Øystein Wiik - Skorpionen

Skorpionen

Øystein Wiik

Skorpionen

Aschehoug

KAPITTEL 1 Rosshavet, januar 2016 «Silent Sniper» søkte ly bak en istunge mot dønningene fra vest i Sørishavets bakgård. Piratflagget stod rett ut i vinden fra toppmasten. Den påmalte gapende haikjeften forut fikk det til å se ut som om skipet tygget i seg de salte bølgene som slo mot baugen. Etter flere måneders jakt var de kommet til vestsiden av James Ross Island, et avsidesliggende og fiskerikt havhjørne ved bredden av den antarktiske isørkenen. Få steder i verden var vindene så kraftige og følelsen av avmakt så stor som her. De siste dagene hadde øyas største aktive vulkan, Mount Erebus, begynt å røre på seg, og man fryktet at et utbrudd var nær forestående.

Det var sommer i Antarktis, men snødrev og tåke gjorde skip og mannskap svaksynte. Svermer av prikker på radaren varslet stimer av isfjell.

«Silent Sniper» var det raskest seilende og mest moderne skipet til organisasjonen Water Watchdogs, havets vaktbikkjer.

Kaptein Oscar Akerholm hadde trukket opp nye posisjoner på kartet da ett av punktene på radaren plutselig satte seg i bevegelse i motsatt retning av isfjellenes dovne lystfart. Et skip, det var nødt til å være slik. De hadde vært til topps i masten for å skanne området med kikkert, men sikten var stadig for dårlig.

Så tok vindene grep og kom fartøyet til unnsetning. Tåketeppet delte seg, og omrisset av et fartøy trådte frem. En lett gjenkjennelig hekk og et fremskutt styrehus. En typisk norskbygd linebåt. Snart stod navnet å lese på platen som hang på akterstavnen.

«Skorpionen» gled sakte ut av tåken som et taust og truende rovdyr. Det rustflekkede skroget stampet i de høye dønningene. Himmel og hav dannet et stålgrått kosmos rundt den rødmalte fiskebåten. Over mastetoppene hang sjøfugl som

hissige fluer. Isfjell lå strødd som kremtopper eller flytende øyer omring dem. Snøfiller gikk drukningsdøden i møte med det kalde havet. Akerholm trakk munnvikene opp til noe som minnet om et flir, selv om det føltes som om han bare flekket tenner. Ansiktet var stivt av kulde, og øynene sved av søvnmangel. Han slikket saltet fra sjøsprøyten som la seg i munnvikene. Han var trettitre år, men følte seg tre ganger så gammel der han bar verdens økobalanse på sine unge skuldre.

Endelig på skuddhold. «Skorpionen» var målet for den lange jakten. Linebåten var ettersøkt, mistenkt for ulovlig fiske av chilensk havabbor, eller såkalt patagonisk tannfisk, en nyoppdaget og etter hvert svært trendy rett på restaurantbordene i de store metropolene. Fisken ble bare kalt det hvite gullet.

Arten var på få år gått fra å være en godt bevart hemmelighet fra antarktiske dyp på nærmere 3500 meter til å komme på listen over utrydningstruede arter. Forskjellige mafiabander stod bak rovfisket, og skyflet inn milliarder. Oscar Akerholm hadde tatt opp kampen og viet sine ungdomsår til dette. For et halvt år siden hadde norsk etterretningstjeneste kontaktet ham. En mann ved navn Abraham Holst hadde tilbudt ham jobb, samt økonomisk støtte til Water Watchdogs. De hadde også blikket festet på «Skorpionen», av flere årsaker enn ulovlig fiske.

Uke etter uke med intens jakt, gjennom stormer, skiftende klimasoner og havområder, frost og intens hete. Stadige nederlag, der fiskebåten hadde kommet seg unna, iblant på grunn av uoppmerksomhet. Men av og til måtte forsynet eller høyere onde makter ha stått «Skorpionen» bi. I hvert fall hadde ikke Akerholm noen annen forklaring på det. Skipet var ett av flere skip på svartelisten til Ocean Observer, et australsk register over fartøyer som fisket i Antarktis.

