kropp og sjel. De fleste av dem døde unge. Mange gikk ned med skipene sine. De utgjorde en elite blant sjøfolk, de berømte menn av stål som drev sine treskip til uhørte hastigheter i den mest romantiske av alle sjølivets tidsepoker. De gikk i døden, enten under torven eller i bølgene, i visshet om at de hadde hatt kommandoen på de mest fabelaktige seilfartøyer menneskeheten noensinne hadde frembrakt. Scaggs var hard som bjelkene i sine egne skip, og tok sin siste reis i en alder av 59 år. Da hadde han bygget seg opp en pen slump penger ved å investere i rederiets aksjer på de siste fire turene, og kunne etterlate sine barn en betydelig formue. Han var blitt alene etter at hans kone Lucy døde, og barna hans var voksne og hadde sine egne familier. Han fortsatte å pleie sin kjærlighet til havet ved å seile rundt i fjordene i Skottland i en liten ketsj han selv hadde bygget. Det var etter en slik kort tur i bitende kulde, for å besøke sin sønn og sine barnebarn i Peterhead, at han ble syk. Noen dager før sin død sendte Scaggs bud etter sin gamle venn og tidligere arbeidsgiver, Abner Carlisle. Han var en respektert skipsreder som hadde bygget seg opp en betydelig formue sam41


men med sin partner, Alexander Dunhill, og var en av Aberdeens mest fremtredende borgere. Ved siden av rederiet eide han også en handelsbedrift og en bank. Pengene han brukte på veldedighet, gikk til hjertesakene hans: det lokale biblioteket og et sykehus. Carlisle var mager, senete og helt skallet. Han hadde snille øyne, og haltet når han gikk, fordi han som ung mann en gang hadde falt av hesten sin. Han ble vist inn i huset til Scaggs av kapteinens datter Jenny, som Carlisle hadde kjent siden hun ble født. Hun omfavnet ham raskt og tok hånden hans. «Det var snilt av deg å komme, Abner. Han har spurt etter deg hver halvtime.» «Hvordan går det med den gamle sjøulken?» «Jeg er redd hans dager er talte,» svarte hun med en snev av sorg i stemmen. Carlisle så seg om i det komfortable huset. Det var preget av skipsmøbler, og på veggene hang kart som viste de rekordlange dagsetappene Scaggs hadde tilbakelagt som skipper. «Jeg kommer til å savne dette huset.» «Brødrene mine sier det er best for familien om vi selger det.» Hun førte Carlisle ovenpå og gjennom en åpen dør til et soverom der et stort vindu ga utsikt over Aberdeen havn. «Abner Carlisle er her, far.» «Det var på tide,» mumlet Scaggs grettent. Jenny ga Carlisle et kyss på kinnet. «Jeg skal lage litt te til dere.» Den gamle mannen, herjet av tre tiår med hardt arbeid til sjøs, lå urørlig i sengen. Om Scaggs så aldri så dårlig ut, kunne ikke Carlisle unngå å forundre seg over ilden som brant i de olivengrå øynene. «Jeg har et nytt skip til deg, Slugger’n.» «Hva i huleste er det du prater om?» sa Scaggs hest. «Hva slags rigg har hun?» «Ingen rigg i det hele tatt. Det er et dampskip.» Scaggs ble rød i ansiktet og løftet hodet opp fra puten. «Helvetes stinkpøler. Det burde ikke være tillatt at denslags forsøpler havet.» Dette var nettopp den reaksjonen Carlisle hadde håpet på. Slugger’n Scaggs var kanskje døden nær, men han ville forlate denne verden like barskt som han hadde levet i den. 42


