Bla i Indre kriger/Joseph Zárate

Indre kriger

Indre kriger

Oversatt fra spansk og med etterord av Elida Høeg

© Joseph Zárate Guerras del Interior (Debate, 2019) C/O Indent Literary Agency

© Camino forlag, 2022

1.utgave , 1. opplag

Oversatt fra spansk og med etterord av Elida Høeg

Omslagsdesign og sats: Tore Holberg / Studio Holberg

Papir: Holmen Book Cream, 80 g Omslag: Munken Pure, 300 g Trykk: UAB Balto Print

Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Utgitt med støtte fra Kulturrådet.

Etterordet er støttet av Fritt Ord.

ISBN Trykket: 978 82 93867 23 4

ISBN E-pub: 978 82 93867 24 1

«Hva skjer med de store hendelsene? De ytter inn i historien, men de små, de som er viktigst for det lille mennesket, forsvinner sporløst (…) Med fortvilelse driver jeg (i bok etter bok) med det samme arbeidet – jeg forminsker historien ned til mennesket.»

Svetlana Aleksijevitsj , Kister av sink

TRE

«Menneskesamfunnet har redusert planten, en 400 millioner år gammel livsform, til tre ting: mat, medisin og ved. I vår nådeløse og stadig mer intense besettelse etter å produsere mer, sterkere og nye varianter av disse tre tingene, har vi ødelagt plantenes økologi i en grad ere millioner år med naturkatastrofer ikke har klart å gjøre.»

Hope Jahren , Alt jeg vet om planter

«Sett fra luften duver regnskogen under skyene, tilsynelatende fredelig, men det er bare en illusjon, fordi naturen i sitt indre vesen aldri er fredelig. Til og med når den denaturaliseres, når den temmes, slår den tilbake mot sine temmere og reduserer dem til husdyr.»

Werner Herzog , Conquest of the useless

«Og først og fremst høres lyden av skrittene fra dyrene du har vært før du ble menneske, skrittene til steiner og planter og ting som hvert eneste menneske har vært. Og også det en har hørt før, alt dette kan høres i regnskogen om natten.»

César Calvo ,

Las tres mitades de Ino Moxo y otros brujos de la Amazonía (De tre halvdelene av Ino Moxo og andre trollmenn fra Amazonas)

De som kjente Edwin Chota sier at han hadde et bredt, over drevet og smittende smil, med et synlig hull der en av fortennene skulle ha vært. Faren hans, Alberto Chota Tenazoa, forteller at to år før det eldste av hans seks barn ble drept, hadde Edwin Chota mistet tannen mens han spiste en tallerken nudler med skilpad dekjøtt. «Han bet i et stykke av skallet», minnes den gamle, «men så begynte han bare å le, kastet tannen og fortsatte å spise». Da jegeren Jaime Arévalo, medlem i den peruanske regnskogens mest tallrike urfolksgruppe, asháninkaene, fant kraniet til vennen sin, kom han til å huske på denne tannen. Sammen med noen po litifolk hadde han svømt rundt i en kulp med brunt vann hele morgenen, nær grensen til Brasil. Ned i den hadde en elv skylt li ket til Edwin Chota, oppspist av gribber og øgler. Kulpen var syv meter dyp, og Arévalo – en stutt fyr i førtiårene, en god svømmer med sterke armer – hentet ut et lårbein, ere ribbein, en llete t-skjorte, en hullete gummistøvel og et armbånd med fargerike frø som fortsatt hang rundt håndleddet. Det var restene etter en av re kamerater som to uker tidligere hadde blitt drept i en elve grøft i nærheten. Én detalj bekreftet det for ham: Kraniet manglet en tann.

På tross av sine 53 år og en kropp tynn som en kvist, var Edwin Chota en seig jordbruker og en habil ri ejeger. Nesen hans var spiss som en ørns, hårmanken uten antydning til gråstenk og huden solbrun. Han etterlignet spurvens sang og tigerkattens brøl, var god i fotball, danset til Sósimo Sacramento sine huaynos og brasiliansk forro; den hengslete kroppen hans bevegde seg som en marionett. Når Edwin Chota smilte, var denne tannen han manglet, den høyre fortannen i overkjeven, det mest iøyne fallende med ansiktet hans. Men den var også det mest iøynefallende når han protesterte. Som leder for Alto Tamaya-Saweto, et urfolkssamfunn i Amazonas med mer enn tretti familier – der han var den eneste som kunne lese og skrive – kunne han rase og løfte knyttnevene i været når han fordømte de ulovlige tømmerhoggerne som utnyttet asháninkaene ved å utradere skogen de bodde i. «Det var bare i disse øyeblikkene han var alvorlig», sier enken hans, Julia Pérez, «ellers var han en spøkefugl». Å smile kan noen ganger være en diplomatisk handling, men Chota trakk aldri på smilebåndet foran en tømmerhogger.