Akerholm hadde gjennomført en rekke arrestasjoner av skip som drev ulovlig fiske. To trålere hadde han også rent i senk fordi de hadde nektet å etterkomme ordre. Å avskjære en så stor båt eller å tvinge den til land innebar alltid risiko. Av og til var kollisjon bare unngått ved englevakt.

Han hadde hanglet seg gjennom flere døgn med lange vakter. Det var som å gå konstant bakfull. Over sytti døgn i sjøen, på jakt etter «Skorpionen». Sytti døgn uten å lykkes. De hadde forsøkt å tvinge henne inn til land, men så langt hadde det vært nytteløst.

Akerholm gikk tilbake på broen for å få igjen varmen.

Kapteinen tok frem iPaden og begynte å bla i bildene han alltid hadde liggende fremme. Bildene av alle fiskebåter som var mistenkte for å drive rovfiske på havabboren i Antarktis.

Den harde kjernen i organisasjonen var samlet på broen.

Unge idealister som hadde valgt bort det sedvanlige karrierejaget de fleste på deres alder frivillig eller ufrivillig hadde latt seg fange av. De var seks gutter og fire jenter. To av jentene var maskiningeniører og to var lærere, blant guttene var det både avhoppede børsmeglere, en tidligere leiesoldat og en straffedømt hacker. Ingen av dem visste om Akerholms oppdrag for Abraham Holst. Dette var øyeblikket de hadde ventet på. «ʻSkorpionen’!» «ʻSkorpionen’!» «ʻSkorpionen’!» «Dette er kaptein Akerholm på ʻSilent Sniper’ som anroper deg på kanal 16. Du fisker illegalt. Har du lisens til å fiske?»

«Vi fisker ikke. Vi er et forskningsskip, ikke et linefartøy.»

«Dere er etterlyst av Interpol.»

«Dere fører piratflagg. Hva vil dere oss?»

«Vi tilhører Water Watchdogs, og dere er under arrest.»

«Dere har ingen myndighet til å arrestere oss. Vi fortsetter vårt arbeid.»

«Vi har myndighet, og vi har rapportert posisjonen din til Interpol. Dere skal føres til Perth, Australia.»

«Du kan gjerne sende posisjonen vår, men du kan ikke borde dette fartøyet, heller ikke arrestere det. Vi er i internasjonalt farvann, og vi fortsetter. Jeg gjentar: Du har ingen myndighet over oss.»

«Du er under arrest, og vi kommer til å følge etter deg.

Skift kurs til Perth nå, hvis ikke stopper vi deg fysisk.»

«Jeg advarer dere på det sterkeste mot å prøve å borde oss.»

Det ble ikke sagt mer. Kapteinen på «Skorpionen» brøt kontakten.

«Vi setter lettbåten på vannet.» Akerholm forlot broen og gikk ut på dekk. To menn og to kvinner i Water Watchdogs signalrøde varmedresser var allerede i gang med å klargjøre RIB-en. Det var en risikabel operasjon. I dette været og med disse bølgene var det en formidabel øvelse i kaoskoreografi å få dem på vannet.

«Klar ved linene», ropte den ene.

«Lettbåt-crew, gå om bord!» Fire mann entret lettbåten, og de begynte å låre den. Men bølgene var voldsomme og RIB-en slo inn i skutesiden gjentatte ganger.

«Det er for røft, det går ikke!» Ralph, en mager kar med bukkeskjegg som satt ved rattet i lettbåten, ga signal om at de skulle heise dem opp igjen.

«Få henne på vannet, nå!» Akerholms stemme skar igjennom vinden. Ralph ga Akerholm et rasende blikk, ristet innbitt på hodet, men satte seg igjen. Båten møtte sjøen med et plask, så frigjorde de linene og senket motorene. Gemini-RIBen skjøt ut fra skutesiden, krabbet seg over første bølgetopp og rutsjet ned på den andre siden. Akerholm og de andre som var samlet på broen, fulgte nervøst med. RIB-en slet i vinden, til tross for to sammenkoblede 250 hesters Evinrude-motorer.

Plutselig kom det mannskap til syne på dekket om bord i «Skorpionen». Med svarte finlandshetter som dekket ansiktene.

Samtidig skjøt båten fart og styrte rett mot en tåkebanke lenger fremme. Akerholm så på radaren at isfjellene lå faretruende tett.