«Tidene forandrer seg, min venn. Cutty Sark og Thermopylae er de eneste klipperne du og jeg kjente som fortsatt er i drift.» «Jeg har ikke tid til småprat nå. Jeg ba deg komme hit fordi jeg har en tilståelse å komme med på mitt dødsleie, og for at du skal gjøre meg en personlig tjeneste.» Carlisle så på Scaggs og sa sarkastisk: «Har du banket opp en fyllik eller gått til sengs med en kinesisk pike på bordell i Shanghai som du aldri har fortalt meg om?» «Jeg snakker om Gladiator,» sa Scaggs lavt. «Jeg løy om henne.» «Hun sank i en tyfon,» sa Carlisle. «Hva skulle det være å lyve om?» «Jada, hun sank i tyfonen, men passasjerer og mannskap gikk ikke ned med henne.» Carlisle tidde en stund før han sa noe. «Charles Slugger’n Scaggs,» sa han omsider forsiktig, «du er den ærligste mann jeg noensinne har kjent. I løpet av det halve århundret vi har kjent hverandre, har du aldri sviktet min tillit. Er du sikker på at det ikke er sykdommen som får deg til å fantasere?» «Stol på meg nå, når jeg forteller deg at jeg har levd med en løgn i tyve år fordi jeg sto i gjeld til en person.» Carlisle stirret nysgjerrig på ham. «Hva er det du vil fortelle meg?» «En historie jeg ikke har fortalt til noen før.» Scaggs la seg tilbake på puten og stirret forbi Carlisle, langt ut i det fjerne til noe bare han selv kunne se. «Historien om flåten fra Gladiator.» Jenny kom tilbake en halv time senere med teen. Det var tussmørkt, og hun tente oljelampen på soveværelset. «Du må prøve å spise noe, far. Jeg har laget den fiskesuppen du liker så godt.» «Jeg har ikke matlyst, vennen min.» «Abner holder sikkert på å sulte ihjel – han har hørt på deg i hele ettermiddag. Jeg skal vedde på at han har lyst på noe å spise.» «Gi oss en time til,» beordret Scaggs. «Så skal vi spise hva du måtte ønske.» Så snart hun var gått, fortsatte Scaggs historien om flåten. «Da vi omsider kom i land, var det åtte av oss igjen. Av besetningen på Gladiator var det bare meg selv, tømmermannen Thomas 43


Cochran, og Alfred Reed, en matros, som overlevde. Av fangene var det Jess Dorsett, Betsy Fletcher, Marion Adams, George Pryor og John Winkleman. Åtte av de 231 sjelene som dro ut fra England.» «Du må unnskylde meg, gamle venn,» sa Carlisle, «om jeg virker litt skeptisk. Horder av menn som dreper hverandre på en flåte midt ute på havet, overlevende som ernærer seg på menneskekjøtt og deretter blir reddet fra å bli spist av en hai ved guddommelig inngripen fra en sjøorm som dreper haien. Det er mildt sagt en utrolig historie.» «Du lytter ikke til ville fantasier fra en døende mann,» forsikret Scaggs. «Fortellingen er sann, hvert eneste ord.» Carlisle ville unngå å gjøre Scaggs unødig opprørt. Den velstående gamle forretningsmannen klappet kapteinen på armen – en kaptein som i stor grad hadde hjulpet til med å bygge shippingimperiet Carlisle Dunhill. «Bare fortsett. Jeg er spent på å få høre slutten,» sa han beroligende. «Hva skjedde etter at dere kom i land på øya?» I den neste halvtimen fortalte Scaggs om hvordan de drakk alt de orket fra en bekk med krystallklart, kaldt vann som kom ned fra et av de små, vulkanske fjellene. Han beskrev de store skilpaddene de fanget i lagunen, og hvordan de kastet dem på ryggen og slaktet dem med kniven til Dorsett, den eneste formen for redskap de hadde. Deretter brukte de en hard sten de fant i lagunen og kniven som flint til å lage ild for å steke skilpaddekjøttet. Fra trærne i skogen kunne de plukke fem forskjellige tropiske frukter som Scaggs aldri hadde sett før. Vegetasjonen virket merkelig forskjellig fra plantelivet han hadde sett i Australia. Han fortalte om hvordan de overlevende tilbrakte de neste par dagene med å stappe i seg mat og komme til krefter igjen. «Så snart vi var på bedringens vei, begynte vi å utforske øya,» sa Scaggs idet han fortsatte fortellingen. «Den var formet som en fiskekrok, åtte kilometer lang og drøyt halvannen kilometer bred. To svære vulkanske topper, mellom 450 og 500 meter høye, stakk opp i begge ender. Lagunen var over en kilometer i lengderetningen, og godt beskyttet mot havet av et bredt korallrev. Resten av øya besto av høye klipper.» 44


