Yngvar Solli er turvenn: – Veldig berikende

Yngvar Solli er turvenn:

– Veldig berikende

— Det er jo så hyggelig! Ja, rett ut sagt gøy!

Tekst og foto: Leif Magne Flemmen

I rundt fire år har Yngvar Solli vært turvenn i Andebu. Han tenker tilbake på alle årene – og turene med ubetinget glede. Et par dager i uka har han ruslet rundt med beboere ved Andebu bo- og behandlingssenter. Også personer med sykdommen demens fra Møylandsenteret har han jevnlig gitt selskap på turer i kjente omgivelser i Andebu. – Dette burde flere prøve. Det er en berikende aktivitet, bedyrer turvennen, som antakelig er Andebus eneste.

Når han er i sving er han turkamerat fra morgen til kveld. Men han bidrar med mer enn som så. Han er også delaktig i dagaktivitetene ved Møylandsenteret. Å være besøksvenn hos en språkløs 30 år gammel kvinne er likevel noe av det han setter mest pris på. – Vi går ikke turer. Jeg sitter bare sammen med henne et par timer i uka og «perler», lager mønster med sånne små perler, du vet. Og så synger jeg og forteller.

700–800 timer i året

I løpet av et år kan han rapportere om 700–800 timer som frivillig ved Møylandsenteret og Frivillighetssentralen. – Jeg er glad i mennesker. Ja, og så holder jeg meg jo i fysisk form med alle spaserturene, ler Yngvar Solli. Akkurat de siste månedene er det ikke blitt noe særlig med turer. Korona, du vet, sier han. Men normalt er han turvenn et par dager i uka. Da bruker han hele dagen til tur og samvær med beboere dels fra pleieavdelingen, dels fra dagsenteret.

Som turvenn har 78-åringen bedre grunnfysikk enn de fleste. Han var i flere år leder for seniorgruppa i Tønsberg Turistforening og er stadig et ivrig friluftsmenneske. Da han ble pensjonist etter 38 års ansettelse ved Th. Martinsen sølvvarefabrikk i Tønsberg, hadde han behov for å fylle dagene med noe meningsfylt. – Da jeg meldte meg som frivillig ble jeg invitert med på et kurs med en engasjerende foredragsholder fra Telemark, Eva Løberg. Greit nok at jeg alltid har vært et sosialt og engasjert menneske, men det var nyttig å få noen faglige råd om det å være aktivitetsvenn – blant annet for personer med sykdommen demens, sier Sollie.

– Hva opplever du er din viktigste oppgave når du går ut med en beboer?

– De trenger meg først og fremst som en oppmerksom lytter, en som vil høre hva de har å fortelle.

– Det er alltid interessant å høre hva turkameraten har å fortelle om livet sitt, sier turvenn Yngvar Solli. Her går han formiddagstur med Tor, som er beboer ved Møylandsenteret.

Givende å være turvenn

Når det skjer at noen vil ha han til å prate, forteller han om sin oppvekst på gården hjemme i Stokke. Alt han har lært, lærte han hjemme på gården og av sin far, forteller han. Det gjelder også veldig mange av de han går tur med. De kommer ofte fra gård og har mange av de samme erfaringene og opplevelsene som han selv. – Uansett er det den jeg følger på tur som skal ha all oppmerksomhet, så klart, legger Yngvar til. Han kommer tidlig på «jobb» og er med på å dekke til frokost og rydde – før de trekker yttertøyet på og begir seg ut. En times spasertur er vanlig.

– Hva får du selv igjen for å være turvenn?

– Jeg har alltid likt å omgås folk. Jeg turer med mennesker med ulike livserfaringer, ofte helt andre enn mine. Det gjør «jobben» ganske spennende. En jeg går med er fra Vestlandet. For meg, som kjenner fint lite til hvordan de har hatt det som har vokst opp på Vestlandet, har det vært lærerikt å gå med ham. Og så er det jo givende å oppleve hvor glade og fornøyde beboerne blir av disse turene i det fri, sier Yngvar.