Det var dette han hadde fryktet mer enn noe. Dersom han ville pågripe «Skorpionen», hadde han ingen annen mulighet enn å følge henne inn i det farefulle farvannet.

«Da går vi inn og sjekker henne opp», sa Akerholm og satte «Silent Sniper» i bevegelse rett mot «Skorpionen». «Vi skal ramme henne hardt.»

Med et vanlig skip hadde det vært hasardiøst. Men «Silent Sniper» hadde fått baugen forsterket så den kunne brukes som rambukk dersom situasjonen tilsa det. Om bord i linebåten var det hektisk aktivitet. Brannslanger ble rullet ut, kranene ble åpnet, og kraftige vannstråler stod ut fra båten som fontener, rettet mot «Silent Sniper» for å hindre nærkontakt.

Akerholm nikket, dette var nøyaktig hva han hadde forutsett. Slik ville han få den hele og fulle oppmerksomheten til mannskapet om bord i «Skorpionen». RIB-en hadde lagt seg på motsatt side, i en av skipets blindsoner, og ventet på neste trekk fra Akerholm.

Om bord i «Skorpionen» hadde de tydeligvis forstått hvilken hasardiøs manøver «Silent Sniper» hadde tenkt å gjennomføre. De slengte fenderne ut i et forsøk på å avverge.

Sikten var lik null, når som helst kunne de renne inn i et isfjell og få bunnen flerret opp. Akerholm ga mer kraft og rammet «Skorpionen» i siden akterut. Det braket, og lyden av metall som skrapte mot metall skar i ørene. Alarmen ble utløst og klemtet rytmiske støt.

«Sjekk for skader!»

To unge jenter med Water Watchdogs-emblem nikket og gikk under dekk for å undersøke skroget. Vannstrålene fra linebåten gjorde situasjonen uoversiktlig, men det slo også tilbake på mennene om bord i «Skorpionen». Igjen stanget «Silent Sniper» baugen i siden på linebåten. Radaren gikk i svart, og lysene blinket. Utenfor vinduene var det bare vann, vann, vann.

I forvirringen som oppstod, visste Akerholm at mennene i RIB-en ville gjøre sitt. Under dekke av å forsøke å entre linebåten skulle de plassere en liten enhet på skutesiden til «Skorpionen».

«Gemini, kom inn, over!»

Det sprakte i sambandet.

«Gemini her, vi sliter, over.»

«Så se til å lykkes!» brølte Akerholm. Han visste at han tynte mannskapet, men det var ingen annen måte. Mye stod på spill. Ikke minst den økonomiske støtten de fikk fra E-tjenesten.

De hadde ikke jaget «Skorpionen» i sytti døgn for å gi seg nå.

De måtte ganske enkelt ikke slippe unna. For tredje gang braste «Silent Sniper» inn i «Skorpionen». Akerholm visste at det var i overkant. Han kunne ikke ramme motstanderen en gang til uten å sette sitt eget skip og mannskap i fare. Han stirret på sambandet: «Få ut fingeren, Ralph! Move, asshole!» «ʻSilent Sniper’, kom inn, over.»

«Vi er med deg.»

«Vi vender tilbake, kontakt er oppnådd. Vi klarte det!»

«Gratulerer! Men det tok faen meg tid!» Akerholm trykket på iPad-skjermen og dobbeltklikket på en app som lå lengst fremme i systemet. Et kart kom til syne, og en liten blinkende prikk markerte posisjonen til linebåten tett på merket som anga «Silent Sniper»s posisjon: «Yes!» Akerholm banket neven triumferende i dashbordet.

Skroget til «Skorpionen» økte avstanden mellom dem. Det var i orden. De trengte ikke lenger å ligge tett på den. Takket være den lille magnetiske enheten Ralph hadde klart å feste på skroget, kunne de nå følge skipet hvor enn det måtte seile, på god avstand, og likevel være på pletten når det trengtes. Da «Skorpionen» var et stykke fra, ble sikten bedre igjen. «Silent Sniper» ventet på at lettbåten ble heist om bord. Da det var unnagjort, la Akerholm seg på kursen GPS-sporeren staket ut for ham, og ga full fart forover. Snart hadde de linebåten i synsranden igjen.