«Og den var ubebodd?» spurte Carlisle. «Vi så ikke en levende sjel, og ingen dyr heller. Bare fugler. Vi fant spor som tydet på at aboriginerne en gang i tiden hadde bodd der, men det virket som om de måtte ha forlatt den for svært lenge siden.» «Så dere spor etter skipsvrak?» «Ikke på den tiden.» «Etter katastrofen på flåten må øya ha fortonet seg som det reneste paradiset,» sa Carlisle. «Hun var den nydeligste øy jeg noensinne har sett i alle mine år til sjøs,» sa Scaggs og nikket og omtalte tilfluktstedet sitt i hunkjønn. «Som en smaragd i et safirblått hav var hun.» Han nølte som om han kunne se for seg denne juvelen som steg opp av Stillehavet. «Snart hadde vi funnet oss til rette i en nærmest idyllisk tilværelse. Jeg bestemte hvem som skulle ha ansvaret for visse nødvendige oppgaver, og fastsatte tider da vi skulle fiske, bygge og reparere husvære, høste frukt og annet spiselig, samt holde ved like ilden vi skulle bruke til matlaging såvel som til å signalisere til eventuelle skip som måtte komme forbi. På denne måten levde vi fredelig sammen i flere måneder.» «La meg gjette,» sa Carlisle. «Det brøt ut krangel mellom kvinnene.» Scaggs ristet svakt på hodet. «Snarere mellom mennene om kvinnene.» «Så dere opplevde det samme som mytteristene fra Bounty på Pittcairn?» «Nettopp. Jeg visste at det kom til å bli bråk, så jeg satte opp en timeplan slik at kvinnene kunne fordeles likt mellom mennene. Alle var ikke like fornøyd med denne ordningen, selvfølgelig, særlig ikke kvinnene. Men jeg kunne ikke tenke meg noen annen måte å unngå et blodbad på.» «Under tilsvarende omstendigheter ville jeg sannsynligvis ha gjort det samme.» «Alt jeg oppnådde, var å fremskynde det uunngåelige. Fangen John Winkleman myrdet matros Reed på grunn av Marion Adams, og Jess Dorsett nektet å dele Betsy Fletcher med noen. Da George 45


Pryor prøvde å voldta Fletcher, slo Dorsett inn skallen på ham med en sten.» «Og dermed var dere seks.» Scaggs nikket. «Roen senket seg omsider over øya da John Winkleman giftet seg med Marion Adams og Jess med Betsy.» «Giftet seg?» Carlisle snøftet i rettferdig indignasjon. «Hvordan kunne det være mulig?» «Har du glemt det, Abner?» sa Scaggs og smilte skjevt. «Som skipskaptein hadde jeg myndighet til å utføre seremonien.» «Men man kan ikke akkurat si at dere sto på dekket av et skip. Jeg må si du tøyde dine fullmakter en smule.» «Jeg angrer ikke på det. Vi levde i ro og harmoni inntil tømmermannen Thomas Cochran og jeg seilte vår vei.» «Var ikke du og Cochran tiltrukket av kvinnene?» Scaggs lo, men latteren gikk over i et hosteanfall. Carlisle ga ham et glass vann. Da han kom til hektene igjen, fortsatte Scaggs fortellingen. «Hver gang jeg ble grepet av kjødelige lyster, så jeg for meg min kjære kone, Lucy. Jeg lovet henne at jeg alltid skulle være tro mot henne når vi var borte fra hverandre.» «Og tømmermannen?» «Skjebnen hadde innrettet det slik at Cochran foretrakk å være sammen med menn.» Nå var det Carlisles tur til å le. «Jeg må si du valgte deg en underlig forsamling å dele dine eventyr med.» «I løpet av kort tid hadde vi bygget oss komfortable hytter av sten, og bekjempet kjedsommeligheten ved å konstruere mange praktiske og fine innretninger for å gjøre tilværelsen mer behagelig. Cochrans ferdigheter som tømmermann kom særlig godt til nytte da vi fant ordentlig snekkerverktøy.» «Og hvordan gikk det til?» «Etter omtrent fjorten måneder førte en kraftig kuling en fransk marineslupp inn mot klippene på sydsiden av øya. Til tross for alle våre forsøk på å redde dem, omkom hele mannskapet da skipet deres ble slått til pinneved i brenningene. Da sjøen falt til ro et par dager senere, fant vi 14 lik, og begravde dem ved siden av George Pryor og Alfred Reed. Deretter iverksatte Dorsett og jeg, som var de beste svømmerne, en dykkeroperasjon for å redde så mye som 46