For å komme til Pucallpa, den nest største byen i den peruan ske regnskogen, der Edwin Chota var født og oppvokst, måtte han reise syv dager med båt langs en elv som kveilet seg framover som en slange. Der besøkte han faren sin, og med seg hadde han motelo, en skilpadde med gule labber og mørt, smakfullt kjøtt, som hadde blitt den gamle mannens livrett. Det var farsdag den siste gangen de så hverandre. Chota fortalte at han skulle dra til Lima for å se om han omsider ville få gehør for anklagene sine. Dødstruslene kom stadig oftere. Faren ba sønnen om å la være å dra.

«Jeg kan ikke», svarte han. «Det blir over mitt lik.»

To måneder senere, om morgenen den 1. september i 2014, drepte en gruppe tømmerhoggere Edwin Chota og tre andre asháninkaledere – Jorge Ríos, Francisco Pinedo y Leoncio Quin tisima – i Alto Tamaya-skogen, mens de var på vei til et møte på den brasilianske siden av grensen for å samordne forsvaret av territoriene sine. En kule fra en 16-kalibers ri e, spesiallaget for å jakte hjort og ellaper, boret seg gjennom brystet hans. En annen tra ham i hodet. Jegeren Arévalo, som hadde i gått i forveien til møtet, gikk tilbake på den samme stien da han la merke til at kameratene lot vente på seg.

Fem dager senere fant han kroppene deres i en elvegrøft, tolv timers gange fra grensen – hvor det en stund etterpå, da han dro dit med politiet, bare var bein igjen – og han løp hjem derfra i frykt for at de skulle drepe ham også. De re enkene etter de drepte lederne og barna deres reiste tre dager i strekk med båt til Pucallpa for å anmelde drapene. Det er ikke politistasjon i Sa weto. Radioen med to kanaler – den eneste kontakten deres med omverdenen – funker bare av og til.

Den siste gangen Edwin Chota dro til Lima for å anmelde tømmerhoggerne som truet ham, ringte han sin 82 år gamle far fra mobilen og lovte at han snart skulle komme på besøk. Tidligere hadde han gitt faren et bilde av seg som minne: Fra et av de mange møtene han deltok på som asháninkaleder, der han står oppreist, uten å smile, i cushmaen sin – en brun tunika som rekker ham til anklene –, ansiktet er malt med røde streker av achiote, og på hodet har han en krone med ær i forskjellige far

Mannen som døde for asháninkaene fra Saweto, hadde ikke all tid vært asháninka. Da Perla Chota ble fortalt at faren hennes var leder for en urfolksgruppe, trodde hun det var en spøk. For henne, den eldste datteren, var det umulig å se for seg at mannen som hadde forlatt henne hos en tante i Lima da hun var ni år gammel, midtbanespilleren som var stjerne i nabolaget, som danset fanatisk til Bee Gees og John Travolta, mestisen fra byen som aldri gikk ut av huset uten nystrøket skjorte og blankpussede sko; at han nå vandret rundt i tunika, ærkrone og san daler, at han bodde i en hytte av kvister og blader dypt inne i jungelen.

Søstrene til Edwin Chota var like overrasket. De bodde i An cón, en skerlandsby ved kysten nord for Lima.

«Vi kunne ikke tro det», sier husmoren Sonia Chota, i stuen til sitt prefabrikkerte trehus.

«Broren min begynte til og med å snakke et merkelig språk.»

Fram til i dag vet Edwin Chotas familie ennå ikke hvorfor han bestemte seg for å forsvare et folk som ikke var hans eget. De forteller at den plutselige døden til moren hans, da han var ti år gammel, gjorde ham til en som tok seg av andre. I et hjem som var fullt av unger men tomt for penger, var den fremtidige asháninkalederen, han som skulle sette seg opp mot ma aen i skogen, en sjenert gutt med de beste karakterene på skolen, en som lånte bort tingene sine for å bli populær hos andre. Søsknene

og vennene hans gjentar det samme: Edwin Chota hjalp andre for at de skulle like ham.

Minnene fra Edwins ungdom er ufullstendige. Vi vet at han ble ferdig med videregående i Pucallpa, at han forlot småbruket til faren – en arbeider som drillet oljebrønner for et selskap fra USA – og at han gikk inn i militæret. Han kjempet som mari nesoldat i kon ikten mellom Peru og Ecuador på begynnelsen av åttitallet, og jobbet med å legge høyspenningskabler i Iquitos, den peruanske regnskogens hovedstad. De romantiske forholdene hans var kortvarige. Mens han jobbet i grøftene ble han sammen med en jente fra urfolksgruppen Huitoto. Deretter kk han to barn – som familien til Chota ikke kjenner – med en eldre kvinne, som var medlem i en israelittisk sekt. Noen sier at Edwin Chota lot skjegget gro og preket bibelens budskap i denne perioden. Senere skilte han seg, kk datteren Perla med en kvinne som han så forlot, før han dro tilbake til Pucallpa, sies det, for å starte på nytt.