Han løftet blikket og ble vettskremt. «Skorpionen» styrte rett inn i katastrofen. Omrisset av et svært isfjell avtegnet seg i tåken. Akerholm så til sin undring at «Skorpionen» ikke endret kursen. Så de ikke fjellet? Hadde de fått fullstendig panikk og flyktet uten å tenke seg om?

Det blåste opp igjen, og snøen falt tett. Det var vanskelig å beregne hvor langt det var til isfjellet. Det var jo også umulig å fastslå hvor omfangsrikt det var under vann.

I det samme begynte det å gnistre forut for baugen på «Skorpionen». Akerholm og mannskap ble stående og måpe.

Aldri hadde de erfart noe lignende. Det minnet om nordlys, men de befant seg i Antarktis, og der var sørlyset på en helt annen måte. Det kom et gnistregn, og en serie dempede smell, så raske at de nærmest ble til en jevn dur. Isfjellet forvitret rett foran øynene på dem, som om det ble kuttet i småbiter av en skjærebrenner. Hva i all verden var det som skjedde? Det virket som om lynene kom fra baugen på «Skorpionen». I løpet av noen små minutter var et stort isfjell gått i oppløsning, og linebåten fortsatte tvers over området der det hadde ligget.

«Noen som vet hva det der var for noe?» Det var Ralph som brøt stillheten først.

«I helvete, nei», sa Akerholm.

«En eller annen form for våpen», sa Ellen.

«Som de like godt kunne brukt mot oss», sa Ralph.

«Jeg tror jeg har en anelse om hva det kan være», sa Terry, hackeren.

Han var over laptopen sin, og fingrene løp lynraskt over tastene, fant frem et bilde og la det foran de andre: «Metallstorm», sa han. «Et elektronisk våpen som kan pumpe ut millioner av kuler på kort tid, rive ned bygninger og stanse missiler. De har rett og slett skutt i stykker isfjellet.»

KAPITTEL 2

Rosshavet, januar 2016 «Du skulle ikke gjort det», sa hun.

«Vi hadde ikke noe valg. Det var for sent å snu, vi ville blitt rammet.» Kapteinen, Jason Mariscal, nærmest harket ordene ut.

Han var blank i pannen, og pusten hans gikk anstrengt.

Ullgenseren hans var gjennomvåt av svette. Den konfliktsky filippineren fryktet for jobben sin. «Og hva tror du vil skje når ʻSilent Sniper’ rapporterer hva de nettopp så? Hver bidige politibåt herfra til Nordkapp vil forsøke å taue oss inn.»

Mariscal tørket svetten med håndbaken og stirret på kompasset foran seg. Den jevne duren fra den kraftige dieselmotoren i maskinrommet til «Skorpionen» var det eneste som akkompagnerte den fortettede desperasjonen som preget alle de tilstedeværende. På radarskjermen lyste forskjellige punkter opp og markerte de flytende farene isfjellene representerte. Mariscal kunne ikke handlet annerledes, hun visste det. De ville gått rett ned om de hadde kollidert med isfjellet foran dem. Men han hadde handlet uten å spørre henne, og det var problematisk. Det undergravde hennes autoritet om bord, og det var uten tvil en fatal handling å eksponere hva slags linebåt dette egentlig var. Så lenge «Skorpionen» fremstod som et fartøy som drev piratfiske, var trusselnivået til å leve med. Inntil nylig hadde hun trodd det var en gjeng unge idealister som jaget dem. Det ville ikke vært noe stort problem for henne. De hadde holdt seg på armlengdes avstand i mer enn to måneder og var ikke vanskeligere å håndtere enn en litt innpåsliten veps. Inntil nylig. Før hun hadde brakt i erfaring at kapteinen om bord jobbet for den norske E-tjenesten.

«Vel, nå har vi i hvert fall ikke noe valg.» Hun festet blikket på ham og holdt det.

Kapteinen så opp. Det var angst og vantro i øynene hans.

«Det mener du ikke.»