mulig av vrakgodset vi kunne ha nytte av. I løpet av tre uker hadde vi brakt på land et lite fjell av varer, materialer og verktøy. Cochran og jeg hadde nå alt vi trengte av utstyr for å bygge en båt som kunne klare overfarten til Australia.» «Hva med kvinnene? Hvordan gikk det med Betsy og Marion?» spurte Carlisle. Scaggs fikk et bedrøvet uttrykk i øynene. «Stakkars Marion, hun var snill og ærlig, en beskjeden tjenestejente som ble dømt for å ha stjålet mat fra spiskammerset til herskapet sitt. Hun døde da hun fødte en datter. John Winkleman ble helt fra seg. Han ble gal, og prøvde å drepe barnet. Vi bandt ham fast til et tre i fire dager, til han omsider gjenvant fatningen. Men han var aldri helt den samme etterpå. Han sa knapt et ord til noen fra det skjedde til jeg dro fra øya.» «Og Betsy?» «Hun var av et helt annet kaliber. Sterk som en gruvearbeider. Hun kunne hamle opp med en hvilken som helst mann. Fødte to gutter på like mange år samtidig som hun tok seg av barnet til Marion. Dorsett og Betsy var svært knyttet til hverandre.» «Hvorfor ble de ikke med deg?» «Det var best for dem å bli på øya. Jeg tilbød meg å ta saken deres opp med guvernøren, men de turde ikke ta sjansen, og det gjorde de rett i. Så snart de kom i land i Australia, ville fengselsmyndighetene ha tatt barna fra dem og plassert dem i et hjem for foreldreløse. Betsy ville sannsynligvis ha endt opp som ullspinner i de skitne og snuskete kvinnefabrikkene i Parramatta, mens Jess sikkert ville ha havnet i fangebrakkene i Sydney. De ville sannsynligvis aldri fått se guttene sine eller hverandre igjen. Jeg lovet dem at så lenge jeg levde, skulle de forbli glemt, slik som de andre fortapte sjelene fra Gladiator.» «Hva med Winkleman?» Scaggs trakk på skuldrene. «Han flyttet til en hule i fjellet på nordsiden av øya, og bodde der alene.» Carlisle satt taus og tenkte over den forunderlige historien Scaggs hadde fortalt. «Og i alle disse årene har du aldri avslørt at disse menneskene lever?» «Etter en tid fant jeg ut at dersom jeg hadde brutt mitt løfte til 47