Elva Risafol, som han ble sammen med etter å ha kommet tilbake til byen – de kk en sønn som heter Edwin og som i dag er narkotikapoliti – husker at en venninne presenterte ham for henne på en fest med tropisk tema: Han var en tynn fyr i trettiårene, med slett hår, lyseblå skjorte, olabukser og pensko. Med høytidelig hø ighet bød han henne opp til å danse Sopa de Caracol, han kk henne til å le med dansetrinnene sine og Elva begynte å like ham. Den natten snakket de i timevis og mellom ølglassene fortalte han henne at han var elektriker, at ekskjæresten hadde forlatt ham, at han hadde kjempet i Paquisha-krigen og at

«Edwin bygget luftslott, og man kan ikke leve av drømmer», sier Risafol, som gjorde det slutt med ham i 1997, etter fem år sammen. «Jeg var mer praktisk anlagt. For tull sa jeg til ham at han ville ha vært lykkelig om han hadde levd med en urfolks kvinne. Jeg tror han hørte på meg.»

Etter bruddet forsvant Edwin Chota fra nabolaget. Fire år se nere, en tidlig morgen, hørte Edgar Chota det banke på døra til huset hans – som også var sveiseverksted og matbod – i Pucallpa. Det var Edwin, hans storebror, som kom på besøk.

«Jeg var så glad for å se ham», minnes han. «Vi trodde alle at han var død.»

Hva han gjorde i løpet av disse årene er heller ikke klart. Det sies at Edwin Chota på slutten av nittitallet kom alene til junge len Alto Tamaya. Det sies at han dro med noen venner for å jobbe som gårdsarbeider eller tømmerhogger eller selger av moskusgris skinn. Det sies at han kom for å glemme sine feil, og at kjærligheten til en urfolkskvinne kk ham til å bli. Det som er sikkert er at da Edwin Chota satte fot på dette territoriet, eksisterte allerede urfolkssamfunnet Saweto – som hadde tatt navnet sitt etter en grønn fugl som lignet en arapapegøye, men med kortere hale. Eller, fundamentet for dette samfunnet eksisterte i hvert fall.

Asháninkaene dro fra den sentrale delen av Perus jungel mot grensen til Brasil på begynnelsen av 1900-tallet. Det var midt under gummiboomen; Europa og USA kjøpte tonnevis med la

teks fra trærne som de trengte for å produsere bildekk. Urfolkene i Amazonas kjente gummien fra før: De hadde alltid brukt sev jen fra cauchuc – «treet som gråter», på språket omagua – til å lage baller og grove sprøyter som de kunne innta narkotika og avføringsmiddel med. Men med gummimagnatenes inntog i jungelen, ble hele urfolkssamfunn gjort til slaver for å utvinne dette råmaterialet som moderniserte Den første verden på denne tiden.

Mens gummibaronene forvandlet Iquitos til en utpost for europeisk ekstravaganse, med hus dekortert i italienske, hånd malte iser, et operateater og attpåtil en jernbygget villa tegnet av den franske ingeniøren Gustav Ei el, banet urfolkene seg vei inn i jungelen med machete noen kilometer unna, med hodelykt som lanterne, fra morgen til kveld, på jakt etter gummitrær. Etterpå, når de var tilbake, sultne og febersyke, sto de timevis bøyd over ilden, mens de inhalerte kvalmende røyk og stekte gummien på spyd til den koagulerte. De brukte uker på å lage en ball som var stor nok til å selge. Asháninkaene fra Saweto forteller at forfedrene deres ble svindlet igjen og igjen når pengene skulle utbetales, at de ble kompensert med billig sprit som brutaliserte dem, at kvinnene ble holdt som tjenere eller gårdsarbeidere uten å få lønn i det hele tatt. At hundrevis av urfolk døde av sult, dysenteri og andre sykdommer.

Ved ett tilfelle, langs bredden til elven Putumayo nær grensen til Colombia, var grufullhetene mot urfolkene så notoriske at de britiske myndighetene i 1910 satte i gang en etterforskning. Et av de mest innbringende gummiselskapene på den tiden, Peruvian

Amazon Company, hadde begått folkemord da de prøvde å undertrykke og slavebinde urfolkssamfunnene: De kastrerte og halshugde folk, de dynket dem i olje og satte fyr på dem, de korsfestet dem opp ned, de slo dem, de mutilerte dem, de sultet dem til døde, de kvelte dem og gjorde dem til hundemat. Selskapets lakeier voldtok kvinner og åpnet barns hoder med knyttneveslag. Alt dette rapporterte Sir Roger Casement, den britiske generalkonsulen som var ansvarlig for etterforskningen. Han regnet ut at omtrent tretti tusen urfolk døde i hendene på selskapet, som var kjent som «djevelens paradis»1.