«Jeg mener ikke ting, jeg forholder meg til fakta. De har sett hva vi gjorde. De kan rapportere det, og straks har vi helt andre insekter svermende rundt oss. Det er en type oppmerksomhet vi ikke trenger. Gjør det nå, før vi kommer inn i en sone der nettet fungerer igjen.»

Mariscal ble stiv i ansiktet, men dreide nølende på rattet.

«Skorpionen» endret kurs ett hundre og åtti grader og peilet seg inn på «Silent Sniper». Radaren viste at det var et stykke hav imellom dem før de var nær nok.

«Full fart forover!»

Kapteinen virret med blikket, men utførte ordre. Etter flere minutters anspent taushet ante de konturene av skipet foran dem.

«Du er sikker på at du vil dette?» sa Mariscal og svelget tungt.

«Havdybden her er mer enn tre tusen meter. ʻSilent Sniper’ blir ikke funnet.»

Skipet foran dem endret også kurs nå. Det dreide til babord og økte farten, som om det ante hva slags planer «Skorpionen» hadde. Avstanden frem til «Silent Sniper» var fremdeles kritisk, og kapteinen stønnet engstelig.

«Nå?» Han hadde lagt venstre hånd på avtrekkeren til den elektroniske kulesprøyten og rettet inn siktet.

«Vent. Du må komme deg nærmere.»

Mariscal slapp avtrekkeren og grep styrepinnen, la høyre hånd på gassen og tynte det han kunne ut av motoren. Fem tusen fem hundre hestekrefter tok fatt og dyttet «Skorpionen» fremover. «Silent Sniper» endret kursen igjen og seilte mot en åpning mellom to isfjell.

Om bord i «Skorpionen» var det stille. Mariscal la om kursen og fulgte etter «Silent Sniper», men slakket farten.

Manøveren var hasardiøs. De hadde ingen mulighet til å vite hvordan isfjellene var under overflaten.

De hørte ikke lyden, men de så at «Silent Sniper» plutselig krenget. Skuta nærmest falt i vannet umiddelbart. Bikket over mot babord side så vannet fosset inn over dekk.

Fra broen på «Skorpionen» kunne de betrakte katastrofen.

«Silent Sniper» måtte nærmest ha fått bunnplatene flådd av, for skipet sank på noen sekunder. De grå bølgene slukte skroget som et glupsk monster og slettet alle spor. Ingen overlevende kavet i sjøen. Ingen tegn til dødskamp. Den antarktiske naturen hadde valgt side og kommet «Skorpionen» til unnsetning. Hun kjente den sære eksplosjonen av glede skyte gjennom nerver og muskler. Den samme følelsen som den gang hun ekspederte sin egen far.

«Legg om til opprinnelig kurs», sa hun.

Mariscal så på henne. «Bør vi ikke vente og se om det er noen overlevende?»

«Det bør helst ikke være noen», sa hun. «Og vi skal i hvert fall ikke vente.»

Kapteinen bakket og snudde linebåten nitti grader for å unngå samme skjebne som «Silent Sniper». Så la han pannen mot bordplaten foran seg og ble liggende og pese som en hund i varmen. Det var et annet trekk hun mislikte sterkt ved Mariscal.

Denne jenteaktige jamringen han alltid tydde til når tingene ble røffe. «Hold opp å sutre! Jeg skal få Hobbes til å demontere våpenet og fjerne det. Vi trenger det ikke mer.»

«Thank you, no problem», sa Mariscal og tørket svetten med håndbaken.

«Sett i gang egnemaskinen», sa hun og strøk ham barskt over håret. «Vi skal fiske. Vi drar ikke herfra før båten er fullastet med tannfisk.» Hun så seg omkring og møtte blikket til hver enkelt. De holdt blikket en stund, og så vek de, én etter én.

«Ta dere sammen, det var ikke vår feil», sa hun og forlot broen.

Hun gikk ut på dekket. Vinden løftet det hvitblonde lange håret hennes og kjølnet de kokende tankene under det. Hun ble

stående til kulden ble plagsom, og det ble godt å bevege seg inn i båten igjen. «Silent Sniper» var en veps. Og hva gjør man med veps dersom det ikke er mulig å vifte dem bort? Svaret ga seg selv. Hun koblet energien fra tankene sine, trakk sansene tilbake fra hendelsen kort tid i forveien. De stadige spenningene i brystet forsvant. Det eneste lille stikket av smerte som satt igjen, var Oscar Akerholm. Han var en mann etter hennes hjerte, barsk og handlekraftig. Bare synd han ikke hadde skjønt å velge riktig side.