dem, ville drittsekken av en guvernør i New South Wales ha sendt ut et skip for å hente dem. Han hadde ord på seg for å sette himmel og jord i bevegelse for å fange rømlinger.» Scaggs vendte hodet litt til side og stirret ut gjennom vinduet mot skipene i havnen. «Etter at jeg kom hjem, så jeg ingen grunn til å fortelle historien om hva som skjedde på flåten fra Gladiator.» «Så du dem aldri igjen etter at du og Cochran satte seil og dro til Sydney?» Scaggs ristet på hodet. «Det ble et tårevått farvel. Betsy og Jess sto igjen på stranden med de to småguttene sine og datteren til Marion, og de så på alle måter ut som et lykkelig foreldrepar. De hadde funnet et liv som ikke var mulig for dem å ha i den siviliserte verden.» Han formelig spyttet ut ordet «siviliserte». «Men hva hindrer Cochran i å fortelle sannheten?» Scaggs fikk et glimt i øyet. «Som jeg nevnte, hadde også han en hemmelighet som han ikke ønsket skulle bli kjent, i hvert fall ikke hvis han ønsket å komme seg til sjøs igjen. Han gikk ned med Zanzibar da hun forsvant i Sør-Kinahavet i 1867.» «Lurer du ikke av og til på hvordan det er gått med dem?» «Jeg behøver ikke å lure,» svarte Scaggs underfundig. «Jeg vet det.» Carlisle hevet øyebrynene. «Kan du være så snill å forklare meg hvordan du vet det?» «Fire år etter at jeg dro, fikk en amerikansk hvalfangstskute øya i sikte, og dro inn for å fylle ferskvann. Jess og Betsy møtte mannskapet og byttet frukt og fisk mot klær og kokekar. De fortalte kapteinen på hvalbåten at de var misjonærer som var strandet på øya etter at skipet deres forliste. Snart begynte andre hvalfangere å komme innom øya for å skaffe ferskvann og matvarer. Et av skipene skaffet Betsy frø i bytte for hatter hun hadde vevet av materiale fra palmene, og dermed begynte hun og Jess å dyrke forskjellige sorter grønnsaker på flere mål land.» «Hvordan vet du alt dette?» «De fikk hvalfangerne til å ta med seg brev for dem.» «Så de lever fortsatt?» spurte Carlisle nysgjerrig. Scaggs fikk et sørgmodig uttrykk i øynene. «Jess omkom på en fisketur for seks år siden. Et plutselig uvær fikk båten hans til å 48


kantre. Betsy sa det så ut som om han slo hodet og druknet. Det siste brevet hennes, sammen med en pakke, ankom for to dager siden. Du finner brevet og pakken i den midterste skuffen i skrivebordet mitt. Hun skrev at hun lå for døden på grunn av en eller annen magesykdom.» Carlisle reiste seg og gikk bort til et slitt skrivebord som Scaggs hadde brukt på alle sine reiser etter at Gladiator gikk ned. Han stakk hånden i skuffen, tok frem en liten pakke som var emballert i oljelerret, og åpnet den. Pakken inneholdt en skinnpung og et sammenbrettet brev. Han gikk tilbake til stolen sin, tok på seg lesebrillene sine og kikket på brevet. «Tatt i betraktning at hun er dømt for simpelt tyveri, må jeg si at hun skriver svært bra.» «De første brevene hennes var full av stavefeil, men Jess var en velutdannet mann, og ved hans hjelp gjorde Betsy store fremskritt med grammatikken.» Carlisle begynte å lese høyt. Kjære kaptein Scaggs. Jeg håper det står bra til med deg. Dette kommer til å bli det siste brevet jeg skriver til deg, for jeg har fått en alvorlig magesykdom. Det sier i hvert fall skipslegen på hvalfangstskuta Amie & Jason. Snart vil jeg altså bli gjenforenet med min kjære Jess. Jeg har et siste ønske, som jeg håper du kan oppfylle for meg. I den første uken i april i år dro mine to sønner og Marions datter fra øya. De seilte med en hvalfangstskute som måtte inn til Aukland for å utbedre skader på skroget etter at de var borti et korallrev. Derfra skulle barna skaffe seg plass på et skip til England, og deretter finne frem til deg i Aberdeen. Jeg skriver dette, kjære venn, for å be deg innlosjere dem når de kommer, og sørge for at de blir utdannet ved de beste lærestedene England har å by på. Jeg ville være deg evig takknemlig om du kunne gjøre dette for meg, og jeg vet at Jess – måtte han hvile i fred – ville ha følt det likedan. 49


