Vu
rd
er
in
gs ek
se m
pl
ar
ingenting rundt meg. Jeg liker å lese. Nesten for godt. Mamma hadde foretrukket at jeg balanserte det med mer vanlige interesser, som sport og musikk. Og jeg har prøvd, men ingenting når lesing til midja. Og ikke minst: Bøker og blader er trygge steder. Det er ingen fremmede som bryter seg inn der og tvinger deg til å snakke med dem. «Jeg husker jeg lurte på hva hun pene som alltid står og leser på bøkene heter», fortsetter fyren. Jeg klarer så vidt å se på han, men det nytter ikke å se mot bøkene heller, for titlene bare danser omkring. Det kommer en rar lyd fra munnen min. En blanding av et hikst og et sukk, trur jeg, men det er ikke godt å si. Det kan hende jeg har funnet opp en ny lyd helt av meg sjøl. «Å», sier jeg, fordi jeg ikke vet hva man ellers skal svare. Han må tulle med meg. Hun pene. Ingen har noen gang kalt meg pen. Lars-Kristian i klassen kalte meg søt en gang i femteklasse, men jeg har blitt høyere enn halvparten av guttene og fått enda mørkere øyne sia den gang. Dessuten er alle søte når de er små. Det er Amanda som er hun pene. Amanda kan sminke seg og ordne håret. Amanda kan smile på den riktige måten og le sånn at det smitter. Jeg tenker at han hadde endra mening om han hadde sett Amanda ved sida av meg. «Så, hva heter du?» Han smiler fortsatt. Jeg trekker pusten. «Anna», sier jeg. «Fint navn», svarer han. «Jeg heter Samuel.» Han strekker frem hånda. Hvor gammel kan han være? I alle fall eldre enn meg. Ingen i klassen håndhilser på andre ungdommer, så vidt jeg har sett. Jeg har ennå ikke fylt femten, og det kjennes rart å stå på kiosken og snakke med noen som vil ta meg i hånda. Jeg lurer på hvem i all verden han er, og plutselig blir jeg mer nysgjerrig enn nervøs: «Bor du her?» Jeg trur det er den første hele setninga jeg har sagt til en gutt utafor klassen. Den er ikke lang, men allikevel personlig rekord. Amanda kommer ikke til å tru meg om jeg forteller det. «Jeg flytta hit i sommer», sier han. «Mamma bor her.» «Å», sier jeg og griper desperat etter ei bok. Det blir en med mørkt omslag og flammer på. Jeg trur jeg har lest den allerede, men det får gå. Jeg holder opp boka som om det er forklaring nok, før jeg nesten springer unna han og bort til disken. Han følger ikke etter. Men jeg kjenner blikket hans i nakken.
328 Te ks t s a m l in g
