Bonjour tristesse

Françoise Sagan

Bonjour tristesse God morgen, vemod

Oversatt av Gøril Eldøen

Françoise Sagan Originalens tittel: Bonjour tristesse Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen, medlem av Norsk Oversetterforening © Éditions Julliard, Paris, 1954 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 Sitat side 61 fra Henri Bergson, De to kilder til moral og religion, oversatt av Aasmund Brynildsen, Vidarforlaget, 2005, s. 50–51.

ISBN 978-82-02-64699-8 1. utgave 1. opplag 2021 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Victoria Chudinova/ Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2021 Satt i 11,5/15 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord

«Vi tilhørte samme rase, han og jeg; iblant tenkte jeg på den som nomadenes vakre, rene rase, og iblant som livsnyternes fattigslige og følelsesløse.»

Om en slik betraktning kommer fra en syttenårig romanheltinne ved navn Cécile – skapt av en attenårig forfatter – vil man kanskje anta at det er en lidenskapelig betraktning om en ungdomsforelskelse. Men slik er det naturligvis ikke. Dette er en refleksjon Cécile gjør seg mot slutten av denne boken, og den oppsummerer snarere hennes høyst platonske, men vagt incestuøse forhold til sin førtiårige far etter at deres fortsatte tilværelse som livsnytere for alvor trues av farens nye og seriøse forhold til en moden kvinne.

Så lenge faren holdt seg til affærer med det som kan beskrives som yngre og helt alminnelige, livs5

glade tøyter, betraktet tenåringsjenta Cécile det som en garanti for at hun kunne fortsette å være en sorgløs venninne av faren mer enn en datter. Men trusselen som den borgerlige Paris-kvinnen Anne utgjør, og hvordan den må ryddes av veien, er grunnhandlingen i denne korte, lille romanen som utspiller seg i høysesongen på et noe uklart sted på den franske Rivieraen.

Sitatet ovenfor fanger også Françoise Sagans litterære tone gjennom hele forfatterskapet, men også noe av hennes eget liv.

Omtrent tjuefem år etter at jeg som tenåring av uransakelige grunner oppdaget Sagan gjennom Bonjour tristesse, tenker jeg at det «nomadisk vakre og rene» nok preget den første halvdelen av både hennes forfatterskap og mildt sagt hyppig omskrevne liv, men at det «følelsesløse» og litt kyniske stadig mer tok overhånd i den andre halvdelen.

Jeg har også en mistanke om at det var den mondent forlokkende tittelen som fikk meg til å plukke opp Bonjour tristesse på midten av åttitallet i Skövde. En tid og et sted som lå flere lysår unna det franske femti- og sekstitallet som alltid har lokket og fremdeles lokker nye generasjoner til seg.

I Frankrike sto Françoise Sagans stjerne på sitt aller laveste da jeg oppdaget henne, og ute i verden hadde man for lengst sluttet å oversette bøkene hennes. I offentligheten ble hun ofte latterliggjort 6

som selve symbolet på et degenerert fransk kaviarvenstre som stadig kom med svulstige sosialistiske utspill uten å ha den minste kontakt med virkelighetens mennesker. Det hele toppet seg i 1985, da hun på skattebetalernes regning ble fløyet hjem fra Sør-Amerika med det franske regjeringsflyet etter en overdose på den offisielle reisen som hennes gode venn, president François Mitterrand, hadde invitert henne med på.

Femtitallets festglade, men uskyldige riviera lå langt, langt unna.

Samtidig, i Skövde, ble jeg sjarmert i senk av den bittersøte tonen i Bonjour tristesse og spurte moren min hva hun visste om Sagan. Jeg husker at hun selvfølgelig gledet seg over at jeg leste skjønnlitteratur, men at hun samtidig smilte litt forbauset og overbærende og sa at Françoise Sagan, det var noe søsteren og venninnene hennes leste da de var i tenårene.

Det hadde hun selvsagt rett i. I Françoise Sagan hadde en hel generasjon europeiske unge kvinner funnet seg et sjarmerende selvstendig forbilde når det kom til frigjøring og drømmer om eventyr og glamour. Passelig innpakket i svart pologenser og nouvelle vague-estetikk. For Sagan var allerede fra starten av en krysning mellom Baudelaire og Brigitte Bardot.

«Jeg nøler med å bruke ordet vemod, det vakre, 7

høytidelige ordet vemod, om denne fremmede følelsen av tomhet og sødme som hjemsøker meg.»

Om jeg noensinne har kunnet åpningssetningen i en roman utenat, så er det denne. En setning som er så typisk saganesque at den kunne ha stått i en hvilken som helst av romanene hun skulle skrive nesten en av i året frem til sin død. Men her handler det om den erkjennelsen som kommer til Cécile etter at hennes ondskapsfulle spill for å bli kvitt farens blivende kone lykkes altfor godt, noe som får henne til å gjenfortelle hele historien.