Jeg har vedlagt min arv som betaling for dine tjenester og hva det måtte koste å få dem gjennom utdannelsen. De er flinke barn, og vil bli flittige elever. Med min dypeste respekt ønsker jeg deg et kjærlig farvel. Betsy Dorsett PS. Skal hilse fra ormen. Carlisle kikket over kanten på brillene. «'Skal hilse fra ormen'? Hva i all verden mener hun med det?» «Sjøormen som reddet oss fra hvithaien,» svarte Scaggs. «Det viste seg at den holdt til i lagunen. Jeg så den med mine egne øyne i hvert fall fire ganger i løpet av den tiden jeg bodde på øya.» Carlisle stirret på sin gamle venn som om han skulle være full, men så ombestemte han seg og sa ikke mer om saken. «Hun sendte altså små barn alene på reisen fra New Zealand til England?» «De er ikke så små lenger,» sa Scaggs. «Den eldste fyller såvidt jeg husker nitten år snart.» «Hvis de dro fra øya i begynnelsen av april, kan du ha dem på døren her når som helst.» «Såfremt de ikke behøvde å vente lenge i Aukland før de fikk skyss videre.» «Herregud, mann. Dette setter deg i en håpløs situasjon.» «Hvordan kan en døende mann oppfylle en gammel venns siste ønske, mener du?» «Du skal ikke dø,» sa Carlisle og møtte blikket til Scaggs. «Å joda,» sa Scaggs bestemt. «Du er en praktisk anlangt forretningsmann, Abner. Ingen vet det bedre enn jeg. Det var derfor jeg ba deg komme hit før jeg legger ut på min siste reis.» «Vil du at jeg skal være barnevakt for ungene til Betsy?» «De kan bo i huset mitt inntil du skaffer dem de beste studieplassene man kan kjøpe for penger.» «Småpengene som Betsy kan ha tjent på å selge hatter og matvarer til besøkende hvalbåter, kan umulig være nok til å dekke utgiftene til flere års opphold og studier ved dyre skoler. De kommer til å trenge pene klær og privatlærere for å ta igjen det de ikke har 50


fått med seg mens de bodde på øya. Jeg håper ikke du har tenkt å be meg om å punge ut for dem. De er faktisk totalt fremmede for meg.» Scaggs pekte på skinnpungen. Carlisle plukket den opp. «Er det dette Betsy har sendt deg som betaling for barnas utdannelse?» Scaggs nikket svakt. «Du kan jo åpne den.» Carlisle løsnet remmen som holdt pungen sammen, og helte innholdet ut i håndflaten sin. Han stirret vantro bort på Scaggs. «Skal dette være en spøk? Dette er jo vanlige småsten.» «Det er ikke vanlige stener, Abner. Det kan du stole på.» Carlisle holdt frem en sten som var på størrelse med en sviske, og stirret på den. Stenens overflate var glatt, og formen var oktaedrisk, med åtte sider. «Dette er ikke annet enn en slags krystall. Den er fullstendig verdiløs.» «Ta den med deg til Levi Strouser.» «Den jødiske juveléren?» «Vis ham stenene.» «Det er ikke edelstener,» sa Carlisle bestemt. «Vær så snill . . .» Det var såvidt Scaggs fikk ordene frem. Den lange samtalen hadde gjort ham helt utslitt. «Som du vil, gamle venn.» Han trakk opp lommeuret sitt for å se hva klokken var. «Jeg skal dra til Strouser i morgen tidlig og komme tilbake til deg med hans vurdering.» «Takk,» mumlet Scaggs. «Resten vil gå av seg selv.» Carlisle spaserte gjennom duskregnet til det gamle forretningsdistriktet i nærheten av Castlegate. Han sjekket adressen og gikk opp trappen til et av de mange nokså anonyme, grå husene bygget i lokal granitt som ga byen Aberdeen sitt kjedelige utseende. Ved siden av døren hang et messingskilt hvor det ganske enkelt sto Strouser & Sons. Han trykket på ringeknappen. En funksjonær åpnet døren og viste ham inn på et spartansk møblert kontor. Han ble bedt om å sette seg, og fikk en kopp te. Han ventet i et langt minutt før en kortvokst mann med lang jakke og langt, gråspettet skjegg kom inn gjennom en sidedør. Mannen smilte høflig og rakte frem hånden. 51