Elora gikk midtskips på styrbord side for å overvære settingen av linen. Ti mil med line, en rugg av en krok for hver meter, og agn kuttet av fisk og blekksprut. Det å sette agn på en line, eller egning av linen, som man kalte det, var en imponerende og hektisk affære. Prosessen var automatisert, bortsett fra tilførselen av fisk til egnemaskinen. Man dyttet fisken manuelt inn i en metallrenne der en øks kappet fisk eller blekksprut opp i passende agnstykker. Parallelt med dette ble linen med krokene ført fremover, og fiskestykkene havnet på krokene som ved et uforklarlig lite under. Mannen som stod der og la fisk og blekksprut i rennen, så ikke opp på henne, men hun så av måten skuldrene hevet seg på at han følte seg ille til mote ved å ha henne så nær. Det var uansett ikke så mye hun kunne gjøre med denne prosessen. Det ville være hektisk aktivitet for alle nå, inntil fisken var halt inn igjen gjennom moonpoolen, et hull midt i båten der de kunne trekke fisken inn og opp på transportbåndet til fileteringsmaskinen. «Skorpionen» var ikke bare et høyteknologisk laboratorium. Den var også en svært moderne fiskebåt.

Fileteringsmaskinen var spesialdesignet for å kunne behandle tannfisk på opp til ett hundre og tretti kilo. Fjerne ryggrad og bein, og så vakuumpakke passende stykker før fisken gikk i fryseren. Det var fascinerende å se den svære fisken gå gjennom denne helautomatiserte parteringsprosessen.

Knivene skar i fisken med høy presisjon, og det var sensorer som tilpasset knivene til den enkelte fiskens anatomi. Det var

betryggende, for det var en dyrebar fangst. Tannfisk tatt med line oppnådde nesten det dobbelte av kiloprisen for fisk som var tatt med trål. Men tannfisken tjente ikke bare hennes kommersielle anliggender, som det hvite gullet den var. Den utgjorde en viktig brikke i det hele.

I stedet for å gå tilbake til broen tok hun døren på babord side ned under dekk til IT-rommet, eller teknisk rom, der Kant arbeidet. Utvendig var linebåten en sminket veteran av et skip, men bak de aldrende jernveggene var det et helt annet fartøy som åpenbarte seg.

Teknisk rom var rommet der man kontrollerte hele skipet.

Kant overvåket den splitter nye dieselmotoren med fem tusen fem hundre hestekrefter, regulerte varmen og fryselagrene.

Linebåten kunne når som helst gå online dersom noe sluttet å fungere. Teknisk support hos motorprodusenten kunne søke etter feilen over nettet og utføre reparasjonen direkte fra callsenteret. Det eneste som trengtes, var en laptop samt en tillatelse til å gå inn i systemet. Det hadde faktisk fått dem ut av en del kinkige situasjoner.

Kant var blodfan av filosofen som lanserte begrepet «das Ding and sich» ‒ tingen i seg selv. For henne var nettet selve innbegrepet av «das Ding an sich», fritt frem for alle å erobre.

Og det forandret seg etter hvilket filter man betraktet det gjennom. Egentlig het hun Constanze, var opprinnelig tysk og hadde sonet en lengre dom for datakriminalitet. Hun var fradømt retten til å bruke internettet og kunne ikke tjene penger.

Hun var med andre ord perfekt for prosjektet hennes.

Kant hadde effektiv kort frisyre, runde skuldre og kraftige overarmer med tatoveringer på all synlig hud. Det virket ikke som om hun hadde oppfattet noe av situasjonen de hadde vært oppe i. Blikket på skjermen, fingrene i konstant flukt over tastene. Bortsett fra den daglige driften av skipet var hennes viktigste oppgave å sørge for at de til enhver tid var anonyme.