Kanskje kan man kalle Bonjour tristesse en slags mørk versjon av temaet «min sommerferie», der Sagan iscenesetter den borgerlige voksenverdenens falskhet?

I Marie-Dominique Lelièvres Sagan-biografi Sagan à toute allure, som kom ut for noen år siden, beskriver Lelièvre blant annet hvordan denne sensasjonelle konfektbiten av en debutroman ble til.

Sommeren 1953 hadde Françoise Quoirez (som hun egentlig het før hun tok navnet til en Proustfigur) ennå ikke rukket å bli den amoralske og ungdomsforførende villstyringen som pressen snart skulle gjøre henne til. I stedet hadde hun akkurat mislykkes med å komme inn på Sorbonne, men siden hun i tillegg følte seg altfor stygg og usosial til å hevde seg på Rivieraens strender og nattklubber, 8

der storesøsteren og vennene hennes skulle tilbringe sommeren, valgte hun å bli hjemme i sin velstående families leilighet. Der hun i løpet av noen uker fantaserte frem det som skulle bli en av 1900-tallets mest berømte debutromaner.

På manuskriptet skrev hun pent og pyntelig fødselsdato, adresse og sitt nyervervede etternavn – til stor lettelse for faren, industrimagnaten – og en morgen kort tid etter ringte den begeistrede forleggeren René Juillard. Bare for å få beskjed av en altfor søvndrukken Françoise om å ringe tilbake senere.

Mottakelsen av Bonjour tristesse var – som det heter – blandet. Halvparten av den franske offentligheten ble ille berørt av så attraktivt innpakket usømmelighet og anså forfatteren som et så dårlig forbilde for unge jenter at romanen dermed også var dårlig. Men den andre halvparten elsket henne.

Allerede på førstesiden av Le Figaro slo man fast at hun var et «sjarmerende lite monster med udiskutable litterære kvaliteter».

Suksessen var et faktum.

At Françoise ble verdens mest berømte guttejente samme år som Colette døde, fremstår som svært symbolsk. Om tenåringsindustrien i den engelskspråklige verden på den tiden eksploderte i form av Elvis Presley og James Dean, så ble Françoise Sagan det mer dannede franske motstykket: det perfekt 9

dekadente jentegeniet fra en velstående Paris-familie, som kjøpte sin andre Jaguar allerede mot slutten av 1954, siden hun hadde smadret den første.

I dag vil knapt noen betrakte Bonjour tristesse som særlig skandaløs. Vel tilhører fortellerstemmen en syrlig ung kvinne med tidvis briljant formulerte innsikter og betraktninger, men den bråmodne livstrettheten og mangelen på oppbyggelighet oppleves nok mer sjarmerende enn farlig. Likevel var det vel nettopp det at en så ung kvinne skrev så gjennomskuende og krast om kjærlighet og relasjoner, som provoserte, snarere enn de rørende kyske sexscenene. Om man i det hele tatt kan omtale dem i flertall. Kanskje var også det faktum at syttenårige Cécile «tar» en litt eldre gutt som elsker og ikke omvendt, litt vel frekt for datidens voksenverden?

Hvordan kunne en så ung kvinne finne på så mye dumt om voksenlivet og kjærligheten, undret datidens presse.

«Man kan ikke finne på det man allerede vet», svarte selvfølgelig Françoise, like kraftfullt som kjekt. Og påbegynte dermed en perlerad av udødelige sitater som skulle vare livet ut.

Per Hagman, forfatter

10

God natt, vemod God morgen, vemod Du er innskrevet i takets linjer Du er innskrevet i øynene jeg elsker Du er ikke bare elendighet For selv de fattigste lepper røper deg Ved et smil God morgen, vemod Elskelige kroppers kjærlighet Kraften i kjærligheten Der elskeligheten stiger opp Som et uhyre uten kropp Skuffet mine Vemodets vakre ansikt P. Éluard (La vie immédiate / Det umiddelbare liv)

første del

Kapittel 1

Jeg nøler med å bruke ordet vemod, det vakre, høytidelige ordet vemod, om denne fremmede følelsen av tomhet og sødme som hjemsøker meg. Det er en så altoppslukende, så egoistisk følelse at jeg nesten skammer meg over den, mens vemodet alltid har stått for meg som noe aktverdig. Jeg har ikke kjent vemod før, bare tomhet, savn og en sjelden gang samvittighetsnag. Nå er det noe som legger seg om meg som silke, bedøvende og mykt, og skiller meg fra de andre.