«Jeg er Levi Strouser. Hva kan jeg gjøre for Dem?» «Mitt navn er Abner Carlisle. Jeg ble sendt hit av min venn, kaptein Charles Scaggs.» «Kaptein Scaggs sendte et bud hit med beskjed om at De skulle komme. Jeg er beæret over å ha Aberdeens mest fremstående forretningsmann på mitt ringe kontor.» «Har vi truffet hverandre før?» «Vi beveger oss ikke akkurat i de samme sosiale kretser, og De er ikke den sorten mann som handler smykker.» «Min kone døde ung, og jeg har aldri giftet meg igjen. Så jeg har ikke hatt noen grunn til å kjøpe kostbare småting.» «Jeg mistet også min kone i ung alder, men jeg var så heldig at jeg fant en kvinne som har født meg fire sønner og to døtre.» Carlisle hadde ofte gjort forretninger med jødiske handelsmenn i årenes løp, men han hadde aldri handlet med edelstener. Han var på usikker grunn, og følte seg ille til mote sammen med Strouser. Han trakk frem skinnpungen og la den på skrivebordet. «Kaptein Scaggs ønsket at De skulle foreta en vurdering av stenene i denne pungen.» Strouser la et hvitt ark på skrivebordet og helte innholdet i pungen ut på midten av arket. Han talte stenene. Det var atten av dem. Han tok seg god tid og undersøkte alle sammen under en lupe. Omsider plukket han opp den største og den minste av stenene, og holdt en i hver hånd. «Jeg må be Dem være tålmodig, Mr. Carlisle. Jeg vil gjerne gjøre visse undersøkelser av disse stenene. Jeg skal få en av sønnene mine til å servere Dem en kopp te til.» «Ja, mange takk. Jeg har ikke noe imot å vente.» Det gikk nesten en time før Strouser kom tilbake til rommet med de to stenene. Carlisle var flink til å se folk an. Det var en nødvendig ferdighet når man som ham hadde forhandlet frem mer enn tusen forretningsavtaler siden han kjøpte sitt første skip i en alder av 22. Han så at Levi Strouser var nervøs, men det var ikke snakk om åpenbare tegn på nervøsitet, slik som skjelving, rykninger i ansiktet eller svetteperler i pannen. Men Carlisle så det i mannens øyne. Strouser minnet om en mann som hadde hatt en åpenbaring. 52