At det ikke fantes spor etter dem noe sted på nettet. Det var slik hun hadde oppdaget at Akerholm var agent. Hun hadde hacket

seg inn på «Silent Sniper»s computeranlegg og funnet sensitiv info. Derfra hadde hun også klart kunststykket å bryte seg inn i den krypterte festningen til norsk etterretningstjeneste. Det var et risikabelt spill, og derfor foretok hun bare det hun kalte geriljaangrep. Korte og målrettede raid for å holde seg oppdatert på hvilke tiltak de iverksatte overfor dem. Takket være Kant hadde Elora tatt grep, ganske usedvanlige grep for å redusere den faren norsk etterretningstjeneste innebar.

Kant var Eloras internett-frontkjemper. Det var et begrep Elora hadde innført, som en del av strukturen i organisasjonen sin. Innsatsen som frontkjemper hadde også generert betydelige inntekter. Hun hadde bare en eneste feil: Hun var forelsket i Felix Borodin.

Kant var bindeleddet mellom Elora og det som foregikk ett dekk under der Kant satt. I rommet som bar skiltet Kinosal.

Sist, men ikke minst tjente teknisk rom som skalkeskjul for det som befant seg i dette avlåste rommet midtskips.

«De er tett på et gjennombrudd», sa Kant. «Noen få algoritmer til, og de kan kjede det hele sammen. Deretter er vi klare til å kjøre det ut på polymer-printeren.»

Hun kjente løftet inne i seg. Kants ord hadde samme virkning som en stripe kokain etter en rusfri periode. En varm lykke i ryggraden og en konstant kriblende energi rett under huden. «Timingen er perfekt», sa hun.

KAPITTEL 3

Rosshavet, januar 2016 Oscar Akerholm slo øynene opp, og den antarktiske solen gnistret av kulde over ham. Det tok en stund før han forstod hvor han var, og hva som hadde hendt. Og at han faktisk fremdeles var i live. Den skjærende støyen av isberget som rev bunnen av «Silent Sniper», hang fremdeles i ørene. Hvordan han hadde klart å få på seg flytedrakten, husket han ikke. Han husket panikken som brøt ut på «Silent Sniper» da «Skorpionen» dreide rundt og startet jakten på dem. De visste bare så altfor godt hva linebåten var i stand til. Det var selvsagt en feilmanøver å styre inn mellom de to isfjellene, og det var ingen andre å klandre enn ham selv. Det var han som hadde gitt ordren.

Men hva kunne de ha gjort annerledes? Konfrontert dem?

Latt skuta ligge stille i sjøen som målskive? Det var da vel ingen tvil om hva «Skorpionen» hadde fore da den satte etter dem? Ingen av dem hadde i alle fall oppfattet det på noen annen måte.

De rakk ikke å foreta seg noe som helst før de sank. Ikke engang å ta farvel med hverandre før ishavet lukket seg over dem og skapte kaos. Skap, møbler og instrumenter ble kastet rundt i det mørke, våte helvetet. Fornemmelsen av retning, om man fløt eller sank, ble borte i det voldsomme dragsuget. Øyeblikket da vissheten slo inn om at de alle kom til å dø.

Ingen av dem hadde klart å følge rutinene. Situasjonen var så uventet, til tross for at risikoen ved å støte på et isfjell var noe de hadde levd med som en realitet på daglig basis. Han hadde følelsen av at det gynget fremdeles, selv om han kjente grunnen under seg.

Nølende beveget han på beina. Smerten var fastfrosset i hvert ledd og hver knokkel, og da han forsøkte å sette seg opp, sviktet kreftene. «Hallo?» sa han, bare for å høre sin egen stemme. Den klang uendelig alene og bar dårlig i vinden fra havet. Han la hodet over på siden og så at bølgene slo mot stranden et par meter unna ham. Eller rettere sagt: De slo mot isen, og det han regnet med var en strand. Han samlet det han hadde av krefter. Satte de gjennomfrosne hendene mot snøen og presset seg opp i sittende. Skrått opp på venstre side gikk en skavl. Han antok at han hadde karet seg i land på en istunge.

Det vil si, han håpet at han lå på en istunge. Sjøen gikk i en bue mot venstre et stykke foran ham, og da han dreide hodet den andre veien, forstod han at det ikke var fast grunn han hadde under seg. Han hadde krabbet i land på et isfjell som drev av gårde, blant andre isfjell ute på det åpne havet.

