Business by Cappelen Damm AS

Terje Bjøranger

Business Kriminalroman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-59750-4 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Jonas Lindén Omslagsfoto: Dreamstime Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jenta bak disken jobbet som et dyr. Lufta i den påskedekorerte blomsterforretningen på Aker Brygge var klam og varm. Lokalet var fylt til randen av gule tulipaner i sinkbøtter, rader med blomsterløker og irriterte kunder med dårlig tid. Jenta formelig brettet de forsvarsløse plantene inn i det tynne silkepapiret, med håpløst uvante hender. Hun hadde svakt skrånende øyne og oppsatt, kastanjebrunt hår. Svetten var tydelig på den gyllenbrune pannen. Forsøkene på unnskyldende blikk mot køen ble møtt av lavmælte, drepende kommentarer. En og annen smilte oppmuntrende; jenta rettet ryggen, og holdt ut. Hvis noen spurte om noe, nikket hun bare, eller ristet på hodet, alt etter som hun trodde det passet. Hver gang en ny kunde presset seg inn i det klamme lokalet, gikk blikket hennes mot døra. En eldre mann skulle ha tre knipper med gule tulipaner, til prisen for to, og la dem pent ned på disken. Mannen hadde åpenbart lyst på en passiar, forsøkte seg med en kommentar om påsketrafikken på gammel manns vis, men samtalen uteble. Jenta nikket. Eller ristet på hodet. Gamlingen ga opp, og lot henne klaske de tre bukettene inn i papir og ned i en plastpose. Han betalte med kontanter, løftet på filthatten og gikk til siden. Den neste kunden la en enkelt bukett med gule tulipaner uvørent på disken. Så tok han opp telefonen og skrev en melding. Mannen var i slutten av tredveårene, kraftig og med lyst kort hår. Han hadde en utvasket svart T-skjorte 5

under den svarte skinnjakka. Jenta så spørrende på ham. – Only one? Det er tre for the same price …? Mannen kunne ha funnet norsk-engelsken komisk, men han lo ikke. – Sir? forsøkte jenta igjen. Han la fra seg telefonen på disken foran seg, skakket på hodet, og så på henne. Ansiktet var uten mimikk. Pensjonisten med hatten fulgte dem over brillekanten mens han la vekslepengene omhyggelig ned i lommeboken. Den røslige unge mannen kikket seg rundt i butikken, før blikket igjen hvilte på de usikre øynene til jenta. Hun tørket noen svettedråper fra pannen med håndbaken og begynte å pakke inn. Arbeidet gikk enda dårligere enn vanlig. Noen lenger bak i køen mumlet utålmodig; mannen snudde seg, smilte stivt og trakk på skuldrene. Før blomstene var ferdig pakket, bøyde han seg over disken og så ned på hendene hennes. Hun stoppet opp, så spørrende på ham. Deretter løftet han opp hodet hennes med pekefingeren på venstre hånd. Hodet hennes fulgte motvillig med, mens de klønete hendene langsomt fortsatte å jobbe med papiret. Hviskingen bak i køen tiltok. Den eldre mannen tok indignert et lite skritt fram. Han hadde aldri gått av veien for å redde en jomfru i nød. – Rebekka, sa den yngre mannen. Hun fortsatte å se på ham. Deretter stirret hun. Det svette ansiktet ble flatt og uttrykksløst. Mannen grov med den høyre hånden under skinnjakka bak på ryggen, og dro opp et våpen fra bukselinninga. Deretter rettet han det lange løpet mot henne, tok rolig ladegrep og fyrte av to skudd rett mot munnen. Flere bak i lokalet hylte, andre brøytet seg vei mot utgangen. Jenta ble slengt bakover mot en reol med blomsterløk og ble liggende med armene tilbaketrukket. Blod fosset ut av det ødelagte hodet. Mannen løftet telefonen fra disken og tok et bilde av liket, før han stappet telefonen ned i lomma. Et akvarium hadde gått i gulvet – vann og småfisk rant utover parketten. Den eldre mannen rev av seg hatten, og veivet med 6

armene. Mannen med skinnjakka forsøkte å trenge seg forbi ham, men den eldre mannen grep tak i armen hans. Et nytt skudd knallet gjennom rommet, blandet seg med ropene og lyden av folk som kavet for å komme seg vekk. Prosjektilet gikk inn i pannen til mannen, rett over de buskete øyenbrynene, og ut på baksiden. Drapsmannen stappet våpenet på plass under jakka. Deretter grep han en svart tusj, og skrev raskt noe med store bokstaver på den tykke stabelen med silkepapir på disken. Så kikket han opp i overvåkningskameraet, hevet peke- og langfinger til en hilsen, og skrittet ut.