Den sommeren var jeg sytten år og fullkomment lykkelig. «De andre» var faren min og elskerinnen hans, Elsa. Jeg skal straks forklare denne situasjonen, som kan virke betenkelig. Far var førti år og hadde vært enkemann i femten; han var en ungdommelig mann, full av liv, av muligheter, så da jeg 15

kom hjem fra pensjonatskolen to år tidligere, kunne jeg ikke la være å vise forståelse for at han levde med en kvinne. At han fant seg en ny hver sjette måned, godtok jeg ikke fullt så raskt! Men snart lot jeg meg rive med av sjarmen hans, dette nye, lettvinte livet og mine egne tilbøyeligheter. Han var en beleven mann, dyktig i forretninger, alltid nysgjerrig, fort rastløs og godt likt av kvinner. Jeg hadde ingen vanskeligheter med å elske ham, og det inderlig, for han var søt, sjenerøs, munter og svært hengiven overfor meg. Jeg kan ikke forestille meg en bedre og mer underholdende venn. Den forsommeren var han til og med så søt at han spurte om jeg hadde noe imot at Elsa, hans daværende elskerinne, gjorde oss selskap i ferien. Jeg kunne ikke annet enn å oppmuntre ham, siden jeg visste at han trengte kvinner, og dessuten kom ikke Elsa til å kjede oss. Hun var en høyreist, rødhåret jente, halvt gledespike, halvt selskapsdame, som arbeidet som statist i filmstudioene og på barene på ChampsÉlysées. Hun var søt, nokså enkel og lite pretensiøs. Vi gledet oss forresten så mye til å reise, far og jeg, at vi ikke hadde innvendinger mot noe som helst. Han hadde leid en stor, hvit villa ved Middelhavet, avsidesliggende og praktfull, som vi hadde lengtet etter siden de første varme dagene i juni.

Den lå på en odde høyt over havet, skjermet fra veien av en pinjeskog; et geitetråkk førte ned til en 16

liten, solfylt vik der havet duvet mot rustbrune klipper.

De første dagene var strålende. Vi lå på stranden i timevis, utslåtte av heten, og fikk etter hvert en frisk, gyllenbrun farge, bortsett fra Elsa, som ble solbrent og led noe forferdelig når huden flasset av.

Far gjorde noen innviklede øvelser med beina for å bli kvitt en begynnende mage som var uforenlig med hans Don Juan-tilbøyeligheter. Fra soloppgang var jeg i vannet, et svalt og klart vann som jeg dukket ned i og sprellet uhemmet omkring i til jeg ikke hadde krefter igjen, for å skylle av meg alle skyggene, alt støvet fra Paris. Jeg la meg rett ut i sanden, grep en håndfull og lot den renne mellom fingrene i en gulaktig, myk stråle mens jeg sa til meg selv at den rant vekk som tiden, at det var en lettvint tanke, og at det var deilig å tenke lettvinte tanker. Det var sommer.

Den sjette dagen så jeg Cyril for første gang. Han seilte langsmed kysten i en liten seilbåt og kantret like utenfor viken vår. Jeg hjalp ham med å få tak i tingene sine, og mellom latterutbruddene våre fikk jeg vite at han het Cyril, at han var jusstudent og ferierte sammen med moren i en villa like ved.

Han hadde et søreuropeisk ansikt, svært solbrunt, svært åpent, med noe harmonisk og beskyttende ved seg som jeg likte. Vanligvis holdt jeg meg langt unna disse universitetsstudentene, de var så vold17

somme og selvopptatte, særlig når det gjaldt deres egen ungdom, som de enten gjorde til et drama eller brukte som unnskyldning for å kjede seg. Jeg likte ikke unge mennesker. Jeg syntes fars venner var langt å foretrekke, menn på førti som snakket høflig og hengivent til meg og var like søte mot meg som en far eller en elsker. Men jeg likte Cyril. Han var høy og tidvis kjekk, på en måte som innga tillit. Selv om jeg ikke delte fars aversjon mot stygghet, en aversjon som innebar at vi ofte omga oss med dumme mennesker, kjente jeg likevel et slags ubehag, et fravær av noe, i møte med mennesker som var blottet for fysisk sjarm; deres avståelse fra å behage forekom meg å være en uanstendig skavank.

For hva streber vi etter, om ikke å behage? Den dag i dag vet jeg ikke om denne trangen til å erobre bunner i en overflod av livskraft, et kontrollbehov eller et flyktig, uuttalt behov for selvbekreftelse og støtte.

Da Cyril skulle dra, tilbød han seg å lære meg å seile. Jeg gikk inn til middag, oppslukt av denne tanken, og deltok nesten ikke i samtalen; det var så vidt jeg enset at far var nervøs. Etter middag la vi oss i solstolene på terrassen, slik vi gjorde hver kveld. Himmelen var oversådd med stjerner.

Jeg lå og så på dem med et vagt håp om at de før tiden skulle begynne å falle på kryss og tvers over himmelen. Men det var ennå bare begynnelsen av 18