Hvor lenge kunne han overleve? Hvor lang tid ville det ta å dø på denne måten?

Han var tørr i munnen, halsen verket og sulten skapte et vakuum i bukhulen. Han ante ikke hvor lenge han hadde vært bevisstløs. Vannet hadde trengt inn i drakten gjennom mansjettene rundt håndleddet og rundt magen. Han hadde ikke rukket å feste overdelen til buksene med den vanntette glidelåsen, og heller ikke maktet å få støvler på føttene. Nå gjorde fuktigheten at han mistet kroppsvarmen. Som en ren refleks klappet han med hendene på det han hadde av lommer.

Fåfengt. Om han mot formodning hadde husket mobilen, ville den jo uansett ha vært ødelagt av vannet.

Oscar reiste seg opp og slet med å finne balansen. Det var i ferd med å blåse opp, og bølgene fikk etter hvert isfjellet til å krenge. Gjennom tykke lag av fornektelse eller livsvilje brøt erkjennelsen av total håpløshet igjennom. Han var dødsdømt.

Det ville bare bli en lang og pinefull ferd, i motsetning til den som var blitt mannskapet hans til del. I dette øyeblikket ønsket han at han heller hadde ligget på bunnen av havet sammen med sine skipskamerater.

Han satte en fot i en sprekk i isen og strakte på armene for å finne feste. Han måtte krabbe opp mot toppen av isfjellet for å skaffe seg oversikt over hvor han var. Om han i det hele tatt kunne finne ut av det. Det var ingen lett oppgave, for det var glatt, og det var vondt å ta tak i isen med bare nevene. Dersom han mistet grepet og rutsjet ned, risikerte han å falle i sjøen.

Han slet seg oppover, måtte stanse for hvert steg og hente seg inn. Han kapslet frosten og smerten inn i noe han forestilte seg var et isolert kammer i hjernen, og slet seg videre mot toppen av fjellet. Det hjalp å tenke slik. Det hjalp å kjempe selv om resultatet var gitt. Da han endelig kunne kikke over fjellet og hadde utsyn i alle retninger, var det ingenting å feste blikket på, bortsett fra det øde Rosshavet. Han forsøkte å undertrykke skuffelsen.

Det var ikke lenge før sesongen for tannfiske var i gang, og det var fullt mulig at det var flere tjuvfiskere enn «Skorpionen» i farvannet. Aldri hadde han trodd at han skulle speide etter en ulovlig tråler med en slik forventning inne i seg, men nå var det hans eneste håp. Det eneste han så var andre isfjell, noen større og noen mindre, noe som betød at han var langt unna Ross Island og forskningsstasjonene der. Oscar var glad i dette farvannet. Mang en nattetime på vakt i «Silent Sniper» hadde han kjent på fortryllelsen ved det barske området, isfjellene som badet i måneskinnet som topper av sølv. Innerst inne hadde han alltid sett for seg at han skulle avslutte livet i dette området.

Stedes til hvile i den karrige vulkanske grunnen på Rossøya.

Tilbringe evigheten her.

Det varte bare et øyeblikk, så var det borte igjen. Hadde han sett et lysglimt? En refleks i metall eller et vindu? Var det mennesker i området? Igjen så han det, og han mente også å se toppen av en mast. Hvis han bare klarte å holde det gående til noen kom. Dersom det var en tråler eller en linebåt, ville den kanskje bli i området. Oscar Akerholm trakk pusten dypere nå.

Håpet var vakt til live, men døde i samme øyeblikk. Det lød som om det knakk i isen, og han så at en dyp revne hadde åpnet

seg like ved midten av fjellet. Det var ikke lett å bedømme, men det så ut til at sprekken vokste. Dersom fjellet delte seg, ville det kantre, og det var langt fra sikkert at den delen han befant seg på, ville bli liggende høyt nok i vannet til å holde ham tørr.

Oscar ble sittende og klamre seg til toppen. Det knaket i isen igjen, og revnen vokste. Det var et spørsmål om sekunder, og før han hadde tenkt tanken ferdig, klappet isfjellet sammen. Han så sitt eget speilbilde i sjøen under seg idet han falt mot den.