«Tør jeg spørre hvor disse stenene kommer fra?» spurte Strouser. «Jeg kan ikke oppgi den nøyaktige posisjonen,» svarte Carlisle som sant var. «Gruvene i India er så godt som tomme, og noe slikt som dette er aldri funnet i Brasil. Kanskje ett av de nye funnstedene i SørAfrika?» «Det kan jeg ikke si noe om. Hvorfor spør De? Har stenene noen verdi?» «Vet De ikke hva det er?» spurte Strouser med en himmelfallen mine. «Jeg er ingen ekspert på mineraler. Jeg driver med shipping.» Strouser holdt håndflatene over stenene som en gammeldags magiker. «Dette er diamanter, Mr. Carlisle! De fineste uslepne eksemplarene jeg noengang har sett.» Carlisle skjulte sin forbløffelse på en beundringsverdig måte. «Jeg betviler ikke Deres integritet, Mr. Strouser, men dette kan De umulig mene på alvor.» «Min familie har drevet med edelstener i fem generasjoner, Mr. Carlisle. Tro meg når jeg sier at det De ser foran Dem, er verd en formue. Ikke bare viser stenene alle tegn på perfekt gjennomsiktighet og klarhet, men i tillegg har de en utsøkt og svært usedvanlig fiolettrosa farge. På grunn av deres skjønnhet og fordi denne fargen er uhyre sjelden, vil de oppnå en høyere pris enn ellers perfekte, fargeløse stener.» Carlisle klarte å skjære igjennom forvirringen han følte. «Hva er de verd?» «Uslepne stener er nesten umulige å verdsette, siden deres egentlige kvaliteter ikke kommer for dagen før de er slepet og fasettert for å gi best mulig optisk effekt, og deretter polert. Den minste av stenene De har her, veier 60 karat i uslepen tilstand.» Han tidde og plukket opp det største eksemplaret. «Denne stenen veier over 980 karat, og er dermed den største kjente uslepne diamant i verden.» «Jeg antar at det vil være en god investering å få diamantene slipt før jeg selger dem.» «Eller, om De ønsker det, kan jeg tilby Dem en god pris i uslepen tilstand.» 53


Carlisle begynte å legge stenene tilbake i skinnpungen. «Nei takk. Jeg representerer en venn som ligger for døden. Jeg plikter å skaffe ham høyest mulig fortjeneste.» Strouser skjønte raskt at den smarte skotten ikke kunne overtales til å selge de uslepne stenene. Det var ingen mulighet for at han selv kunne få hånd om diamantene, slipe dem og deretter selge dem på London-markedet og tjene en formue. Det var bedre å gjøre en god fortjeneste enn ingen fortjeneste i det hele tatt, tenkte han klokelig. «De behøver ikke å gå lenger enn til dette kontoret, Mr. Carlisle. To av sønnene mine har gått i lære hos de aller dyktigste diamantsliperne i Antwerpen. De er like gode, om ikke bedre, enn noen sliper i London. Så snart stenene er fasettert og polert, kan jeg påta meg oppgaven som megler dersom De ønsker å selge dem.» «Hvorfor skulle jeg ikke selge dem på egen hånd?» «Av samme grunn som at jeg ville komme til Dem for å få fraktet gods til Australia i stedet for å kjøpe et skip og transportere det selv. Jeg er medlem av London Diamond Exchange, og det er ikke De. Jeg kan kreve, og få, dobbelt så høy pris som den De kan forvente.» Carlisle var dreven nok til å verdsette et godt tilbud når han hørte det. Han reiste seg og rakte frem hånden mot Strouser. «Jeg plasserer stenene i Deres dyktige hender, Mr. Strouser. Jeg regner med at det vil bli en innbringende ordning for både Dem og folkene jeg representerer.» «Det kan De stole på, Mr. Carlisle.» Idet den skotske shipping-magnaten skulle til å gå ut av kontoret, snudde han seg og rettet blikket mot den jødiske juveléren. «Hva tror De stenene vil være verd når sønnene Deres er ferdig med dem?» Strouser stirret ned på de tilsynelatende alminnelige småstenene, og så dem for seg som skinnende krystaller. «Hvis disse stenene kom fra en ubegrenset kilde som enkelt kan utnyttes, er eierne i ferd med å legge grunnlaget for et uhyre rikt forretningsimperium.» «Unnskyld at jeg sier det, men Deres vurdering lyder litt vel fantastisk.» 54


Strouser stirret tilbake på Carlisle og smilte. «Tro meg når jeg sier at disse stenene, så snart de er slipt og fasettert, kan omsettes for noe i nærheten av en million pund*.» «Gode Gud!» utbrøt Carlisle. «Så mye?» Strouser holdt den store stenen på 980 karat opp mot lyset mellom to fingre. Da han snakket, var stemmen hans fylt av andektig ærbødighet. «Kanskje mer. Mye mer.»

* Omtrent 50 millioner kroner etter datidens kursverdier, eller i overkant av 350 millioner i dag.

55


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.