Den ombygde Mercedes mini-bussen med de overdimensjonerte terrenghjulene parkerte i en sidegate rett nedenfor Hallgrimskirkja i Reykjavik. Guiden hoppet ut og dro opp sidedøra. Ni norske damer i alderen trettifem til femti, kledd i fargesprakende GoreTex-klær og solbriller, steg ned på fortauet. Det var april, og selv om himmelen var aldri så høy og blå, hutret følget i den kalde vestavinden som trakk inn fra havet. Den litt mer akklimatiserte guiden klarte seg med en slitt bermudashorts og en blass, lilla fleecejakke utenpå den svarte T-skjorta. På bena hadde han tykke fjellstøvler utenpå grå raggsokker. Et par solbriller satt oppe i det korte og mørke, men grånende håret. – Fy søren så kaldt det er her, sa en av de yngste av damene på bergensdialekt. Hun hadde lange fletter, holdt sammen av lyseblå frotté-strikker, og en strikkelue som var kjøpt i en av de utallige suvenirbutikkene nede i hovedgata: Laugavegur. – Det var jo så mildt i dag tidlig, da vi dro? – Som de sier i Irland, sa guiden, – hvis du er misfornøyd med været, så prøv igjen om fem minutter. Det er litt slik på Island også. – Og du sier du ikke savner Oslo? En av damene løftet på solbrillene og myste mot ham. – Aker Brygge i april, det er ikke feil det heller? – For all del, svarte guiden, – Aker Brygge i sol er bra. – Kanskje vi sees på byen i kveld? Vi skal spise hest 8

og lundefugl! Skikkelig gærne kvinnfolk. Høres det fristende ut? – Den delen med hest og lundefugl er jeg ferdig med. Guiden lo, og sjekket at bilen var låst. – Men ikke gærne kvinnfolk, kanskje? Guiden blunket, smilte tilbake og hev på seg en svart ryggsekk. – Si fra hvis dere vil ha en dag til i Den blå lagune. Dere har nummeret mitt. Guiden strenet ned Frakkastigur, til venstre ned Njålsgata og videre ned mot den lille leiligheten han leide i Klapparstigur. Om et par timer ville damelaget på teambuildingtur være gode og fulle. Selv ville han sitte på den lille verandaen og se havtåka komme sigende innover. Han ville snuse på den rå lufta, spise noe enkelt og sitte ute så lenge han gadd. Og så: sove. Han kunne sikkert få en av turist-damene til sengs om han gikk hardt inn for det, slik de andre guidene gjerne gjorde, og skrøt av, men han kom til å holde seg unna. Denne gangen også. I baren rett overfor leiligheten rakte den svenske unggutten med dreads fram en pose. – Ti tusen islandske, sa svensken og flirte, – men det haster ikke. Guiden kikket ned i posen, takket og gikk ut og over gata mot leiligheten. Snus var ikke lov å ta med til Island, og det var vanskelig å oppdrive, bortsett fra noe håpløst pulveraktig griseri. Den lille posen med de fem rullene Nick & Johnny ga ham samme følelsen som junkiene kanskje fikk etter et vellykket kjøp i Brugata i Oslo. Lykke på boks. Han lukket den hvitmalte, malingsslitte grinda bak seg. Hver gang han gikk inn her, kjente han på den nye, gode tilhørigheten. Han hadde et hjem, selv om det bare var på drøyt førti kvadratmeter. En hage, en plen, et par trær, en gammel bil og mengder av stillhet. Den utvendige trappa skulle han fikse i morgen. Et av 9

trinnene manglet delvis, og et annet manglet helt. Og han skulle male rekkverket. Kanskje også grinda. Han skulle gjøre det i morgen hvis været tillot det. Hvis ikke, ventet han bare fem minutter. Eller en uke. Han trakk pusten helt ned i magen, og slapp den langsomt ut. Ytterdøra gren på hengslene. En oljeskvett, kanskje i morgen. Han plukket opp en fersk snusboks fra «svenskepakka», sprettet en øl og åpnet døra ut til den lille verandaen. Lufta var kjølig og klar, og han kunne se at havet lå blankt utenfor bryggene nederst i den bratte gata. Bakerst tronet de gråblå fjellene i en dis. Det lå an til en kveld uten tåke. Badet hadde akkurat plass til et dusjkabinett, toalett og en servant. Ved siden av servanten stod et mannshøyt speil lent opp mot veggen. Den brede trerammen rundt glasset var malt i marineblått, med gule og røde blomster. Mannen nappet til seg et håndkle og danderte det over kanten på dusjkabinettet. Mannen i speilet så på ham. Han nikket tilbake. – 47 år, sa han. – Og du er ikke engang i etableringsfasen. Imponerende. Han dro hånden oppover tinningene. Frisørjenta som hadde klipt ham, hadde tatt inn til skinnet. De to–tre centimeterne hun hadde spart øverst på skallen, var fortsatt mørke. Det lille som var igjen på sidene var grått som børstet aluminium. Det samme med det tre dager gamle skjegget. Mannen bøyde seg fram mot speilet. Et par nye rynker strakk seg tvers over pannen når han hevet øyenbrynene. Sola de siste dagene hadde tatt godt, og stripene ble hvite da han slapp øyenbrynene ned igjen. Han flyttet blikket nedover. Han hadde fått antydning til mage, og begynnende håndtak over hoftekammene. Han krøket seg sammen og forsøkte å stramme magemusklene. Så rettet han seg opp igjen, flirte, og gikk mot dusjkabinettet. Hva skulle han uansett med six-pack? Han dusjet kaldt. Senga lå uoppredd, og det var kaldt i det lille soverommet. Han trakk på seg joggebuksa som lå oppå dyna fra morgenen. Så tok han på seg de grove, blå og hvite ullsok10

kene, med gult sikk-sakk-mønster øverst, som han hadde fått av den unge kvinnen han leide leiligheten av. Grått, hvitt og gult, som det meste ellers i dette huset. Det slitte tregulvet knirket da han satte seg i sofaen. Han lukket øynene og la hodet bakover. Det var fredag, her fant ingen ham, og han kunne sove lenge. Det første oppdraget var ikke før klokka ett neste dag. Men først spise et eller annet, se på havet et par timer, og deretter sove. Så banket det på ytterdøra, og en stemme sa: «Freeze police!»