Asháninkaene fra Saweto er sannsynligvis etterkommere av urfolkene som kom til den brasilianske grensen under gummi boomen, sammen med sine gamle herrefolk. Da gummien tok slutt, begynte de å selge skinn og pels fra eksotiske dyr. Da skinnene tok slutt, fortsatte de med tømmer. Råmaterialene som skulle røves forandret seg, men systemet som slavebandt urfolkene sto fast.

Asháninkalederne fremholder at det som skjedde for mange tiår siden fortsatt nner sted i dag: Sjefene «hekter» urfolkene ved å gi dem ting: – klær, gevær, medisiner, motorer til båten,

1 På slutten av 1800-tallet, under viktoriatiden, eksisterte det en utbredt idé om at samfunnene i Amazonas befant seg på et lavere stadium i den evolusjonære utviklingen, at de muligens var en missing link i kje den mellom apen og menneskene. I Den tapte byen Z (2009), av David Grann, journalist i e New Yorker, står det at Richard Burton, med stifter av e Anthropology Society of London, framholdt at urfolk ene utgjorde «underraser». Francis Galton påsto i sin rasehygieniske teori – som hadde John Maynard Keynes og Winston Churchill blant sine tilhengere – at den menneskelige intelligensen var arvelig og uforanderlig, og at urfolkene i Den nye verden var «barn mentalt sett».

radioer, mat – i bytte mot et hundretalls trestammer. Ettersom de este verken kan lese eller skrive, svindler sjefene dem med antall og priser som gjør at de ender opp med stor gjeld, forpliktet til å hogge mer tømmer for å kunne betale produktene de har fått på forskudd. Når tømmerhoggerne kommer, ykter dyrene på grunn av brølene fra motorsagene. Landsbyboerne må gå ere dager i ellet for å kunne jakte på noe de kan spise, og kommer i blant tomhendte tilbake. Trestammene som blir liggende på bakken gjør jorda vanskelig å dyrke, lik traktorene når de kjører gjennom skogen. Tømmerhoggerne smitter urfolkene med syk dommer de aldri før har vært utsatt for. Det har vært perioder der titalls urfolk har dødd av en enkel forkjølelse.

Mer enn femti år senere åpnet terrortrusselen et nytt, blodig kapittel. På midten av åttitallet kom den maoistiske geriljagruppen

Lysende sti til jungelen med mål om å kontrollere hele den sentrale regnskogen, etter å ha barket sammen med militærstyrkene i Ay acucho, i ellkjedene sør i landet. Terroristene plyndret småbruk, de brant ned helsestasjoner og kommunale kontorer. De reiste arbeidsleirer i dypet av skogen der de holdt hundrevis av asháninkaer fanget i ere måneder. De tvang dem til å dyrke jorda, å lage mat til terroristlederne, å gi slipp på språket sitt for å snakke quechua eller spansk. De knivstakk eller hang dem som gjorde opprør foran familiene deres. De voldtok kvinner. De bortførte barn for å indoktrinere dem og ale dem opp som krigere.

Asháninkaene var urfolket i Amazonas som ble hardest rammet av krigen mellom de militære styrkene og Lysende sti, ifølge

«En mor som er asháninka kan ikke nevne sin døde sønn ved navn. Hun tror at om hun gjør det, blir sjelen hans hindret i å reise til himmelen», forteller Espinoza meg en morgen, på kontoret sitt ved Det katolske universitetet i Peru (Ponti cia Univer sidad Católica del Perú). «Asháninkaene liker ikke å snakke om sine døde.»

I motsetning til andre folk som erobrer territorier, er asháninkaene defensive krigere: Fra de er barn lærer de å unnvike pilene før de lærer å skyte dem. Men når de blir angrepet, når jorda deres blir invadert, har de rykte på seg for å være de villeste krigerne – de beste med pil og bue – av de 51 urfolkene som nnes i Peru1.

1 Asháninkaene fra Saweto, kjent som «asháninkaer fra Gran Pajonal», er også anerkjent som ashéninkaer. De er del av asháninkafolket ettersom de har språk og historie til felles (med noen variasjoner) og fordi de vanligvis oppholder seg i den samme regionen: den sentrale regnskogen i Peru. Fra slutten av 2017 har ashéninka-språket vært i en prosess for å bli anerkjent som urfolksspråk av den peruanske staten.